Redigerer Martin Luther (avsnitt)

== Konsolidering av reformasjonen ==
[[Fil:LutherStatueMarktplatzWittenberg.jpg|thumb|Statue av Luther på Marktplatz i Wittenberg, rådhuset i bakgrunnen.]]
I de følgende år tok den nye kirke form i Sachsen. Luthers gudstjenesteordning ble innført i [[1526]] ''(«Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdienstes»)''. Fra oktober [[1528]] til januar [[1530]] var han engasjert ved kirkevisitasjonene som ga den saksiske kirke sin form. Han arbeidet også videre på sin bibeloversettelse og var en fremragende salmedikter.

=== Bruddet med Zwingli (1529) ===
{{utdypende|Religionssamtalene i Marburg}}
I [[1529]] kom og det endelige brudd mellom den saksiske (lutherske) reformasjon og de sveitsisk/sydtyske reformatorer. På riksdagen i Speyer [[1529]] ble det endelig vedtatt å iverksette [[Wormser-ediktet]]. Da la de nytroende stendene for første gang inn en åpen protest. De kalte seg nå «protestanter». Landgreve [[Philipp av Hessen]] ønsket nå å bilegge uenighetene blant reformatorene og innkalte til [[Marburger Religionsgespräche|religionssamtalene i Marburg]] i oktober. Prosjektet strandet på uenigheten mellom Luther og [[Ulrich Zwingli|Zwingli]] om nattverden. Luther holdt fast ved Kristi reelle nærvær, mens Zwingli bare ville forstå det symbolsk. ''«Dere har en annen ånd enn oss»'', sa Luther ved bruddet.

=== Luthers lille og store katekisme (1529&ndash;1530) ===
På sine reiser rundt i menighetene for å vurdere folkets religiøse oppdragelse, innså Luther at forholdene var elendige. ''«Det alminnelige folk, særlig i landsbyene, har overhodet ingen kunnskap om kristen lære.»'' (Forord til den lille [[katekisme]]) Dermed utarbeidet han sin [[Luthers lille katekisme|lille]] og sin store katekisme, utgitt i [[1529]] og [[1530]].

=== ''Confessio Augustana'', Riksdagen i Augsburg (1530) ===
{{utdypende|Confessio Augustana}}
Bruddet med zwinglianerne innebar at de saksiske (lutherske) og de sørtyske stendene fremstod med hver sin bekjennelse under riksdagen i Augsburg [[1530]]. Den saksiske var utarbeidet av Luther og særlig hans kollega og venn [[Philipp Melanchthon]] som hadde utarbeidet: ''[[Confessio Augustana]]''. Det ble fremført  på riksdagen den [[25. juni]] [[1530]], og formulerte den nye lære slik at det praktisk neppe var noen forskjell fra den gamle kirkelæren. Viktige omstridte lærespørsmål som viljens frihet, forvandlingen under messen, pavens primat, skjærsilden m.m. var blitt utelatt.

Melanchthon og den bannlyste Luther kunne ikke selv vise seg, de ble underveis til Augsburg geleidet fra kurfyrstens slott Coburg i Thyringen. Den ledende rolle blant sachserme i Augsburg var det kansler og Martin Luthers nære venn og velgjører [[Christian Beyer]] som spilte med sin tre timers lange forelesning, som for første gang på en riksdag var på holdt tysk. Den avgåtte kansler Gregor Brück stod klar med teksten på latin. Den tilsynelatende offisielle ettergivenhet var ikke lett å forstå fra et teologisk synspunkt alene. Den fryktede ottomanske hær stod meget nær Wien i juni 1530 hastet det å få en løsning på finansiering av en hærstyrke til å nedkjempe den tyrkiske fremmarsen. Keiser Karl 5, stod gjennom sin søster, dronningen av Danmark, familiært nært den wettinske fyrstefamilie i Wittenberg/Weimar. Han hadde tidlig i 1530 vært på reise til Wien. På veien forteller hans referenter at han var i Sachsen og kunne selv direkte ha vært delaktig i de pågående forarbeidene og forberedelsene som var satt i verk som fyrstelig oppdrag på kursfyrstens egen læreanstalt (det frie Universitetet i Wittenberg).

