Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===..Fra portugisernes ankomst til [[Ming-dynastiet]]s fall (1513-1644)===  
====Bakgrunn: [[Portugal|Portugisernes]] visjoner====
:''(Se også [[Den portugisiske patronatsretten]] og [[Tordesillastraktaten]])''

Med [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1368]] ble på nytt de sårbare båndene mellom Kina og Vesten brutt. Nå fikk landet et helt kinesisk herskerdynasti, [[Ming-dynastiet]]. Selv om det til å begynne med førte en svært ekspansiv politikk med handel og oppsiktsvekkende oppdagelsesferder under admiral [[Zheng He]], trakk det seg etter [[Yongle-keiseren]]s tid (1403-1425) tilbake til bak sine tradisjonelle grenser. Slik overlot de i praksis den sjøverts asiahandel til muslimene fra [[Den arabiske halvøy]] eller [[Persia]], og [[islam]] spredte seg så langt østover som til [[Molukkene]] og deler av [[Mindanao]].   
[[Fil:Vasco_da_Gama_(without_background).jpg|thumb|[[Vasco da Gama]]]]
På samme tid var [[portugal|portugisernes]] store oppdagelsesferder akkurat begynt, særlig med [[Henrik sjøfareren]] (1394-1460). I [[1498]] fant [[Vasco da Gama]] sjøveien til [[India]]. I [[1511]] erobret [[Afonso de Albuquerque]] [[Malakka]] fra den muslimske sultaten der, og nå hadde portugiserne en base for sin videre ferd mot Krydderøyene og Øst-Asia. Fra paven hadde de også blitt innvilget [[Den portugisiske patronatsretten|patronatsrettigheter]] i henhold til de kirkelige ting: Som motytelse for å bringe den kristne tro til de land de oppdaget og finansiere misjonsarbeidet der, fikk de vidtgående rettigheter overfor og kontroll med misjonene. Dette var en oppgave som de katolske makthavere gikk inn i med oppriktig iver, både for troens sak i seg selv og for å demme opp for og rulle tilbake den muslimske innflytelse som de til sin forskrekkelse kunne fastslå nesten hvor enn de kom øst for [[Kapp det gode håp]]. Dette var på den tid da katolske portugisere og spanjoler nettopp hadde fullført sin ''reconquista'' (gjenerobring) av muslimsk land på [[Den iberiske halvøy]].

I Spania var man samtidig over seg av begeistring over å ha oppdaget øyene øst for Kina og Japan. [[Christofer Columbus]] var på grunnlag av vage tradisjoner (skapt særlig av lurendreieren [[John Mandeville]] som hadde plagiert og diktet videre på bl.a. Johannes de Plano Carpinis, Oderik av Pordenones og Marco Polos skildringer) drevet på leting etter Cathays og [[Japan|Zipangu]]s (Japans) fabelaktige rikdommer seilt vestover fra Spania og kommet til [[Antillene]] i [[1493]]. Den geografiske feilidentifikasjonen ble ikke oppdaget før [[Vasco Núñez de Balboa|Balboa]] i [[1513]] krysset [[Panamaeidet]] og fikk se [[Stillehavet]]. (Da var imidlertid for lengst et slikt havs eksistens antatt, men ikke riktig størrelsesberegnet av mange europeere, blant annet av portugiserne, noe som fremgår av [[Cantino-planisfæren]] av [[1500]].)  
[[Fil:Treaty_of_Tordesillas.jpg|thumb|Originalside fra [[Tordesillastraktaten]] ([[1494]]), i Nasjonalbiblioteket i [[Lisboa]].]]
Men Portugals og Spanias oppdagelser i hver sin retning fikk begge betydning for Kinamisjonen. Spanierne og portugiserne hadde etter pavelig megling og ikke uten vanskeligheter blitt enige om en skillelinje mellom sine innflytelsessoner i 1494 ([[Tordesillastraktaten]]). Traktaten trakk linjen langs en lengdegrad i Atlanterhavet, og gav de to landene rett til å erobre og opprette kolonier på hver sin side, på betingelse av at de kristnet områdene.

Selv om man var fullt klar over at jorden var rund, var denne kunnskapen bare på det teoretiske plan så man forsømte å tenke på en tilsvarende linje på jordens «bakside». Spanjolene var uansett på dette tidspunkt overbeviste om at de allerede stod rett øst for Cathay og Zipangu, og at avtalen sikret disse hovedmålene. Portugiserne hadde da ennå ikke rundet Kapp det gode håp.

Forglemmelsen ble aktualisert da [[Ferdinand Magellan|Magellans]] flåte fullførte den første verdensomseiling i 1522. Hva nå? Det enkleste var bare å føre atlanterhavslinjen videre symmetrisk rundt jorden, og det ble gjort med Zaragozatraktaten i [[1529]].<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 5-7</ref> Men ettersom man ennå ikke var så sikker på hvor stor jorden var, løste den ikke det praktiske problem. Spanjolene mente seg (i strid med Zaragoza) berettiget til å etablere seg på Filippinene i 1565.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 6</ref><ref>Francisco Javier Montalban, S.J.: ''Das Spanische Patronat und die Eroberung der Philippinen'', Freiburg i.Br.: Herder & Co., 1930, s. 1-57</ref> De var inne på å fortsette nord-vestover til Kina, men utsatte det. Senere hindret europeiske begivenheter at det skjedde.<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 702</ref>

Både spanjolenes og portugisernes perspektiv var preget av en sterk europeisme. Dette perspektiv ble kombinert med den nære forbindelse som fikk oppstå mellom misjonen og den sekulære verdslige makt. I motsetning til holdningene i de første atskillige århundrer av kristen misjonshistorie, som stort sett var meget villig til å tilpasse det kristne uttrykk til de lokale kulturer, var det i senmiddelalderen oppstått en eurosentrisme som så på ikke-kristne kulturer som suspekte, kanskje som djevelens verk, og det gjaldt ikke bare å kristne dem, men også å europeisere dem. Både i Portugal og i [[Spania]], de to store oppdagernasjonene, var denne europeismen blitt videre spisset med en brennende nasjonalisme. Det gjaldt å gjøre de fremmede folkeslag til en slags portugisere eller spanjoler. Ved dåpen fikk de omvendte ikke bare et kristent dåpsnavn, men det ble gitt etter den spanske eller portugisiske tunge, og de fikk likeså godt et europeisk etternavn også. At den høykultur man kom til i India faktisk i det meste var langt mer komplisert enn den vestlige, førte ikke til noen kurskorrektur før etter en god stund.

Når portugisere med dette sinnelag møtte den kinesiske verden, var følgelig ikke betingelsene for gjensidig forståelse særlig gode. Her stod man overfor en kinesisk kultur som var om mulig ennå mer selvbevisst enn deres egen europeiske som tross alt var undersøkende og lærenem, ja, som var overbevist om at den var nådd sivilisasjonens høyeste tinde. Med unntak av de aller første keisernes regjeringsperioder var ikke Ming-dynastiet noe særlig vitalt; på [[1500-tallet]] var det blitt gammelt og lite eventyrlystent. Man hadde en mild forakt for alt nytt som manglet røtter i den eldgamle kinesiske kulturs fortid. Få var seg bevisst at dette kunne være et tegn på stagnasjon. Man var overbevist om at den kinesiske kultur var et ferdig og formfullendt produkt, som for lengst hadde funnet sine strukturer og verdier. Intet nytt trengte å legges til. [[Sung-dynastiet]]s [[nykonfucianisme]] hadde, mente man, frembragt et statsfilosofi som var definitiv.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 5-10</ref>

====Portugiserne og det lukkede Kina====
Det kinesiske [[Ming-dynastiet|Mingriket]] som kom i berøring med portugiserne i sør, var et så velstående land at det utløste stor undring blant europeerne. Det var et helt selvforsynt land som egentlig ikke trengte noen utenrikshandel og derfor ikke drev med slikt. Handelsstanden i Kina var uansett sett ned på, så noen innvendinger eller nye ideer derfra hadde liten sjanse til gjennomslag. Omliggende lands utsendinger kom stort sett bare for å gjøre [[kowtow]] og gi tributt til keiseren. Kineserne følte intet behov for å bli kjent verken med noen nye sivilisasjoner eller nye religioner. De fleste fremmede som nådde Kinas kyster, var enten [[pirat|korsarer]] eller smuglere som samarbeidet fordekt med myndigheter på land.

