Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

==== Den franske opplysningstiden: Frihet og politikk ====
[[Fil:Atelier de Nicolas de Largillière, portrait de Voltaire, détail (musée Carnavalet) -002.jpg|miniatyr| [[Voltaire]] var en av de ledende opplysningsfilosofene, og han argumenterte sterkt for religiøs frihet og trykkefrihet.{{Byline| Nicolas de Largillière | type=Malt av}}]]
Det var imidlertid  ikke bare klassisstene, men også  filosofene, eller mer presist ''philosophes''. Disse var en generasjon oppvokst med Newtons, Galileis og Keplers verdensbilde, med kongelige vitenskapsselskap og med spredning av pamfletter av disse selskapene gjorde sitt inntog på 1700-tallet. De var ikke lenger redde for Djevelen, de trodde ikke på hekser, og selv Gud ble redusert fra en sint far til en «første beveger», og en slags [[urmaker]] som studerte sitt presise, mekaniske verk.<ref>Side 315, Palmer, Colton</ref> Philosophes var opptatt av å skrive delvis for å få oppmerksomhet, og delvis for å utdanne. Alle lesende, som på 1700-tallet ble stadig flere, var deres publikum. Slik ble deres verk som oftest utenfor for mange referanser til høyere utdannelse, men i stedet vittige og elegante formuleringer som raskt forklarte poenget. Sensuren var heller ikke store problemet  i Storbritannia. I Frankrike var riktignok sensuren før 1750 problematisk, men etter dette årstallet var den effektivt lite plagsom. Før den tid, og i noen grad etter, var det forbudt å kritisere staten, kirken eller konkrete tilfeller. I stedet ble det skrevet bøker som omhandlet generelle problemer og abstrakte situasjoner - om enn ofte skjult angrep på Frankrike, Frankrikes konge, kirke eller andre autoriteter ved å plassere dem i et annet land.<ref name="Opplysning" />

Selv med disse sensurene ble philosophes og andre opptatt av opplysning og kunnskap i Paris sentrum for Opplysningstiden. En rekke salonger ble arrangert av rike kvinner som inviterte kjente philosophes, forfattere, vitenskapsmenn eller politikere for å dele erfaringer, prate, holde foredrag og mye annet i som oftest fulle rom. Gjestene møtte hverandre ofte nok til at ideer ble delt hyppig. I tillegg foregikk det et prosjekt som fikk mye oppmerksomhet som ville spre kunnskap mye raskere, Encyclopédie. Det var under redaktøren [[Denis Diderot]] at det 17 bind store verket som skulle samle kunnskap om vitenskap, teknikk og historie. Leksikonet ble en øyeblikkelig suksess både innenfor og utenfor Frankrikes grenser. De fleste store navn innen fransk filosofi deltok med bidrag til Encyclopedie.<ref name="Opplysning">Side 316-324, Palmer, Colton</ref>

I tillegg til salonger og encyclopedier, var en av grunnene til at Paris og Frankrike var i midten av Opplysningstiden det at flere av de store navnene innen Opplysningstiden hørte til der. Dette gjalt særlig trioen [[Voltaire]], [[Charles Montesquieu]] og [[Jean-Jacques Rousseau]]. De var sterkt forskjellige både filosofisk og personlighetsmessig, men ble alle sett på som litterære genier. Montesquieu, en landadelig med mye å vinne på en lett forandring av status quo, foreslo heller en stor forandring. I boken ''Lovens Ånd'' (1748) utviklet han to hovedideer. Den ene var at klima og omstendigheter bestemte styreform. Mer kjent var den andre, som erklærte at for å unngå despotisme - altså enevelde - måtte man dele makten inn i tre selvstendige og likeverdige deler, utøvende, dømmende og lovgivende makt. Riktignok var dette i utgangspunktet ment for England, og Frankrike skulle ifølge Montesquieu ha en rekke maktfaktorer, inkludert kirken. Montesquieu var imidlertid en stor inspirasjon både for den amerikanske grunnloven og for senere grunnlover og omorganiseringer. Voltaire tilhørte øvre del av tredjestanden, og het egentlig François-Marie Arouet, og var mest kjent som en vittig politisk skribent (''Candide'', ''Zelig''...) med det påfunne navnet «Voltaire». Fra han ble 40, ble imidlertid Voltaire mest opptatt av filosofiske og offentlige spørsmål. Han var svært dyktig med penger og en av de første som levde av å skrive, enda han også tjente mye på å investere. Voltaire var ikke så opptatt av politisk frihet som Montesquieu, og var lenge venn med den autokratiske Fredrik den store. Samtidig var Voltaire svært opptatt av religiøs frihet, til tross for at han også var opptatt av å se verden fra et sekulært sted og fjerne religionen fra historiske og kulturelle verk. Rousseau, på sin side, var fra den motsatte enden av skalaen fra Montesquieu. Han var opprinnelig fra Genève, men rømte som sekstenåring og levde fra hånd til munn. Da han først begynte å skrive, angrep han byen, sivilisasjonen og fornuften, og mente at naturen og følelsene var viktigere og mer ekte. Rousseau, som appellerte mer til den kommende romantiske bevegelsen, hadde en åndelig, kjærlig gud som ikke måtte forstås via verken kirke eller etablert religion på andre måter. Likevel var Rousseau også opptatt av en vilje til samarbeid som gikk over og forbi Hobbes' kontrakt mellom menneskene og eneherskeren. Viljen ble Rousseaus svar til Voltaires fornuft.<ref name="Opplysning" />