Redigerer Norges politiske system (avsnitt)

== Forhold mellom stat, fylkeskommune og kommune ==
{{Norske kommuner}}
{{Utdypende artikkel|Kommunestyre|Formannskapslovene}}
Norge er delt inn i tre ulike forvaltningsnivåer; stat, [[fylkeskommune]] og [[kommune]]. Disse er alle ledet av folkevalgte organ og har ulike oppgaver. Ettersom Norge er en [[enhetsstat]], ligger [[suverenitet]]en i staten (ikke på lavere nivå, som for eksempel i Sveits). Fylkeskommunene og kommunene har kun den kompetanse som staten (ved Stortinget) gjennom lover vedtar at disse skal ha. Lokaldemokratiet ble lovfestet ved innføringen av [[formannskapslovene]] i [[1837]] med innføring av folkevalgte organer på kommunalt nivå. Det ble også innført ordning med amtsting (fylkesting) hvor representantene fra formannskapene satt, fylkeskommunen ble først direkte folkevalgt i [[1975]].
# '''Den norske stat''' var i 1000 år et organ som [[Fyrstesuverenitetsprinsippet|tilhørte Kongen og hans slekt]] og ble styrt av hans statstjenestemenn. I løpet av 1800-tallet ble prinsippene om [[folkesuverenitet]], [[nasjonalisme|nasjonalstaten]] og [[Demokrati|indirekte demokrati]] med allmenn stemmerett innført med den hensikt at staten isteden skulle være styrt av det norske befolkningen, gjennom folkevalgte representanter. 
# '''Fylkeskommunene''' er etterlevninger av det som fra 1660-tallet til 1918 var kalt [[amt]]. Dette forvaltningsnivået har ansvar for [[videregående skole|videregående utdanning]] og en rekke kulturoppgaver. I 2002 ble fylkenes økonomisk viktigste oppgave, nemlig drift av sykehus overført til [[helseforetak]]ene. Tidligere var fylkestingspolitikerne utsendinger fra kommunestyrene, men i 1975 ble det innført direktevalg til fylkestingene. Fylkene har ansvaret for [[videregående utdanning]], [[tannlege|tannhelsetjenesten]] og kulturoppgaver,
# '''Kommunene''' har siden 1800-tallet utviklet seg med opphav i kirkesognene. Da [[formannskapslovene]] ble vedtatt i 1837, ble kommuneordningen innført, og disse{{hvem}} fikk hjemmel av staten til å påta seg oppgaver som det det var flertall for i kommunestyrene.  I praksis har denne friheten begrenset verdi, ettersom kommunene har få virkemidler for å øke inntektene sine. Kommunene har ansvaret for realiseringen av en stor del av de offentlige oppgavene og skal tilpasse dette til lokale formål, men mange hevder dette lokaldemokratiet har begrenset verdi grunnet lite økonomisk handlerom og nasjonale føringer.

[[Fylkesmann]]en er statsadministrasjonen (ikke fylkeskommunens) representant i fylkene.