Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

== Tematisk oversikt ==
{{Tekstboks
|overskrift=3 kriterier for suksess

|De vestallierte identifiserte tre kriterier for suksess for invasjonen. Tidspunkt og sted for invasjonen måtte skjules for fienden, for at planen skulle ha en mulighet for å lykkes. Tyske styrkers bevegelser måtte hindres så de ikke kunne kraftsamle for et motangrep. Styrkene som ble landsatt måtte kunne forsynes, inntil en større havn var erobret og satt i drift.<ref name="Overy_1995-146">Overy 1995, s. 146</ref>}}

=== Strategi ===
Hitler hadde et siste møte med generalfeltmarskalkene Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel, i Frankrike, den 17. juni 1944. Både von Rundstedt og Rommel hadde svært pessimistiske vurderinger av situasjonen, og forventet et alliert gjennombrudd. Rommel anbefalte at Hitler burde avslutte krigen så raskt som mulig, noe Hitler avviste kategorisk. Den tyske diktatoren ville heller ikke frigjøre 15. armé ved Calais, da han fremdeles forventet en alliert invasjon der.<ref>Beevor 2009, s. 240–242</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 240–243</ref> I slutten av juni 1944 anbefalte også von Rundstedt at krigen burde avsluttes fra tysk side (han ble avsatt noen timer etter).<ref>Beevor 2009, s. 253</ref>

{{sitat|Ens fantasi strekker ikke til for hva de tyske styrkene kunne gjort mot oss om ikke Hitler hadde bidratt så effektivt for vår side.|note=<ref group="note">One's imagination boggled at what the German army might have done to us without Hitler working so effectively for our side.</ref><ref>Bell 2011, s. 185</ref>|Generalmajor Elwood Richard Quesada, 9th Air Force, United States Army Air Force}}

Uenighet mellom britiske og amerikanske ledere vokste gradvis frem, både før og under selve invasjonen i Normandie, og hadde stor innvirkning på utviklingen av de alliertes strategi. Den største uenigheten var selve invasjonen av Normandie, hvor britene måtte føye seg for amerikanernes krav. Britene var også mot invasjonen av Sør-Frankrike (operasjon Dragoon), men også der bestemte amerikanerne. Invasjonen ble gjennomført i midten av august, og var en stor suksess.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nationalww2museum.org/war/articles/operation-dragoon-anglo-american-alliance|tittel=Forgotten Fights: Operation Dragoon and the Decline of the Anglo-American Alliance|besøksdato=24. april 2024|forfattere=Cameron Zinsou|dato=17. august 2020|forlag=The National WWII Museum|sitat=Churchill wanted to advance Allied operations in the Mediterranean, preferably against the Balkans. Supreme Allied Commander General Dwight D. Eisenhower, with Roosevelt’s backing, supported an invasion of southern France. Stalin backed Roosevelt, much to Churchill’s chagrin. [...]  Churchill, still opposed to the operation, vehemently dissented to both Eisenhower and Roosevelt, but to no avail. American strategists and leaders carried the day.}}</ref>

=== Taktikk ===
De tyske bakkestyrkene i Normandie holdt stand mot de vest-allierte styrkene lengre enn mange forventet. Forsvarerens fordel er én forklaring, en annen at mens mange tyske soldater hadde fire års krigserfaring i 1944 var mange vest-allierte soldater sivilister som opplevde kamp for første gang. I en amerikansk [[bataljon]] (mellom 500–800 mann) kunne det være at bare sjefen, en [[oberst]], var yrkesmilitær. Det tyske Wehrmachts taktikk, såkalt [[oppdragstaktikk]] (tysk: ''Auftragstaktik'') var imidlertid en annen viktig faktor. De enkelte enhetene var trent i å ta initiativ, selv når situasjonen skiftet raskt, og ikke vente på ordre fra høyere hold, noe vest-allierte soldater ofte gjorde. Denne taktikken var basert på tyske erfaringer fra [[første verdenskrig]], særlig med de såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormtroppene]], for gjennombrudd i de fastlåste frontlinjene.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 102–112, 272–273</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/tactics-and-the-cost-of-victory-in-normandy|tittel=Tactics and the Cost of Victory in Normandy|besøksdato=7. mai 2024|forlag=[[Imperial War Museums]]|sitat=At times, British formations exhibited more caution than may have been warranted. Troops were often only too ready to 'go to ground' and call in artillery support even when facing fairly limited opposition. They were never as adept at exploiting local successes as the Germans, who excelled at quickly retaking ground. Montgomery himself urged his commanders to exhibit greater drive and flexibility, and some were sacked for failing to do so. Many German troops and commanders fought with a zeal and fanaticism alien to the citizen soldiers of Second Army.}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/the-german-response-to-d-day|tittel=The German Response to D-Day|besøksdato=7. mai 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=But German troops fought well on D-Day and then kept Allied forces bottled up in their lodgement area for seven weeks. They suffered from shortages of everything, received minimal reinforcements and were utterly exposed to the depredations of Allied air power. Despite all of this, and the dead hand of Hitler reaching from his headquarters on the other side of Europe, they conducted a masterly defence, inflicting heavy losses on their opponents. Much of this was down to the fact that they had chosen the ground, and could benefit from all the defensive advantages that such congested and enclosed terrain offered. Some of it was the result of hesitant or clumsy Allied tactics. The Germans also possessed tanks and weapons that in many ways were superior to those of the Allies. But there is also no doubt that the fighting quality of the German soldier himself, whether motivated by fanaticism, discipline or fear, was a significant factor. The campaign in Normandy was the greatest military defeat yet suffered by the German armed forces, but it was also an exposition of German fighting power.}}</ref>

=== Sivilbefolkningen ===
Under planleggingen av bombetokt før invasjonen forsøkte Churchill å begrense omfanget, da han anså at tap av titusenvis av franske sivile ikke kunne aksepteres. Den øverstkommanderende for invasjonen, general Eisenhower, måtte kontakte USAs president Roosevelt for å få godtatt planen om bombing. De allierte bombetoktene for å begrense tyske soldaters bevegelser viste seg å ta livet av om lag {{formatnum:10000}} franske sivile.<ref>Overy 1995, s. 149</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 79</ref>