Senere kan man forstå at det var viktig å avlede den pengepolitiske (og Karl 5s private gjeld til [[Fugger]]ne) og akutte militære begrunnelse (som fant sin historiske løsning) og fokusere på den teologisk/filosofisk diskusjon som foregikk i bakgrunnen. Særlig mellom den wittenbergske (saksiske) og den sveitsiske forståelse av hva som skulle skille protestanter og katolikkene.

''Jeg liker slett ikke at vi forhandler om enhet i læren, for det er umulig så lenge paven ikke vil gi avkall på sitt pavedømme ... Hva håper vi nå, å omvende paven til sannheten?'', skrev han til den saksiske kurfyrsten som var i Augsburg. Men etter å fått nærmere underretning om forhandlingenes vanskelighet berømmet han den saksiske delegasjon med kurfyrst Johan og hans kansleri selv for det som var oppnådd. Luther skriver den 15. juni 1530:

''Det er oppnådd mer enn man kunne håpe. Dere har gitt keiseren, hva keiserens er, og Gud hva Guds er (Matt 22,21) Keiseren ..fullkommen lydighet ved at dere har innfunnet dere under så stor bekostning, møye og besvær''. Den 4. oktober 1530 forlot Luther [[Coburg]] slottet sammen med delegasjonen fra Augsburg i kurfyrstens følge (kilde: brev til Justus Jonas 20.9.1530)

Videre i brev til kurfyrst Johann: ''Jeg gleder meg over at deres kurfyrstlige nåde har sluppet ut av helvetet i Augsburg''. I de Schmalkaldiske skrifter berømmer han sin studievenn fra Erfurt og ''fadder'' Christian Beyer for det som tross alt ble oppnådd før det massive pavelige motangrepet som kom noen år senere.

Landgreve [[Philipp av Hessen]] hadde forlatt Augsburg i protest;  Forhandlingene brøt sammen. Riksdagen ble avsluttet 23. september [[1530]] med et skriv hvor man krevde at protestantene innen [[15. april]] [[1531]] måtte gi sin tilslutning til den katolske lære på de punkter som fremdeles stod åpne. De protestantiske stender ledet av wettinerne og den brandenburgske kurfyrster kjempet for en annen løsning og la med dette grunnlaget for  [[Schmalkaldenforbundet]], som siktet mot både en endelig politisk og religiøs frigjøring fra både pavekirken og det tysk-romerske riket.

=== Melanchthon og Luther på forskjellig kurs ===
De følgende årene drev de saksiske reformatorene gjennom langs to akser: Melanchthon var dialogvillig og smidig. Luther holdt igjen og fryktet at «ettergivenhet» truet den evangeliske frihets fremtid. I denne ånd forfattet han i [[1537]] [[de schmalkaldiske artikler]] (etter [[Det schmalkaldiske forbund|Schmalkalden-forbundet]], et forsvarsforbund opprettet av protestantiske fyrster og byer i [[1531]]), i [[1541]] avviste han formidlingsforslagene fra Regensburg, og i 1545 protestantisk deltagelse på [[Konsilet i Trient|Tridentinerkonsilet]].

=== Philipp av Hessens «dobbeltekteskap» ===
[[Fil:Wartburg-Philipp.von.Hessen.JPG|thumb|[[Philipp av Hessen]].]]
At Luther var seg bevisst betydningen av å holde seg inne med de reformatoriske territorialfyrster, viser hans håndtering av Philipp av Hessens ønske om å inngå et bigamøst ekteskap. I [[1539]] ga han i en uttalelse landgreven ryggdekning for å gifte seg med sin elskerinne. Det ville være bedre enn hor. Han forklarte at selv om bigami ikke burde være lovlig eller en generell ordning, var det tillatt i Moseloven og ikke uttrykkelig forbudt i evangeliene. Ekteskapet fant sted i mars [[1540]].

