Redigerer Karl den store (avsnitt)

==== Debatt ====
[[Fil:Aachener Dom BW 2016-07-09 13-49-15.jpg|thumb|Karl den stores trone og deretter for påfølgende tyske konger i [[Aachenkatedralen]].]]

[[Einhard]] hevdet at Karl den store var uvitende om pavens hensikt og ikke ønsket en kroning:

{{sitat|Han hadde først en slik motvilje at han erklærte at han ville ikke ha satt fot i kirken den dagen de [keiserlige titlene] ble kreert, skønt det var en stor høytidsdag, om han hadde forutsett pavens hensikt.<ref>Einhard: ''Life of Charlemagne'', 28.</ref>}}

En rekke moderne forskere<ref>Tierney, Brian (1964): ''The Crisis of the Church and State 1050–1300''. University of Toronto Press, s. 17.</ref> har imidlertid forslått at Karl den store var absolutt innforstått med kroningen; han ville ikke ha oversettet den juvelbesatte kronen ventende på alteret da han kom for å be, noe samtidige kilder bekrefter.<ref>Meek, Harry: [https://www.academia.edu/6266377/Charlemagnes_Imperial_Coronation_The_Enigma_of_Sources_and_Use_to_Historians «Charlemagne's Imperial Coronation: The Enigma of Sources and Use to Historians»], ''Academia.edu''</ref> Det akademiske spørsmålet er hvorfor paven ga Karl den store tittelen som keiser og hvorfor Karl godtok den.

Forskeren Roger Collins mener «at motivasjonen bak godkjennelsen av keisertittelen var en romantisk og antikvarisk interesse i å gjenopplive Romerriket er meget usannsynlig.»<ref>Collins (1987), s. 147.</ref> En slik romantisk forestilling ville ikke ha vært tiltrekkende for verken frankere eller katolikker ved slutten av 800-tallet da begge så på den antikken arven fra Romerriket med mistro. Frankerne var stolte over å ha «kjempet mot og kastet fra deres skuldre det tunge åket til romerne» og «fra kunnskapen fått i dåpen, kledd i gull og kostbare steiner levningene av de hellie martyrene som romerne hadde drept ved ild, ved sverd og ved ville dyr,» som kong [[Pipin den yngre]] hadde beskrevet det i en lov i 763 eller 764.<ref name="Collins_151">Collins (1987), s. 151.</ref>

For både paven og Karl den store var Romerriket fortsatt en betydelig maktfaktor i europeisk politikk på denne tiden. Det gresktalende Østromerriket, basert i Konstantinopel, fortsatte å ha kontroll over en betydelig andel av italiensk jord med grenser ikke langt sør for Roma. Alliansen og de tette båndene mellom paven og Karl den store kunne bli forstått som en tilraning av keiseren i Konstantinopels forrett. Men for paven var det ikke lenger «en levende keiser på den tiden,»<ref>Norwich (1992b), s. 379.</ref> men den belgiske historikeren [[Henri Pirenne]]<ref>Pirenne (2012), s. 234n.</ref> har bestridt dette ved at kroningen «var ikke på noen måte forklart ved det faktum at ved dette øyeblikket var det en kvinne som regjerte i Konstantinopel.» Uansett gikk paven til det ekstraordinære skrittet å skape en. Pavedømmet hadde siden 727 vært i konflikt med Irenes forgjengere i Konstantinopel over en rekke saker, hovedsakelig den uavbrutte bysantinske tilslutningen til læren om [[ikonoklasme]], ødeleggelsen av kristne bilder; mens fra 750hadde den langvarige makten til Østromerriket i sentrale Italia blitt opphevet.

Ved å sette keiserkronen på Karl den store tilskrev paven retten for seg selv til å utnevne den romerske keiser og «etablerte den keiserlige krone som hans egen personlig gave, men samtidig innvilget seg selv den underforståtte overlegenhet over keiseren som han selv hadde skapt.»<ref name="Norwich_55">Norwich (2011), s. 55</ref> Og ettersom «bysantinerne hadde vist seg så utilfredsstillende i enhver henseende — politisk, militært og i troen — valgte han en vesteuropeer: den ene mann som ved sin klokskap og statsmannskunst og enorme herredømme ... sto hode og skuldre over sine samtidige.»<ref name="Norwich_55"/>

[[Alcuin]] skrev håpefullt i sine brev om et ''Imperium Christianum'' («kristne rike») «slik innbyggerne av Romerriket hadde blitt forent av et felles romersk statsborgerskap», ville det nye rike bli forent av en felles kristen tro.<ref name="Collins_151"/> Det er i henhold til Pirennes forståelse: Karl var keiseren av ''ecclesia'' slik paven hadde skapt det, hvor den romerske kirke skulle forstås som den universale kirke.<ref>Pirenne (2012), s. 233.</ref> ''Imperium Christianum'' ble ytterligere støttet av en rekke kirkemøter over hele Europa av [[Paulinus II av Aquileia]], en av de mest framtredende lærde i [[den karolingiske renessanse]].<ref>Butler, Alban; Hugh Farmer, David (1995): [https://books.google.no/books?id=XIEAD2MC1YkC&pg=PA74&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false «St Paulinus of Aquileia, Bishop (c. 726–804)»] i: ''Butler's Lives of the Saints: New Full Edition''. Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-86012-250-0, s. 74–75</ref>