Redigerer Iran (avsnitt)

===Mossadeq og sjahen===
{{se også|Kuppet i Iran i 1953}}
Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et [[konstitusjonelt monarki]] i 1949.<ref name="storeleksikon" /> Landets selvstendighet ble styrket under statsminister [[Muhammed Mossadegh]]. Mossadegh ble valgt til parlamentet i [[1923]] og i [[1944]], var statsminister fra [[1951]]. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert [[Plott (handling)|plott]] iscenesatt av [[MI6|britiske]] og [[CIA|amerikanske etterretningsorganisasjoner]] (henholdsvis «Operation Boot» og «Operasjon Ajax»). Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans [[Petroleum|olje]]. Utenriksminister [[Anthony Eden]] betraktet Mossadegh som en alvorlig trussel mot Storbritannias økonomiske og strategiske interesser og fikk amerikansk støtte til operasjonen. Da nasjonaliseringen var et faktum seilte britiske krigsskip inn gulfen til Abadan og britiske luftbårne styrker på Kypros var klare til innsats. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Sovjetunionen samlet styrker på grensen til Iran. USA ga den britiske regjeringen klar beskjed om at de ikke ville støtte en militæroperasjon mot Iran. Ved nasjonaliseringen tvang Mossadegh British Oil Company ut av landet. De utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot landet eller ble utvist og myndighetene klarte ikke å opprettholde produksjonen. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet bidro til de anti-vestlige holdningene i landet. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.<ref name="CAPlex" /><ref>{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2017/06/20/64-years-later-cia-finally-releases-details-of-iranian-coup-iran-tehran-oil/|tittel=64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup|besøksdato=2020-06-23|forfattere=|dato=20. juni 2017|fornavn=Bethany|etternavn=Allen-Ebrahimian|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=CIA admits role in 1953 Iranian coup|url=https://www.theguardian.com/world/2013/aug/19/cia-admits-role-1953-iranian-coup|avis=The Guardian|dato=2013-08-19|besøksdato=2020-06-23|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Saeed Kamali|etternavn=Dehghan|fornavn2=Richard|etternavn2=Norton-Taylor|side=|sitat=The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://archive.nytimes.com/www.nytimes.com/library/world/mideast/041600iran-coup-timeline.html|tittel=Timeline of Iranian Coup|besøksdato=2020-06-23|verk=archive.nytimes.com}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Friedemann, Jens. | utgivelsesår = 1975 | tittel = De rike araberne: verdens nye maktsentrum | isbn = 8203067263 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013040807040 | side = }}</ref>
[[File:2500 year celebration (2).jpg|thumb|Fra 2500-års feiringen i [[Persepolis]], 1971. En rekke statsledere og regjeringssjefer var til stede.<ref>{{Kilde avis|tittel=Public Record Office: Shah's party was too tacky for the Queen|url=https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/middleeast/iran/1337487/Public-Record-Office-Shahs-party-was-too-tacky-for-the-Queen.html|dato=2001-08-14|besøksdato=2020-06-30|issn=0307-1235|språk=en-GB|fornavn=Neil|etternavn=Tweedie}}</ref>]]
Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.<ref name="storeleksikon" /> Etter Mossadeqs fall ble sjah [[Muhammed Reza Pahlavi]] mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra [[USA]] og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets oljerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av [[tortur]] og forbrøt seg på [[menneskerettighetene]] på andre måter.{{tr}} Iran har hatt tradisjon for lokalt selvstyre. Under sjahen var det økende sentralisering. I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og satt i gang jordreformer som forsamlingen var i mot. Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive. Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet i form av dammer og vanningsanlegg. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert (blant annet finansiert av oljeinntektene), myndighetene gjennomførte jordreformer og kvinnene fikk en noe friere stilling.<ref name="storeleksikon" /> Ifølge folketellingen var 70 % analfabeter i 1966 og 53 % i 1976. I 1966 hadde 25 % av boligene innlagt strøm og 14 % innlagt vann, i 1976 var tallene henholdsvis 48 % og 41 %.<ref name="Aghajanian" /> 

I 1964 var det blodige opptøyer i forbindelse med reformer som religiøse ledere motsatte seg. Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister [[Hassan Ali Mansur]] ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.<ref name="storeleksikon" />

I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.<ref>{{Kilde avis|tittel=First Party of Iran's 2,500‐Year Celebration|url=https://www.nytimes.com/1971/10/13/archives/first-party-of-irans-2500year-celebration.html|avis=The New York Times|dato=1971-10-13|besøksdato=2020-06-26|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Special to The New York Times|etternavn=Charlotte Curtis}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/geschichte/schah-von-persien-1971-die-groesste-party-auf-erden-a-1089955.html|tittel=Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden - DER SPIEGEL - Geschichte|besøksdato=2020-06-26|forfattere=|dato=14. februar 2017|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.}}</ref> Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.<ref name="storeleksikon" />

Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den [[iranske revolusjonen]]<ref name="storeleksikon" /> og at hans regime ble kastet i [[1979]]. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under [[Ayatollah Khomeini]] med folkelig støtte.

Det nye [[teokrati]]ske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA på grunn av dets involvering i kuppet i 1953, som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens undertrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.

I løpet av [[1970-årene]] mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran var en viktig leverandør av [[olje]] til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne av [[OPEC]] i 1960 og var et av de toneangivende landene i organisasjonen. Iran deltok ikke i [[Oljekrisen|oljeboikotten fra 1973]] og økte i stedet sin produksjon vesentlig.<ref>Garavini, G. (2011). Completing decolonization: The 1973 ‘oil shock’and the struggle for economic rights. ''The International History Review,'' 33(3), 473-487. «At the peak of production cuts, in February 1974, world crude-oil production had declined only by an average of 5 per cent. This was due to the fact that the decline in Arab production was counterbalanced by substantial production increases in non-Arab countries such as Iran or Nigeria.»</ref> Iran tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The 1973 Oil Crisis and After|publikasjon=Journal of Post Keynesian Economics|doi=10.1080/01603477.1978.11489099|url=https://doi.org/10.1080/01603477.1978.11489099|dato=1978-12-01|fornavn=Charles|etternavn=Issawi|serie=2|bind=1|sider=3–26|issn=0160-3477|besøksdato=2020-06-24}}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Olje: det store spillet | isbn = 8202108918 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102308092 | side = }}</ref>

Herskeren sjah Mohammed Reza Pahlavi mistet popularitet. Fundamentalistiske [[muslime]]r ønsket at Iran skulle vende tilbake til sin gamle islamske samfunnsform.