Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== BEF ved Dunkerque, redning for britene, fortapelse for franskmennene ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hvorfor stoppet panserstyrkene?
|Ordren om å stoppe de tyske panserstyrkenes angrep mot [[Dunkerque]], har blitt mye diskutert i ettertid. Det bidro til at British Expeditionary Force (BEF) klarte å evakuere mesteparten av sine styrker fra Frankrike.<ref name="Jackson2004_97">Jackson 2004, s. 97</ref>

Den 23. mai var tyske panserstyrker 15 kilometer fra Dunkerque, og var over det siste naturlige hinderet, elven [[Aa (elv i Frankrike)|Aa]]. Noen timers fremrykking mot svake allierte styrker, og den siste alliertkontrollerte kanalhavnen var inntatt. Divisjons- og korpskommandantene i panserstyrkene ville angripe videre, men ble stoppet av general [[Gerd von Rundstedt]], (sjef [[armégruppe A]]). Han var redd for at panserstyrkene skulle gå i en felle. Overkommandoen, ved Halder, hadde bedre oversikt og ville fortsette angrepet, men Hitler bekreftet stoppordren dagen etter, den 24. mai. Stoppordren ble løftet den 26. mai, men da var det for sent.<ref>Frieser 2012, s. 291–295, 300</ref>

En rekke argumenter har blitt fremsatt for å forklare Hitlers støtte til stoppordren; at Luftwaffe skulle ta seg av saken, at britene ikke skulle ydmykes, at terrenget ikke passet for panserstyrker osv. I en gjennomgang av de ulike argumentene mener historikeren [[Karl-Heinz Frieser]] den egentlige grunnen var at Hitler ønsket å vise generalene i Wehrmacht hvem som bestemte. I bakgrunnen var også en strid mellom tradisjonelle og mer progressive generaler.<ref>Frieser 2012, s. 291, 312–314</ref><ref>Ferris 2017, s. 308–312, 314</ref>|align=right}}

{{Utdypende|operasjon Dynamo|slaget om Dunkerque}}
Om kvelden den 23. mai beordret øverstkommanderende for BEF, general Gort, retrett fra [[Arras]], for å redde de to britiske divisjonene der fra utslettelse. Med det var Weygandplanen  ikke lenger realistisk. General Weygand anså den britiske retretten som forræderi, og prøvde å legge skylden for planens manglende iverksettelse på general Gort.<ref name="Forczyk2017-216_217">Forczyk 2017, s. 216-217</ref><ref>Forczyk 2017, s. 231</ref> 

{{sitat|Kun et mirakel kan redde BEF nå og slutten kan ikke være langt unna! ... Det er to uker siden den tyske offensiven startet og suksessen de har oppnådd er ikke annet enn fenomenal. Det er ingen tvil om at de er vidunderlige soldater.|note=<ref group="note">Nothing but a miracle can save the BEF now and the end can not be very far of! ... It is a fortnight since the German advance started and the success they have achieved is nothing short of phenomenal. There is no doubt that they are most wonderful soldiers.</ref><ref>Clark 2016, s. 287</ref>|Generalløytnant [[Alan Brooke]], sjef for 2. korps i britiske BEF, i sin dagbok, 23. mai 1940}}

Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon [[Boulogne-sur-Mer]]. Den franske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, mens 4&nbsp;368 britiske soldater ble evakuert. Den britiske beslutningen om å trekke seg tilbake fra byen ble senere sterkt kritisert av franskmennene. Den 24. mai angrep 1. tyske panserdivisjon [[Calais]]. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet.<ref name="Forczyk2017_215-216"/> Beleiringen av Calais varte i 3 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 26. mai.<ref>Forczyk 2017, s. 221</ref> Wehrmachts 1. panserdivisjon var klar for å angripe [[Dunkerque]] den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før.<ref>Forczyk 2017, s. 217</ref> Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og omdiskuterte under hele andre verdenskrig.<ref>Frieser 2012, s. 291–301</ref><ref name="Jackson2004_97"/><ref>May, 2000, s. 443–445</ref><ref>Beevor 2012, s. 125, 130</ref><ref>Mungo Melvin, «Repercussions: The Battle of France in History and Historioraphy: The German View», i Bond og Taylor 2001, s. 217–218, 221–222</ref><ref>Forczyk 2017, s. 217–221</ref><ref>Ferris, John og Mawdsley, Evan 2017, s. 312, 329</ref>