Portugiserne opptrådte slik at de raskt ble forvekslet med kontrabandister. Og da de ville rette opp førsteinntrykket, gikk det ikke så bra: Den portugisiske konges første ambassadør, [[apotek]]eren [[Tomé Pires]] (ca. 1468-1524), fikk lov til å reise til Běijīng, men [[mandarin (embetsmann)|mandarinene]] som i oversettelsesøyemed fikk se det kongelige brevet oppfattet det som uhørt - Portugals konge tiltalte keiseren som om de to skulle være likemenn. Imens hadde noen portugisiske offiserer med et kolonialistisk tankesett ved sin opptreden provoserte frem en skarp motreaksjon. De seilte inn til [[Guangzhou|Kanton]] (Guangzhou) og fyrte av en kanonade og satte i gang med å bygge et feste. Kineserne ble ytterst skeptiske og avvisende, og beskjed gikk straks til keiserhoffet, der Pires ventet på foretrede. Noe møte mellom keiseren og Pires ble det ikke noe av. En annen reaksjon på episoden i Guangzhou var at landet ved keiserlig edikt ble lukket for portugiserne i [[1521]].<ref>Maria Elizabeth Xara Brazil Fongen: ''Returning Macao to the Chinese: An Historical Overview of Cultural Interaction between Portugal and China with special Reference to Religion and Literature,'' Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo 1993, s 7-9</ref>

Noe som bedret situasjonen var at det gikk bedre for portugiserne i Japan. Der ble de tatt vel i mot, og snart seilte de i [[pepper]]<nowiki></nowiki>fart mellom øya Kyushu (der de etter hvert bygde opp havnebyen [[Nagasaki]]) og Kina. Fra [[1544]] utviklet det seg en trekanthandel mellom Japan, Kina og portugisiske Goa i [[India]]. Lenge gikk portugisernes kinahandel over øya [[Shangchuan]] vest for [[Perlefloden]]s delta i [[Guangdong]], men de hadde også rett til å ankre ved [[Macao]].

====Pater Frans Xavier i Asia (1542-1552)====
[[Fil:Franciscus de Xabier.jpg|thumb|[[Frans Xavier]]]]
:''(Utdypende artikkel: [[Frans Xavier]])''

Før [[jesuittordenen]] ble grunnlagt i [[1540]] var det først og fremst fransiskanere som hadde fulgt med de portugisiske flåtekspedisjoner østover. I India trodde de først at innbyggerne enten var muslimer eller thomaskristne (indiske syro-orientalere), men innså snart at det bare var tilfellet akkurat i de byene de først ankom, og knapt nok der. Hvordan skulle de så ta fatt på oppgaven med å evangelisere de ikke-kristne folkemasser, med sitt kastesystem, sine innviklede religiøse skikker og regler? Det ble til at de holdt seg til de få havnebyer der portugiserne etablerte seg, inntil en ivrig prest fra [[Goa]] drev misjon blant [[paravan]]er helt sør på [[Deccan]] i [[1537]]. Mange av dem ble døpt, men noen egentlig [[trosopplæring]] fikk de ikke.

Faren for at slike misjonsfremstøt ville være fånyttes var åpenbar, og derfor henvendte kong [[João III av Portugal]] seg til pave [[Paul III]] med ønske om noen prester som var bedre kvalifisert for de vanskeligheter misjonene hadde i den asiatiske kontekst. Dette sammenfalt med at [[Ignatius av Loyola]]s lille flokk jesuitter hadde tilsikret paven sin beredvillighet til å settes inn hvor enn paven ville. Det ble til at paven sendte pater [[Frans Xavier]] til India som sin [[apostolisk nuntius|apostoliske nuntius]]. Hans utvikling som misjonær og som misjonsteolog lar seg følge usedvanlig godt på grunn av hans omfattende korrespondanse med detaljerte skildringer av hendelser og egne refleksjoner.<ref>Georg Schurhammer S.J. og Joseph Wicki S.J.: ''Epistolae S. Francisci Xaverii'', Roma, 1944, eller på engelsk: M. Joseph Castelloe, S.J. (overs., red. og komm.): ''The Letters and Instructions of Francis Xavier,'' Gujarat Sahitya Prakash 1973, Anand Gujarat</ref>

Frans Xavier ble en stor misjonær, og de innsikter som har relevans for jesuittenes senere kinamisjon fikk sitt gjennombrudd hos ham i [[Japan]]. Han innså raskt etter ankomsten på [[Kyushu]] at overfor en høykultur som den japanske krevde det en heroisk ydmykhet i forhold til egen bakgrunn (og han kom etter sin universitetsutdannelse i [[Paris]] usedvanlig godt rustet) og betydningen av å knele ned i den fremmede kultur, dens filosofi og skikker, og adaptere den kristne lære til den nye kultur uten gi avkall på noe av det sentrale. Han fikk aldri begynt på denne prosessen i Kina: Han døde den [[3. desember]] [[1552]] på den kinesiske øya [[Shangchuan]] mens han ventet på skipsleilighet til Kanton.

====På Kinas terskel==== 
[[Fil:Situationskärtchen von Kanton, Makao, Hongkong.jpg|thumb|right|Macao og Kanton (Guangzhou)]]
Like etter Frans Xaviers død kom det i stand en dialog mellom portugiserne og lokale kinesiske myndigheter i provinsen [[Guangdong]] som førte til at de fikk fotfeste ved sin ankringsplass på en liten snipp av fastlandet, [[Macao]]. Fra [[1553]]/[[1554|54]] ble Macao deres faste tilholdssted. Noe av kinesernes motivasjon for denne konsesjonen var at portugiserne hjalp med å bekjempe piratproblemet som herjet kystene.<ref>Manuel Teixeira, S.J.: ''Macau e la sua Diocese,'' bd I-II, Instituto Cultural de Macau 1940</ref> De første misjonærene kom dit i [[1557]].<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, s 457</ref>

En til to ganger årlig fikk portugiserne dra til markedet i [[Guangzhou|Kanton]]. Men de tok grundig feil dersom de trodde at Kina var i ferd med å åpne seg. Vanlig folk overøste dem med fornærmelser (handelsfolk hadde uansett lav anseelse i Kina), og det gikk tidvis brev til keiseren i Běijīng om Macao som en kreftbyll på provinsen.

Macao vokste raskt, og det vokste frem en stor «macanesisk» befolkning (etterkommere av portugisere og kinesere) av aktive kristne. Men det ble med Macao; hvis misjonærer forsøkte å komme seg innover i provinsen, ble de prompt tilbakevist. Den relative stillstand i Macao stor i skarp kontrast mot utviklingen av misjonen i India og Japan. I [[1576]] ble Macao bispedømme, med (foreløpig på papiret:) kirkelig jurisdiksjon over hele daværende Kina,  Japan, Molukkene og andre øyer, som det het i opprettelsesbullen, ''Super specula militantis ecclesiae''. Første biskop var jesuitten og [[titulærbiskop]]en [[Melchior Miguel Carneiro]], som var «ledig» ettersom han ikke kunne tiltre som koadjutor til patriarken av Etiopia. Imens var [[Spania|spanjolene]] på plass på [[Filippinene]] (1565); de ville ikke lenger være med på at hele Øst-Asia skulle være under [[Padroado|portugisisk patronat]] og hadde fått paven til å godkjenne [[Manila]] som bispesete. Dermed fantes det to rivaliserende utgangspunkt for katolsk misjon i Kinas nærhet.

Portugals svekkelse fortsatte etter at kong [[Sebastian I av Portugal|Sebastian]] døde i [[Marokko]] i [[1578]] uten å etterlate seg mannlige arvinger. To år senere var spanskekongen [[Filip II av Spania|Filip Ii]] blitt kronet også til Portugals konge. Bundet til Spanias skjebne fikk Portugal del i den nedturen som fulgte etter tapet av [[den spanske armada]] (1588) da verdenshavene fikk nye slagkraftige aktører i [[England]] og fremfor alt [[Nederland|Holland]].<ref>Henri Bernard[-Maitre]: ''Aux Portes de la Chine. Les missionaires du seizieme Siècle (1514-1588)'', Tientsin, 1933</ref> Man Macao holdt seg, og skulle også klare å slå tilbake senere nederlandske erobringsforsøk.<ref>Anders Ljungstedt: ''An Historical Sketch of the Portuguese Settlements in China: And of the Roman Catholic Church and Mission in China. A Supplementary Chapter, Description of the City of Canton'', Boston 1836 (facsimile 2004)</ref>

Spanjolene var også interessert i Kina. I [[1586]] foreslo borgerlige og kirkelige myndigheter på [[Filippinene]] for kong [[Filip II av Spania|Filip II]] at landet skulle forberede seg på å erobre Kina, med omvendelsen av befolkningen til kristendommen som et hovedmål.<ref>Kenneth Scott Latourette: Book Review of Columba Cary-Elwes' "China and the Cross: A Survey of Missionar Activities", i ''The Journal of Asian Studies'', Vol. 17, No. 2 (februar 1958), s. 273</ref> Dette ble det ikke noe av.

