Redigerer Økonomi (avsnitt)

=== Historisk utvikling ===
I primitive samfunn skjer fordelingen av produkter og andre ressurser gjennom direkte bytte, hvor mennesker utveksler gjenstander av antatt lik verdi direkte med hverandre. I en slik '''[[bytteøkonomi]]''' vil all utveksling av produksjonsoverskudd skje på stedet, og det er vanskelig å utsette forbruk og samle opp overskudd ([[kapital (økonomi)|kapital]]) for framtidig behov. Introduksjonen av '''[[pengeøkonomi]]''' i oldtiden gjorde det mulig å samle opp kapital for investering i offentlige anlegg, eller for utøvelse av privat ressursmakt gjennom ansettelse eller kjøp av andres tjenester. Men fortsatt forutsatte bytte nesten alltid en direkte sosial relasjon mellom de involverte, og handel over store avstander skjedde oftest i en lengre kjede.

Først med handelseksplosjonen under [[renessansen]] ble oppsamlingen av kapital i [[by]]ene så stor at det ble mulig å utsette forbruk og investere i stor skala. Det oppstod moderne [[bank]]er som finansierte ulik virksomhet uavhengig av personlige relasjoner mellom de involverte. Utviklingen startet i [[Italia]] i senmiddelalderen, og spredte seg til [[Flandern]], [[Tyskland]], [[Nederland]], og fra [[1485]] til [[England]]. [[Den katolske kirke]]n oppga sitt moralske forbud mot rente (åger), og privat kapital bidro til å finansiere oppdagelser og kolonisering, kriger og [[infrastruktur]]. Under '''[[kapitalisme]]n''' ble etter hvert de mulige gevinstene og vekstmulighetene så store at stadig flere involverte fikk en egennytte av gjensidig tillit, overholdelse av avtaler og langiktig planlegging av sine økonomiske handlinger. [[Adam Smith]] fastslo på [[moralfilosofi]]sk grunnlag at hangen til å bytte og ønsket om å holde avtaler og var ''naturlige'' tilbøyeligheter hos mennesket. Men fortsatt var den økonomiske politikken i form av [[merkantilisme]] lite fokusert på handel, og mer opptatt av å fremme innenlands håndverk- og industriproduksjon på bekostning av importvarer.

[[Koloni]]tiden i [[Amerika]], [[Asia]] og til sist [[Afrika]] skapte for alvor en global økonomi, hvor varebyttet over store avstander fikk et mye større omfang. Konkurransen om handel, kolonier og markeder formet [[nasjonalstat]]ene og den gryende nasjonale, økonomiske politikken. Merkantilismen fra [[1500-tallet]] gikk ut på å opprettholde størst mulig handelsoverskudd og samle opp kapital, spesielt representert gjennom sølv og gull. Den norske økonomen [[Erik S. Reinert]] mener at denne politikken – som [[England]] førte under [[Henrik VII av England|Henrik VII]] fra [[1485]] – i praksis stimulerte framveksten av industri og skapte innovative synergier mellom bransjer beskyttet mot importkonkurranse, inntil den hjemlige industrien kunne konkurrere med andre lands produkter. Reinerts hovedsyn er at europeiske land taklet internasjonal konkurranse først etter en industrioppbyggingsfase preget av bevisst proteksjonisme. 

Denne proteksjonismen ble i Europa erstattet med bølger av [[frihandel]] både på [[1840-tallet]] og [[1870-tallet]]. Men yngre stater var ofte svært proteksjonistiske også gjennom 1800-tallet. Dette gjelder ikke minst [[USA]], som ikke tok etter den britiske frihandelspolitikken på denne tiden. På 1800-tallet fulgte særlig [[Storbritannia]] teoriene om [[komparative fortrinn]] i produksjon og handel. [[David Ricardo]] formulerte et nytt grunnsyn – klassisk økonomi – som hevdet at hvert land på den ene side burde produsere og eksportere de varene som lot seg produsere mer effektivt enn i andre land, og på den annen side importere det som lot seg produsere mer effektivt andre steder. Økonomifaget ble nå gradvis mindre produksjonsorientert og mer fokusert på handel og varebytte. 

====Industrielle revolusjon====
Mer effektiv produksjon av flere varer med mindre mengde ressurser, og spesielt produksjon med økende utbytte (skalafordeler), gir økonomisk vekst. Men i perioden forut for den [[industrielle revolusjon]] førte økt verdiskaping nesten alltid bare til en tilhørende vekst i befolkningen. Den økonomiske virksomheten hadde ofte avtakende utbytte og manglet skalafordeler eller synergier mellom bransjer. Levestandarden forble i praksis konstant i hele den forutgående perioden fram til omkring 1800, under den såkalte [[Malthusfella]]. David Ricardo og [[Thomas Robert Malthus]] observerte at samfunnet ikke lot til å komme seg ut av denne bedrøvelige tilstanden, og økonomifaget fikk tilnavnet ''the dismal science''. Først med [[den industrielle revolusjon]] gikk flere samfunn over i en fase hvor effekten av ny teknologi og kunnskap overgikk befolkningsveksten og skapte økonomisk vekst. Dette stimulerte [[liberalisme]]n som politisk retning, et optimistisk menneske- og samfunnssyn som sier at markedskreftene ved fri pris-, lønns- og kapitaldannelse vil sørge for langsiktig vekst og velferd for alle.