{{sitat|I løpet av de neste dagene vil vi miste praktisk talt alle våre trente soldater – med mindre et mirakel hjelper oss.|note=<ref group="note">We shall have lost practically all our trained soldiers by the next few days—unless a miracle appears to help us.</ref><ref>Frieser 2012, s. 291</ref>|General [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|William Ironside]], sjef for det britiske imperiets generalstab, i sin dagbok, 25. mai 1940}}

Omringet av de tyske styrkene innså general Gort, sjef for BEF, den 25. mai at britiske styrker måtte evakueres og trekke seg tilbake til området ved Dunkerque.<ref>M. R. H. Piercy, «The Manoeuvre that saved the Field Force», i Bond og Taylor 2001, s. 53</ref> Evakuering av BEF ble akseptert av den britiske overkommandoen dagen etter.<ref>Jeremy A. Crang, «The Defence of the Dunkirk Perimeter», i Bond og Taylor 2001, s. 73</ref><ref>John C. Cairns, «The French View of Dunkirk», i Bond og Taylor 2001, s. 87</ref> Sammen med franske styrker etablerte BEF en forsvarslinje (perimeter) rundt Dunkerque, hvor tyske styrker ble forsøkt holdt tilbake så flest mulig kunne evakueres.<ref>Jeremy A. Crang, «The Defence of the Dunkirk Perimeter», i Bond og Taylor 2001, s. 73–82</ref> Området det allierte kontrollerte var om lag 90 km langt, men kun rundt 28 km bredt, og sårbart for tyske forsøk på å avskjære styrkene fra kanalhavnene.<ref>Clark 2016, s. 220</ref> 

Den 25. mai informerte general Weygand det franske krigskabinettet at han holdt på å etablere en siste forsvarslinje bak elvene [[Somme (elv)|Somme]] og [[Aisne (elv)|Aisne]] (senere kjent som Weygandlinjen). Gitt tysk overmakt mente han de franske forsvarerne hadde små muligheter for å lykkes, og uttrykte at det var viktig å spare hæren fra total utslettelse, for å unngå anarki i landet. Med andre ord så antydet han behovet for en [[våpenhvile]] og at Frankrike måtte oppgi kampen.<ref>Jackson 2004, s. 131–132, 134</ref>

De allierte begynte Operation Dynamo, og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, [[Pas-de-Calais]] og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble i alt 218&nbsp;000 britiske og 120&nbsp;000 franske soldater, totalt 366&nbsp;162 reddet av Royal Navy,<ref name="Bond2001_132–135">Robin Brodhurst, «The Royal Navy's Role in the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 132–135</ref> (andre kilder oppgir 338&nbsp;226<ref name="Clark2016-314">Clark, 2016, s. 314</ref>) de fleste av de franske returnerte til Frankrike. 

{{sitat|Hadde BEF blitt utslettet i Nord-Frankrike, er det vanskelig å se hvordan Storbritannia kunne fortsatt å kjempe, og med Storbritannia ute av kampen, er det enda vanskeligere å se hva kombinasjon av hendelser som kunne forent USA og Stalins Russland i å utfordre Hitler.|note=<ref group="note">Had the BEF been wiped out in northern France, it is difficult to see how Britain could have continued to fight; and with Britain out of the battle, it is even more difficult to see what combination of circumstances could have aligned America and Stalin's Russia to challenge Hitler.</ref><ref>Frieser 2012, s. 304</ref>|Historikeren [[Alistair Horne]] (1925–2017), i boken ''To Lose a Battle''}}

Under slaget om Dunkerque utførte RAF totalt 2&nbsp;739 tokt med jagerfly,<ref>Frieser 2012, s. 299</ref> mens Luftwaffe i alt fløy 1&nbsp;882 tokt med bombefly og 1&nbsp;997 tokt med jagerfly. En annen kilde oppgir at RAF fløy 2200 tokt med jagerfly, og mistet 87 fly, mens Luftwaffe fløy over 3000 tokt med jagerfly og mistet 36 av dem.<ref>Forczyk 2017, s. 224</ref> Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 272 allierte skip av ulik størrelse ble senket,<ref name="Clark2016-314"/> med en samlet tonnasje på 126&nbsp;000 bruttotonn. Totalt 9 allierte [[jager]]e ble senket, og 19 av jagerne som deltok under evakueringen fikk store skader.<ref name="Bond2001_132–135"/>