====Pater Alessandro Valignanos initiativ og Matteo Riccis virke (1578-1610)====
:''(Utdypende artikler: [[Alessandro Valignano]] og [[Matteo Ricci]])''
[[Fil:AlessandroValignano.jpg|thumb|Portrett av pater [[Alessandro Valignano]] fra [[1600-tallet]], basert på et portrett fra sent [[1500-tallet|1500-tall]].]]
Mens misjonen i Japan etter en tidlig kneik fortsatte strålende og misjonærene var fulle av håp, vansmektet de i Macao og anså utsiktene i Kina som håpløse. Jesuittordenen hadde sendt pateren [[Alessandro Valignano]] som «visitator og generalvikar for hele Orienten», og han kom til Macao i [[1578]] der han ikke likte hva han så, og dro året etter til Japan. Der utviklet han sine misjonsprinsipper, og kunne også sammenligne dem med tilnærmingen han hadde observert i Macao. Valignano skjønte at man så langt hadde neglisjert den kinesiske elite og forsømt å gjøre seg kjent med den store kinesiske sivilisasjons kilder. Dette ville han endre på.

Valignanos granskning av de senere tiårs katolsk misjon førte ham til en rekke konklusjoner som skulle bli av stor betydning fremover. Den første var at kristendommens bånd til den ekspanderende vestlige kolonihandel var mer en hemsko enn en støtte for forkynnelsens gjennomslagskraft. Han begynte derfor å løsne på misjonens bånd til og nær avhengighet av den [[portugal|portugisiske]] stat, og passet på at ikke kolonimakten la seg for meget opp i kirkens arbeide. Videre forbød han jesuittordenens medlemmer å samarbeide med [[den portugisiske inkvisisjonen]]s jakt på heretikere. Inkvisisjonen var blitt gitt innpass i India i [[1540]]. Men det viktigste var pater Valignanos tredje overbevisning, nemlig om kulturell tilpasning (adaptasjonsmetoden). Denne tilpasningslinjen skulle bli pregende for jesuittenes misjonsinnsats i Asia i nær to hundre år fremover.

Valignano var den katolske Orientmisjonens fremste og mest toneangivende «missiolog» (for å bruke et moderne ord). Hans tankegang, som han også ville gjøre gjeldende for Kina, lar seg illustrere ved hans standpunkter i Japan:<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'' (Bind II) New York 2005, s. 77-78</ref><ref>Josef Franz Schütte S.J.: ''Il ceremoniale per i missionari del Giappone'', oppsummert i Josef Franz Schutte S.J.: ''Valignano’s Mission Principles for Japan'', St. Louis: Institute of Jesuit Sources 1980, s. 1/2:155-190.</ref> Misjonærene måtte tilpasse seg den japanske sosiale orden. De må venne seg til japansk mat, og omhyggelig etterleve japansk etikette. Klærne de bar måtte gjenspeile deres ordens fattigdomsløfte (alle misjonærer i Japan var jesuitter). Misjonærene måtte lære seg språket, og ikke slå seg til ro med tolkers hjelp. Man må fremme japanske prestekall, for at kirken raskt kunne komme på japanske hender. Trosfremstillingen skulle skje med adaptasjon av beskrivelser og eksempler til japansk bevissthet, tankemåter, historie og samfunnsforhold, men det måtte ikke foretas avkortelser hva gjelder den kristne læres innhold. Det skal ikke stikkes under stol eller relativiserte at kristendommen er veien bort fra fortapelsen og til frelsen.        
[[Fil:Ming foreign relations 1580.jpg|thumb|left|250px|Ming-Kina i 1580]]

Etter at den japanske hersker [[Toyotomi Hideyoshi]] i [[1587]] ved et edikt (som han dog ikke fulgte opp) ville utvise misjonærene fra Japan, vurderte  Valignano nye tiltak. I  [[1592]]) holdt han et møte i Japan med jesuittene der, og de besluttet å opprette et eget kollegium i Macao for utdannelse av japanske prester. Med pavelig godkjenning kunne [[St. Pauls universitetskollegium i Macao|St. Pauls universitetskollegium]] åpne i [[1594]]. Her ble ikke bare japanere presteutdannet, men også europeiske misjonærer øremerket for Japan fikk sin endelige formasjon der i samlivet med sine japanske medbrødre. For Valignano var det grunnleggende at det var europeerne som skulle tilpasse seg japanerne, - ikke omvendt. Da Japan senere ble helt lukket for misjonen, forandret kollegiet karakter ved at det nå helt og holdent konsentrerte seg om forberedelse av prestetjeneste i Kina.<ref>John W. Witek, S.J.: ''«With a View towards Japan: Alessandro Valignano and the Opening of the College in Macau»'', i John W. Witek (red.): ''Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul - Macau, 28 November to 1 December 1994'', Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 51-68</ref>

Valignano kalte [[Michele Ruggieri]] som virket i India til å komme til Macao, der han først skulle vie sin tid til et grundig studium av kinesisk. Så ble han med på markedsferd til Guangzhou, der han snart vant mandarinenes gunst som tolk og lærd mann.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 19-21</ref>

Han forfattet i 1581 en katolsk katekisme: ''Tiānzhǔ Shilu Zhengwen'' («Sann kompilasjon om Himmeles Herre», på grunnlag av han egen latinske tekst «Vera et Brevis Divinarum Rerum Expositio»).<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, 91-96</ref><ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 28</ref> Noe senere kom den unge [[Matteo Ricci]] som også lærte seg språket grundig, og de to fikk tillatelse til å slå seg ned i provinshovedstaden [[Zhaoqing]]. Ruggieri hadde oppholdt seg en kort periode i Zhaoqing året før (1582), sammen med jesuitten [[Francesco Pasio|Francisco Passius]]. De slo seg ned i ''Tiān níng sì'' (Den himmelske freds tempel, 天宁寺). De to jesuittene ble beordret til å kle seg i buddhistmunkers gevanter og rake seg på hodet. De ble jaget vekk noen måneder etter, etter den stedlige guvernørens død. Også Ricci kledte seg etter anvisning i buddhistmunkers klær og glattbarberte sitt hode. 
[[Fil:Ricciportrait.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]]]]
Etter å ha gått gjennom mange vanskeligheter og med hjelp fra provinsguvernøren Wang Pan, fikk de etter to år, i mai [[1585]], tillatelse fra myndighetene til å bygge hus og en kirke i Zhaoqing. Dette var den første kristne byggevirksomhet i Kina etter [[fransiskanerne|fransiskaner]]<nowiki></nowiki>misjonens tid. Misjonen ble tatt vel imot.

Men dette syntes helt utilstrekkelig for dem som kun målte misjonens frukter etter antall døpte. Til [[Manila]] var det kommet en spansk jesuitt, [[Alonso Sanchez]], han skjulte ikke sin misbilligelse. Han mente at et væpnet protektorat over misjonen var det eneste riktige, og hadde ingen tro på Valignanos metode.<ref>Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 705-706</ref> Men Valignano, som hadde gode erfaringer med sin metode i Japan, holdt på sitt.

