Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

== Nedskalering og til slutt avvikling i 1980-årene ==
I 1979 tok forhandlingsutvalget opp spørsmålet om kraftleveransene til Jernverket istedenfor kunne brukes til et aluminiumsverk. Ved å avslutte den elektriske råjernsmeltingen kunne det frigjøres en årlig energimengde på {{formatnum:1230}} GWh. Med en investering på totalt 2,7 milliarder kroner kunne en få et aluminiumsverk av passende størrelse. Grovvalseverket ble vurdert ombygget, slik at det kunne brukes for aluminium. Det japanske selskapet Sumitomo tok kontakt for et mulig samarbeid. Sumitomo kunne tenke seg å flytte produksjonsutstyr fra et nedlagt aluminiumsverk i Japan til Mo i Rana. Imidlertid mistet Sumitomo interessen høsten 1982. Aluminiumproduksjonen i verden var da større enn etterspørselen.{{sfn|Gøthe|1994|p=93–94}}

=== En plan for modernisering 1980–1984 ===
[[Fil:Steel block is placed in the heating pit at Norsk Jernverk.jpg|mini|Varmegropene oppbevarte stålblokkene til det ble klart i valseverket. Istedenfor denne mellomlagringen av stålemner ønsket en kontinuerlig utstøping av stålet. Istedenfor at flytende stål tappes og det lages store blokker som senere valses, gikk kontinuerlig tapping ut på at stålet ble støpt ut i lange strenger som kunne kappes til ønskede lengder.{{sfn|Gøthe|1994|p=87–88}} {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

Jernverket la frem en plan for perioden 1980–1984 til Industridepartementet med et investeringsbehov på rundt 760 millioner kroner. Dette var en plan for modernisering og viktigst var overgang til kontinuerlig utstøping av stålemner. Kontinuerlig utstøping av stålet var en produksjonsmetode som hadde blitt vanlig i 1970-årene ellers i verden. En modernisering av finvalseverket hørte til. Planen la ikke opp til noen bemanningsreduksjon. De ansattes organisasjoner var heller ikke innstilt på noe slikt.{{sfn|Gøthe|1994|p=87–88}}

Forhandlingsutvalget var i tvil om det var riktig å foreta store investeringer når utviklingen på lengre sikt ikke var kartlagt. Utvalget ga sin innstilling i mars 1980, men var ikke kommet frem til en felles innstilling. Allikevel var en enige om at visse moderniseringer måtte gjøres for å møte internasjonal konkurranse. [[Arne Øien]] representerte finansdepartementet og uttalte at det viktigste var opprettholdelse av samfunnet i Mo i Rana. Om det skulle skje ved investeringer i Jernverket eller ved annen sysselsetting mente han måtte vurderes nøye.{{sfn|Gøthe|1994|p=88–89}}

Industriminister [[Lars Skytøen]] la frem planen for Stortinget i april 1980 (Stortingsproposisjon nummer 88 1980). Styrets plan ble fulgt, men visse kutt ble gjort, blant annet ble det ikke satt av midler til å modernisere grovvalseverket. Et enstemmig Storting gikk inn for en bevilgning på 100 millioner kroner i juni 1980.{{sfn|Gøthe|1994|p=89}}

=== Stålutvalget av 1980 ===
Industriminister Skytøen nedsatte i juni 1980 et frittstående utvalg til å vurdere den langsiktige utviklingen for Jernverket. Formålet var «[å] foreta en analyse av norsk stålindustriens konkurransesituasjon sett i et lengre tidsperspektiv. Utvalget skal dernest vurdere mulighetene for å forbedre den norske stålindustriens konkurranseevne, og eventuelt foreslå egnede tiltak […] Hvis utvalgets forslag forutsetter offentlig medvirkning, må omfanget av den offentlige medvirkningen såvidt mulig kvantifiseres.» Utvalget ble ledet av rådmann [[Reidar Engell Olsen]], ellers var det bare to av fem av utvalgets medlemmer som hadde erfaring fra stålindustrien. Stålutvalget fikk konsulenttjenester fra det nederlandske firmaet Estel Technical Service.{{sfn|Gøthe|1994|p=95–96}}

