Redigerer Æthelwulf av Wessex (avsnitt)

== Pilegrimsreise, ekteskap og død ==
Religion var alltid en meget viktig del av Æthelwulfs liv. Så tidlig som de første årene av hans styre planla han en [[pilegrim]]sreise til Roma. Grunnet de pågående og økende antall angrep følte han behovet for å søke den kristne guden om hjelp mot en fiende «så rask og så tallrik, og så bespottelig.»<ref name="Humble"/>

I [[853]] sendte Æthelwulf sin sønn Alfred, da et barn på rundt fire år, til [[Roma]]. I 855, antagelig et år etter at hans hustru [[Osburga av Wessex|Osburga]] gikk bort, fulgte Æthelwulf etter sin sønn til Roma hvor rundhåndet foredelte sin rikdom. Han ga gull til presteskapet i [[Peterskirken]] og tilbød dem kirkebeger av det reneste gull og angelsaksiske sølvforgylte kandelaber.<ref>Hodgkin, R.H. (1935): ''A History of the Anglo-Saxons''. London: Oxford UP, s. 512.</ref> Under hjemreisen giftet han seg strategisk med [[Judith av Flandern|Judith]], en [[Frankerriket|frankisk]] prinsesse og oldebarn av [[Karl den store]]. Hun var rundt tolv år gammel og datter av [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]], konge av vestfrankerne.

Etter at han kom tilbake til England i 856 sto han ansikt til ansikt med en akutt krise. Hans eldste overlevende sønn Æthelbald (Athelstan hadde siden dødd) hadde satt i gang en konspirasjon sammen med [[ealdorman]] av [[Somerset]] og biskopen av [[Sherborne]] for å motsette seg at Æthelwulf fortsatte sin tid som konge. Mens Æthelwulf greide å skaffe seg nok støtte for å bekjempe en borgerkrig eller for å forvise Æthelbald og hans tilhengere, valgte han å avstå vestlige Wessex til sin sønn mens han selv beholdt sentrale og østlige Wessex. Fraværet av mynter med Æthelbalds navn antyder vestsaksiske mynter var i Æthelwulfs navn fram til hans død. Han styrte fram til sin død den 13. januar 858.

{{sitat|At kongen skulle ha samtykket i behandle sin opprørske sønn, å henstille kompromisset til de saksiske adelsfolkene, å dempe kamplysten til sine egne støttespillere, og overgi styret av den viktigste halvdelen av sine besittelser – alt dette vitner om det fakta at Æthelwulfs kristne ånd ikke hadde brukt opp seg selv i å gi ødsle gaver til kirken, men gagnet til å forlike ham til å ofre prestisje og makt til fordel for nasjonal fred.<ref>Hodgkin, RH. (1935): ''A History of the Anglo-Saxons''. London: Oxford UP, s. 515.</ref>}}

Restaureringen av Æthelwulf inkluderte en særskilt konsesjon på vegne av de saksiske dronningene. Vestsakserne hadde ikke tidligere tillatt dronningen å sitte ved siden av kongen. Faktisk ble de ikke en gang referert til som en dronning, men kun som "hustru av kongen". Den restriksjonen ble fjernet for dronning Judith, antagelig for at hun var en europeisk prinsesse av høy rang og prestisje.

Æthelwulf ble først gravlagt ved Steyning og senere gravlagt på nytt i Old Minster i [[Winchester (England)|Winchester]]. Hans bein hviler nå i en av flere likkister i [[Winchesterkatedralen]].