<gallery mode="packed" caption="Sivile i krigsområdet">
Uchodźcy francuscy opuszczają zniszczone miasto Caen (2-370).jpg|Flyktninger forlater den franske byen [[Caen]], bak dem en bombet [[katedral]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/43/Uchod%C5%BAcy_francuscy_opuszczaj%C4%85_zniszczone_miasto_Caen_%282-370%29.jpg stor versjon])
WW2 Liberation of France c 1944-45 Allied US troops Normandy etc Libération de la France à la fin de la Seconde Guerre mondiale Photos en couleurs Photos Normandie Flickr soldiers beach ruins etc 83.jpg|[[Saint-Lô]] i Normandie, bombet av de allierte, inntas av amerikanske styrker ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/09/WW2_Liberation_of_France_c_1944-45_Allied_US_troops_Normandy_etc_Lib%C3%A9ration_de_la_France_%C3%A0_la_fin_de_la_Seconde_Guerre_mondiale_Photos_en_couleurs_Photos_Normandie_Flickr_soldiers_beach_ruins_etc_83.jpg stor versjon])
Royal Air Force- Operations by the Photographic Reconnaissance Units, 1939-1945. HU92982.jpg|Landsbyen Aunay-sur-Odon ble bombet av allierte, flyfoto tatt fra 30 tusen fot etter bombingen, 25 % av befolkningen drept ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/55/Royal_Air_Force-_Operations_by_the_Photographic_Reconnaissance_Units%2C_1939-1945._HU92982.jpg stor versjon])
Canadian Private MacDonald gives first aid.png|Et barn får førstehjelp av en canadisk sanitetssoldat
Saint-Lo 1944 - Capitale des Ruines - couleurs.jpg|Del av Saint-Lô etter alliert bombing ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/80/Saint-Lo_1944_-_Capitale_des_Ruines_-_couleurs.jpg stor versjon])
SC 190510 - French refugees file past a wrecked German tank as they leave their town to escape new battles on an ever-changing front. 21 June, 1944.jpg|Franske sivile på flukt fra kampene, 21. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cf/SC_190510_-_French_refugees_file_past_a_wrecked_German_tank_as_they_leave_their_town_to_escape_new_battles_on_an_ever-changing_front._21_June%2C_1944.jpg stor versjon])
WWII, Europe, Grenoble, "FIRE^ - Members of French Forces of the Interior carry out the death sentence of six young... - NARA - 196291.jpg|6 unge franske kollaboratører blir skutt, 22. september 1944
</gallery>

Den franske byen [[Caen]] ble kraftig bombet flere ganger av allierte fly, både 6. juni og 7. juli. Totalt døde det om lag 1150 sivile som følge av bombingen og de alliertes erobring av byen. I ettertid mener de fleste militære eksperter at bombingen ikke hadde vært effektiv. Dels hadde ikke bombene truffet tyske styrker, dels bidro ruinene av utbombede hus til at de tyske styrkene i byen fikk gode posisjoner da de allierte styrkene angrep for å frigjøre byen. I tillegg til Caen ble [[Saint-Lô]], [[Falaise]], [[Lisieux]], [[Argentan]] og Écouché (nå Écouché-les-Vallées) bombet av de vest-alliertes luftstyrker før og under invasjonen. Rundt {{formatnum:100000}} sivile i departementet (fransk for regionen) [[Calvados (departement)|Calvados]] ble flyktninger grunnet kampene ved invasjonen.<ref>Beevor 2009, s. 159–162, 288–289</ref>

=== Militære styrker, sammensetning og trening ===

{{utdypende|Exercise Tiger}}
Både tyskerne og de vestallierte hadde [[Divisjon (forband)|divisjon]] som minste selvstendige enhet. Både en amerikansk og tysk divisjon hadde rundt {{formatnum:14000}} mann. I praksis var imidlertid mannskapsstyrken i tyske divisjoner redusert, mens både britene og amerikanerne hadde store frittstående støtte-enheter. I praksis besto en britisk-amerikanske divisjon av rundt {{formatnum:40000}} til {{formatnum:50000}} mann, mens tyske divisjoners mannskapsstyrke var om lag en tredjedel av det.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 84–85</ref>

Både den sivile og militære ledelsen for de britiske styrkene hadde opplevd [[første verdenskrig]] og de store tapene (som [[slaget ved Somme]] i 1916 og [[slaget ved Passchendaele]] i 1917). Planen for invasjonen var laget for å la artilleri, stridsvogner og fly bane veien for infanteri, for å redusere tapene. Mens 15 % av den britisk-canadiske 21st Army Group var infanterister, var 18 % av styrken artillerister, resten var ingeniørtropper, samband og stridsvogner. Dette var i samsvar med de britiske generalenes oppfatning av styrkeforholdet mellom tyske og britiske soldater, hvor de mente at de tyske soldatene var overlegne britiske vernepliktige.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 256–257</ref> 

[[Fil:The British Army in the United Kingdom 1939-45 H35176.jpg|miniatyr|Lasting av [[DD-stridsvogn]], i forbindelse med vest-alliert øvelse før invasjonen]]
Begge sider,  både Wehrmacht og de vest-allierte trente sine soldater for invasjonen, med den største treningsinnsatsen på vest-alliert side. Store områder ble rekvirert i Storbritannia, og tusenvis av britiske sivile måtte flytte, ofte fra landsbyer og steder de hadde bodd i hundrevis av år.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 162–163, 191, 199, 213</ref> Omfattende øvelser ble avholdt, ofte med skarp ammunisjon, og flere titalls soldater ble drept under øvelser. Hensikten var både å trene soldatene, men også å vinne erfaringer så feil prosedyrer kunne korrigeres før invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 216–218, 251–255, 259, 273</ref> Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams ble flere vest-allierte soldater drept i trening, enn under de første 24 timene av invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. XXXVII</ref>

{{sitat|Treningen var ingenting annet enn en lang, hard, kjedelig tidtrøyte; det var spenning om den andre fronten som holdt meg igang. Jeg tenkte det ville bli en søt hevn for hva jeg hadde sett i 1940, men jeg var for opptatt ved Bernières på D-dag til å tenke noe særlig på det. Min krig var en blanding av ekstremt lange perioder med drepende kjedsomhet, blandet med svært korte øyeblikk hvor jeg fikk skremt dritten ut av meg.|note=<ref group="note">The training was nothing but a long, hard, boring slog; it was excitement about the second front that kept me going. I thought it would be sweet revenge for what I'd seen in 1940, but I was too busy at Bernières on D-Day to think about it much. My war was a mixture of extremely long periods of mind-numbing boredom mixed with very brief moments of being scared sh*tless.
.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 762–763</ref>|Menig John Powell, No. 8 Beach Group, British Army}}