Pater Ricci begynte etter hvert på en ferd nordover med det endelige mål å få foretrede for keiseren i Beijing og slik få et gjennomslag for den kristne sak. Det var på denne ferden at pater Ricci tok sitt viktigste initiativ så langt: Han skrev i [[1594]] fra [[Nanchang]] og bad sine overordnede i Macao om å få lov til å legge av seg den buddhistiske drakten de var blitt bedt om å kle seg i, og det ble innvilget.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 47</ref> Det var kanskje ikke så vanskelig å forstå, for Valignano visste også at Ricci og de andre jesuittene var hånt og banket opp på grunn av sine drakter: Mange kinesere så ned på buddhismen som noe mindreverdig og fremmed. Pater Ricci anså han etter hvert at [[konfucianismen]] var nøkkelen til akkomodasjon - Ruggieri hadde avvist konfucianismen, og ment at den kinesiske [[buddhisme]] var bedre egnet. Ricci hadde merket at buddhistdrakten hadde hemmet hans kontakt med konfuciansksinnede kinesere. Men etter (kles)skiftet hadde han med ett et nytt og bedre innpass blant de kinesiske høylærde. Det var også med på å redusere både forvekslingsfaren med hemmelige buddhistiske selskap som ''[[Den hvite lotus]]'', og dempe spionasjemistanke etter at det var brutt  ut krig mellom Kina og det buddhistiskdominerte Japan i [[Korea]].<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 45-46</ref> Ricci var nå ''Læreren fra det store vestlige osean'', og kledte seg i mandarinenes silkekappe og seremonielle firkantede hatt.

Stadig med støtte fra Valignano studerte han [[De fire bøker og fem klassikere|de kinesiske klassiske skrifter]] og modifiserte sin presentasjon av kristendommen deretter.  Etter et mislykket forsøk i [[1598]] lyktes det ham i januar [[1600]] å ble mottatt i [[Wanli-keiseren]]s hoff i Beijing.  Hans trosinnføring ''Tiānzhǔ Shiyi'' («Den sanne lære om Himmelens Herre»), som ble utgitt i [[1603]], var av stor betydning i mange tiår.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, 109-111</ref> Verket viser Riccis svært inngående innsikt både i kinesisk filosofi og i europeisk filosofi og teologi.

Ricci fikk raskt ry på seg blant kineserne for sin tekniske og vitenskapelige innsikt. Han fremviste slike noviteter som venetianske prismer, europeiske bøker og malerier og gravurer, solur, klokker, og gjorde ferdig den første versjon av sitt verdenskart: ''Det store kart over de ti tusen land''. Alt dette tiltrakk en stadig tilstrømning av vitebegjærlige kinesiske [[mandarin (embetsmann)|mandariner]]. Den alminnelige tanke blant kineserne hadde vært at jorden var flat: Riccis kart åpnet dem for en helt ny virkelighetsoppfatning. Hans kart, som skulle gjennomgå en rekke korrekturer og forbedringer, innledet en helt ny era i kinesisk [[kartografi]]. De fikk nå en bedre forståelse om landmassene og verdenshavene. 
[[Fil:Kunyu Wanguo Quantu by Matteo Ricci All panels.jpg|thumb|Et av Matteo Riccis verdenskart (ca. 1600)]]
Dette var bare en begynnelse: Over årene i Kina skulle han gjøre kineserne kjent med en rekke utviklinger innen europeisk vitenskap, blant annet innen matematikk, og han utgav også mange verker om kristendommen på kinesisk. Han introduserte [[trigonometri]]ske og [[astronomi]]ske instrumenter, og forfattet skrifter om [[astrolabium|astrolabiet]], sfærene, mål og [[isoperimetri]]. Mange av hans verker ble høyt skattet av keiseren og hans hoff. Ricci oppfordret også sin orden om å sende dyktige astronomer og vitenskapsmenn. Ikke alle var enige i eller forstod misjonsstrategien, men han fikk gjennomslag. Astronomen pater [[Sabbatino de Ursis]] kom i [[1606]]. Han skulle i [[1611]], bare noen måneder etter Riccis død ([[1610]]), bli satt til å videreføre arbeidet i det kinesiske keiserlige stjerneobservatorium i Beijing for å utarbeide en mer nøyaktig kalender. Dette var blitt et presserende behov for keiseren, for han hadde like før gått ut med en forutsigelse av en solformørkelse som var én time feil. [[Det keiserlige astronomibyrå]] som var satt til å assistere keiseren i hans embetsplikt om å merke sol- og måneformørkelser var altså ikke sakkyndig nok.

Den keiserlige beslutning av [[1611]] som overdro ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium og ledelsen av det keiserlige astronomibyrå til jesuittene, bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk. 
[[Fil:Preface of Euclid's Elements by Xu Guangqi.jpg|thumb|Innledningen til Euklids ''Elementer''.]]
Pater Ricci var blitt kjent med en rekke ledende mandariner. [[Paul Xu Guangqi]]s konversjon skjedde etter han ble kjent med pater Ricci. De to skulle samarbeide nært på mange områder, blant annet med oversettelse av vestlige lærde skrifter, som de første delene av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']]. En annen mandarin som ble katolikk var [[Li Zhizao]]. En rekke sentrale skikkelser ved keiserhoffet lot seg døpe. Valignano satte stor pris på disse fremgangene, men opplevde ikke at kirkens vekst akselererte. Da han døde i [[1606]] var det ennå bare 2&nbsp;000 katolikker i Kina utenom Macao.

Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om adaptasjon til kinesiske konfucianske skikker var modnet. Det gjaldt blant annet spørsmålet om Guds navn og om de kinesiske riter, særlig forfedrekulten. I desember 1603 gav han i egenskap av misjonssuperior et epokegjørende direktiv om saken, etter å ha klarert det med pater Alessandro Valignano. Direktivet er ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av to omdiskuterte riter, dvs. knyttet til [[Konfucius]] og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at den kinesiske [[forfedrekult]]en ikke var overtroisk.

Enkelte av jesuittmisjonærene var kritisk til dette, særlig pater [[Niccolò Longobardo]], men de fikk etter en tid allmenn aksept i ordenen. Men striden om ritene blusset opp igjen flere ganger senere, i forhold til misjonærer fra andre ordenere og etter hvert med engasjement fra Pavestolen. Det tok over hundre år før [[ritestriden i Kina|ritestriden]] ble endelig avsluttet med et definitivt pavelig dekret, som på vesentlige punkter underkjente Valignanos og Riccis standpunkter.

====Arven etter pater Matteo Ricci====
[[Fil:旋转 DSCN1806.JPG|thumb|Del av Matteo Riccis gravmæle.]]
=====Keiserlig gravplass til pater Ricci=====

:''Se også [[Zhalan]]''

Pater Ricci hadde kjøpt seg et bosted i Beijing som ble kjent under navnet [[Nantang-kirken i Beijing|Nantang]]. Det var der han døde. Da han følte at timen nærmet seg, preste han sine brev og ordnet sine papirer, og skrev i sitt aller siste brev til ordensledelsen i Roma hvor viktig det var å sende prester som ikke bare er «gode, men også menn med talenter, siden vi har å gjøre med et folk som er både intelligent og lærd».<ref>Matteo Riccis verker - ''Opere storiche'', red. av Pietro Tacchi-Venturi S.J., Macerata:Giorgetti 1911-1913, bind II, s. 376</ref> 
[[Fil:Tomb_of_Matteo_Ricci.jpg|thumb|left|Porten til Matteo Riccis gravmæle i [[Zhalan]]gravfeltet sentralt i Beijing i dag; opprinnelig var det langt mer omfattende og anbragt i et langstrakt felt med flere haller.]]
På dødsleiet ble huset overfylt av folk som ville ta farvel, både katolske og andre, og Ricci bad om å bli båret til et større rom for å kunne ta imot flest mulig av dem.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 105-106</ref>

Ved hans død den [[11. mai]] [[1610]] gav keiseren deler av gravlunden [[Zhalan]] til jesuittene, og der ble han gravlagt. 
Gravfeltet lå ganske nær porten i vestmuren til [[Den forbudte by]]. Slik hadde Ricci klart å slå en første bresje inn til Kinas tillukkede indre sirkler.  Også i døden bragte han kristendommens sak fremover: Hoffembetsmenn, regjeringsministre og stormandariner kappedes om å hylle ham og de var så mange som ville være med på den offisielle hyllest som ble hogd inn på hans gravmæle at det måtte rasjoneres hvor mange navn som kunne meisles inn.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 106-107</ref> At han fikk et gravmæle skjenket av selve keiseren bled av umåtelig betydning for misjonens prestisje. Hans medbror pater [[João Rodrigues (misjonær)|João Rodrigues]], en veteran fra japanmisjonen, gikk så langt som å si at Ricci hadde «utrettet mer ved sin død enn ved sitt liv».<ref>Liam Matthew Brockey: ''Journey to the East: The Jesuit mission to China, 1579-1724'', Cambridge MA: The Belknap Press of Harvard University Press, s. 61</ref>

