Redigerer Ølets historie (avsnitt)

== Europa i middelalderen ==
{{Se også|Middelalderens mat og drikke}}

Øl var en av de vanligste drikkene i [[Middelalderens mat og drikke|middelalderen]]. Det ble drukket daglig i alle sosiale lag i Nord- og Øst-Europa hvor dyrking av [[drue]]r var vanskelig eller umulig. Selv om vin av varierende kvalitet var den vanligste drikken i sør, var øl fortsatt populært i de lavere klassene. Siden det aldri var noen garanti for at vannet var rent, ble [[Etanol|alkoholholdige]] drikker populære fordi de hadde blitt kokt som en del av bryggingsprosessen. Øl sto også for en stor del av det daglige kaloriinntaket i de nordlige regionene. I England og [[Nederlandene]] var det årlige konsumet per person oppe i 275&ndash;300 liter i senmiddelalderen, og øl ble drukket til alle måltider. Selv om øl var en av de mest populære drikkene i Europa ble det sett på av vitenskapsmenn som usunt. Dette var sannsynligvis fordi de gamle grekerne og middelalderens arabiske leger hadde liten erfaring med drikken. I 1256 beskrev legen [[Aldobrandino]] av [[Siena]] øl med følgende ord:

{{sitat|''Uansett hva det er brygget på, havre, korn eller hvete, skader det hode og mage, gir dårlig åndedrett og ødelegger tennene, det fyller magen med dårlige gasser og derfor blir den som drikker det med vin raskt beruset; men det har fordelen at det er væskedrivende og gjør kroppens kjøtt hvitt og glatt.''}}

Bruken av [[Humle (plante)|humle]] i øl ble beskrevet allerede i [[822]] av en [[Karolingerne|Karolingisk]] [[abbed]], og igjen i 1067 av abbedisse [[Hildegard von Bingen]]: «Om man skal lage øl av havre lages det med humle.» Smakssetting av øl med humle ble likevel bare gradvis tatt i bruk på grunn av vanskelighetene med å finne fram til de rette blandingsforholdene. Før man oppdaget humlens anvendelighet i ølbryggingen, ble øl smakssatt med forskjellige urter. Disse urtene hadde ikke den samme konserveringsevnen som humle, og sluttproduktet holdt seg ikke lenge og ble derfor drukket raskt etter brygging. En annen metode for å sørge for at ølet holdt seg lengre var å øke alkoholgehalten, men dette var dyrere og ga ølet den bieffekten at man ble for raskt beruset. I tidlig middelalder ble øl brygget først og fremst i [[Kloster|klostre]] og i mindre skala av hver enkelt husholdning. Mot høymiddelalderen tok bryggerier i de voksende byene i nordre Tyskland gradvis over det meste av ølproduksjonen. Bryggeriene var ofte relativt små foretak med 8-10 ansatte, men fast produksjon betød at man kunne investere i bedre utstyr og eksperimentere med nye oppskrifter og bryggeriteknikker. Den nordtyske produksjonen spredte seg til [[Holland]] på 1300-tallet, og siden videre til [[Flandern]] og [[Brabant]] og nådde England sent på 1400-tallet. Øl med humle ble meget populært i de siste årtiene av senmiddelalderen. Når man perfeksjonerte bruken av humle kunne øl holde seg i seks måneder eller mer, og dette gjorde at man kunne sette i gang en omfattende eksport.

I Norge ble det sett på som en kristenplikt å brygge øl. Det kunne også resultere i bøter om man ikke deltok i drikkegilder, bare nattverd og skriftemål var godkjente unnskyldninger. Også prester skulle drikke øl, og dersom folk ikke ble fulle brakte det skam over den som hadde brygget ølet fordi det ikke var sterkt nok.