Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Lønnsomheten i lofotfisket på 1800-tallet === 
[[Fil:Gunnar Berg Fiskebåter ved Reine.jpg|mini|«Fiskebåter ved Reine» {{Byline|[[Gunnar Berg]] (1863–1893)|type = Malt av}}]]

Utover på 1800-tallet ble lønnsomheten av lofotfisket diskutert. [[Lars Bastian Ridder Stabell|Lars Stabell]], amtmannen for Nordland, uttalte seg slik i 1836: «nu absolutt maae til vinterfisket [for] at drage fra havets dyp dets rigdomme, hvis velsignelse dog ei synderlig er at opdage spor etter hos de søgende». Lønnsomheten varierte, men i et normalår som 1880 var bruttoverdien av lotten 208 kroner. Med en slik inntekt kalkulerte oppsynssjefen for Lofoten med at husholdningene satt igjen med 50 kroner etter at alle utgifter var betalt, noe som ikke var mer enn ti kroner høyere enn en dreng fikk betalt for samme tidsrom. Beregningen av dette overskuddet er kritisert av historikerne, som for eksempel påpeker at noen av husholdningenes utgiftposter er produkter bøndene selv hadde fremstilt.<ref name=Hut348349>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 348-349.]]</ref>

Årsakene til reduserte inntekter fra lofotfisket var flere. Generell økonomisk krise og nedgang på slutten av 1800-tallet spilte inn. Dette kunne kompenseres ved at flere fiskere fra hver husholdning deltok. Stor befolkningsøkning i Nordland kunne også ha vært en faktor. Med flere fiskere ble det mindre fangst per deltager, altså var det blitt for mange fiskere som deltok på lofotfiske. Lofothavet ble for lite når mange fiskere skulle kjempe om plassen, noe som også ga seg utslag i slitasje og tap av redskap.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 347.]]</ref><ref name=Fin71>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 71.]]</ref>

I en stadig mer pengebasert økonomi trengte fiskerbøndene kontanter, ikke minst for å kjøpe basisvarer de selv ikke kunne produsere. En annen ting var skatter og avgifter som de ble pålagt å betale med penger. Lofotfisket var derfor den viktigste pengeinntekten for å få husholdet til å gå i balanse. Det var også en fornuftig bruk av arbeidskraften at karene dro til Lofoten på en tid av året der det ellers var mulig for kvinner, barn og eldre å håndtere alt gårdsarbeid. Distriktslegen i Steigen sa på slutten av 1800-tallet at kvinnfolkene kunne holde mennene hjemme helt til de visste om lofotfisket ble så godt at det ville gi utbytte. En gårdskone repliserte til dette: «[N]år Nytaar er over, er der hverken Nytte eller Opbyggels' ved Mandfolkene, de har ikke Ro til nogen ting, bare ræker ud og ind i Dørene, saa de kan ligesaa godt være borte.»<ref name=Hut348349/>

Et annet forhold er at lofotfisket var kulturelt og sosialt viktig. For bondefiskerne lå arbeidsidentiteten i lofotfiske og andre sesongfiskerier. Dessuten var det ikke bare slit, men livlig aktivitet i fiskeværene. Karene traff nye mennesker, fikk nyheter, kunne gå på kafé og mye annet.<ref name=Hut348349/> Kulturgeografen [[Amund Helland]] beskriver dette slik i 1908: 
:«Naar Lofotfisket begynder, men særlig mod slutningen af marts, da pengen kommer ind, møder der frem til fiskeværene alle mulige slags handelsmænd. Der handles da overalt, i land som paa sjø, i rorbruer og kramboder, i telte og skur. Dampskibene bringer kasser, fyldte med bekledningsgjendstande, tøier og luksusgjenstande, der pakkes ud og fremstilles til beskuelse. Kræmmerne roser sine varer, mens de uafbrudt tramper med benen for kulden. Stilferdige boghandlere gaar fra hytte til hytte med sine grønne blikskrin; urmagere, skomagere og andre gjør gode forretninger, talrike fotografer ′tar af′, musikanter blæser i sine messinghorn osv. Der sørges ogsaa for aandelig føde af profeter og hjemmelavede præster, emmisærer baade for den indre og ydre mission, agenter for forskjellige dissentersamfund osv. Paa boder hænger skilter med paaskrift: Her sælges varm og kold mad, melk, kaffe, brus. Det kan hende at brave folk, paa hvis diskretion man kan stole, kan faa mer, end der staar paa skiltet.»<ref name=Søb/>