Ett slikt eksempel på viktig læring gjennom trening var sjøsetting av flytende stridsvogner, såkalte [[DD-stridsvogn]]. I de britiske styrkene var tidspunkt for sjøsetting tradisjonelt Royal Navys ansvar, men under øvelser førte det flere ganger til at stridsvogner sank, og soldater omkom. Prosedyren ble derfor endret, så kommanderende for hærstyrkene om bord i fartøyene bestemte når stridsvognene skulle sjøsettes. I de amerikanske styrkene, som ved Omaha-stranden, ble ikke denne prosedyren endret, og resultatet var at flesteparten av stridsvognene sank og ble tapt.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 216–218</ref>

=== Luftkrig ===

{{Tekstboks
|overskrift=Bombene bommet

|Tyske stillinger på strendene i Normandie ble utsatt for kraftig bombing både før og under invasjonsdagen, men stort sett uten virkning. [[Kystartilleri]]batteriet ved Merville mottok ett tusen bomber, kun 50 falt ved selve batteriet, av de traff kun 2 [[kasematt]]er i betong, uten å gjøre videre skade på selve batteriet. Inntil 5. juni 1944 hadde 16 kystartilleribatterier som truet operasjon Neptune blitt bombet med {{formatnum:16000}} tonn bomber.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 182, 291, 385</ref>}}

To av de tre betingelsene de vest-allierte måtte innfri for å kunne invadere Normandie var direkte knyttet til flyvåpen, den tredje indirekte. Tyske fly som angrep allierte skip måtte stoppes, og det tyske Luftwaffe måtte ødelegges. Den indirekte betingelsen var at Den røde armé holdt ut, det var knyttet til vestalliert suksess i luftkrigen, ved at fly, kanoner for luftvern og mannskap måtte holdes igjen i Tyskland, og ikke kunne brukes på østfronten.<ref>Overy 1995, s. 137, 150</ref>

{{sitat|Det er ingen fremgangsmåte hvorved, overfor fiendens luftstyrkers fullstendige herredømme, vi kan finne en strategi som vil motvirke dets positivt utslettende effekt uten å gi opp kampområdet ...
|note=<ref group="note">There is no way by which, in the face of the enemy air force's complete command, we can find a strategy which will counterbalance its positively annihilating effect without giving up the field of battle ...</ref><ref name="Overy1995-322">Overy 1995, s. 322</ref>|Generalfeltmarskalk [[Gerd von Rundstedt]], sjef for de tyske styrkene i Frankrike, i et brev til Hitler, 21. juli 1944}}

Ved planleggingen av invasjonen anså den allierte  staben bombing av veier og jernbaner nær langangssonen som et viktig middel for å isolere tyske styrker, så de ikke fikk forsterkninger. Det ble opphetet diskusjon om bombingen blant vest-allierte ledere, og ifølge historikeren Richard Overy var bombing fra tunge bombefly, rundt {{formatnum:72000}} tonn, til liten nytte. Derimot var {{formatnum:4400}} tonn fra lette bombefly, med stor presisjon, det sentrale bidraget.<ref>Overy 1995, s. 148–150</ref> Fra begynnelsen av 1944 hadde de vestallierte total overlegenhet i luften, ifølge den britiske historikeren [[Richard Overy]] hadde de vestallierte et overtak i luften på 70:1 overfor tyske luftstridskrefter under invasjonen i Frankrike.<ref name="Overy1995-322"/><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 99</ref> 

Mens vest-allierte fly gjennomførte {{formatnum:13688}} tokt over Normandie invasjonsdagen 6. juni (andre kilder sier {{formatnum:14674}} i løpet av 6. juni<ref>Caddick-Adams 2019, s. 418</ref>), fløy Luftwaffe kun 309 tokt (andre kilder oppgir 139 jagertokter, 24 rekognoseringstokter og 35 nattjagertokter<ref>Caddick-Adams 2019, s. 827</ref>).<ref>Roberts 2010, s. 454</ref> Totalt hadde de vest-allierte over {{formatnum:11000}} bombefly, jagerfly og transportfly tilgjengelig for invasjonen.<ref name="Caddick-Adams2019_154"/> Den tyske Luftflotte 3. som dekket Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg, hadde bare 891 fly av forskjellige typer den 6. juni, av dem var 497 (56 %) operasjonelle.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 828</ref>

=== Luftlandestyrker ===
[[Fil:US glider reinforcements arrive on D-Day 1944.jpg|miniatyr|Forsterkninger til amerikanske luftlandestyrker den 6. juni, se glidefly som allerede er på bakken ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d5/US_glider_reinforcements_arrive_on_D-Day_1944.jpg stor versjon])]]
Bruken av [[Luftlandsetting|luftlandestyrker]] (fallskjermsoldater og glidefly) ved invasjonen i Normandie ble sterkt diskutert i forkant. Den britiske generalen [[Trafford Leigh-Mallory]], sjef for luftstyrkene, var særlig skeptisk og hevdet sterkt at tapene ville bli svært store. Så sent som 30. mai, knapt én uke før invasjonen, forsøkte Leigh-Mallory å få luftlandingen ved Utah-stranden avlyst, i stedet konsentrert ved Caen, og anslo tap på 50 % for fallskjermtroppene og 70 % for soldater i glidefly.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 427–428</ref>

Styrkene som skulle luftlande bak Utah-stranden, 82. og 101. Airborne Division, hadde to oppgaver. Den første var å beskytte styrkene som gikk i land på Utah-stranden fra et tysk motangrep. Den andre oppgaven var tredelt; å sikre veiene ut fra Utah-stranden, å hindre tyske forsterkninger fra Carentan og erobre steder for krysning av elven Douvre, for å få kontakt med de amerikanske styrkene fra Omaha-stranden.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 437</ref>

