Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Bakgrunn: [[Portugal|Portugisernes]] visjoner====
:''(Se også [[Den portugisiske patronatsretten]] og [[Tordesillastraktaten]])''

Med [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1368]] ble på nytt de sårbare båndene mellom Kina og Vesten brutt. Nå fikk landet et helt kinesisk herskerdynasti, [[Ming-dynastiet]]. Selv om det til å begynne med førte en svært ekspansiv politikk med handel og oppsiktsvekkende oppdagelsesferder under admiral [[Zheng He]], trakk det seg etter [[Yongle-keiseren]]s tid (1403-1425) tilbake til bak sine tradisjonelle grenser. Slik overlot de i praksis den sjøverts asiahandel til muslimene fra [[Den arabiske halvøy]] eller [[Persia]], og [[islam]] spredte seg så langt østover som til [[Molukkene]] og deler av [[Mindanao]].   
[[Fil:Vasco_da_Gama_(without_background).jpg|thumb|[[Vasco da Gama]]]]
På samme tid var [[portugal|portugisernes]] store oppdagelsesferder akkurat begynt, særlig med [[Henrik sjøfareren]] (1394-1460). I [[1498]] fant [[Vasco da Gama]] sjøveien til [[India]]. I [[1511]] erobret [[Afonso de Albuquerque]] [[Malakka]] fra den muslimske sultaten der, og nå hadde portugiserne en base for sin videre ferd mot Krydderøyene og Øst-Asia. Fra paven hadde de også blitt innvilget [[Den portugisiske patronatsretten|patronatsrettigheter]] i henhold til de kirkelige ting: Som motytelse for å bringe den kristne tro til de land de oppdaget og finansiere misjonsarbeidet der, fikk de vidtgående rettigheter overfor og kontroll med misjonene. Dette var en oppgave som de katolske makthavere gikk inn i med oppriktig iver, både for troens sak i seg selv og for å demme opp for og rulle tilbake den muslimske innflytelse som de til sin forskrekkelse kunne fastslå nesten hvor enn de kom øst for [[Kapp det gode håp]]. Dette var på den tid da katolske portugisere og spanjoler nettopp hadde fullført sin ''reconquista'' (gjenerobring) av muslimsk land på [[Den iberiske halvøy]].

I Spania var man samtidig over seg av begeistring over å ha oppdaget øyene øst for Kina og Japan. [[Christofer Columbus]] var på grunnlag av vage tradisjoner (skapt særlig av lurendreieren [[John Mandeville]] som hadde plagiert og diktet videre på bl.a. Johannes de Plano Carpinis, Oderik av Pordenones og Marco Polos skildringer) drevet på leting etter Cathays og [[Japan|Zipangu]]s (Japans) fabelaktige rikdommer seilt vestover fra Spania og kommet til [[Antillene]] i [[1493]]. Den geografiske feilidentifikasjonen ble ikke oppdaget før [[Vasco Núñez de Balboa|Balboa]] i [[1513]] krysset [[Panamaeidet]] og fikk se [[Stillehavet]]. (Da var imidlertid for lengst et slikt havs eksistens antatt, men ikke riktig størrelsesberegnet av mange europeere, blant annet av portugiserne, noe som fremgår av [[Cantino-planisfæren]] av [[1500]].)  
[[Fil:Treaty_of_Tordesillas.jpg|thumb|Originalside fra [[Tordesillastraktaten]] ([[1494]]), i Nasjonalbiblioteket i [[Lisboa]].]]
Men Portugals og Spanias oppdagelser i hver sin retning fikk begge betydning for Kinamisjonen. Spanierne og portugiserne hadde etter pavelig megling og ikke uten vanskeligheter blitt enige om en skillelinje mellom sine innflytelsessoner i 1494 ([[Tordesillastraktaten]]). Traktaten trakk linjen langs en lengdegrad i Atlanterhavet, og gav de to landene rett til å erobre og opprette kolonier på hver sin side, på betingelse av at de kristnet områdene.

Selv om man var fullt klar over at jorden var rund, var denne kunnskapen bare på det teoretiske plan så man forsømte å tenke på en tilsvarende linje på jordens «bakside». Spanjolene var uansett på dette tidspunkt overbeviste om at de allerede stod rett øst for Cathay og Zipangu, og at avtalen sikret disse hovedmålene. Portugiserne hadde da ennå ikke rundet Kapp det gode håp.

Forglemmelsen ble aktualisert da [[Ferdinand Magellan|Magellans]] flåte fullførte den første verdensomseiling i 1522. Hva nå? Det enkleste var bare å føre atlanterhavslinjen videre symmetrisk rundt jorden, og det ble gjort med Zaragozatraktaten i [[1529]].<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 5-7</ref> Men ettersom man ennå ikke var så sikker på hvor stor jorden var, løste den ikke det praktiske problem. Spanjolene mente seg (i strid med Zaragoza) berettiget til å etablere seg på Filippinene i 1565.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 6</ref><ref>Francisco Javier Montalban, S.J.: ''Das Spanische Patronat und die Eroberung der Philippinen'', Freiburg i.Br.: Herder & Co., 1930, s. 1-57</ref> De var inne på å fortsette nord-vestover til Kina, men utsatte det. Senere hindret europeiske begivenheter at det skjedde.<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 702</ref>

Både spanjolenes og portugisernes perspektiv var preget av en sterk europeisme. Dette perspektiv ble kombinert med den nære forbindelse som fikk oppstå mellom misjonen og den sekulære verdslige makt. I motsetning til holdningene i de første atskillige århundrer av kristen misjonshistorie, som stort sett var meget villig til å tilpasse det kristne uttrykk til de lokale kulturer, var det i senmiddelalderen oppstått en eurosentrisme som så på ikke-kristne kulturer som suspekte, kanskje som djevelens verk, og det gjaldt ikke bare å kristne dem, men også å europeisere dem. Både i Portugal og i [[Spania]], de to store oppdagernasjonene, var denne europeismen blitt videre spisset med en brennende nasjonalisme. Det gjaldt å gjøre de fremmede folkeslag til en slags portugisere eller spanjoler. Ved dåpen fikk de omvendte ikke bare et kristent dåpsnavn, men det ble gitt etter den spanske eller portugisiske tunge, og de fikk likeså godt et europeisk etternavn også. At den høykultur man kom til i India faktisk i det meste var langt mer komplisert enn den vestlige, førte ikke til noen kurskorrektur før etter en god stund.

Når portugisere med dette sinnelag møtte den kinesiske verden, var følgelig ikke betingelsene for gjensidig forståelse særlig gode. Her stod man overfor en kinesisk kultur som var om mulig ennå mer selvbevisst enn deres egen europeiske som tross alt var undersøkende og lærenem, ja, som var overbevist om at den var nådd sivilisasjonens høyeste tinde. Med unntak av de aller første keisernes regjeringsperioder var ikke Ming-dynastiet noe særlig vitalt; på [[1500-tallet]] var det blitt gammelt og lite eventyrlystent. Man hadde en mild forakt for alt nytt som manglet røtter i den eldgamle kinesiske kulturs fortid. Få var seg bevisst at dette kunne være et tegn på stagnasjon. Man var overbevist om at den kinesiske kultur var et ferdig og formfullendt produkt, som for lengst hadde funnet sine strukturer og verdier. Intet nytt trengte å legges til. [[Sung-dynastiet]]s [[nykonfucianisme]] hadde, mente man, frembragt et statsfilosofi som var definitiv.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 5-10</ref>