Stålutvalget ga sin innstilling i september 1981. Det ble påpekt som en svakhet for Jernverket å ha en eksportandel på 70 %. Dessuten hadde Jernverket en konkurranseulempe i forhold til utenlandske stålverk som i et normalår utgjorde 150–200 millioner kroner. Ut fra et rent bedriftsøkonomisk synspunkt mente stålutvalget at en nedleggelse var nødvendig. Imidlertid var de samfunnsøkonomiske konsekvensene for distriktet så store at nedleggelse ville være uaktuelt. Istedenfor var det gode grunner til å se på ny og mer lønnsom virksomhet. Interessante muligheter som ble pekt på var produksjon av aluminium, ferrolegeringer og aluminiumoksid.{{sfn|Gøthe|1994|p=95–96}}

Det var store problemer ved flere av statsbedriftene og [[Kåre Willochs regjering|regjeringen Willoch]] ville ha en samlet behandling av saken. Problemene gjaldt spesielt Jernverket, [[Sydvaranger Gruve|Sydvaranger]] og [[Norsk Koksverk|Koksverket]]. En gruppe av statssekretærer skulle behandle saken. Det regjeringen ønsket var å få statsbedriftene ut av statsbudsjettet. Samtidig var det et annet utvalg som så på de ensidig industristedenes problemer. Utvalget tilråding var at støtte til statens bedrifter skulle vektlegge omstilling og nedtrapping av ulønnsom produksjon. Det skulle også være avtaler med de ansatte om styring av lønnsutviklingen og produktiviteten. Rapporten fra statssekretærene ble ferdig i mars 1983 (Stortingsproposisjon nummer 74 1983). Statsbudsjettet for 1983 bevilget Jernverket et tilskudd på 490 millioner kroner og et statsgarantert lån på 250 millioner kroner.{{sfn|Gøthe|1994|p=102}}

=== En ny strukturplan ===
[[Fil:Dark clouds and factory smoke at Norsk Jernverk.jpg|mini|Fra Jernverket i august 1973. {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

Konsulentselskapet McKinsey ble valgt til å undersøke Jernverkets problemer. Konsulentene hadde en «stålindustrimodell» som bestod av økonomiske og tekniske data for Europas viktigste stålverk. Jernverket ble sammenlignet med et gjennomsnitt av disse verkene. I følge denne sammenligningen hadde Jernverket meget svak konkurranseposisjon. En stor del av ulempen kom av høye arbeidskostnader. Forhandlingsutvalget hadde ment at råjernproduksjonen ikke var konkurransedyktig. Imidlertid mente konsulentene at denne produksjonen måtte det være mulig å gjøre lønnsom. McKinsey mente at omfattende forbedringer av Jernverkets produktivitet og kostnadsreduksjoner kunne få det til å bli konkurransedyktig. Det ble anbefalt en bemanningsreduksjon på 450–500 personer.{{sfn|Gøthe|1994|p=102–104}}

McKinsey la frem sin sluttrapport i desember 1983 og Jernverkets styre la frem sin strukturplan basert på denne for årene 1984–1986 i januar 1984. En så for seg to realistiske planer for fortsatt drift, enten et ministålverk basert på skrap eller fortsatt produksjon av stål fra råjern. I det siste alternativet skulle effektivisering skje ved forbedring av produksjonen og annen sammensetning av produkter. Alternativet med et ministålverk ville føre til oppsigelse av 2800 personer, derfor gikk styret inn for effektivisering. Effektiviseringsplanen gikk ut på at det blant annet skulle investeres 800 millioner kroner, det skulle foretas en rask nedbemanning på 600 mann og en gjeldssanering på 1,1 milliard kroner. Forhandlingsutvalget mottok strukturplanen og mente at malmbasert stålproduksjon var risikofylt. Denne produksjonen mente utvalget burde avvikles innen kort tid, men om staten ut fra en totalvurdering av samfunnskonsekvensene mente at det ikke var mulig, burde det gis en prøveperiode på to år.{{sfn|Gøthe|1994|p=105–106}}

Status ved inngangen til 1984 var at Jernverket hadde over {{formatnum:4000}} ansatte. Det hadde en eksportandel på 75 %, driftsunderskuddet de tre siste årene hadde variert mellom 320–380 millioner kroner og samlet gjeld var på 2,2 milliarder kroner. Industridepartementet ga sin tilslutning til styrets foreslåtte effektiviseringsplan. Planen gikk blant annet ut på at Jernverket innen 1987 skulle gå med overskudd.{{sfn|Gøthe|1994|p=106–108}}