=== Operasjon Bodyguard  ===
{{utdypende|operasjon Fortitude}}
[[Fil:DecoyLCT.jpg|miniatyr|Fiktive landgangsfartøyer i det sør-østlige England, for å underbygge tyske styrkers tro på invasjon ved Calais]]
[[Fil:Map of Operation Bodyguard subordinate plans.png|miniatyr|Kartskisse over ulike underplaner av Bodyguard, og områder/land som de dekket]]
Operasjon Bodyguard var de vest-alliertes plan for å tilsløre hvor invasjonen av Vest-Europa ville skje.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Operation-Fortitude|tittel=Operation Fortitude|besøksdato=2. juli 2024|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=In December 1943 the London Controlling Section, a secret group of Allied military officers, began planning for decoy activities on a large scale. Their overarching operation was code-named Bodyguard; Fortitude was a suboperation.}}</ref> Operasjon Fortitude, en del av operasjon Bodyguard (egentlig Fortitude South og Fortitude North) var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted.<ref name="Weinberg1994_679-681">Weinberg 1994, s. 679–681</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/d-days-parachuting-dummies-and-inflatable-tanks|tittel=D-Day’s Parachuting Dummies and Inflatable Tanks|besøksdato=26. april 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=The Germans knew that at some stage the Allies would launch a cross-Channel invasion, but they were unsure of exactly where or when it would take place. As a crucial part of their preparations for D-Day (6 June 1944), the Allies developed a deception plan to draw attention away from Normandy. The D-Day deception plan was codenamed Operation ‘Fortitude’ and was part of a larger overall deception strategy – Operation ‘Bodyguard’.}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.english-heritage.org.uk/visit/places/dover-castle/history-and-stories/d-day-deception/|tittel=D-DAY DECEPTION: OPERATION FORTITUDE SOUTH|besøksdato=26. april 2024|forfattere=Paul Pattison, Senior Properties Historian, English Heritage|forlag=English Heritage|sitat=From July 1943, a secret group of military officers, known as the London Controlling Section, began to devise a large-scale deception operation, codenamed Bodyguard. Deception methods had been practised and refined over the previous three years of the Second World War so that, by the time of Bodyguard, it was recognised that the foundation of all such operations was to support and encourage the expectations of the enemy, carefully reinforcing what you wanted them to believe, and ensuring that information reached the highest levels of command. Bodyguard’s key objective was to mislead the Germans about the timing and location of the Allied invasion of north-western Europe. Operation Fortitude South, one of its main elements, aimed to convince them that the invasion would be via the Pas-de-Calais.}}</ref><ref>Overy 1995, s. 150–152</ref>

Den tyske overkommandoen forventet en invasjon i [[Calais]]-området, [[Den engelske kanal]] er der på sitt smaleste.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 58–59</ref> Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske [[rekognosering]]sfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I [[gummi]], [[papp]], [[kryssfinér]] og [[lerret]] ble det laget [[jeep]]er, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en [[optisk illusjon|illusjon]] av at en [[armégruppe]], First US Army Group (FUSAG), var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble general [[George S. Patton|George Patton]], som tyskerne kjente til og respekterte, offentlig utnevnt til øverstkommanderende for FUSAG. Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området.<ref>Overy 1995, s. 150–152, 163–164, 173, 179</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 59, 66–68</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 59, 65–68</ref><ref name="Weinberg1994_679-681"/>

For å begrense Wehrmachts kapasitet til styrkeoppbygging ved invasjonen ble jernbaner og veier bombet, men i et slikt mønster og mengder at det ikke pekte mot en landgang i Normandie. Tilsvarende gjaldt kystartilleri, batteriene ved Pas-de-Calais ble bombet dobbelt så mye som kystartilleribatteriene i Normandie.<ref name="Caddick-Adams2019_291">Caddick-Adams 2019, s. 291</ref> Selve invasjonsdagen ble en falsk vest-alliert invasjonsstyrke simulert i Den engelske kanal, ved Calais. Mens mindre fartøy slepte store balonger som skulle gi radar-ekko tilsvarende store skip, slapp bombefly [[chaff]] (små biter av aluminiumsfolie) i nøye planlagte mønstre.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 418</ref>

En viktig del av forledningsmanøvrene fra de allierte etterretningstjenestene var dobbeltagenten [[Juan Pujol García]]. Han sendte villedende rapporter fra Storbritannia, og overbeviste tyske myndigheter at han hadde et titalls agenter som arbeidet for han. Tyske agenter, som britenes kontraspionasje [[MI5]] hadde avslørt, og tvang til å arbeide for seg, bidro også til å rette tyskernes søkelys mot en mulig invasjon ved Calais, og således bidra til å forhindre konsentrasjon av tyske styrker i Normandie.<ref>Roberts 2010, s. 455–456</ref>

=== Spesialoperasjoner ===

Før og under invasjonen i Normandie ble det iverksatt en rekke spesialoperasjoner med elitesoldater, blant disse var Titanic I, III og IV, i den siste ble seks soldater fra [[Special Air Service]] (SAS) sluppet i fallskjerm nær [[Saint-Lô]]. Oppgaven var å simulere luftlanding av en større styrke, for så å arbeide med den franske motstandsbevegelsen med sabotasje av tyske kommunikasjons og elektriske installasjoner. Samtidig ble det sluppet hundrevis av dukker (også i Titanic I og III), som eksploderte ved landing. Det ledet tusenvis av tyske styrker til å lete gjennom området, i stedet for å bli brukt mot amerikanske styrker som gikk i land på Utah- og Omaha-stranden. Den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hevder at Titanic-operasjonene var de mest suksessfulle og samtidig de rimeligste av ulike vest-allierte avledningsoperasjoner.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 420–423</ref>

Vest-allierte fly gjennomførte flere spesialoperasjoner, særlig slipp av [[chaff]] for å villede tyske radaroperatører, og [[jamming]] for å forstyrre radiosignaler. Totalt 56 fly utførte slipp av chaff i tre ulike operasjoner, mens 59 fly ble brukt til ulike former for jamming av tysk radiokommunikasjon.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 423</ref>

=== Vær og tidevann ===
{{Tekstboks
|overskrift=Med dårlige odds

|Med de ulike krav forskjellige deler av invasjonsstyrkene hadde til vær og tidevann, var det kun seks mulige dager for invasjon i juni 1944: 5. til 7. juni og 19. til 21. juni. 

