Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Høsten, vinteren og 1849: Restene av opprør slås tilbake====
I tillegg til de store omveltningene i tyske områdene, Frankrike og i Wien, var det også enkelte kortvarige opprør. Polske nasjonalister i det prøyssiske [[storhertugdømmet Posen]] gjorde opprør og erklærte landet som selvstendig. Prøyssiske styrker bekjempet dem, og Posen opphørte som storhertugdømme i desember 1849. Østerrike brukte Polens tidligere historie som overherrer over store områder de ikke tradisjonelt hørte hjemme i, som argument mot rutenere og andre som historisk sett tidligere hadde vært styrt av polske adelsmenn. I stedet for å starte en felles slavisk nasjonalisme, splittet den flere grupper. For å blidgjøre ukrainere, avviklet Østerrike livegenskap, ga ukrainerne et eget rådgivende organ og et eget tidsskrift på ukrainsk. Østerrike hadde også støtte fra andre steder. I ungarskkontrollerte Slovakia gjorde slovakene opprør mot ungarerne, og valgte i stedet Habsburg.<ref>Side 203, Evans</ref>

[[Fil:Episodio delle cinque giornate (Baldassare Verazzi).jpg|miniatyr|Opprøret i Milano varte kort, og ble raskt bekjempet av [[Josef Wenzel Radetzky von Radetz|general Radetzky]]. {{Byline|Baldassare Verazzi  (1819–1886)|type = Malt av}}]]

Kaoset i Budapest ble etter hvert også et kaos i Wien, der mange opprørere støttet Ungarns sak. Da grev [[Theodor Baillet von Latour]] prøvde å sende soldater til Budapest for å hjelpe til med å ta byen, ble det skuddvekslinger med opprørerne, og de fikk tak i og lynsjet Latour og brukte kroppen hans til skytetrening.<ref>Side 2016, Evans</ref> Keiseren flyktet, men kort tid etterpå beordret han Windisch-Graetz å bekjempe opprørerne. Windisch-Graetz' styrker og de lojale kroatiske styrkene gikk inn i Wien, plyndret og torturerte innbyggere og fikk kontroll over byen. Etter press fra de antirevolusjonære abdiserte keiseren i desember til fordel for sin nevø, [[Franz Joseph I av Østerrike-Ungarn|Franz Joseph]].<ref name="Side 511–512, Palmer, Colton"/>

Budapest ble en annen sak. Først ble Ungarns regjering og hær presset ut av hovedstaden, før de etter et opphold i [[Debrecen]] lyktes i å ta tilbake Budapest og slakte de østerrikske styrkene. Nye østerrikske styrker og i tillegg den lojale kroatiske hæren presset på mot de ungarske opprørere, og Franz Joseph I appellerte til Nikolai I for hjelp. Nikolai I gikk med på å bistå delvis fordi dette ville statuere et eksempel mot de stadig opprørske polakkene, og Budapest ble igjen østerriksk. Den 13. august 1849 overga den ungarske regjeringen seg.<ref>Side 207–209, Evans</ref>

Skulle Italia lyktes, måtte et samarbeid mellom samtlige stater fungere, og Sardinia-Piemonte var fortsatt sett på som lokomotivet til en slik bevegelse. Statsministeren i Piemonte, Cesare Balbo, lyktes i få kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] til å intervenere i Lombardia. Karl Albert fikk med seg Toscana, Kirkestaten og Napoli. Igjen ble uenighetene mellom de tre hovedlinjene i italiensk samling så store at den samlede hæren ikke var så effektiv som den kunne være. Napoli, Firenze og Kirkestaten trakk seg, og dermed var det bare Sardinia Piemonte igjen. Giobertis linje hadde spilt fallitt, fordi paven ikke ville krige med radikalere mot et annet katolsk land, da Østerrike.<ref>Side 189–190, Cassina Wolff</ref> Likevel var det nettopp Gioberti som ble den neste statsministeren. Han ville angripe og så samle demokratene i Firenze, Roma og Venezia. Den italienske samlede styrken møtte Østerrike i 1849 ved [[Slaget ved Novara (1849)|slaget ved Novara]]. Østerrike vant klart, og Karl Albert måtte abdisere til fordel for sin sønn, [[Viktor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]], som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.<ref>Side 191, Cassina Wolff</ref>

To land som forandret seg uten påvirkning utenfra var Nederland og Sveits. Nederland fikk gjennomført en parlamentarisk revolusjon delvis takket være en velvillig kong [[Vilhelm II av Nederland|Vilhelm II]]. Dette medførte behovet for en ny grunnlov, som ble ferdig den 3. november 1848.<ref>[https://www.denederlandsegrondwet.nl/9353000/1/j9vvihlf299q0sr/vh8lnhrpfxtu Grondwetsherziening 1848] - De Nederlanse Grondwet (nederlandsk)</ref> Sveits hadde en borgerkrig, den såkalte [[særforbundskrigen]], allerede i 1847. Det var konservative katolikker mot liberale protestanter, og de sistnevnte vant. Dermed ble Sveits en forbundsrepublikk med et [[tokammersystem]] og et utøvende sjumannsråd. Likhet for loven, møtefrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet ble definert. Dermed var Sveits en stat, og ikke bare et løst forbund av kantoner.<ref>Side 206, 214, Lars-Arne Norborg: «Det Sterke Europa», bind 11 i ''Aschehougs verdenshistorie''; redigert av Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tägil og Kåre Tønnesson. Aschehoug, Oslo, 1986</ref>