Her viser Luther seg fra en meget svak side moralteologisk. Om ikke det var nok: I Eisenach (''Eisenacher Konferenz'' [[1540]]) møtte han Philipp som nå motsatte seg å holde dette «dobbeltekteskapet» hemmelig. Luther rådet ham ikke bare til hemmelighold, men til å lyve om saken med en «sterk løgn» (''stark zu lugen''): «Å begå en liten løgn ville være bedre enn å utsette seg for så meget markskrikersk» for «å begå en nødløgn, en nytteløgn, en hjelpeløgn ville ikke være imot Gud» ''(«ein geringe lugen zu thun, wer besser dan sovil mortgeschrei auf sich zu laden», for «ein notlugen, ein nutzlugen, hilflugen zu thun, wer nicht widder Gott.»)'' I et brev til landgreven erklærte han seg beredt til selv å betjene seg av nødløgn, for også Jesus hadde jo sagt at Sønnen kjenner ikke timen, og at han ville benytte seg av sin status som skriftefar siden det er forbudt å avdekke hva som er sagt under skriftemålets segl.

=== Kampskriftene fra Wittenberg blir mer groteske ===
[[Fil:Teufels Dudelsack.gif|thumb|Karikaturtegning fra 1500-tallet viser hvordan Luther ble framstilt som «[[Djevelen]]s sekkepipe» i den [[katolsk]]e [[propaganda]]en.]]

Bortsett fra kortere reiser, særlig til kurfyrstens hoff i [[Torgau]] og i [[1539]] til Leipzig der hertug Henrik innførte reformasjonen, holdt Luther seg for det meste i Wittenberg der han ble oppsøkt og rådspurt av tusener. Samtidig ble hans fysiske plager mer og mer påtrengende: [[forstoppelse]], [[dysenteri]], [[Nyrestein|nyresten]], [[halsbetennelse|hals-]] og [[Ørebetennelse|øreverk]], hjerteproblemer, [[leddgikt]], verkesår på bena. Han tynges også av depresjoner, og under et pestutbrudd i området har han sterke endetidsforventninger. (Eldre antiluthersk historieskrivning har antydet eller påstått at ''malum Franciae'', det vil si [[syfilis]], skulle ha vært blant Luthers lidelser. Men senere lutherforskning etterlyser vederheftige holdepunkter for en slik antagelse.)

Til tross for sine lidelser fortsatte Luther å preke, forfatte traktater og skrifter, og vant seg selv en plass som en av Tysklands mest populære og produktive forfattere. Forfatterskapet vitner om store humørsvingninger. Hans polemikk mot [[Henrik VIII av England]] og senere mot [[Heinrich von Braunschweig]] er blant det skarpeste han har skrevet. I disse årene blir språket hans ofte svært grovt og til tider svært vulgært.

Luthers utfall var ikke avgrenset til personer som åpenbart stod reformasjonen fjernt; han kunne ytre seg svært intolerant både om «sakramentarianere» (et navn han ga tilhengerne av [[Ulrich Zwingli|Zwingli]]) og «svermere» (gjendøpere som reformatoren [[Thomas Müntzer]]). ''«Jeg vil trampe dem alle under fot»''.

=== Luther, jødene og de tilbakestående ===
[[Fil:1543 On the Jews and Their Lies by Martin Luther.jpg|thumb|Martin Luthers bok ''Von den Jüden und iren Lügen'' («Om jødene og deres løgner»)<ref name="jødene og deres løgner"/> fra [[1543]] var typisk for den kristne [[antijudaisme]]n i samtida, men tonen var likevel uvanlig hatsk.<ref name="jødene og deres løgner">{{ Kilde bok | forfatter = Luther, Martin (1483-1546) | utgivelsesår = 1940 | tittel = Det utvalgte folk: om jødene og deres løgner | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norsk front | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110706251 | side = }}</ref>]]

Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som [[antisemittisme]], som er rasemessig fundert. Den korrekte betegnelsen vil være [[anti-judaisme]], som er religiøst motivert.

Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I [[1523]] la han i skriftet ''Daß Jesus ein Geborner Jude Sei'' vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg. Det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Etter at det ikke skjedde, ble han en brutal og innbitt jødefiende og forfattet tre hemningsløse kampskrifter mot dem: ''Brief wider die Sabbather an einen guten Freund'' («Brev mot sabbaterne til en god venn») ([[1538]]), ''Von den Jüden und ihren Lügen'' («Om jødene og deres løgner», [[1543]]) og ''Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi'' («Om Schem Hamphoras (egentlig ''Hellige, unevnelige navn'', det vil si jødenes Gud) og Kristi ætt», [[1544]]). I den første boka var han åpen for å omvende jødene til kristendommen, men  fremstilte siden jødene og djevelen som kristendommens argeste fiender. Luther kom blant annet med utfall som dette: ''«Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennombore dem med mitt sverd»''. Det finnes en rekke slike utsagn.