Meteorologene regnet ut at [[odds]] for at været skulle bli akseptabelt for invasjon, fra sjø og luft, var 13:1, altså lite sannsynlig.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 346–347</ref>}}

Været i [[Den engelske kanal]] var en alvorlig utfordring for de allierte, i tillegg ga tidevann og månen begrensninger på mulige datoer for invasjonen. Dagen for invasjon ble satt til 5. juni, men varselet for den dagen var svært dårlig, og invasjonen ble utsatt til den 6. juni, det ble bekreftet av Eisenhower, da værmeldingene for den dagen var bedre.<ref>Beevor 2012, 622–623</ref> Ifølge nyere analyser av data om værmeldingene, synes varslet om bedre vær den 6. juni å ha vært rett, på feil grunnlag. Tilsvarende synes også tyske meteorologer å ha hatt bedre oversikt enn hva de vest-allierte antok, da tyskerne antakeligvis leste amerikanske værdata, etter å ha brutt kodene de ble sendt i.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://journals.ametsoc.org/view/journals/bams/101/7/bamsD180311.xml|tittel=Right for the Wrong Reason?: A New Look at the 6 June 1944 D-Day Forecast by a Neutral Swede|besøksdato=10. mai 2024|forfattere=Anders Persson|dato=1. juli 2020|forlag=Bulletin of the American Meteorological Society|sitat=It will be shown that the D-day forecast for 6 June was synoptically not particularly well predicted, and any break in the weather occurred for reasons other than those predicted. It can therefore be said that the D-day forecast was “right for the wrong reason” (Gordon 1996a,b). Moreover, the German meteorologists knew more about the weather conditions over the North Atlantic than has been assumed, probably because they had managed to decode American forecast information.}}</ref>

Etter det relativt gunstige været selve invasjonsdagen kom det en storm rundt 20. juni. Stormen førte til at den ene av de to kunstige havnene ble ødelagt, forsyningene fra Storbritannia stoppet nesten opp og allierte fly kunne ikke bistå bakkestyrkene.<ref>Beevor 2012, 628–629</ref><ref>Overy 1995, s. 165</ref><ref name="Beevor_2009_233–234">Beevor 2009, s. 233–234</ref>

=== Logistikk ===
Nok forsyninger til invasjonsstyrkene var én av tre kriterier de allierte hadde stilt som absolutt nødvendig for at angrepet skulle lykkes,<ref name="Overy_1995-146"/> en så detaljert plan for logistikk som ble lagt for invasjonen i Normandie er uten sidestykke i historien.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 76</ref> Store mengder våpen, ammunisjon, drivstoff og annet måtte fraktes med båt fra Storbritannia, og det tok flere måneder før de allierte hadde erobret gode havner. I mellomtiden måtte strendene i Normandie brukes, og de var utsatt for tidevann og været. Den 19. juni kom en storm som pågikk i tre dager og sterkt begrenset forsyningene, det varte helt til slutten av juli 1944 før de allierte klarte å dekke inn tapene de hadde fått i reduserte forsyninger grunnet stormen.<ref name="Overy_1995-164_165"/><ref name="Beevor_2009_233–234"/> 

Rundt 2 tusen amfibiske lastebiler, såkalte [[DUKW]], hadde en viktig rolle for å få i land utstyr de første dagene av invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 195, 200</ref> Fra den 8. juni begynte de større Landing Tank Ship (LST) å seile helt inn på stranden under høyvann, og losset der mens tidevannet gikk ut, det økte effektiviteten i lossing med en faktor på 10.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 694</ref> I dagene fra invasjonen begynte seilte det hver dag rundt 8 [[konvoi]]er (hver konvoi kunne bestå av fra 20 til 60 handelsskp) fra Storbritannia til Frankrike med soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger til troppene.<ref>Overy 1995, s. 147</ref> Selv om den ene av Mulberry-havnene ble slått ut av stormen i juni, bidro den andre, Mulberry B, til at store mengder utstyr effektivt kom i land. Mot slutten av oktober kom 25 % av vest-allierte forsyninger gjennom Mulberry B, og kapasiteten lå mellom 6–10 tusen tonn om dagen, avhengig av flaskehalser på land.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 737</ref>

De alliertes sterkt mekaniserte krigføring krevde store mengder forsyninger. En amerikansk stridsvognsdivisjon trengte {{formatnum:240000}} liter drivstoff om dagen, kun for kjøring på vei, ved kamphandlinger i terreng økte drivstoffbruket kraftig. Av andre forsyninger (ammunisjon og mat) behøvde en slik divisjon på {{formatnum:21000}} mann totalt 35 tonn om dagen.<ref>Beevor 2009, s. 455</ref>

<gallery mode="packed" caption="Vest-allierte og tyske logistikkoperasjoner">
General Depot at Ashchurch.jpg|Utendørs lager,  utstyr for soldatene 
US built locomotives stockpiled in Wales for Operation Overlord.jpg|Hundrevis av amerikanskproduserte lokmotiver, på lager i Wales, i påvente av invasjonen
The Invasion of Normandy 1944 B5258.jpg|En Sherman stridsvogn kjører fra landgangsfartøy på Gold Beach, 7. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1b/The_Invasion_of_Normandy_1944_B5258.jpg stor versjon]) 
Dried out LST discharges at Omaha Beach.jpg|Landgangsfartøy, losser ved lavvann
A merchant ship unloads supplies into a DUKW (greyscale).jpg|Vest-alliert skip laster over til en [[DUKW]], for transport til stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/ff/A_merchant_ship_unloads_supplies_into_a_DUKW_%28greyscale%29.jpg stor versjon])
Cherbourg 1944-Gare Maritime-1.jpg|Jernbanestasjonen i Cherbourg, bombet av allierte, ødeleggelsene bidro til logistikkproblemer ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a2/Cherbourg_1944-Gare_Maritime-1.jpg stor versjon])
The Mulberry artificial harbour off Arromanches in Normandy, September 1944. BU1024.jpg|Kunstig havn, ''Mulberry'', ved [[Arromanches-les-Bains]], september 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/19/The_Mulberry_artificial_harbour_off_Arromanches_in_Normandy%2C_September_1944._BU1024.jpg stor versjon])
Arromanches-les-Bains port artificiel Mulberry.jpg|Arromanches-les-Bains i 2013, restene av den kunstige havnen er der ennå ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/ed/Arromanches-les-Bains_port_artificiel_Mulberry.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 101I-301-1958-20, Nordfrankreich, getarnte Pferdegespanne.jpg|Tysk militær transport med hest i Frankrike i 1944, med kamuflasje mot flyangrep {{byline|[[Bundesarchiv]]}}
</gallery>

De tyske styrkene i Normandie hadde mangel på drivstoff, og gjorde utstrakt bruk av hester for transport. Den 7. armè hadde {{formatnum:33739}} hester den 1. mars 1944, totalt i Vest-Europa hadde Wehrmacht {{formatnum:115000}} hester for transport av utstyr og for å trekke artilleri. En tysk infanteridivisjon i Frankrike var oppsatt med 370 lastebiler og 3100 hester, selv om dette antallet sjelden ble nådd, grunnet mangel på både hester og biler.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 38–40</ref>