Det første året med den nye planen gikk godt, med en økning av omsetningen på 13 % på grunn av større produksjon og høyere stålpriser. Dog øket kraftprisene med 25 %. Statlige tilskudd for årene 1984–1986 var på til sammen 1,1 milliarder kroner og 200 millioner kroner i gjeld ble ettergitt.{{sfn|Gøthe|1994|p=106–108}}

=== Forholdet til Christiania Spigerverk ===
Christiania Spigerverk leverte stål til det norske markedet og gikk med overskudd. Den store forskjellen mellom landets to store stålverk var råvaresituasjon. Jernverket hadde hele tiden vansker med å kostbar råjernsproduksjon, mens Christiania Spigerverk baserte seg på skrap, noe som det fikk billig takket være eksportforbud av stålskrap. Christiania Spigerverk hadde også gunstig plassering ved at det lå rett ved markedet.{{sfn|Gøthe|1994|p=108–109}}

Forholdet mellom Jernverket og Christiania Spigerverk ble vanskelig fra 1978 fremover da de konkurrerte om det norske markedet. Jernverket ønsket å få tilgang til mer stålskrap og større salg av stål på hjemmemarkedet. Spesielt ble forholdet dårlig da Jernverket startet planleggingen av en fabrikk for armeringsnett i Sør-Norge. Med denne ville en komme i direkte konkurranse med Spigerverk i tillegg til at kapasiteten innenfor finvalseverkene ville være langt større enn hjemmemarkedets behov.{{sfn|Gøthe|1994|p=108–109}}

Sommeren 1984 var det diskusjoner i Industridepartementet med Jernverket, Elkem og Christiania Spigerverk. Industriminister var [[Jan P. Syse]] hadde føringer fra Stortinget om et bedret samarbeid innenfor norsk stålindustri. Elkem mente at det burde dannes et nytt selskap bestående av Jernverket, Spigerverket og Elkem selv. For øvrig var Spigerverket på denne tiden en del av Elkem-konsernet.{{sfn|Gøthe|1994|p=109–111}}

Avtalen som industriministeren fikk forhandlet frem gikk ut på at Jernverket fikk hele eierskapet til Christiania Spigerverk. Det ble betalt 150 millioner kroner for overtagelse av aksjene i juni 1985. Alle ansatte ved Spigerverket skulle få stillinger i det nye selskapet.{{sfn|Gøthe|1994|p=112–113}} I mars 1985 debatterte Stortinget aksjonæravtalen. [[Reidar Due]] som var leder av energi- og industrikomiteen var optimistisk for «det historiske ved samarbeidsavtalen mellom det statlige vernverk og det private Elkem.» Syse var delvis optimistisk, men ga uttrykk for håp om at et lønnsomt jernverk var mulig på sikt.{{sfn|Gøthe|1994|p=113–114}}

=== Alternativer for nedskalering ===
I 1984 fikk Jernverket nytt styre. Formann ble høyrepolitikeren [[Per Ditlev-Simonsen]] og formann for bedriftsforsamlingen var fagforeningsmannen [[Lars Skytøen]]. Forholdene ved Jernverket var nokså gode for å kunne møte problemene som et stadig vanskeligere stålmarked ga. Etter juni 1986 oppstod en betydelig forverring i stålmarkedet med en nedgang i EF-landenes produksjon på 7 % og prisfall på 10–25 %. I tillegg ble dollarkursen svekket slik at Jernverkets eksportinntekter falt. Styret for Jernverket skjønte at forholdene bar galt avsted og at strategien i handlingsplanen ikke kunne oppfylles. Stortinget vedtok i desember at planen skulle termineres.{{sfn|Gøthe|1994|p=115–116}}

Spørsmålet etter 1986 var som tidligere om råjernproduksjonen skulle avsluttes og verket fortsette driften kun med stål basert på skrap. Men om det ble slutt på stålproduksjon basert på malm, ville det ha store konsekvenser for de ansatte, Rana Gruber og Norsk Koksverk. Flere alternativer ble sett på og innleide konsulentselskaper regnet på lønnsomheten. Elkem og Sintef hadde over noen år utviklet en ny metode for stålproduksjon, denne var nå aktuell å vurdere. Med en antatt investering på en halv milliard kroner og en utviklingstid på 3–5 år skulle til for å bygge om råjernverket. Den nye metoden ville spare 600 GWh årlig av kraftforbruket.{{sfn|Gøthe|1994|p=116–118}}