Jesuittordenens nye superior for Kinamisjonen, pater Longobardo, selv anbefalt av Ricci som sin etterfølger, hadde en lang stund misbilliget Riccis metoder på grunn av den langsomme fremdriften av dette indirekte apostolatet, men fulgte nå opp etter å ha sett at andre metoder bar liten frukt.<ref name="Dictionnaire d p. 706">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706</ref>

Arven etter Matteo Ricci var stor, ikke bare for misjonene i Kina og Kinas økende innsikt i vestlig vitenskap, men også ved at den avfødte en stor respekt for alt kinesisk i lærde kretser i Europa. Den tidlige [[sinologi]] i Vesten var en som var full av beundring for Kina, og dette var en holdning som skulle holde seg til ca. år [[1800]], da man i Vest begynte å se ned på kineserne. Den tidlige sinologi var i det alt vesentlige et kristent prosjekt, og den tok i en viss grad farge av det Ricci hadde skrevet:

:''Av alle de hedenske nasjoner som er kjent av vårt [[Europa]], kjenner jeg ingen som har begått færre feil på religionens område enn [[Kina]] i dets tidlige antikk.''<ref>Jacques Gernet og Janet Lloyd: ''China and the Christian Impact: A Conflict of Cultures'', Cambridge: Cambridge University Press, 1985, s. 25</ref>

=====Tidlige kinesiske konvertitter=====
[[Fil:Ricci_Guangqi_2.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]] (t.v.) med [[Xu Guangqi]] (t.h.)]]
Svært viktige for at katolisismen fikk rotfeste i lærde kretser ble de tre tidlige konvertitter som senere ble kjent under tilnavet ''kristendommens tre søyler i Kina''.<ref>Opprinnelig ble uttrykket benyttet i entall, av patrene Ricci og Trigault, om Xu Guangqi alene: «la magior colonna». Jfr. Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 405 note 1</ref> Det var [[mandarin (embetsmann)|mandarinene]] [[Li Zhizao]], [[Xu Guangqi]] og [[Yang Tingyun]]. De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til [[neokonfucianismen]]. De hadde alle nådd opp til «doktorgradsnivået» ''(jingshi)'', den høyeste klassen innen mandarinhierarkiet.<ref>Thierry Meynard, S.J.: ''Following the Footsteps of the Jesuits in Beijing'', Saint Louis, MO: The Institute of Jesuit Studies, 2006</ref> Før de ble døpt hadde deres interesse for [[buddhisme]]n vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etter hvert var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen.<ref>Daniel E. Mungello: ''Great Encounter of China and the West, 1500-1800'', Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005), s. 14</ref>

Man kunne godt også inkludert en fjerde i ''søyle''gruppen, som var fullt på høyde med dem av betydning: [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]]. To andre stormandariner er også nevneverdige: [[Xu Leshan]] og [[Zheng Yiwei]].

Nå er det ikke slik at de første misjonærer neglisjerte vanlig folk. Faktisk var den første som jesuittene døpte i Shaoqing en dødssyk mann av laveste rang,<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900 (Bind II)'', New York 2005, s. 109</ref> og pater Riccis aller første konvertitt i Beijing var fra folkets bredere lag - hans kinesiske navn er nå ukjent, men han ble døpt ''Benedikt'', og levde et forbilledlig kristenliv til sin død i 1624 i den høye alder av 84 år.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 101</ref>

'''Xu Guangqi''' (1562-1633) fra Shanghai var den fremste av ''«de tre søyler»''. Han var blant annet jordbruksforsker og matematiker, og ble katolikk i [[1604]]. Han ble kjent med Matteo Ricci, og forfattet bøker sammen med ham. I [[1607]] oversatte de sammen de første deler av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']] til kinesisk. Hans etterkommere forble overbeviste katolikker i mange generasjoner. '''Li Zhizao''' (1565-1630) fra Hangzhou ble døpt i [[1610]]; også han hjalp Ricci og de andre jesuittene med utforming av deres oversettelser av vitenskapelige verker til høyverdig språkform. Det var han som gjorde kjent funnet av [[den nestorianske stele]] i [[1625]], og han utgav en viktig kompilasjon av jesuittenes verker i [[1626]], ''Tianxue chuhan''.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, mange referanser</ref>  '''Yang Tingyun''' (1562-1627), døpt ca. 1611, var gjennom sin utdannelse rotfestet i [[neokonfucianisme]]n og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Han hjalp jesuittmisjonærene i deres forfatterskap og under 1616-17-forfølgelsene, utgav også selv verker, og var med på å organisere kirken på sitt hjemsted Hangzhou og andre steder. ''Wang Zheng'' (1571-1644), døpt ca. 1616, var i tillegg til å være en forfatter av religiøse og andre skrifter også en oppfinner, og han hjalp med å tilrettelegge for misjonen i sin hjemprovins [[Shaanxi]].

Det har vært diskutert blant sinologer om hvor stor påvirkning kristendommen hadde på det kinesiske samfunn i den overgangsperiode som kalles  Ming-Qing-årene. Det er klart at den innflytelsen er blitt overdrevet av mange. Andre har derimot ment at det kristne tankegods i virkeligheten var uforenlig med kinesisk tanke og dermed var det bare unntaksvis at den kunne gjøre seg gjeldende<ref>Jacques Gernet: ''Chine et christianisme, acion et réaction'', Paris 1982, s. 332-333</ref>, og andre mente at katolisismens sentralisering med sentrum utenlands og jesuittenes forsøk på å være både vitenskapsmenn og prester på én gang var en umulig rollekombinasjon som vanskeliggjorde gjennombruddet.<ref>Erik Zürcher: ''Bouddhisme, Christianisme et société chinoise'', Paris 1990, s. 11-37</ref> Men studerer man hvordan jesuittenes ledende konvertitter med styrke og relativ letthet klarte å skape en [[inkulturasjon|inkulturert]] kinesisk kristendom<ref>Nicolas Standaert, S.J.: ''«Inculturation and Chinese-Christian Contacts in he Late Ming and Early Qing»'', i ''Ching Feng'' 34 (4) (desember 1991), s. 1-16</ref>, som for eksempel i Hangzhou der de stod særlig sterkt i lang tid, ser man at en vellykket inkulturasjon faktisk var mulig.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press 1994, s. 2</ref>

=====Ritestridens stridsspørsmål skissert=====
:''(Utdypende artikkel: [[Ritestriden i Kina]])''
[[Fil:Confucius 02.png|thumb|[[Konfucius]]]]
Valignanos og Riccis standpunkter til «de kinesiske riter» skulle danne skole for misjonen i over hundre år, men den var gjentatte ganger utsatt for kritikk, noen ganger åpenbart fra dårlig informert hold, andre ganger fra mer kompetente kritikere.

På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid ''i Kina''. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,<ref>Kristoffer Schipper: ''«Some Naive Questions About the Rites Controversy»'', i Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries): Proceedings of the Conference held in Rome, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, s. 293</ref> selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.

Ritespørsmålet hadde to elementer, både det som i egentlig forstand hadde med riter å gjøre, og med det som bedre kan beskrives som ''terminologispørsmålet''. Av ritene dreide det seg primært om Konfuciuskulten og om forfedrekulten.

''Konfuciuskulten'' bestod av seremonier i templer eller haller til ære for [[Konfucius]]. Konfucius var etablert som nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral. ''Forfedrekulten'' var inngrodd i alle samfunnslag, og gav seg ytre uttrykk blant annet i «[[kowtow]]»-bøyninger, [[røkelse]]sbrenning og matservering foran de avdødes lik, graver eller minnetavler. 
[[Fil:Kindespietät.jpg|left|thumb|Illustrasjon fra ''24 eksempler på [[barnlig pietet]]'', 1846]]
Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som en åndetilbedelse som [[Bibelen]] fordømmer, eller om de var å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til forståelsen av det å være ekte kineser, slik at seremoniene kun var uttrykk for akseptabel [[barnlig pietet]] (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem).

Blant ''terminologispørsmålene'' var det sentrale punkt om oversettelsen av ordet Gud (eller rettere sagt [[latin]]ens Deus). Allerede [[Michele Ruggieri]] hadde etter råd fra kinesere tatt i bruk ordet ''Tiānzhǔ'' (天主 «Himmelens herre»). Matteo Ricci overtok dette, og brukte synonymt også  Tiāndì (天帝 «Himmelens hersker») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»). Tiān (天, «himmel») og Shàngdì var gamle ærverdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som ''tu-si'' for det latinske «Deus» og, enda tidligere, ''a-luo-he'' for det [[assyrisk]]e og [[nestoranismen|nestorianske]] «Allah», igjen beslektet med ''[[Elohim]]'' fra [[1. Mosebok]]) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv). Men det skulle oppstå usikkerhet om ordet tiān. Ordet refererer både til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.