=== Krigsforbrytelser ===
{{utdypende|Oradour-sur-Glane}}
[[Fil:Car in Oradour-sur-Glane.JPG|miniatyr|Fra den ødelagte landsbyen Oradour-sur-Glane ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/34/Car_in_Oradour-sur-Glane.JPG stor versjon])]]
Det var en rekke eksempler på skyting av krigsfanger. Allierte soldater skjøt og drepte ved flere anledninger krigsfanger, ved landgangen og invasjonen i Normandie.<ref>Beevor 2009, s. 83, 85, 121–122, 134, 136, 168, 195–196, 237–238, 283–285, 415, 460</ref><ref name="Caddick-Adams2019_471">Caddick-Adams 2019, s. 471</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 629</ref> Tilsvarende var det tilfeller hvor allierte fanger ble skutt og drept av tyske soldater.<ref>Beevor 2009, s. 70, 175, 195–196</ref><ref name="Caddick-Adams2019_471"/> Tyske styrker og enheter drepte tusenvis av franske sivile sommeren 1944.<ref>Beevor 2009, s. 469–470</ref>

Den tyske massakren på franske sivile, mest kjent for ettertiden, fant sted i [[Oradour-sur-Glane]], en liten fransk landsby i [[Frankrikes departementer|departementet]] [[Haute-Vienne]], [[Frankrikes regioner|regionen]] [[Nouvelle-Aquitaine]] sentralt i [[Frankrike]], omtrent 20&nbsp;km nordvest for [[Limoges]]. Soldater fra [[2. SS-divisjon «Das Reich»|2. SS-Panzer-Division „Das Reich“]], skjøt mannlige sivile, og stengte kvinner og barn inne i kirken, som de så tente på. Totalt 642 mennesker døde i denne massakren, og landsbyen ble ikke bygget opp etter andre verdenskrigs slutt, men står som et monument i dag.<ref>Beevor 2009, s. 180–181</ref>

=== Soldater, medisin og moral ===
{{Tekstboks
|overskrift=Hva menes med soldatenes moral?
|Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.<ref>Watson, s. 175–176, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble tatt som bevis for det.<ref>Howard 2002, s. 17-18</ref>}}

Ifølge historikeren Antony Beevor var det ved invasjonen i Normandie et mindretall av soldatene i de allierte vernepliktige styrkene som var innstilt på å ta en risiko og angripe, flertallet av soldatene fulgte kun med, og mange avfyrte ikke sitt personlige våpen under kamp. Beevor mener det er sannsynlig at det samme var tilfelle i gjennomsnittet av tyske infanteridivisjoner, men at tyske elitestyrker som Waffen SS, pansergrenaderene og fallskjermjegerne hadde en mer aktiv innstilling til kamp.<ref>Beevor 2009, s. 221–223</ref> Blant britiske fallskjermsoldater som landet natt til 6. juni var 46 som hadde nektet våpentjeneste av samvittighetsgrunner, men som var frivillige sanitetssoldater, uten våpen. Deres sjef, generalmajor Richard Gale, anså at de var «flotte karer» (engelsk «splendid chaps»).<ref>Caddick-Adams 2019, s. 210</ref>

De vest-allierte anslo før invasjonen at det kunne bli svært store tap første dag. Militære hospitaler i det sørlige England var klargjort for et minimum av 30 tusen soldater som var skadet, og antall døde ble anslått til over ni tusen, av dem tre tusen druknet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 428</ref>

Både amerikanerne og britene hadde problemer med å innpasse nye soldater i avdelingene, som kom for å erstatte falne eller sårede. Opplæringen var ofte dårlig, og samtidig ble de ofte gitt de farligste oppgavene. De mer erfarne soldatene ble høyere verdsatt av underoffiserer og offiserer. Grunnet harde kamper ble ofte vesentlige deler av en alliert divisjon skiftet ut etter kort tid i kamp. Den amerikanske 4. divisjon mistet for eksempel {{formatnum:7876}} mann i løpet av 40 dager etter landsettingen, og hadde mottatt {{formatnum:6663}} erstatningstropper (en amerikansk infanteridivisjon var rundt {{formatnum:15000}} mann, altså over 2/5-deler erstattet).<ref>Beevor 2009, s. 276–277</ref>

Amerikanske styrker besto stort sett av vernepliktige, og opplevde mange tilfeller av psykisk sammenbrudd hos soldater og offiserer i kamp.<ref>Beevor 2009, s. 279–281</ref> Både tyske og vest-allierte soldater fikk utdelt [[amfetamin]], for å motvirke tretthet under lange vakter.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 185–186</ref>

=== Rasisme og raseskille ===

Det amerikanske forsvaret var [[Raseadskillelse|rasedelt]], soldater med hvit og mørk hudfarge tjenestegjorde hver for seg, og de med mørk hud var nederst på rangstigen. Rundt {{formatnum:130000}} amerikanske soldater med mørk hudfarge tjenestegjorde i Storbritannia, og etterhvert i Vest-Europa. Enheter med soldater med mørk hudfarge ble ledet av offiserer med hvit hudfarge. Med noen få unntak, ble soldater med mørk hud kun satt til ikke-stridende oppgaver, som arbeid med logistikk.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 101–102</ref> 

{{Sitat|Den generelle oppfatningen blant folk synes å være at de eneste amerikanske soldatene med gode manerer er negrene.|note=<ref group="note">The general consensus of opinion seems to be that the only American soldiers with decent manners are the Negroes.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 104</ref>|Kommentar av forfatteren [[George Orwell]]}}

Det var intet offisielt raseskille i Storbritannia, og amerikanske soldater med mørk hudfarge ble stort sett tatt godt imot. Britiske myndigheter avslo også å bidra til raseskille, men aksepterte at de amerikanske enhetene praktiserte det på sine baser i Storbritannia. Mange av britene anså at amerikanske soldater med  mørk hudfarge. hadde bedre oppførsel og manerer enn amerikanere med hvit hudfarge.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 103–104</ref>