Næringsdepartementets signaler i 1980-årene var mye tydeligere enn i 1970-årene. Nå var det klart at myndighetene forventet omstrukturering og at bedriften måtte bli lønnsom. En var også overbevist om at Jernverket hadde for stor arbeidsstokk. Skulle det bli tale om økonomisk hjelp måtte det komme organisatoriske endringer. Fra 1982 til 1987 ble det gjennomført en bemanningsreduksjon på 1200 personer.{{sfn|Børresen|1995|p=438–442}}

Ledelsen ved Jernverket ønsket i det lengste en integrert virksomhet. Myndighetene ønsket at milliardsluket som bedriften representerte måtte stoppes. Imidlertid var det også på det rene at staten ikke bare kunne ta bedriftsøkonomiske hensyn, all den tid mange mennesker i hele regionen var avhengig av Jernverkets drift.{{sfn|Børresen|1995|p=438–442}}

Høsten 1987 hadde styret syv alternativer for videre drift av Jernverket. Det første alternativet var at all virksomhet i Mo i Rana og i Nydalen i Oslo fortsatte. Alternativ seks og syv bestod av ministålverk i enten Mo i Rana eller i Nydalen. Konsulentenes regnestykker viste at det første alternativet ville gi et underskudd i 1992 på 242 millioner kroner og et behov for bevilgninger i 1988–1992 på rundt 1,7 milliarder kroner. Beste bedriftsøkonomiske løsning var et ministålverk i Nydalen. Der ville en kunne få et kapitalbehov 760 millioner kroner og et årlig overskudd på 50 millioner kroner.{{sfn|Gøthe|1994|p=118–120}}

=== Avvikling av Jernverket i 1988 ===
Styret gikk inn i november 1987 for en løsning der driften i Jernverket ble nedskalert til et ministålverk. Valseverket var nylig modernisert og ville være kjernen i den nye virksomheten. Som et kompromiss for å unngå masseoppsigelser ble det foreslått at virksomheten med skipsprofiler skulle fortsette. Dette alternativet ble kalt 4B og innebar at 910 personer ville være i arbeid. Jernverket ville etter denne planen bli et av få verk i Europa som produserte skipsprofiler.{{sfn|Gøthe|1994|p=118–120}}

Industriminister [[Finn Kristensen]] la i mai 1988 frem tilrådingen til Stortinget (Stortingsproposisjon nummer 113 1988) om at en skulle gå inn for alternativ 4B. Med forslaget ble Mo i Rana prioritert foran Nydalen, noe som ble gjort av sysselsettingshensyn. Rana Gruber skulle fortsette, men nedskaleres og kun produsere for eksport. Et nytt konsern med navn Norsk Jernholding AS skulle etableres. Jernverkets viktigste aktiva var eiendommer, personell og kraftkontrakten. For å finne løsninger for sysselsettingen i Mo i Rana gikk regjeringen inn for at den kraftmengden som ikke lengre skulle brukes i Jernverket skulle brukes til nye industrivirksomheter på stedet. Elkem hadde store eierinteresser i Norsk Jernholding og fikk dermed stort ansvar for å bestemme hvordan kraften skulle anvendes.{{sfn|Gøthe|1994|p=123–124}}

Stortingsmøtet den 9. juni 1988 satte sluttstrek for Jernverket, etter at det hadde vært debattert nesten hvert år siden 1946. Norsk Koksverk ble i samme møte avviklet. Høyre fremmet forslag om at Christiania Spigerverk skulle fortsette produksjonen som et eget selskap, men forslaget ble nedstemt. [[Hanna Kvanmo]] fra Sosialistisk venstreparti foreslo i debatten at «den malmbaserte produksjonen fortsetter mens ny smelteteknologi utvikles […]», et forslag som ble forkastet med 114 mot 15 stemmer. Ved avviklingen av Jernverket ble det gitt en bevilgning på over 700 millioner kroner for omstrukturering. De ansatte ved Spigerverk gikk til søksmål for at deres virksomhet ble avviklet, men søksmålet førte ikke frem.{{sfn|Gøthe|1994|p=124–125}}