Andre protestantiske reformatorer var gjennomgående ille berørt av den eldre Luthers utfall mot jødene, og noen steder der den lutherske reformasjon var innført ble disse skriftene direkte underslått slik at folket ikke skulle la seg oppildne.
 
Ettersom han også anførte en rekke resonnementer for denne jødefiendtligheten, er det ikke å undre seg over at [[NSDAP|nasjonalsosialistiske]] ideologer senere skulle betjene seg av luthersitater, - uten å nevne at han i sin siste preken sa at det var jødenes omvendelse og ikke utryddelse han oppfordret til. Særlig notorisk er den nazistiske lutherske biskop [[Martin Sasse]]s utgivelse i 1938 av Luthers antijødiske skrift ''Von den Juden und ihren Lügen''. I forordet gjør han rosende et poeng ut av at de tyske synagoger brant på Luthers fødselsdag - ''[[Krystallnatten]]'' var natten mellom 9. og 10. november.<ref>Oversettelse fra tysk: «Den 10. november 1938, på Luthers fødselsdag, brenner synagogene i Tyskland. Av det tyske folk blir som soning for mordet på gesandtskapsråd vom Rath ved jødehånd endelig jødenes makt på det økonomiske område i det nye Tyskland brutt. Dermed er vår Führers av Gud velsignede kamp vårt folks fullstendige frigjøring kronet … I denne stund må den manns stemme høre, han som tysk profet på 1500-tallet først ut av uvitenhet begynte som en jødenes venn, men som drevet av sin samvittighet, drevet av erfaringer og av virkeligheten, ble til sin egen tids største antisemitt, sitt folks advarer mot jødene».</ref>

Nazistene betjente seg nokså fritt også fra andre kanskje ikke så skjønne sider av Luthers omfattende litterære etterlatenskaper: Den protestantiske naziteologen [[Wolfgang Stroothenke]] viste til Luther i et verk («Erbpflege und Christentum», Leipzig, 1940) for å styrke de nazistiske holdninger til avliving av «livsuverdig liv» ([[eutanasi]]programmet [[Aktion T4]]). Han gjengir Luthers møte med et tolvårig åndssvakt barn og sier at Luther var av den mening at det beste ville være å drukne det. ''«Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel».''

[[Fil:Birth and Origin of the Pope by Lucas Cranach.jpg|thumb|En av [[Lucas Cranach den eldre|Lucas Cranach]]s skrekkarikaturer til Luthers ''Wider das Papsttum vom Teufel gestiftet'' («Mot pavedømmet som er innstiftet av djevelen») fra [[1545]] viser hvordan [[pave]]n og de katolske [[kardinal]]ene kommer som avføring fra [[djevelen]].]]

===Luther og hekseforfølgelsene===
Både Martin Luther og den sveitsiske reformatoren [[Jean Calvin]] engasjerte seg som predikanter mot hekser og trolldom. En [[hekseforfølgelsene|forfølgelse av heksene]] så de som Guds vilje og anførte 2.Mos 22,18: ''«En trollkvinne skal du ikke la leve»''.

=== Et siste angrep på pavedømmet ===
I februar [[1537]], da han hadde så store [[nyrestein]]ssmerter at han trodde seg døden nær, skrev han nærmest som et siste ønske til de protestantiske fyrster at de måtte være standhaftige i sitt ''hat'' mot paven. Blant bønner og dødslengsel skrev han på vers ''«Pestis eram vivus, moriens ero mors tua, papa»''. Han håpet bare på et liv til pinse så han skulle rekke å få ferdig et nytt skrift mot paven.

Men han skulle leve nesten ti år til, og i [[1545]] ble han ferdig med dette sitt kraftigste antipavelige skriv: ''«Wider das Papsttum vom Teufel gestiftet»'' («Mot pavedømmet innstiftet av djevelen»). Språket er av det mest voldsomme Luther har prestert. Han fikk [[Lucas Cranach den eldre|Lucas Cranach]] til å dekorere skriftet med skatologiske politiske tegninger mot Roma og paven.