Redigerer Droge (avsnitt)

==Igler==
[[blodigle|Legeigle]]n hører til [[leddormer|leddorm]]ens orden, og som [[hesteigle]]n er den en kjeveigle, det vil si at den er utstyrt med tre sterke hornkjever. De kan bite gjennom menneskets hud, og da iglen også er forsynt med 11 par mageblindsekker, er den i stand til å suge i seg betydelige mengder blod, et forhold som er blitt utnyttet medisinsk.

Til [[1933]] var legeiglen eller [[blodigle]]n beskrevet i den danske [[farmakopé]], og skulle finnes på et hvert dansk apotek. I motsetning til hesteiglen er den forholdsvis sjelden i Danmark, og må innføres fra Mellom- og Sør- Europa. Man skiller mellom to arter, den tyske grå, som har gulgrønn, svartflekket buk og den grønne ungarske, med olivengrønn, ensfarget buk. Før den annen verdenskrig, altså før de tyske militæruniformer ble grønne, kunne man  bruke som huskeregel for å skjelne mellom artene at den tyske iglen var “den feltgrå”.

På apoteket ble iglene oppbevart i en krukke med ferskvann, helst elve- eller myrvann. Vannet skulle skiftes ofte, fordi iglene lett angripes av sykdommer. For eksempel dannes det ofte en slimring rundt dyret. I naturen befrir den seg fra ringen ved å gni kroppen mot ujevnheter, men i fangenskap hjalp man på dette forhold ved å legge et stykke torv i oppbevaringskrukken. Forekom det likevel slimringer på iglene, måtte man plukke dem av – og så var det bare å handle raskt, før de små beistene suget seg fast ved hjelp av halens brede sugeskive og begynte å bite. Iglene ble brukt mot hevelse ved betennelser, byller og [[hemoroide]]r, men faren for infeksjon ved bruk av igler kan ikke utelukkes, og iglen ble lenge ansett som et foreldet legemiddel.

===Mikrokirurgi og igler===
Å sette avskårne fingre, hender, armer og føtter fast igjen ble i teorien mulig da [[Alexis Carrel]] i [[1908]] innførte en metode til å sy blodkar sammen, som han i [[1912]] ble belønnet med [[Nobelprisen]] for. Men man kunne først sy de mindre blodkarene samen omkring 1960, da det var utviklet effektive operasjonsmikroskoper og mer velegnede suturmateriale, for eksempel tråder tynnere enn menneskehår, som var fastgjort til en tre millimeter lang nål.

Da teknikken til gjendannelse av nerver ble innført i [[1967]], var veien åpen for en fullstendig påsying av avskårne legemsdeler. Et år senere påsatte kirurgene Komatsu og Tamai en avskåret tommelfinger.

En overraskende følge av disse mikrokirurgiske fremskritt har vært iglenes tilbakevending til medisinsk bruk i løpet av [[1980-tallet]]. Av og til krever de sammensydde venene i en påsatt finger noen tid før de igjen fungerer tilfredsstillende og kan lede blodet vekk fra fingeren. Hvis blodet imidlertid ikke hele tiden fjernes fra fingeren, kan den ikke få tilført nytt oksygenrikt blod gjennom arterien, og det kan forsinke eller umuliggjøre helingen.

Ved å påsette en igle til fingeren i cirka 20 minutter kan det overskytende blodet dreneres vekk fra fingeren, og selv etter at iglen er fjernet, fortsetter blodet å flyte gjennom bittsåret i opp til 12 timer. Blødningen skyldes at iglens spytt inneholder stoffet hirudin, som hindrer blodet i å størkne. Et alternativ til iglebehandlingen er å gi pasienten størknehemmende medisin, som imidlertid påvirker hele kroppen og ikke bare den legemsdel som skal behandles.