Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Zwiglis Sveits og Bucers Strasbourg ===
[[Fil:Ulrich Zwingli.jpg|miniatyr|[[Ulrich Zwingli]] (bildet) etablerte protestantisme i Sveits, mens [[Martin Bucer]] ikke lyktes fullt så godt i Strasbourg.]]
I Sveits hadde reformasjonen en helt annen lederfigur enn Luther, [[Ulrich Zwingli]]. Den svært lovende presten unngikk såvidt å dø av pest, og kort tid etter fikk han en åpenbaring om at det var [[Bibelen]], og Bibelen alene, som var inngangen til den kristne tro. Zwingli var først og fremst humanist, og fokuserte på et samfunn under Guds ord. Zwingli var motstander av faste, [[sølibat]], døping av barn og streng tolkning av Bibelen. Under Zwingli hadde flere områder i Sveits en religiøs oppvåkning, drevet frem av folkelig støtte. I tillegg unngikk Sveits at katolske makter som Frankrike prøvde å invadere dem, fordi Sveits var vanskelig og kostbart, å innta.<ref>Side 96–99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

[[Strasbourg]] hadde en spesiell religiøs reformasjon. I motsetning til Sachsen, som hadde trygghet i kurfyrstens soldater, og Sveits' som med sine fjell var vanskelig å erobre, var byen åpen for alle. Det var også en handelsby med mange handelsvarer innom, inkludert bøkene til blant andre Luther. En av de første reformatorene var [[Matthäus Zell]], som angrep kirkens maktmisbruk. Han påvirket andre religiøse ledere, inkludert [[Martin Bucer]], en i utgangspunktet fattig, ukjent og arbeidsledig person. Han hadde blitt opplært i en [[dominikanerordenen|dominikansk]] orden og kunne sin bibel. Zell lot seg imponere av Bucer, og han og flere andre protestanter, ble prester i forskjellige kirker i byen i begynnelsen av 1520-årene. Alle preket [[evangelikalisme]], hvilket vil si en boklig forståelse av Bibelen og et personlig forhold til Gud. Bevegelsen var i tillegg imot bildebruk i kirken, uten at dette medførte [[ikonoklasme]]. Strasbourgs ledere viste stor forståelse for denne bevegelsen, og byen ble et fristed for mange forfulgte protestanter. I tillegg mente Bucer og andre samtidige, at mens det var viktig med enighet om de store saker, var det stor åpning for uenighet på andre emner. Imidlertid var det ikke slik at Karl V hadde ubegrenset tålmodighet, og da [[Det schmalkaldiske forbund]], et forbund av protestantiske monarker, tapte [[den schmalkaldiske krig]] mot Karl V, falt Strasbourg, og byen måtte signere et katolskvennlig [[interim]]. Bucer valgte heller å dra til England, og den protestantiske bevegelsen svant hen. Da byen igjen ble protestantisk, var det ikke med den samme gløden.<ref>Side 105–111, Rupp</ref>