Redigerer Østgotere (avsnitt)

==Teoderik den store==
[[Fil:Mausoleum of Theodoric (Ravenna) - Exterior.jpg|left|thumb|200px|Teoderiks mausoleum i Ravenna]]
Den største av alle de østgoterske herskerne, den fremtidige [[Teoderik den store]] av [[østgoternes kongedømme]], ble født i eller rundt [[454]], kort tid etter slaget ved Nedao. Sin barndom tilbrakte han i [[Konstantinopel]] som gissel hvor han ble nøye utdannet. Den tidlige delen av hans liv var preget av forskjellige disputter, intriger og kriger innen [[Det bysantinske riket]] hvor han hadde sin rival [[Teoderik Strabo]], en fjern slektning av Teoderik og sønn av [[Triarius]]. Denne eldre men mindre Teoderik ser ut til å ha vært høvdingen, ikke kongen, av den grenen av østgoterne som slo seg ned innenfor riket tidligere. Teoderik den store var noen ganger venn og noen ganger fiende av riket. Da han var regnet som venn, hadde han forskjellige romerske titler og embete som [[patron (romersk)|patriser]] og [[romersk konsul|konsul]], men i alle tilfeller forble han den nasjonale østgoterske kongen.

Det var med begge disse rollene han satte avgårde i [[488]], utsendt av den bysantinske keiser [[Zeno av Det bysantinske riket|Zeno]] for å ta tilbake [[Italia]] fra [[Odoacer]]. Innen [[493]] ble [[Ravenna]] tatt. Odoacer ble drept av Theoderik personlig. Østgoternes makt var fullstendig etablert over Italia, [[Sicilia]], [[Dalmatia]] og landene nord for Italia. I denne krigen begynte østgoterne og vestgoterne igjen å forenes, dersom vi aksepterer vitnet til en forfatter i at Teoderik ble hjulpet av vestgoterske leietropper. De to grenene i nasjonen ble snart ført mye tettere sammen, etter at han ble tvunget til å bli regent av vestgoternes kongedømme i [[Toulouse]]. Teoderiks makt var praktisk talt utvidet til en stor del av [[Gallia]] og over nesten hele [[Den iberiske halvøy]].

En tid med forvirring fulgte [[Alarik II]]s død, svigersønn av Teoderik, i [[slaget ved Vouillé]]. Østgoternes konge steppet inn som verge for sitt barnebarn [[Amalrik]] og tok vare på hele hans iberiske og fragmenter av hans galliske herredøme. Toulouse forsvant til [[frankerne]], men goterne beholdt [[Narbonne]] og dets distrikt og [[Septimania]], som var den siste delen av Gallia som ble holdt av goterne og beholdt navnet Gothia i lang tid. Mens Teoderik levde var vestgoternes kongedømme praktisk talt forent med hans eget rike. Han ser også ut til å ha krevd et slags protektorat over de [[Tyskland|germanske]] rikene generelt, og ser ut til å ha utøvd det, med unntak av frankerne.

Østgoternes herredømme var nå like stort i utstrekning og enda fastere enn det kunne vært i tiden til Hermanarik, men det var nå av en helt annen karakter. Styret til Teoderik var ikke barbarisk, men en [[sivilisasjon]]smakt. Hans tofoldige posisjon gjennomsyret alt. Han var både konge av goterne og etterfølger, men uten imperielle titler, av de vestromerske keiserne. De to nasjonene var forskjellige i skikker, språk og religion og levde side om side på italiensk jord. Begge ble styrt etter sine egne lover av prinsen som i sine to separate karakterer var overhodet av dem begge.

Bildet av Teoderiks styre blir trukket opp for oss i de statlige papirene, i hans navn og hans etterfølgeres navn, gjennom den romerske ministeren [[Cassiodorus]]. Goterne ser ut til å ha bodd tett i det nordlige Italia, i sør dannet de lite mer enn garnisoner. I Teoderiks tankegang var goterne beskyttere av de fredelige romerne. Den gotiske kongen hadde kontroll over styret, mens den romerske konsulen hadde æren. Alle former for romersk administrasjon fortsatte og den romerske politikken og kulturen hadde stor innflytelse på goterne. Prinsens styret over forskjellige nasjoner i samme land var nødvendigvis [[despotisme|despotisk]] og den gamle germanske frihet var tapt. Et slikt system trengte Teoderik for å fortsette, det brøt i stykker etter hans død.