Ved jesuittenes møte om språkspørsmålene i [[Jiading]] i [[1627]] ([[Jiadingkonferansen]]) ble man enig om å oversette «Gud» med ''Tiānzhǔ'', og legge bort ordet ''Shàngdì'', unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed.<ref>Michael Loewe: ''«Imperial China's Reactions to the Catholic Missions»'', i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref>

Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om [[kalligrafi|kalligraferte]] skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som  avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse? Både i de egentlige ritespørsmålene og i terminologispørsmålene var Ricci klart på den mest åpne side, mens motstanderne som etter hvert meldte seg var mer engstelige og restriktive.

=====Jesuittenes virke innen vitenskap og teknologi=====
Hele tiden under jesuittenes virke i Kina spilte vitenskap en viktig rolle. Det ble brukt som et evangeliseringsredskap: Matteo Ricci hadde funnet ut at det var en god måte å vekke de kinesiske høylærdes interesse og respekt på. Med få unntak var jesuittene alene om å følge denne strategien.

De sendte mange av sine beste hoder den temmelig farefylte sjøveien til Kina, en lang reise der tapene kunne være store til sykdommer, uhell i uvær, og forlis.<ref>Felix A. Plattner: ''Jesuiten zur See'', Zürich, 1946</ref>

Astronomi og kalenderarbeid ble fra tidlig av sentrale satsingsområder, fulgt av matematikk. Men jesuittenes innflytelse var også merkbar innen geografi, særlig kartografi. Ikke bare kineserne, men også europeerne, fattet interesse. Ikke minst pater Martino Martinis kart over Kina, ''Novus Atlas Sinensis'' (1655), fikk stor innflytelse også i Europa. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder,<ref>Henri Bernard[-Maître], S.J.: «Les sources mongoles et chinoises de l'atlas Martini (1655)», i ''Monumenta Serica'' 12 (1947), s. 127-144, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 224-240]</ref> og utgav verket på flere språk.<ref>H. Verhaeren, C.M..: «A German Edition of Fr. Martino Martini's ''Novus Atlas Sinensis''», i ''Monumenta Serica'' 12 (1947), s. 260-265, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 241-252</ref> Det var i mange år det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina.

Innen [[botanikk]]en spilte jesuittene også en rolle, om enn en noe mindre. De introduserte også en rekke nye teknologiske innovasjoner, som for eksempel [[artilleri]] og klokkemakerkunst. Generelt han det sies at jesuittene også gav Kina svært viktige impulser ved å gjøre den vestlige [[humanisme|humanistiske]] kultur kjent i landet og ved å bruke humanismens metoder (som ''ad fontes!'' - studiet av kinesiske kildeskrifter) i sin dialog med de kinesiske lærde.<ref>Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture Presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries) - Proceedings of the Conference held in roma, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I. 1996</ref>

At jesuittene var i stand til å spille på disse strenger, skyldes at de fra begynnelsen av i Europa hadde inkludert naturvitenskapelig utdannelse i sitt omfattende og dyptpløyende opplæringssystem av sine prester. I tillegg til en grundig filosofisk-teologisk og generelt humanistisk dannelse gikk de inn i naturvitenskapene i en slik grad at jesuitter på en rekke områer ble de ledende europeiske vitenskapsmenn. [[Christoffer Clavius]] gav matematikken en viktig plass i jesuittenes utdannelsessystem, og en rekke av Kinamisjonens jesuitter hadde sittet under hans lærestol.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 689-692.</ref>        
[[Fil:Schall.jpg|thumb|right|[[Johann Adam Schall von Bell]]]]
Pater Ricci hadde før sin død oppfordret sin franske medbror [[Nicolas Trigault]] til å tråle Europa for nødvendig vitenskapelig utstyr for å kunne assistere ved det kinesiske hoff særlig på teknikkens og astronomiens område. Trigault anskaffet også en boksamling etter modell av Ambrosiana-biblioteket i [[Milano]], og fikk det bragt til Kina. Etter hvert ble meget oversatt eller gjengitt tilpasset til kinesisk. Det store katolske kinesiske bibliotek som vokste fram var til halvparten viet de religiøse vitenskaper, og til halvparten de profane vitenskaper - i alt dreide det seg om rundt tusen titler.<ref name="Dictionnaire d p. 706"/><ref>''Catalogue de la bibliotèque du Pét'ang'', utarbeidet av lasaristene i Beijing 1944-1949, omfattet 4&nbsp;101 verker som hadde overlevd århundrene.</ref>

Under sitt europabesøk var Trigault også i Roma og bad om tillatelse til å utdanne et kinesisk presteskap og benytte en kinesisk liturgi. Den [[26. mars]] [[1615]] gav [[Kongregasjonen for ritene]], under ledelse av [[kardinal]] [[Robert Bellarmin]] [[S.J.]], sin tilslutning til ønsket. Samme år gav [[pave Pius V]] med sitt dekret ''Romanae Sedis Antistis'' tillatelse til at [[Bibelen]] skulle bli oversatt til kinesisk, og for at både utenlandske og kinesiske prester kunne benytte kinesisk for [[Messe]]n, [[Breviar]]et og forvaltningen av [[sakrament]]ene.<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/t/trigault_n.shtml] Oppslagsordet Nicolas Trigault i ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon'', Bautz Verlag, artikkel av Claudia von Collani. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref>

Noen egentlig bibeloversettelse ble imidlertid ikke gjennomført. Men i 1635 skrev imidlertid jesuittmisjonæren [[Giulio Aleni]] en bok med tittelen ''Tianzhu Jiangsheng Yanxing Jilüe'' («Den sanne historie om den inkarnerte Himmelens Herres ord og gjerninger»), som i form av en Jesusbiografi gjengav innholdet av de fire evangelier. I de følgende to århundrer ble det kontinuerlig utgitt en rekke «direkte forklaringer» og «korte forklaringer» som predsenterte bibelsk stoff i de forskjellige sammenhenger, det være seg liturgisk, åndelig eller sjelesørgerisk.<ref>Sr. Maria Ko, F.M.A.: ''«The Bible in China»'', i ''Tripod'', Spring 2007 Vol. 27 - No. 144, se [http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_02.html nettutgave] {{Wayback|url=http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_02.html |date=20070927014831 }} Nettsted besøkt 11. juni 2007</ref>

Med seg tilbake til Kina hadde Trigault sin [[sveits]]iske medbror [[Johann Schreck|Johannes Terrentius]]. Han var tidligere lege og var nå astronom og venn av både [[Johannes Kepler]] og [[Galileo Galilei]], og klarte å legge grunnlagene for en astronomisk encyklopedi før han døde i [[1630]]. Hans viktigste etterfølger som hoffastronom i Beijing ble [[köln]]eren [[Adam Schall]], som kom til hovedstaden samtidig med sin medbror astronomen [[Giacomo Rho]] - begge riktignok fordi keiseren mente at de kunne fungere som militærrådgivere. De ble imidlertid raskt opptatt med keiserens planlagte kalenderreform og med forutsigelsen av [[solformørkelse|sol]]- og [[måneformørkelse]]r. Disse hoffjesuittene nøt høy prestisje ikke bare ved [[Ming-dynastiet|ming]]hoffet men også generelt blant høylærde mandariner. De utgav både filosofiske, religiøse og naturvitenskapelige verker og nøt høy prestisje, trass i opposisjon fra en del buddhistiske [[bonse]]r og funksjonærer.<ref name="Dictionnaire d p. 706-707">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706-707</ref>

=====Den neokonfuciansk-kristne ortodoksi=====
Jesuittenes kateketiske arbeid skapte en særegen ny ortodoksi som noen forskere har kalt «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi».

