Redigerer Kirke (avsnitt)

== Hovedelementene i kirkerommet ==
[[Fil:Domkirken.bg.2.jpg|thumb|Kirkeinteriør fra [[Bergen domkirke]]]]
Hovedelementene i kirkeinteriøret er:

=== Alter ===
'''[[Alter]]et.''' Dette står plassert i koret i øst. Det har flere symbolske betydninger. Det er 1. ''Guds trone'', symbolet på Guds nærvær i kirken, 2. ''offersted'' og 3. ''bord for nattverdsmåltidet'' der innvielsen av brød og vin skjer. I katolske kirker finnes flere [[alter]]e viet til forskjellige helgener, men alltid et hovedalter som da kalles [[høyalter]]et. I [[protestantiske kirker]] finnes som regel bare ett alter.

Det finnes flere typer altere: A. steinalter, B. frittstående alter med tydelig form av et bord, C. alter festet til vegg eller altertavle. Prestens plassering ved alteret kan være foran eller bak slik at han enten er vendt mot menigheten eller vendt bort fra menigheten. Når presten står bak alteret, betegnes det som at presten står ''versus populum'' – «vendt mot folket», mens ''ad orientem'' («mot øst») og ''ad Deum'' («mot Gud») betyr at presten står vendt mot alteret, i likhet med menigheten.<ref>[https://taylormarshall.com/2016/07/which-is-more-traditional-mass-ad-orientem-or-versus-populum.html Presten ved alteret]</ref> ''Versus populum'' er den opprinnelige [[oldkirken|oldkirkelige]] praksis. Alteret trer da tydelig frem som det det egentlig er: et bord. Denne plasseringen ble gjeninnført som fast ordning i den [[romersk-katolske kirke]] under det [[annet vatikankonsil]]. I forslag til ny [[gudstjenesteordning]] for [[Den norske kirke]] ([[2009]]) tilstrebes dette også innført i norske kirker, også der hvor det vil innebære at eldre kirker må ombygges. I [[romersk katolsk]]e kirker vil man enten på alteret eller i nær tilknytning til alteret finne et [[tabernakel]] som er et låsbart skap hvor innviet brød, den såkalte [[hostie]]n, oppbevares.

I våre nordiske [[protestantiske kirker]] finnes det som regel en alterring som avgrenser alterområdet fra resten av koret og skipet. Alterringen er en praktisk innretning og har ingen symbolsk eller [[liturgi]]sk betydning.

På alteret vil man oftest finne lysestaker eller kandelabre i større eller mindre antall og i alt fra enkel til pompøs utforming, i det siste tilfelle gjerne i sølv. Vanlig er også et [[krusifiks]] eller et enkelt kors samt blomstervaser, oftest i sølv. I protestantiske kirker vil man i tillegg også finne Bibelen og en salmebok, eventuelt også andre liturgiske bøker, som alterbok og tekstbok. Etter regelen skal Bibelen ligge oppslått på [[Johannesevangeliet]]s første kapittel, som begynner med ordene: «''I begynnelsen var Ordet…''» I protestantiske kirker finnes også en enkel kneleskammel foran alteret som presten kneler på ved spesielle bønner.

Alteret skal ha et klede eller en duk. Denne kan være heldekkende eller mer symbolsk markert som et tøystykke som ligger på tvers enten i bredden eller lengden. Oppå duken, eventuelt rett på alteret dersom duken ikke er heldekkende, skal det så ligge en mindre duk, et såkalt «korporale» – av latin ''corpus'' som betyr kropp – og som betegner dukens [[sakramental]]e funksjon som en duk der brød og vin innvies (innvielsen). Fronten av alterbordet har varierende utforming. Det kan være nakent, markert med søyler eller annen dekor, eller det kan være helkledd i tekstiler i de liturgiske farger – grønt for det allmenne [[kirkeår]], fiolett for botstidene [[faste]] og [[advent]], hvitt for høytidsdager unntatt [[pinse]], fester og ved brudevielser, rødt ved pinse og på [[martyr]]- og aposteldager. Noen steder vil man finne rikt dekorerte billedfronter, såkalte alterfrontaler («foran bordet»).

I større kirker i utlandet vil man ofte kunne et alterhus, eller [[ciborium]], i form av en stor baldakin eller huslignende konstruksjon som er bygget rundt alteret. I Norge ses dette blant annet i [[Ullern kirke (Oslo)|Ullern kirke]] i Oslo.