=== Sikkerhet ===
{{Tekstboks
|overskrift=Kryssordkrisen
|Midt under de siste forberedelsene til invasjonen, ble det ene etter det andre av kodenavnene i invasjonsplanene brukt i et ukentlig [[kryssord]] i avisen ''[[The Daily Telegraph]]''. Først Utah 3. mai, deretter Omaha, så Overlord og Mulberry, for å avslutte med Neptune den 1. juni. Forfatteren av kryssordene, en rektor på en skole i Surrey, ble grundig forhørt av den britiske sikkerhetstjenesten [[MI5]], men de fant ikke noe, og lot han gå fri. I ettertid har det fremkommet at han fikk forslag til ord fra sine elever, som hadde hørt det fra løsmunnede soldater.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 270–271</ref>}}

For å hindre at tyskerne skulle få kunnskap om invasjonen ble invasjonstroppene avskåret fra all kontakt med omverdenen de siste to ukene før 6. juni. Tilsvarende ble utdeling av både sivil og militær post i Storbritannia stoppet, og så godt som all diplomatisk post ble holdt tilbake. Det ble også satt stopp for så godt som alle reiser ut av landet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 260</ref><ref>Overy 1995, s. 157</ref> Størsteparten av styrkene som skulle delta, fikk ikke vite hvor de skulle, før de var om bord i fartøyene og underveis mot Frankrike.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 336–337</ref>

=== Media ===

Det britiske kringkastingsselskapet [[BBC]] deltok i vest-allierte øvelser i Storbritannia fra 1943, for å være best mulig forberedt for å dekke invasjonen året etter.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 165</ref>

=== Kunne invasjonen ha mislyktes? ===
Den vest-allierte invasjonen av Frankrike var svært komplisert, i en skala som aldri før hadde blitt forsøkt, og den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener det ikke var gitt at den ville lykkes. Flere sentrale faktorer hadde de allierte bare begrenset kontroll over, særlig været og hvorvidt den tyske ledelsen ville la seg villede om invasjonssted. Hadde Eisenhower utsatt invasjonen ytterligere var neste mulige dato midt under stormen som herjet fra 19. juli 1944. Likeså hadde Wehrmachts 15. armé rundt 20 divisjoner stående ved [[Calais]] i beredskap for å møte en invasjon der, om de hadde blitt flyttet til Normandie de første fire ukene, kunne mye vært annerledes. Været påvirket også de vest-alliertes sterkeste kort, som var flystyrkene. I dårlig vær hadde flystyrkene tidvis problemer med å støtte bakkestyrkene.<ref>Overy 1995, s. 178–179, 320</ref> Professor Richard Overys vurdering at det ikke var gitt at invasjonen ville lykkes støttes av historikeren P.M.H. Bell, ut fra de samme fakta.<ref>Bell 2011, s. 168–171, 177–181, 187</ref>

=== Ettertid ===
Invasjonen i Normandie, frigjøringen av Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland, og den videre fremrykkingen inn i Tyskland var de vest-alliertes viktigste bidrag til Tysklands nederlag under andre verdenskrig. Samtidig spilte den en mindre rolle enn innsatsen til [[Den røde armé]] fra Sovjetunionen. Rundt 86 % av tyske tap under andre verdenskrig var på østfronten. Ifølge historikerne Tamelander, Zetterling, Bell, Beevor, Weinberg og Overy var invasjonens innvirkning på hvordan Europas stater ble organisert etter krigens slutt, viktigere enn bidraget til Tysklands nederlag. Mens landene i øst ble underlagt Sovjetunionens autoritære styre, fikk landene i vest beholde og utvikle sitt demokrati og sin markedsøkonomi.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=D-dagen : Den allierte invasjonen i Normandie 1944|etternavn=Tamelander, Zetterling|fornavn=Michael, Niclas|utgiver=Spartacus|år=2004|isbn=82-430-0296-0|utgivelsessted=Oslo|sider=391–393|kapittel=Kapittel 23 : Fasit|sitat=Landgangen i Normandie hadde imidlertid en annen og langt viktigere betydning enn å forårsake Hitlers nederlag: Den fikk innvirkning på hvordan Europa skulle utformes etter krigens slutt. Uten en britisk-amerikansk landgang i Vest-Europa sommeren 1944 ville Stalin ha tatt hele Tyskland, og kanskje ha gått såpass langt mot vest at han kunne underlagt seg Danmark, Nederland og Belgia. Etterkrigshistorien ville da ha utviklet seg helt annerledes. Overlord forhindret at ett totalitært og erobringslystent regime ble erstattet med et annet.}}</ref><ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Twelve Turning Points of the Second World War|etternavn=Bell|fornavn=P. M. H.|utgiver=Yale University Press|år=2011|isbn=978-0-300-14885-5|utgivelsessted=New Haven and London|side=167|kapittel=Chapter Ten : D-Day and the Battle of Normandy, June-July 1944|sitat=For the Allies, the consequences of defeat were incalculable. [...] At the same time, the Germans would have been free to move forces to the Eastern Front, giving them a chance of halting the Soviet advance. If despite this the Russians had still been victorious, the Red Army might well have pushed through to the Rhine or even the Atlantic, and the history of Europe and the world would have been changed utterly.}}</ref><ref group="note">«Lenge før Churchills fantasier om Unthinkable var det på et møte i Politbyrået i 1944 besluttet å beordre Stavka om å legge planer for en invasjon av Frankrike og Italia, slik general Sjtemenko senere fortalte Berijas sønn. Den røde armés offensiv skulle kombineres med at de lokale kommunistpartiene grep makten. I tillegg, forklarte Sjtemenko, 'var det tatt høyde for en ilandsetting i Norge, i tillegg til erobring av  stredet [mot Danmark]. [...] Det var forventet at amerikanerne ville forlate et Europa der  kaoset rådet, mens Storbritannia og Frankrike ville være lammet av sine koloniproblemer. [...] Alle disse planene ble avbrutt da Stalin fikk høre fra [Berija] at amerikanerne hadde atombomben og var klar for å sette den i masseproduksjon.'», Beevor 2012, s. 825</ref><ref group="note">«[[Henry L. Stimson|Stimson]] himself went to London and in arguments with Churchill and others advocated the United States army's strategy of pushing from the best base with the greatest force at a place where it would have the greatest effect, as against a constantly revived British preference for a peripheral strategy. This in American eyes, would produce a stalemated war in Europe, leave the overwhelming burden of the war against Germany with the Soviet Union, and thus result either in the latter making a separate peace with Germany or, alternately, eventually winning the European war on land by itself and controlling practically all of the continent.», Weinberg 1994, s. 612</ref><ref name="Tamelander_Zetterling2004_31"/><ref>Roberts 2010, s. 585</ref><ref>Davies 2007, s. 135</ref> At Sovjetunionens leder, diktatoren Josef Stalin, i løpet av 1943 kom til den oppfatning at [[Den røde armé]] kunne slå Tysklands Wehrmacht alene, er en del av bildet.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Blood and Ruins : The Last Imperial War, 1931-1945|etternavn=Overy|fornavn=Richard|utgiver=Viking|år=2021|isbn=9780670025169|utgivelsessted=New York|side=280|sitat=By this stage Soviet victories in 1943 made the help seem less necessary to Stalin. 'We'll have enough power,' Zhukov recalled him saying, 'to finish off Hitler's Germany alone.'}}</ref>

