Redigerer Édouard Drumont (avsnitt)

=== Anti-jødisk virke ===
Édouard Drumont var opprinnelig en katolsk monarkist og på sett og vis en veibereder for ''[[Action française]]'' (grunnlagt 1898), som blant annet krevde gjeninnføring av [[monarki]]et i Frankrike. Men utover dette utviklet han en form for fransk nasjonaltenkning hvori han stadig mer likestilte den tysk-prøyssiske protestantisme med jødedommen, og tilla den et ønske om europaherredømme.

Drumont vakte i 1886 oppmerksomhet i hele Europa med sitt tobindsverk ''La France Juive''. I sitt første år solgte det 100.000 eksemplarer; året etter kom det i en billigere folkeutgave, og i 1892 i en illustrert versjon. Frem til 1945 utkom det i over 200 oppgaver. Også den tyske utgaven, fra 1886, ''Das verjudete Frankreich'', ble en stor salgssuksess. 

Drumont utvikler i dette verket – i forlengelsen av tanker formulert av [[Henri Roger Gougenot des Mousseaux]] (1869: ''Le Juif, le Judaisme et la judaisation des peuples Chretiens'') – en sammensvergelsesteori om samarbeidet med jødene, [[frimureri|frimurerne]] og [[jakobinerne]] mot den franske katolisisme, og mente at disse krefter utøvet et skjult herredømme over den franske republikk. Han skjelnet mellom [[semitter]] og [[ariere]] og mente å finne forskjellige karakteristiske kjennetegn som skilte dem klart fra hverandre. Sykdommer som [[gulsott]] og [[anemi]] mente han var plager som var blitt introdusert av «jødiske parasitter» i den hensikt å svekke «de edle raser», som i hans øyne omfattet de galliske, keltiske, normanniske og germanske etniske grupper. Den jødiske dominans i landet forhindret at dette forhold ble avdekket for almenheten.

Sentralt i hans antisemittiske agitasjon plasserte han den antijudaistiske Gudsmord-tesen. Han mente også at enkelte jøder hadde agert som snikmordere som hadde tatt livet av flere frankiske herskere, og var skyld i blant annet [[Karl den store]]s død. Etterkommerne av [[Israels tapte stammer]] var å finne i [[Etiopia]], i [[Kina]] og i [[Nord-Amerika]] (blant [[De siste dagers hellige|mormonene]]). De sørget der og i Europa for den moralske [[dekadanse]]. Drumont kreve at jødene måtte utestenges fra det franske samfunnsliv. 

I 1889 grunnla Drumont en fransk «antisemittisk liga»m etter forbilde fra den som var blitt grunnlagt i Tyskland av [[Wilhelm Marr]]. I 1892 grunnla han avisen ''La Libre Parole'' («Fritt ord»), som i 1890-årene kom opp i et opplag på flere titusener. Han utnyttet samtidige samfunnshendelser til målrettede skandaliseringer og antisemittisk agitasjon, som konkursen i Panama-selskapet og følgene for flere av investorene. Det virket til hans fordel at han derved også avdekket en rekke faktiske misforhold. Édouard Drumont utnyttet [[Panamaskandalen]] med aggressive avisartikler,<ref>[[Arendt, Hannah]]: ''The Origins of Totalitarianism''. Harvest Books, 1973; ISBN 0-15-670153-7, pp. 95-99.</ref> men for noen av disse anti-Panama-artikler ble Drumont dømt til måneders fengsel.

Gjennom sin avis markerte Drumont som radikal talsmann for ''antidreyfusardene'', som knyttet det hele sammen i en antirepublikansk og antisemittisk holdning i den offentlige debatt. Etter oberst [[Hubert-Joseph Henry]] selvmord (Henry var sentralt forviklet i skandalen) beskyldte han jødene for å ha myrdet ham, og han samlet inn støtte til hans enke. 25.000 lesere ble med på innsamlingen, derav en rekke politikere, prester og ledende personligheter. 

Drumont wble anklaget for bakvaskelse av en parlamentariker som han hadde beskyldt for å ha tatt imot penger fra en konkubine til den kjente jødiske bankier [[Édouard Alphonse James de Rothschild|Édouard de Rothschild]] for å stemme for et lovforslag som var fordelaktig for bankieren.

Drumont var politisk inspirator for [[Charles Maurras]], som overtok og populariserte Drumonts parole «Frankrike for franskmennene» (''La France aux Français''), ord som smyttet forsiden på hver utgave av avisen ''Libre Parole''.

På grunn av sin popularitet i Tyskland fikk Drumont skrive et forord til den vidt utbredte pamfletten ''Der Talmudjude'' av den tyske katolske teolog [[August Rohling]]. Heri spilte ''[[völkisch]]e'' og rasisiske motiver en underordnet rolle. Som en av de første antisemitter i Tyskland ved siden av [[Karl Eugen Dühring]] gjorde han en ideologi ut av antisemittismen, og til en nøkkekl til forståelsen av verdenshistorien.<ref>Johannes Heil: ''Antisemitismus, Kulturkampf und Konfession - Die antisemitischen „Kulturen“ Frankreichs und Deutschlands im Vergleich.'' I: Olaf Blaschke o.a. (utg).: ''Katholischer Antisemitismus im 19. Jahrhundert'' s.&nbsp;198&nbsp;ff.</ref>

I 1893 var han uten fremgang politisk kandidat ved valgene i [[Amiens]]; året etter bosatte han seg i [[Brussel]]. 

Han nådde høydepunktet i sin notoriske karriere under [[Dreyfussaken]], da han var en av kaptein [[Alfred Dreyfus]]' mest innbitte anklagere.<ref name="je" />Dreyfusaffæren hjalp ham å gjenvinne sin popularitet, og i 1898 vendte han tilbake til Frankrike. Han ble valgt som deputert for 1. valgdsistrikt i [[Alger]], men tapte gjenvalg i 1902.<ref name="je" />