Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Sommeren: Tilbakeslag====
Ettersom Wien og Berlin virket svekket, var det de revolusjonære som styrte utviklingen. Det skulle imidlertid forandre seg. De revolusjonære borgerlige var enten i sterkt mindretall uten en samarbeidsvillig arbeiderklasse eller, i store byer som Milano og Wien, med en sosialistisk, men ikke-lesekyndig arbeiderklasse som skremte de borgerlige revolusjonære like mye som de borgerlige skremte arbeiderklassen. Samarbeid gikk derfor dårlig.<ref name="Side 501, Palmer, Colton"/>

Den panslaviske samlingen i Böhmen var markant anti-tysk og sett på som en motvekt til fortyskningsprosjekter. Den var imidlertid positiv til Østerrike, ettersom de enkelte slavere fikk utvikle seg på egne premisser der, beskyttet mot det de opplevde som aggressive russere og tyskere. Dette var med på å skape store konflikter mellom tysktalende og tsjekkisktalende innbyggere i Böhmen. Østerrike utnyttet dette, og den lokale hærkommandanten [[Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz|Windisch-Graetz]] bombarderte Praha og fikk byen til å overgi seg. Det at Böhmen valgte en pro-østerriksk retning gjorde at kritikere anså dem som kontrarevolusjonære. Likevel var tsjekkerne opptatt av nye rettigheter i et postføydalt og post-Metternich Østerrike, men disse rettighetene materialiserte seg ikke.<ref>Klíma, side 238–240.</ref><ref>Side 511, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Otto Bache - Soldaternes hjemkomst til København i 1849.jpg|miniatyr|Danske tropper ble hyllet som helter etter at hertugdømmet Slesvig ble delvis innlemmet i Danmark. {{Byline|[[Otto Bache]]  (1839–1927)|type = Malt av}}]]
Ungarn gikk videre i sitt forsøk på å magjarisere befolkningen. De flyttet først hovedstaden fra [[Bratislava|Pressburg]] (dagens Bratislava) til Budapest, for så å forandre offisielt språk fra Latin til ungarsk. Denne retningen betydde at mange slavere og andre som ikke var komfortable med ungarsk overherredømme, gjorde opprør. Dette gjaldt i særlig grad Kroatia, som hadde flere friheter under Østerrike som sto for fall under Ungarn. De ledet en serbokroatisk styrke, og fikk også støtte fra andre ikke-magjarer, inkludert slovaker, tsjekkere, ruthenere, rumenere, tyskere og slovenere. Ungarn kollapset inn i en blodig borgerkrig.<ref name="Side 511–512, Palmer, Colton">Side 511–512, Palmer, Colton</ref> Revolusjonen hadde imidlertid spredt seg over områder som ikke var kontrollert av Ungarn, blant dem Vallakia og Moldova. Begge områdene var kontrollert dels av Russland og dels av Det osmanske rike. I Moldova, der Russland sto sterkest, ble motstanderne brutalt slått ned av både moldovske og russiske styrker. I Vallakia var osmanerne ikke fullt så offensive, men de nedkjempet de revolusjonære kreftene med russisk støtte, en støtte de i utgangspunktet ikke ba om.<ref>Side 202–203, Richard J. Evans: ''The Pursuit of Power Europa 1815-1914'', Penguin Books, Random House, London 2016</ref>

Unntaket var Danmark. I Danmark ble kong [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]], som i januar tok over tronen da hans far døde, presset av liberale krav om en grunnlov og senere [[Regjeringen Moltke I|en liberal regjering]]. Denne presset igjen på at Danmark skulle inkludere [[hertugdømmet Slesvig]] i juni. Dette medførte igjen at tyske slesvig-holsteinere protesterte, da de heller ville bli del av Det tyske forbund. De lyktes i å få med Preussens hær, men etter diplomatisk press og ingen avgjørende slag ble det fred mellom Danmark og Preussen den 28. august 1849. Det ble regnet som en seier for Danmark, ettersom Schleswig-Holstein ble styrt av både prøyssiske og danske myndigheter.{{#tag:ref|Krigen fortsatte frem og tilbake til 1851, da de slesvigske motstanderne ble bekjempet. Stormaktene, særlig Russland, la mye press på Preussen.|group=n}}<ref name="ennini">Side 199, Evans</ref>