Med økonomisk vekst fulgte også skjev inntektsfordeling, og utnyttelse av arbeidernes stadig større avhengighet av lønnsarbeid i byene. For første gang i historien var også byttet av arbeidskraft blitt upersonlig og den enkelte disponerte ikke fritt resultatene av egen arbeidsinnsats. Den moralske og politiske avskyen dette vakte, ble formulert av teoretikere som [[Karl Marx]], og mobilisert av [[arbeiderbevegelsen]] med krav om politisk reform eller revolusjon av makrforholdene i samfunnet. Politisk styring av inntektsfordelingen ([[sosialdemokrati]]) eller også selve produksjonen ([[kommunisme]]) har framstått som forsøk på å dempe eller fjerne de uønskede ulikhetene som oppstod i moderne kapitalisme. Karl Marx trodde (feilaktig) at den stagnasjonstendensen Malthus og Ricardo observerte forut for den industrielle revolusjon, også kjennetegnet den industrielle kapitalismen. 

I [[Sovjetunionen]] førte økonomen [[Jevgenij Preobrazjenskij]] spådommene til Marx videre med en teori om at kollektiv eiendom og organisering med '''[[planøkonomi]]''' ville gi mer effektiv produksjon enn kapitalismen gjorde, ved å fremme de enkelte kollektive eiernes resultatansvar og samarbeid. [[Depresjonen]] på [[1930-tallet]] syntes en stund å gi ham rett, siden Sovjetunionens med sin handelsisolasjon helt unngikk virkningene av verdenskrisen. Men [[Tyskland]]s nederlag i [[andre verdenskrig]] og det påfølgende rustningskappløpet gjorde det stadig klarere at [[markedsøkonomi]] med fri prisdannelse, eiendomsrett og etableringsrett skapte betydelig mer effektiv produksjon og ressursbruk enn planøkonomi. Erfaringene fra mellomkrigstiden ledet derimot fokus over på kapitalismens behov for regulering, og [[John Maynard Keynes]] formulerte en '''[[blandingsøkonomi]]''' hvor myndighetene gjennom en aktiv finans- eller pengepolitikk motvirker markedsøkonomiens tendens til å forsterke konjunkturer og kriser. 

====Etterkrigstiden====
[[Marshallhjelpen]] fra [[1947]] innebar at det totalt ødelagte [[Europa]] fikk investeringshjelp til reindustrialisering, og adgang til midlertidig å beskytte gjenoppbyggingen ved hjelp av proteksjonistiske handelshindre. Først på [[1950-tallet|1950-]] [[1960-tallet]] ble frihandel igjen introdusert i Europa gjennom opprettelsen av [[EF]] og [[EFTA]]. Da [[Spania]] og [[Portugal]] ble demokratiske i [[1975]] fikk de en lengre tilpasningsperiode før de trådte fullt inn i EUs indre marked. Samtidig gikk [[EU]] i spissen for å gi fattige land større markedsadgang i Europa, og på [[1970-tallet]] startet en sterk industrialisering i [[Øst-Asia|østasiatiske]] land som satset på statlig-privat industrisamarbeid, økononmisk regulering og proteksjonisme, særlig [[Singapore]], [[Japan]], [[Sør-Korea]] og [[Taiwan]]. Den statlige reguleringen omfattet særlig styring av arbeidsmarkedet og investeringene.

Etter [[Berlinmuren#Murens fall|Berlinmurens fall i 1989]] inntrådte derimot en mer universell anerkjennelse av frihandel og liberalisering som strategi for både rike og fattige land, og [[Verdensbanken]] la etterhvert stor vekt på at fattige land burde bygge ned statlig-privat industrisamarbeid, redusere budsjettunderskudd og proteksjonisme, og åpne opp sine markeder for [[utenlandske direkteinvesteringer|direkte utenlandske investeringer]] og handel. En enestående vekstperiode fra [[1945]] til [[1987]], og bare regionale kriser fram til [[2007]], har også gitt næring for det ny-klassiske, optimistiske markedssynet i økonomifaget. Uregulert kredittgivning og usikret finansiering i [[USA]] og andre land ga derimot en finanskrise i [[2008]] som så ut til å bli meget dyp, og har medført at enkelte økonommiljøer og stater igjen tar til orde for mer statlig regulering og kontroll med markedskreftene, i alle fall i finansmarkedene.