Redigerer Karl den store (avsnitt)

==== Kroning ====
[[Fil:Friedrich Kaulbach - Krönung Karls des Großen.jpg|thumb|300px|Kroningen av Karl den store som keiser, maleri av [[Friedrich Kaulbach]], 1861.]]
[[Leo III]] ble ny pave i 795 etter [[Hadrian I]]. Han ble valgt den samme dagen hans forgjenger ble gravlagt og innsatt dagen etter. Han sendte Romas fane til Karl den store for å vise at han betraktet frankerkongen som beskytter av [[den hellige stol]].<ref name="Catholic_Leo">Mann, Horace (1910): [http://www.newadvent.org/cathen/09157b.htm «Pope St. Leo III»], ''The Catholic Encyclopedia'', '''9'''. New York: Robert Appleton Company</ref> Han mottok kongens gratulasjoner og rikholdige gaver fra kongens krigsbytte fra avarerne. Leo var ikke uten motstandere som ønsket en annen pave. Enten for at han «ikke var en aristokrat eller for at han var uærlig og umoralsk pave, men ingen bevis for de siste anklagene har overlevd, slik at det er vanskelig å spore røttene til fiendskapet.»<ref name="Bauer_391"/> Uansett årsak vokste dette fiendskapet til han i 799 ble overfalt av en gruppe bevæpnede fiender mens han var midt i en hellig prosesjon og forsøkte å gjøre ham uegnet som pave ved å stikke ut øyene hans og skjære av ham tungen, men Leo klarte å komme seg unna med øyene og tungen intakt, om enn skadet og blødende.<ref name="Bauer_391"/> Senere propaganda hevdet at han fikk på mirakuløst vis øynene og tungen tilbake, noe som ble begynnelsen for å erklære ham som helgen, selv om kildene i virkeligheten bare taler om forsøk på fjerne dem. Hans minnedag den [[12. juni]] ble siden sløyfet.<ref>[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/leo3 «Den hellige pave Leo III ( - 816)»], ''Katolsk.no''</ref> Leo III flyktet ut av Italia og kom seg i sikkerhet hos Karl den store i [[Paderborn]] og anmodet om hjelp for å fordrevet sine fiender ut av Roma. Da Leo ble pave i 795 hadde Karl den store lovet å forsvare ham. «Min oppgave, støttet av guddommelig nåde, er overalt å forsvare Kristi kirke,» hadde han skrevet til paven, men hadde neppe tenkt at kampen skulle stå i Roma, og det var også problematisk at hans frankiske myndighetspersoner mente at anklagene mot paven var sanne.<ref>Wallace-Hadrill, J.M. (2001): ''The Frankish Church (Oxford History of the Christian Church)'', OUP Oxford, s. 186</ref><ref name="Bauer_393">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 393</ref> Men om paven var skyldig eller ikke var ikke det viktigste. Om paven var Guds talerør kunne ikke pavens trone bli utfordret og vunnet med makt og vold. For å beskytte den måtte frankerkongen selv utøve makt.<ref name="Bauer_393"/>

På råd fra sin lærde rådgiver [[Alcuin]] reiste Karl den store til Roma i november 800 som Guds eneste gjenværende representant som hadde makt til å rette det gale. Pave Leo III ble sendt til Roma først med en væpnet vaktstyrke og frankerkongen fulgte etter med sin hær. Den 23. desember la Leo III hånden på Bibelen i Peterskirken, og i nærvær av de tilstedeværende sverget han på sin uskyld for alt hva han ble anklaget for. Med Karl den store og hans soldater rett ved var denne enden effektiv.<ref name="Bauer_393"/> Ved julemessen den 25. desember knelte Karl for å be foran alteret, og da han var i ferd med å reise seg, kom Leo III fram for ham og plasserte en gullkrone på hans hode. Publikum, som hadde blitt rettledet på forhånd, ropte: «Langt liv og seier til Karl, den mest fromme [[Augustus (tittel)|Augustus]], den store, fredselskende keiser, kronet av Gud!» Han hadde ikke bare blitt kronet som ''Imperator Romanorum'' («Romernes keiser»), men som ''Imperator et Augustus'', to titler som tilhørte antikkens keiserne av Roma.<ref name="Bauer_393"/> Titler som i synet til det bysantinske hoffet hadde for lenge siden blitt overført til Konstantinopel. Ved kroningen hadde pave Leo III effektivt opphevet legitimitet til keiserinne [[Irene (bysantinsk keiserinne)|Irene av Konstantinopel]].

Den offisielle beskrivelsen av hendelsen, skrevet etterpå av en frankisk klerk, mente at «Da det i landet til grekerne [Konstantinopel] ikke lenger var en keiser og da den keiserlige makt ble utøvet av en kvinne, synes det for pave Leo selv og ... til hele det kristne folk at det var passende å gi tittelen som keiser til frankernes konge, Karl.»<ref name="Bauer_394">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 394</ref> Karls kroning som keiser, selv om den hadde til hensikt å representere fortsettelsen av den ubrutte linje av keisere fra [[Augustus]] og til [[Konstantin VI]] og fikk den effekt at den satte opp to adskilte og ofte motstridende riker og to adskilte krav på keiserlig autoritet. I århundrene som kom ville keiserne i både vest og i øst gjøre motstridende krav på overherredømme på de to rikene samlet. For Karl den store var kroningen den formelle anerkjennelsen av den autoritet som han allerede hadde krevd for en tid: autoriteten å være beskytteren av troen, garantist for sivilisasjon mot barbari og hedenskap, og den høyeste sivile makt i kristne verden.<ref name="Bauer_394"/> I Konstantinopel ble kroningen hånet som meningsløs, men keiserinne Irene var ikke i en god posisjon for å forsvare seg selv som den sanne beskytter av troen. Hennes styre hadde vært «kaotisk, morderisk og ineffektiv.»<ref name="Bauer_394"/> I 802 ledet hennes finansminister et statskupp og stengte henne inne i et kloster mens han selv ble kronet som keiser [[Nikeforos I]]. Året etter tok han kontakt med Karl den store via ambassadører og foreslo en avtale. De to ble enige om Pax Nicephori som beskyttet byen Venezia og dens viktige havn, fortsatt tro mot Konstantinopel, mot frankisk okkupasjon. Som motytelse fikk Karl en sjenerøs årlig utbetaling. Avtalen gjorde det klart at den var inngått mellom likemenn, men Nikeforos signerte den som keiser og nektet å kalle Karl for det samme.<ref name="Bauer_394"/>