'''''Tiānzhǔ Shiyi'' [[1603]]''': En tidlig og viktig spore for «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi» var Matteo Riccis teologiske arbeider, og da fremfor alt katekismen ''Tiānzhǔ Shiyi''. At dette fant gehør, ble gjenspeilet av de ledende mandarinene som konverterte til kristendommen. 
[[Fil:Wanguo Quantu.jpg|thumb|Pater [[Giulio Aleni]]s forbedrede utgave av p. Riccis verdenskart]]
'''''Wanwu Zhenyuan'' [[1628]]''': Mange andre misjonærer fulgte i hans fotspor, men den viktigste av dem var pater [[Giulio Aleni]], som utgav katekismen ''Wanwu Zhenyuan'' («Alle tings sanne opprinnelse») fra [[1628]]. Denne fremstillingen av naturlig teologi ble et hjørnesteinsverk for kinamisjonen, slik at kineserne ut fra sine kulturelle forutsetninger kunne undervises i hvordan mennesket ved bruk av sine naturlige evner og opplyst av sin naturlige fornuft kunne nå frem til kunnskap om Gud. I åpningskapittelet «Alle ting har sitt opphav» tok Aleni for seg den påstand en del kinesiske lærde kom med om at [[de kinesiske klassikere]] tiet om himmelens og jordens opphav. Dette var ikke korrekt, fremholdt Aleni siden klassikerne berettet om at alle ting hadde sitt opphav på [[Fuxi]]s, [[Shennong]]s og [[Huangdi]]s tid, [[Sanhuangwudi|den legendariske kinesiske urtid]]. De gamle kjente til perioden før deres egen era, og innså at himmelens og jordens opphav ikke kunne ha vært så lenge før det. Uten å krenke de kinesiske bilder av himmelen som fader og jorden som moder, eller deres begges mildhet ''(en)'', fremholdt Aleni at hverken jord eller himmel - verken alene eller i spontant samvirke - hadde frembragt mennesket eller tingene. Denne argumentasjonen går over i en drøftelse av skaperen av himmel, jord og alle ting, som ikke bare skaper men også opprettholder alt i deres eksistens. Dette er Himmelens herre ''(Tiānzhǔ)'', himmelens og jordens skaper, all skapnings opphav, og som selv ikke har noe opphav.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 18-19</ref>

'''''Zhujiao yuanqi'' [[1643]]''': Adam Schall bygget på Aleni men var klarere i sin fremstilling av det universelle ved læren om «Himmelens Herre». Vel var det blitt vanlig i Kina å kalle den for «Læren fra Vest», men sannheten om Himmelens Herre var større enn at den kunne karakteriseres med kompassretninger. Adam Schalls viktigste verk i så måte var hans firebinds fremstilling ''Zhujiao yuanqi'' (Kristendommens opprinnelse og fremgang, 1643) og den kortversjonen (''zonglun'') av dette verket som han i [[1642]] hadde utarbeidet for en siste Ming-keiseren, [[Chongzhen-keiseren|Chongzhen]]. Kosmologien og argumentasjonen for Guds eksistens ut fra den naturlige åpenbaring var mer utviklet, og han fremhevet hvordan den gode hersker, både den himmelske hersker og de forskjellige jordiske hersker, bygde sitt herredømme på «Den Store Fred». For å vise veien til Den Store Fred, analyserte han de tre tradisjonelle lærer konfucianismen, taoismen og buddhismen. De to sist nevnte brukte han lite plass til, fordi de aller fleste av disse lærers tilhengere ''«aldri når frem til denne vei»''. Han fant mer å bygge på innen konfucianismen, men sa at den ikke kunne anses for å representere den universelle lov. Men den ferske innsikt om den nyoppdagede [[den nestorianske stele|nestorianske stele]] gav ham, gjorde han rede for hvordan lærde fra Syria hadde bragt innsikten om ''jingjiao beiwen'' til Kina i Zhen'guan-perioden av Tang-dynastiet. Denne lære var gått tapt, men det var denne som Matteo Ricci hadde bragt tilbake til Midtens Rike nesten tusen år etter. Schall medgav også at kinesiske kritikere hadde rett i at læren om ikke å være hevnlysten mot sine fiender og om å elske sin neste, var krevende. Men man ville gå i mot ''«Himmelens herres rette instruksjoner»'' hvis man justerte på dette for å gjøre læren lettere å følge.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 19-20</ref>

=====Langsom vekst i Ming-dynastiets nedgangstider=====
{| class="wikitable" style="text-align:center; float:right; clear:right;"
|+ ''Tabell over katolikker i Kina 1585-1800''
! År !! Katolikker   
|-
| 1585 || 20  
|-
| 1597 || 100  
|-
| 1600 || 2 000  
|-
| 1610 || 2 500  
|-
| 1615 || 5 000  
|-
| 1627 || 13 000  
|-
| 1636 || 38 000  
|-
| 1670 || 274 000  
|-
| 1700 || 300 000  
|-
| 1800 || 200 000  
|}
Det kinesiske rikes tilsynelatende velvære maskerte dype problemer, og det hjalp ikke keiseren levde sitt eget liv i sitt enorme palass med sine [[konkubine]]r og [[evnukk]]er. Dyktige patrioter mistet motivasjonen. Politisk selvtekt og korrupsjon tok overhånd, hungersnøder og opprør brøt ut. I mens rykket de halv-nomadiske [[mandsjuene]] langsomt men sikkert nærmere hovedstaden. Lærde kristne så med fortvilelse på Ming-dynastiets gradvise sammenbrudd.<ref name="Dictionnaire d p. 706-707"/>   
Midt i det hele arbeidet et tyvetall misjonærer spredt rundt i landet og tok seg tålmodig av de små kristne grupper i landets indre, rundt [[Chang Jiang]]s nedre løp, i Shanghai, i Hangzhou og så videre, i alt bare noen få tusen. Overalt var det Matteo Riccis eksempel de fulgte, men etter hvert slik den ble videreutviklet av pater Giulio Aleni i [[Fujian]]provinsen.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei:Taipei Ricci Institute 1997, s. 151-159</ref> Sammenlignet med de tall spanjolene kunne vise til fra Latin-Amerika eller Filippinene var det ikke meget. Men Kina var en høykultur; det stiller andre krav til misjonen. Og jesuittenes metode bar rike frukter i andre høykulturland. Pater [[Alexandre de Rhodes]] vant mange tusener til kristendommen i [[Annam]] og [[Tonkin]],<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/r/rhodes_d_a.shtml] Oppslagsordet Alexandre de Rhodes i ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon'', Bautz Verlag, artikkel av Claudia von Collani. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref>  og rett før utbruddet av forfølgelsene i Japan var antallet katolikker der vokst til rundt 300&nbsp;000.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'' (Bind II), New York 2005, s. 89</ref>

====Manila-baserte misjonærers komme (1631 og utover)====
Frem til [[1631]] var jesuittordenens misjonærer i [[padroadosystemet|det portugisiske patronatet]]s tjeneste de eneste som drev kristent misjonsarbeid i Kina. Men i [[1620-årene]] tapte Ming-dynastiet tapte mer og mer grepet om de hovedstadsfjerne områder, som provinsen [[Fujian]]. Fra akkurat Fujian var det svært mange utreiste kinesere som hadde slått seg ned i og rundt [[Manila]] på de spanskstyrte [[Filippinene|filippinske øyer]]. Der bygde spanske ordensprester egne menighetskirker for dem, og ble til en viss grad kjent med deres levesett. De spanske prestene dro også til [[Taiwan|Formosa]] og misjonerte der, og håpet på muligheten å ta over til Fastlandet en gang. Portugal og padroadobispedømmene [[Goa]] og [[Macao]] ville ikke ha slik innblanding, og det var også jesuitter som engasjerte seg for å forhindre spanjolenes komme; de var jo understilt [[det spanske patronatet]]. Men den nyopprettede (1622) [[Propagandakongregasjonen]] i Roma var ikke så tilbøyelig til å la portugisiske interesser stille seg hindrende i veien for at flere misjonærer engasjerte seg i Kina.

=====Andre misjonsmetoder=====
Fra sine ordeners ferske fotfester på [[Formosa]]<ref name="Kenneth Scott Latourette 1929">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 108</ref> gikk i [[1631]] så [[dominikanerordenen|dominikanerpateren]] [[Angelo Cocchi]] og i [[1633]] dominikaneren [[Juan Bautista de Morales|Juan Morales]]<ref>Benno  Biermann, O.P.: ''Die Anfänge der neueren Dominikanermission in China'', Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung, Münster 1927</ref> og [[fransiskanerne|fransiskaneren]] [[Antonio de Santa Maria]]<ref>Otto Maas: ''Die Wiederöffning der Franziskanermission in China in der Neuzeit'', Münster 1926.</ref> i land i Kina. De ble tatt i mot av kristne i [[Ningde|Fu'an]]<nowiki></nowiki>området i [[Fujian]] som var blitt døpt av den italienske jesuittpater Giulio Aleni. Dette var på en tid da bispestolen i Macao hadde vært vakant i lengre tid, og jesuittene til tross for et relativt høyt antall var spredt tynt utover landet.

