Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Opposisjon mot væreierne === 
[[Fil:Rorbuinteriør, Henningsvær, Nordlands amt - fo30141601050001.jpg|mini|Fra en romslig [[rorbu]] i [[Henningsvær]] på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider var disse svært kummerlige. I 1840 kom det bestemmelse om at det skulle settes inn vindu og at en rorbu på 16 m<sup>2</sup> ikke skulle huse mer enn to båtlag, altså 8–12 mann.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 116.]]</ref>]]

Væreierne i Lofoten utvidet sin virksomhet, og med de nye reguleringene fra myndighetenes side fikk de etter hvert eierskap til rorbuene og fiskehjellene, slik at dette ga dem store inntekter. I tillegg ble de oppsynsmenn for fisket ute på havet på begynnelsen av 1800-tallet.<ref name=Chr20/><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 90.]]</ref>

Tilstanden på fasilitetene de leide ut ble ansett som langt fra tilfredsstillende, men væreierne kunne uansett ta den prisen de selv ville. Fiskerikomitéen beskrev i 1827 tilstanden slik: «usle Bræddehytter, hvorigjennem Snee, Storm og Slud har frie Adgang». I tillegg var fiskehjellene heller ikke i særlig god stand. Dette ble sett på som et problem som bare økte i takt med væreiernes overtagelse av rorbuer, men tidens liberalistiske politiske holdning var ikke slik at staten skulle besitte landeiendommer. Uansett kom det krav til standard for det som ble tilbudt fiskerne.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 109.]]</ref> Det ble fastsatt en pris for rorbuutleie, samt at oppsynsmenn skulle se til at rorbuene ble vedlikeholdt. Om de ble overfylt skulle leien reduseres.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 111.]]</ref> Til tross for dette ble ikke forholdene mye bedre i årene som fulgte, tross alt var det tilbud og etterspørsel som avgjorde forholdene.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 112.]]</ref>

Makten som væreierne i Lofoten hadde fått fra begynnelsen av 1800-tallet minnet om tidlige tiders [[Privilegium|privilegier]]. Det oppstod opposisjon mot dette systemet, ellers i samfunnet var det ellers nye demokratiske og liberale ideer som gjorde seg gjeldende. Et ytterligere problem oppstod for nye og yngre fiskere som hadde vansker med å hevde seg når adgangen til gode fiskeplasser var forbeholdt de med mange sesonger bak seg. Antall fiskere økte utover på 1800-tallet, dermed ble disse problemene så store at Stortinget i 1857 vedtok Lofotloven, eller den såkalte ''friloven''. Et resultat av dette ble fritt fiske og et offentlig ''lofotoppsyn'' med politimyndighet. Etter dette fikk ikke lenger væreierne kontrollere fisket.<ref name=Chr20/> Det ble også slutt på tilgang til fiske relatert til rorbuleie.<ref name=Chr21>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 21]]</ref> Andre forbedringer var kontroll med brennevinssalget, kontroll med fiskeoppkjøpet og tilsyn med rorbuutleie.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 125.]]</ref> Stortingsrepresentant [[Ketil Motzfeldt]] var pådriveren for den nye loven, spesielt mente han at en effektiv politimyndighet under lofotfisket bare kunne håndheves uten havdeling.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 134.]]</ref>

[[Fil:'Winter in Lofoten, 1886' by Otto Sinding, Bergen Kunstmuseum.JPG|mini|«Vinter i Lofoten», [[Bergen Kunstmuseum]] {{Byline|[[Otto Sinding]] (1842–1909)|type = Malt av}}]]

Fra 1870-årene og ut til århundreskiftet var det generell økonomisk nedgang i hele Norge. Større internasjonal konkurranse og fallende priser førte til redusert eksport. I tillegg sviktet også flere norske fiskerier, i siste del av århundret sviktet også lofotfisket. Dette fikk betydning for de tradisjonelle lokale handelshusene, og deres virksomhet gikk mot slutten. Enda et ugunstig utviklingstrekk for dem var utskilling av transport og handel. Dermed var transporten av fiskeprodukter over for kjøpmennenes del. Flere handelshus ble dermed liggende i bakevjen, utenfor der nye transportårer gikk. Etter en ny lov i 1868 ble handelen liberalisert, noe som førte til mange nyetableringer av handelshus og større konkurranse.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 425]]</ref> Handelshusene på småstedene forsvant, mens nye byer og steder som [[Sandnessjøen]], [[Mo i Rana]], [[Ørnes]], [[Svolvær]] og [[Sortland]] tok over.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 426]]</ref>

Med den nye Lofotloven av 1857 ble det ført nøye statistikk og utgitt årlige beretninger. Fiskefangster, antall deltagere, bruksarter i de forskjellige fiskeværene, værforhold og en rekke andre forhold ble dokumenter. Ut fra disse dataene kjenner en til at det i 1860 deltok 24&nbsp;000 fiskere.  Det var en nedgang utover i 1870-årene,<ref name=Chr21/> men en ny økning utover mot slutten av 1800-tallet. I toppåret 1895 deltok hele 32&nbsp;600 fiskere.<ref name=Chr22>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 22]]</ref>

På 1800-tallet var deltagelsen på lofotfisket størst, da folk fra store deler av norskekysten deltok, selv om det var flest nordlendinger. Flertallet av nordlendinger i arbeidsfør alder dro til Lofoten opp til slutten av århundret. Opp til 1880 kom tre fjerdedeler av fiskerne fra Nordlands amt.<ref name="Hut332"/>