=== Minnesteder og krigskirkegårder ===
Strendene i Normandie er fortsatt kjent under sine kodenavn fra  invasjonen. Betydningsfulle steder har plaketter, minnesmerker eller små museer, og guidebøker og kart er tilgjengelige. Noen av de tyske fortifikasjoner er bevart. Særlig Pointe du Hoc er godt bevart etter 1944. Restene av Mulberry havn B ligger fortsatt i sjøen ved Arromanches. Flere store kirkegårder i området fungerer som det siste hvilestedet for mange av de allierte og tyske soldatene som ble drept i Normandie-kampanjen.{{sfn|Ford|Zaloga|2009|pp=345–354}}

På en klippe ved Omaha-stranden med utsyn til Den engelske kanal, har Normandy American Cemetery and Memorial mange besøkende hvert år. Området dekker 172,5 dekar og inneholder levningene av 9 388 amerikanske soldater, hvorav de fleste ble drept under invasjonen av Normandie og påfølgende militære operasjoner i andre verdenskrig. Inkludert er graver av Army Air Corps-mannskaper skutt ned over Frankrike så tidlig som i 1942 og fire amerikanske kvinner.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.abmc.gov/normandy|tittel=Normandy American Cemetery|besøksdato=10. mai 2024|forlag=American Battle Monuments Commission|sitat=The Normandy American Cemetery and Memorial in France is located in Colleville-sur-Mer, on the site of the temporary American St. Laurent Cemetery, established by the U.S. First Army on June 8, 1944 as the first American cemetery on European soil in World War II. The cemetery site, at the north end of its half mile access road, covers 172.5 acres and contains the graves of 9,388 of our military dead, most of whom lost their lives in the D-Day landings and ensuing operations.}}</ref>

Invasjonsområdet er mål for svært mange turister. I 2023 var det over 21 millioner besøkende på invasjonsstrendene, 56 % av de fra Frankrike, og resten utlendinger. Rundt 3,2 millioner besøkende var enten britiske eller amerikanske, de to mest forekommende utenlandske besøkende. Blant dagsbesøk var den tredje vanligste tyskere, det er seks tyske krigskirkegårder i Normandie, den største ved Omaha-stranden, med over {{formatnum:21000}} gravlagte soldater.<ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=Beaches like no others|publikasjon=The Economist|url=https://www.economist.com/culture/2024/05/30/remembering-d-day-as-a-new-war-rages-in-europe|dato=30. mai 2024|bind=451|hefte=9399|sider=68|sitat=In 2023 nearly 22m people visited Normandy’s landing beaches, 56% French and the rest foreigners. Around 3.2m were either American or British, the two most common other nationalities. Among day visitors, the third-biggest foreign contingent was Germans, who have worked hard to reckon with their past. There are six German war cemeteries in Normandy, the biggest of which lies just inland from Omaha Beach at La Cambe, containing the bodies and remains of over 21,000 German soldiers transferred there after the war from scattered fields.}}</ref> 

<gallery mode="packed" caption="Foto av minnesteder og krigskirkegårder etter invasjonen i Normandie">
Silent tribute to an American soldier at Carentan, Normandy, France - 19440617.jpg|Grav og minnesmerke for amerikansk soldat, anlagt av franske sivile, 17. juni 1944
Utah beach01.jpg|Første søyle i ''Frigjøringsveien'', merker over steder frigjort i 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/6e/Utah_beach01.jpg stor versjon])
American military cemetery 2003.JPG|Kirkegård for amerikanske soldater i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/76/American_military_cemetery_2003.JPG stor versjon])
Statue of James Gavin at La Fiere.jpg|Statue av general James Gavin, La Fière, vest av Utah-stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cc/Statue_of_James_Gavin_at_La_Fiere.jpg stor versjon])
Beny-Sur-Mer Canadian War Cemetery -7.JPG|Canadisk krigskirkegård, Beny-Sur-Mer ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/13/Beny-Sur-Mer_Canadian_War_Cemetery_-7.JPG stor versjon])
Église Notre-Dame-de-l'assomption.JPG|Minnesmerke over luftlanding, fallskjerm i spiret på kirken i Sainte-Mère-Église ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/62/%C3%89glise_Notre-Dame-de-l%27assomption.JPG stor versjon])
German military cemetery Normandy 1.jpg|Den tyske militære kirkegården i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/84/German_military_cemetery_Normandy_1.jpg stor versjon])
American cemetery - Omaha.jpg|Det amerikanske minnesmerket, ved Omaha, Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/de/American_cemetery_-_Omaha.jpg stor versjon]) {{byline|Leon Petrosyan}}
Épône - Borne 194402.jpg|Minnesmerke over frigjøringen av Épône, i [[Frankrikes departementer|departementet]] Yvelines ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/bf/%C3%89p%C3%B4ne_-_Borne_194402.jpg stor versjon])
Pointe du Hoc 4K Drone Flight.webm|Dronevideo, fra Pointe du Hoc og andre minnesmerker {{byline|Cloudshots Aerials}}
Mont Ormel.jpg|Minnested ved høyden Ormel, i dalen Dives ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/Mont_Ormel.jpg stor versjon])
</gallery>

=== Spillefilmer om invasjonen i Normandie ===
* ''[[Den lengste dagen]]'' (''The Longest Day'') (1962) Omhandler hele D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
* ''[[Redd menig Ryan]]'' (1998) Deler av filmen beskriver ''2nd Ranger Battalion''s landgang på Omaha Beach. 
* ''[[Krigens brorskap|Band of Brothers]]'' (2001) Egentlig en TV-miniserie, men hele episode 2 («Day of Days») tar for seg ''101. Airborne Division''s landing på D-dagen.