Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Separasjonsprosessen ===
[[Fil:Hanford Engineer Works.png|thumb|upright|Kart over anlegget i Hanford. Jernbaner omkranser anleggene nord og syd. Reaktorene er de tre røde kvadratene mot nord, langs Columbia-elven. Separasjonsanleggene er de to røde kvadratene i gruppen sør for reaktorene. Det nederste røde kvadratet er 300-området.]]
I mellomtiden vurderte kjemikerne problemet med hvordan plutonium kunne separeres fra uran når dets kjemiske egenskaper ikke var kjent. Mens de arbeidet med bittesmå mengder plutonium, som var til rådighet på metallaboratoriet i 1942, utviklet en annen gruppe under Charles M. Cooper en [[lantan]]-fluorid-prosess for separering av uran og plutonium. Denne ble bestemt utprøvd på forsøksanlegget. En annen separasjonsprosess – [[vismut]]fosfat-prosessen – ble senere utviklet av Seaborg og Stably G. Thomson.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=184–185}} Denne prosessen fungerte ved å få plutonium til å veksle mellom [[oksidasjonstall]]ene +4 og +6 i oppløsninger av [[vismut]][[fosfat]]. I den første tilstanden ble plutonium til bunnfall, mens det i den siste tilstanden forble i oppløsningen og de andre produktene ble bunnfall.{{Sfn|Hanford Cultural and Historic Resources Program|2002|s=2–4.15-2-4.18}}

Greenewalt foretrakk vismut-forsfat-prosessen fordi lantan-fluorid-prosessen var korroderende og den ble valgt til Hanford-anleggene.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=204–205}} Da X-10 begynte å produsere plutonium, ble forsøksanlegget satt på prøve. Den første andelen ga en effektivitet på 40 %, men i løpet av de neste månedene vokste effektiviteten til 90 %.{{Sfn|Jones|1985|s=209}}

I Hanford ble det i starten gitt høyeste prioritet til installasjoner i 300&nbsp;områder. Disse rommet bygninger til testmaterialer, forberederelse av uran og samling- og kalibreringsinstrumenter. En av bygningene rommet utstyr til innkapsling av uranstaver, mens en annen inneholdt den lille testreaktoren. Selv om det hadde fått høyeste prioritet, sakket arbeidet i 300-området etter på grunn av det enestående og komplekse forhold rundt områdets fasiliteter i krigstidens mangel på arbeidskraft og materialer.{{Sfn|Jones|1985|s=214–216}}

Tidlige planer inneholdt bygging av to separasjonsanlegg, et i hvert av områdene 200-West og 200-East. Dette ble senere skåret ned til to anlegg i 200-West – T- og U-anleggene – og et i 200-East – B-anlegget.{{Sfn|Jones|1985|s=212}} Hvert separasjonsanlegg bestod av fire bygninger med prosessceller eller «canyon» (kalt 221), en konsentrasjonsbygning (224), en renseanlegg (231) og et lager (213). En canyon var 240&nbsp;meter lang og 20&nbsp;meter bred. Hver bestod av 40&nbsp;celler som var 5,4×4×6&nbsp;m store.{{Sfn|Thayer|1996|s=11}}

Arbeidet på 221-T og 221-U begynte i januar 1944 og sto ferdige i henholdsvis september og desember samme år. 221-B fulgte i mars 1945. På grunn av det høye strålingsnivået måtte alt av arbeid i separasjonsanlegget foregå ved hjelp av fjernstyring og fjernsyn, noe som var helt nytt i 1943. Vedlikeholdet ble utført med hjelp av en kran i taket og spesielt utformet verktøy. 224-bygningen var mindre fordi de hadde mindre materialmengder å behandle, og det var mindre radioaktivt. 224-T og 224-U ble ferdige 8. oktober 1944, mens 224-B ble ferdig 10. februar 1945. Rensemetodene, som til slutt ble brukt i 231-W, var ikke kjent da byggingen startet 8. april, men fabrikken ble ferdig og metodene valgt ved årets slutt.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=219–222}} 5. februar 1945 overdro Matthias personlig den første forsendelsen på 80&nbsp;gram 95 % rent plutoniumnitrat til en kurer fra Los Alamos i Los Angeles.{{Sfn|Thayer|1996|s=141}}