Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Trinity ===
{{Utdypende artikkel|Trinityprøvesprengningen}}
[[Fil:Trinity device readied.jpg|left|thumb|Sprengstoffene i «the gadget» ble heist opp i toppen av tårnet til den endelige samlingen.]]
Siden implosjonsbomben var et så komplisert våpen, ble det bestemt at selv om det betød tap av spaltbart materiale, var det nødvendig med en prøvesprengning. Groves godkjente testen under forutsetning av at det spaltbare materialet kunne samles inn igjen. Det var derfor tanken at bomben skulle være en fuser, men Oppenheimer valgte i stedet å foreta en ordentlig prøvesprengning. Denne fikk navnet «Trinity».{{Sfn|Jones|1985|s=465}}

I mars 1944 ble planleggingen av testen overlatt til [[Kenneth Bainbridge]], en fysikkprofessor fra [[Harvard University|Harvard]] som arbeidet under Kistiakovsky. Bainbridge valgte [[White Sands Missile Range|bombefeltet]] nær [[Holloman Air Force Base|Alamogordo Army Airfield]] som stedet hvor testen skulle foregå.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=318–319}} Bainbridge arbeidet sammen med kaptein Samuel P. Davalos med etableringen av Trinity Base Camp og dens fasiliteter, som omfatter barakker, lagre, verksteder, en sprengstoffmaskin og en kommissær.{{Sfn|Jones|1985|s=478–481}}

Groves var ikke glad for utsikten til å skulle forklare en senatskomite at plutonium til en verdi av 1&nbsp;milliarder dollar hadde gått tapt, så det ble bygget en sylindrisk oppsamlingsbeholder med kodenavn «Jumbo» som skulle samle opp det radioaktive materiale i tilfelle prøvesprengningen gikk feil. Beholderen var 7,5&nbsp;m lang og 3,6&nbsp;bred, og ble fremstilt i dyre dommer av 217&nbsp;tonn jern og stål av {{Ikkerød|Babcock & Wilcox}} i Barberton i Ohio.

Beholderen ble fraktet i en spesiell jernbanevogn til et sidespor i Pope i New Mexico, hvorfra den ble transportert de siste 40&nbsp;km på en blokkvogn trukket av to traktorer.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=174–175}} Da den ankom, var tiltroen til implosjonsmetoden imidlertid tilstrekkelig høy og det var tilstrekkelig med plutonium til rådighet til at Oppenheimer besluttet å ikke bruke den. I stedet ble den plassert i toppen av et ståltårn, 725&nbsp;m fra eksplosjonsstedet som et grovt mål for hvor kraftig eksplosjon det var snakk om. Det endte med at Jumbo overlevde, men ikke tårnet, noe som bidro til at det ble spekulert i om Jumbo kunne ha holdt til en feilslått eksplosjon.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=365–367}}{{Sfn|Jones|1985|s=512}}

7. mai 1945 ble det gjennomført en sprengning for å kalibrere instrumentene. En plattform av tre ble ført opp 725&nbsp;m fra sprengningsstedet og fylt med 100&nbsp;tonn TNT pakket med radioaktivt materiale i form av radioaktiv uranstav fra Hanford. Denne ble løst opp og fylt på rør mellom sprengstoffet. Eksplosjonen ble iakttatt av Oppenheimer og Groves' nye nestkommanderende, brigadegeneral [[Thomas Farrell (general)|Thomas Farrell]]. Den forutgående testen ga data som viste seg å være av vital betydning for Trinityprøvesprengningen.{{Sfn|Jones|1985|s=512}}{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=360–362}}

Til den endelige prøvesprengningen ble våpenet, som hadde fått navnet «the gadget», heist opp i toppen av et 30&nbsp;m høyt ståltårn. Dette ble gjort fordi en detonasjon i denne høyden ville gi en bedre indikasjon på hvordan bomben ville oppføre seg når den ble sluppet fra et bombefly. Detonasjon i luften ville maksimere energien målet ble utsatt for og danne mindre [[radioaktivt nedfall]]. Bomben ble samlet under oppsyn av [[Norris Bradbury]]  i det nærliggende {{Ikkerød|McDonald Ranch House}} 13. juli og forsiktig heist opp i tårnet dagen etter.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=367–370}} Blant observatørene var Bush, Chadwick, Conant, Farrell, Fermi, Groves, Lawrence, Oppenheimer og Tolman. Klokken 05.30 om morgenen 16. juli ble «the gadget» detonert, og den hadde en styrke tilsvarende ca. 20&nbsp;kilotonn TNT. Den etterlot seg et 75&nbsp;m bredt krater med [[trinititt]] (radioaktivt glass) i ørkenen. Sjokkbølgen kunne merkes mer enn 160&nbsp;km unna og en [[soppsky]] nådde opp til 12&nbsp;km høyde. Smellet kunne høres helt til [[El Paso]] i [[Texas]], så Groves sendte ut en dekkhistorie om at et ammunisjonslager hadde gått i luften ved Alamogordo Field.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=372–374}}{{Sfn|Jones|1985|s=514–517}}