Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Religiøsitet og politikk rundt 1500 ===
[[Fil:Durer Revelation Four Riders.jpg|miniatyr|[[Apokalypsens fire ryttere]], pest, krig, sult og død, føltes faretruende nær mot slutten av 1400-tallet for mange europeere. {{Byline|[[Albrecht Dürer]]|type=Malt av}}]] 
[[John Wyclif]] og [[Jan Hus]] var viktige forgrunnsfigurer i reformarbeidet i den katolske kirken. Mot slutten av 1400-tallet kom også [[Erasmus av Rotterdam]] med sine tanker. Erasmus var ikke provoserende og anti-kirkelig, men han latterliggjorde det pompøse og overdrevne. For Erasmus handlet veien ut av kirkens blindvei om utdannelse og opplæring av massene. Han argumenterte også for at verken handel eller kunstmaleri av hedenske skikkelser var uforenelig med å være en god kristen, og han mente at [[Det nye testamentet]] burde oversettes til mer moderne språk i stedet for å være på latin og gresk. Fordi han argumenterte mot misbruk av makt og dovenhet innen kirken uten å angripe kirken selv, ble han en svært populær figur blant de ledende skikkelsene i Europa.<ref>Side 66–67, Palmer, Colton</ref>

Kristendommen hadde, med påvirkning av pest, sult og krig, utviklet seg i retning angst og nesten panikk. Endetiden var nær i manges oppfatning, da det het i [[Johannes' åpenbaring]] at den skulle komme med [[Apokalypsens fire ryttere]], død, pest, sult og krig. I tillegg hadde djevelen fått en ny rolle, ettersom hans makt var svært reell i mange europeeres oppfatning. Den tyske kirkemannen [[Heinrich Kramer]] kom i denne sammenhengen med boken ''[[Heksehammeren]]''. Boken viste hvordan man kunne avsløre Djevelens tjenere, altså heksene.<ref>Side 188–189, Fuglestad</ref>

Politisk var 1500-tallet preget av indre splid mellom de europeiske maktene. Italia opplevde uro på 1500-tallet. Firenze undervurderte de interne problemene og den manglende stabiliteten, mens Venezia fikk mer og mer problemer med eksterne krefter, spesielt Det osmanske riket, men også forskjellige koalisjoner av europeiske makter. Utover 1500-tallet ble stadig flere italienske bystater offer for europeiske styrker, da særlig selvstendige monarkier med store hærer og flåter.<ref>Side 55–56, H. G. Koenigsberger: ''Early Modern Europe 1500–1789, Longman, London og New York, 1994</ref> De moderne vesteuropeiske stormaktene (Spania, Portgal, England, Frankrike, Nederland) var kongedømmer med en sterk konge, en svekket adel og en mer eller mindre utradert føydalisme.<ref>Side 40–42, Koenigsberger</ref>