Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

=== Fraflytting og sentralisering ===
[[Fil:Former fish factory by Kvalsundet in Kvalsund, Hammerfest, Troms og Finnmark, Norway, 2022 August - 2.jpg|mini|Fiskemottak til nedfalls i Kvalsundet ved Hammerfest. {{byline|Simo Räsänen}}]]

I regelen skjedde fraflyttingen fra bygdene uten at staten behøvde å ta noe initiativ. Mange steder ble av myndighetene definert som fraflyttingsområder, hvilket vil si at de mistet mulighet for offentlig støtte til blant annet veibygging, vannverk og kraftforsyning. På småsteder med dårlige utsikter til modernisering gikk utviklingen mot stadig redusert innbyggertall, og særlig var det de unge som flyttet, eller ikke kom tilbake etter endt utdannelse. I enkelte tilfeller var det også snakk om at hele samfunn tok en felles beslutning om å forlate stedet, og da var det gjerne barnas skolegang som var en tungtveiende årsak. I 1950- og 1960-årene ble det også gitt økonomisk støtte til dem som flyttet fra avsidesliggende småsteder. Bare i 1954 var det 12 utvær, 61 husstander og 241 personer i Nordland som hadde fått flyttestøtte. I 1961 var tallet kommet opp i 711 personer. Men antallet folk som flyttet uten å få støtte i disse årene var likevel mye større.{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

Flere forskere har intervjuet kvinner og menn som tok del i moderniseringen nordpå, og forlot primærnæringer for å bli industriarbeidere. Flere av mennene fortalte om at overgangen fra å være fiskere på Helgelandskysten til å arbeide i [[Norsk Koksverk]] i Mo i Rana innebar mindre slitsomt arbeid. Åtte timers arbeidsdag var en stor lettelse fra fiskerlivet som kunne bety opptil 24 timers arbeid i strekk. Selv om lønningene ikke var høye, fikk arbeidsfolk forutsigbare inntekter, samt avtalefestet rett til ferie og fritid. En annen ting var at de slapp sesongarbeid der de var borte fra kone og familie.{{sfn|Rinde|2015|p=256–264}} 

For mange unge kvinner var et liv som hjemmeværende husmor på et tungdrevet småbruk heller ikke særlig attraktivt sett i forhold til det livet som ventet i et av de nye tettstedene. På et typisk småbruk utførte kvinnene ulønnet arbeid i fjøset og i husholdet ellers, som i regelen ikke hadde verken vannklosett, elektrisk komfyr eller vaskemaskin. Da fortonet tilværelsen som hjemmeværende husmor gift med en industriarbeider som en «drømmetilværelse».{{sfn|Rinde|2015|p=256–264}}