Det var også oppstått usikkerhet i misjonen på grunn av [[ritestriden i Kina|ritestriden]]. Den striden skulle få ny næring med de nye ordeners komme. Flere av de nye prestene hadde verken jesuittenes [[humanismen|humanistiske]] utdannelse og heller ikke deres lange erfaring med de stedlige forhold. Det er likevel ikke rettferdig å anta at de forfektet avleggse metoder i sitt arbeide, som middelaldermennesker i [[renessansen]]. Det er noen ganger blitt hevdet at de spanske ordensfolk og hele den spanske kirke sørget for troens utbredelse ved hjelp av undertrykkelse av loale religiøse tradisjoner. Men realitetene er langt mer sammensatt.<ref>Pierre Duviols: ''La lutte contre contre les religions autochtones dans le Pérou colonial: "l'extirpation de l'idolâtrie," entre 1532 et 1660'', Lima: Institut français d'études andines, 1971, s. 339</ref>

De ble bestyrtet over truslene mot «den rene tro» som de mente å se i de katolske fellesskap jesuittene hadde grunnlagt. Det er blitt hevdet at disse dominikanere og fransiskanere felte sin dom over jesuittenes metoder uten å ha den minste bakgrunn for å vurdere kinesiske forhold. Det er ikke helt rettferdig. De et utstrakt arbeid i utenlandskinesiske miljøer på Filippinene, særlig i bydelen ''Parian'' i Manila, der befolkningen stammet fra det sørlige Fujian. Misjonærene hadde dermed til og med et grunnlag i den relevante kinesiske dialekt som de stod overfor i Fujian. At de vurderte situasjonen såpass annerledes enn jesuittene kan dermed ikke tilskrives overfladiskhet; uenigheten var mer solid fundert.<ref>James Sylvester Cummins: «Two Missionary Methods in China: Mendicants and Jesuits», i ''Archivio Ibero-Americano - Revista de Estudios Historicos'' Año XXXVIII (Enero-Diciembre 1978: Número extraordinario con ocasión del IV Centenario de la llegada de los franciscanos a Filipinas 1578-1978: España en Extremo Oriente: Filipinas - Japon - China), s. 50</ref>

=====Martyrium og utvisning=====
Deres intense pågangsmot førte til mange konversjoner. Men deres fordømmelser av konfucianske skikker som overtroiske provoserte de stedlige [[mandarin (embetsmann)|mandariner]], som anskaffet og utviklet store mengder anti-kristne skrifter, og appellerte til den nye keiseren for å få ryggdekning for mottiltak. Svaret kom til [[Fuzhou]] den [[4. november]] [[1646]]<ref>{{kilde www |url=http://eglasie.mepasie.org/2000/septembre/chine/7_2000/dossier1_1/index.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-02-11 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930020010/http://eglasie.mepasie.org/2000/septembre/chine/7_2000/dossier1_1/index.htm |arkivdato=2007-09-30 }} P. Jean Charbonnier: ''Canonisation des martyrs de l'Église en Chine''. Nettsted besøkt 11. februar 2007</ref>, og raskt ble en av de mest fremgangsrike av dominikanere, [[Francisco Fernández de Capillas]] arrestert i [[Fu'an]] og underkastet en skueprosess. Han ble halshogd [[15. januar]] [[1647]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/fcapilla.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 11. februar 2007</ref> og betraktes ofte (litt unøyaktig)<ref>For eksempel ble en katolsk biskop martyrdrept i Zaitun i 1362, og holder man fast ved Kinas nåværende grenser ble en fransk fransiskanerbiskop Rikard av Burgund drept for sin tros skyld av muslimer i 1265 i Almalyq (rett vest for Yining, nær grensen til Kasakhstan) i daværende Ili-Baliq, jamfør P.X. Mertens: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939, s 1.</ref> som Kinas «protomartyr». Resten av prestene ble utvist samme år. De kunne imidlertid vende tilbake etter kort tid. ([[Augustinerordenen|Augustinere]] fra Filippinene kom også, men de etablerte seg ikke før i [[1680]] og skulle aldri bli så fremtredende som de andre.)<ref>B. Martínez: ''Historia de las misiones augustinianas en China'', Madrid 1918.</ref>

=====Ritestriden inn i en ny fase=====
Med dominikanerne og fransiskanerne ble ritestriden skjerpet. Stridens første fase, den internt jesuittiske, var bilagt ved at hovedkvarteret i Roma etter granskning ikke hadde reagert og etter [[Jiadingkonferansen]] i [[1629]] hadde skapt enighet blant jesuittene i Kina. Fra dominikanernes side var det fremfor alt pateren [[Juan Bautista de Morales]] O.P. som målbar kritikken, fra fransiskansk hold var det pater [[Antonio Caballero de Santa María]] O.F.M. Antagelig uten å ha gitt seg selv nok tid til å bli kjent med kinesisk kultur og finne ut hva jesuittene hadde gjort, sendte de en fordømmelse til biskopene på [[Filippinene|de filippinske øyer]]. Pater Morales utarbeidet i [[1639]] et memorandum om saken til jesuitter-misjonens visitator pater Emmanuel Diaz (senior). Biskopene sendte den klagen de hadde mottatt til pave [[Urban VIII]] (1623-1644) i [[1635]], og snart var allmennheten kjent med kritikken. Da pater Diaz drøyde med å svare, reiste Morales selv til Roma og fremla spørsmålet der i [[1645]]. Der endte det i første omgang med at pave [[Innocent X]] (1644-1655) i et dekret av [[12. september]] samme år tok stilling mot aksepten av de kinesiske riter.

=====Patronatsproblematikken=====
[[Fil:Portuguese Empire map.jpg|thumb|Det portugisiske velde på [[1500-tallet]]. Forstørr bildet for detaljer.]]
:''(Se også [[Den portugisiske patronatsretten]])''
I tillegg til særlig dominikanernes og jesuittenes avvikende tilnærming til misjonsmetodene, var det også andre grunner til friksjonene mellom nykommerne og jesuittene. Jesuittene var beskyttet av [[Portugal]] og deres beskyttere var så nært som i byen og [[padroado]]bispesetet [[Macao]]. Men fransiskanerne og dominikanerne var spanjoler, og de søkte sin ryggdekning fra erkebiskopene og [[Liste over generalguvernører på Filippinene|generalguvernørene]] i [[Manila]]. Så tidlig som i [[1638]] brøt det ut en åpen kontrovers på Filippinene mellom de stedlige jesuitter som forsvarte sine ordensbrødre, og på den annen side dominikanerne og fransiskanerne.

I Roma var det allerede langt tidligere blitt klart at de portugisiske og spanske patronatene ikke lenger gav de gevinster for troens spredning som de en gang gjorde. Tvert i mot klarte de ikke å leve opp til de store utfordringer misjonen stod overfor, og samtidig innskrenket de kraftig Pavestolens mulighet til å få satt remedier ut i livet. Pavestolen hadde først forsøkt å bøte på problemet med å engasjere ordensprester fra andre nasjoner enn Portugal og Spania. Men disse ordensfolkene var også bundet til sine ordensforesatte, som ikke nødvendigvis tenkte likt og heller ikke alltid var lydhøre overfor Roma. Så det tiltaket gav ikke fullgode resultater. I tillegg omfattet patronatsbispedømmene ofte så svære områder at misjonærene ofte var isolerte og overlatt til seg selv. Koordinasjon var vanskelig, og isolasjonen førte til at heller ikke vilje til koordinasjon var den helt stor blant folk som var blitt vant til å foreta sine egne selvstendige vurderinger. Ettersom misjonærene ikke hadde biskops rang, kunne de heller ikke stifte fullverdige lokalkirker.<ref>Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 711</ref><ref>António da Silva Rego (red.): ''Documentacão para Historia das Missoes do Padroado Portugues do Oriente'', Bd. I-VI, Goa, 1949-1951</ref>

Det var først etter at [[Propagandakongregasjonen]] ble grunnlagt og jesuitten [[Alexandre de Rhodes]] senere i århundret bragte nye ideer med til Roma etter mange års arbeid i [[Indokina]] og [[Macao]] at man slo inn på nye veier (se nedenfor: ''Propagandakongregasjonens engasjement'').