Redigerer Émile Zola (avsnitt)

=== Forfatterskap ===
[[Fil:Manet, Edouard - Portrait of Emile Zola.jpg|thumb|left|Portrett av [[Édouard Manet]] (1868)]]
[[Fil:Émile Zola by Carjat.jpg|thumb|upright|Zola tidlig i sin karriere.]]
I løpet av sine tidlige år skrev Zola flere korte fortellinger og essayer, fire skuespill og tre romaner. Blant hans tidligste bøker var ''Contes à Ninon'', utgitt i [[1864]]. Med utgivelsen av hans smått selvbiografiske roman ''La Confession de Claude'' (1865) fikk politiets oppmerksomhet. Bokhandelen Hachette fant det best å trekke arbeidsgiverforholdet tilbake. I 1867 fikk han utgitt spenningsromanen ''Les Mystères de Marseille'' som føljetong.

Etter hans første store roman, ''Thérèse Raquin'' (1867), hvor han sjokkerte det borgerlige lesende publikumet med sin «følelsesløse» undersøkelse av dyriske drifter som førte til mord og selvmord,<ref name="Breitholtz176">Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie''. Oslo: Gyldendal, s. 176</ref> begynte Zola en stor bokserie på tjue romaner som ble kalt for ''Les Rougon Macquart'' (1871-1893), om en familie og slekt under den andre republikken hvor «dets samvittighetsløse forretningsvindel, ets politiske [[korrupsjon]] og ublu dobbeltmoral» fikk sitt ettermæle fylt av «avsky og indignasjon.»<ref name="Breitholtz175" /> Romanene følger undersøker to greiner av en familie: den borgerlige og respektable Rougonene og de proletariske og mindre respektable Macquartene i fem generasjoner.

Mer enn halvparten av Zolas romaner var en del av hans kollektivroman på tjue bøker som ''Les Rougon-Macquart'' utgjorde. I motsetningen til [[Honoré de Balzac]], som i midten av sitt forfatterskap, syntetiserte sitt forfatterskap som ''La comédie humaine'' (den menneskelige komedie), hadde Zola allerede fra begynnelsen da han var 28 år tenkt ut den fullstendige utformingen av sin bokserie. Med handling fra Frankrikes [[Det andre franske keiserdømme|andre keiserdømme]], sporer romanene de miljømessige påvirkningene av vold, alkohol og [[prostitusjon]] som ble mer alminnelig i løpet av den industrielle revolusjons andre bølge.

I bokserien ''Les Rougon Macquart'' framstår slekten som prosess hvor medlemmene degenereres; i biologiske og moralske forfall, og beskrives nær klinisk som fysiske og psykiske sykdommer. Zola aktet å komme så tett inn på sannheten som en obduksjonsprotokoll.<ref name="Breitholtz176" /> Bokseriens undertittel minner vitenskapelig avhandling i sin utforming; ''Histoire naturelle et sociale d'une famille sous le Second Empire'' («Natur- og sosialhistorie om en familie under det andre keiserrike»). Som han beskrev sine planer for bokserien: «Jeg ønsker framstille ved oppbruddet av et århundre av frihet og sannhet en familie som ikke kan styre seg selv i dens jag etter å besitte alle de gode ting som framskrittet gjør tilgjengelig og er avsporet av dens eget moment, de fatale omveltninger som følger fødselen av en ny verden.»<ref>[http://www.theinfidels.org/zunb-emilezola.htm Zola, «Emile Edouard Charles Antoine ( 1840 - 1902)»], ''The Infidels''</ref><ref>[http://amsaw.org/amsaw-ithappenedinhistory-040204-zola.html «Emile Zola»], ''American Society of Authors and Writers''</ref>

Fra 1877 med utgivelsen av ''l'assommoir'' (''Sleggen'') ble Émile Zola både vellykket og rik. Han ble bedre betalt enn eksempelvis [[Victor Hugo]]. Det var en ubarmhjertig klar skildring om hvor lite som skal til for [[arbeiderklasse]]ns ungdom, tross gode forsetter og anstrengelser, miste fotfestet og bukke under i elendighet på grunn av [[alkohol]]. Det er ikke en roman mot [[alkoholisme]]. [[Brennevin]]et er ikke årsaken, men symptomet, et stadium i forfallet. Årsaken ligger i at det knapt finnes muligheter å unnslippe elendigheten.<ref name="beyer134">Beyer, Edvard et al (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 134</ref>

For Zola var det en personlig roman. Han hadde selv vært fattig i storbymiljø; hans hustru hadde vokst opp i det samme miljøet. Romanen var i seg selv den første litterære skildringen av proletariatet sett innenfra.<ref name="beyer134" /> Som sådan ble romanen både et sjokk på det lesende publikum og en samtidig en stor suksess. Innen året var over var Zola blitt berømt. Pengene strømmet inn til forfatteren og forleggeren, som i sin tid hadde satset på Zola kun for at poeten [[Théophile Gautier]] hadde anbefalt ham.<ref name="beyer135">Beyer, Edvard et al (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 135</ref> Zola kunne kjøpe seg et hus til en verdi av 300 000 franc i Médan i nærheten av Paris<ref>[http://archive.org/stream/weekcanadianjour01toro#page/n30/mode/1up «Literary gossip»]. ''The Week : a Canadian journal of politics, literature, science and arts'' '''1''' (4): 61. 27. desember 1883.</ref> og innta sin posisjon som en litterær førerskikkelse. Han organiserte kulturelle middagsselskap med [[Guy de Maupassant]], [[Joris-Karl Huysmans]] og andre i sin luksuriøse villa.