=== Altertavle ===
<div style="float:left;width:185px">[[Fil:Johanneskirken_alter.jpg|thumb|left|150px|Altertavlen i [[Johanneskirken]] i Bergen]]</div>
'''[[Altertavle]]n''' er betegnelsen på et bildende kunstverk, enten i form av treskurd, skulptur eller maleri. Altertavlen kan være festet direkte til alteret eller til veggen bak. Altertavler er ingen obligatorisk del av kirkerommet og er historisk sett en reminisens av [[alterskap]]et, som igjen opprinnelig var et stort og særlig dekorativt utformet tabernakel der Jesu legeme i det innviede brøds skikkelse ble oppbevart. Gradvis løsrev den kunstneriske utsmykningen av alterskapene seg fra sin opprinnelige funksjon og ble til selvstendige kunstverk. De mest kjente norske eksempler på slike alterskap som har endt opp som selvstendige kunstverk, er altertavlene i [[Mariakirken i Bergen]] og i [[Ringsaker kirke]]. Alterskapene har et sentralfelt med hovedmotiv flankert av to sidefløyer som opprinnelig var svingbare dører. Etter hvert som dørfunksjonen opphørte, har selve formtypen blitt stående igjen som en treleddet billedkomposisjon som kalles [[triptyk]] eller [[triptykon]]. Altertavlene fikk en særlig rik utforming i [[barokk]]en og da ofte komponert etter en vertikal treleddet modell som fremstiller Jesu innstiftelse av nattverden nederst, korsfestelsen i midten og den triumferende Kristus med seiersfane øverst og omkranset av [[akantus]]skrud, slik vi finner det i [[Oslo domkirke]] og i mange andre norske kirker. [[Klassisistisk]] inspirerte skulpturer er også vanlig, slik vi finner det i [[Immanuels kirke|Immanuelskirken]] i [[Halden]] og i [[Vor Frue kirke (København)|Vor Frue kirke]] i [[København]], der [[Bertel Thorvaldsen]]s berømte Kristusstatue står. Kopier av denne skulpturen står fortsatt i et stort antall norske kirker. [[Fresker]] eller [[freskomaleri]]er er også hyppig forekommende i norske steinkirker bygget i første halvpart av [[1900-tallet]], som i [[Lillestrøm kirke]] samt [[Grorud kirke]] og [[Bekkelaget kirke]] i Oslo. [[Glassmaleri]]er erstatter mange steder altertavlen eller kan inngå i en komposisjon sammen med den. Glassmalerikunsten nådde sitt høydepunkt i middelalderen. Mest berømt er glassmaleriene i katedralen i [[Chartres]]. I Norge er [[Victor Sparre]]s glassmalerier i [[Ishavskatedralen|Tromsdalen kirke]] og i [[Jeløy kirke]] samt [[Jacob Weidemann]]s i [[Steinkjer kirke]] særlig kjent.

Mest forekommende som altertavle i norske kirker er oljemalerier med bibleske motiver. Disse finnes helt tilbake fra renessansen av, som det kjente bildet ''La de små barn komme til meg'' av [[Lucas Cranach]] i [[Larvik kirke]] eller [[Adolph Tidemand]]s ''Jesu oppstandelse'' i [[Bragernes kirke]] i [[Drammen]]. Det siste finnes i kopi i utallige norske kirker. I moderne kirker finnes en stor variasjon av altertavler, fra nonfigurative montasjer, som i [[Lilleborg kirke]] i Oslo, til vevde [[Billedvev|billedtepper]], som i [[Helgerud kirke]] i [[Bærum]] og [[Haugerud kirke]] i Oslo.

I nyere tid har bruk av ikoner med røtter i den [[ortodokse kirke]]s billedtradisjon blitt stadig vanligere i norske kirker.

I en del kirker vil man ikke finne noen altertavle i det hele tatt. Dels kan de være erstattet av glassmalerier, et krusifiks eller et nakent kors - dels kan kirken være bygget i en tid eller på et sted der bildelfiendtlige holdninger har gjort seg gjeldende - såkalt [[ikonoklasme]]. I stedet for en billedlig fremstilling vil man da kunne finne en [[Altertavle|katekismetavle]] med [[de ti bud]] innskrevet, [[nattverd|nattverdens innstiftelsesord]] eller et enkelt bibelvers. I den [[reformerte kirke]], det vil si de kirkesamfunn som springer ut fra reformatorene [[Jean Calvin]] og [[Ulrich Zwinglie]], er billdeforbudet tilnærmet absolutt. Graden av strenghet varierer noe, i en del kirker vil heller ikke blomster og lys være tillatt.

=== Døpefont ===
'''[[Døpefont]]en.''' Denne står enten i koret eller i overgangen mellom kor og skip, men stod tidligere helst ved inngangen for å symbolisere [[dåpen]] som inngangen til det kristne liv og medlemskap i kirken. I større kirker ble det gjerne bygget et eget [[baptisterium]] eller [[dåpskapell]]. Klosterkirker har ikke [[døpefont]] med mindre klosterkirken også har funksjon som soknekirke. Dåpshus forekommer enkelte steder i Norge og da plassert inne i kirken. Et særlig praktfullt eksemplar finnes i [[Holt kirke]] i [[Tvedestrand]]. Døpefont kan være utformet som [[Engel|dåpsengel]] som fremstiller en engel som holder et muslingskjell. Dette kan ses i [[Nykirken (Bergen)|Nykirken i Bergen]].

=== Krusifiks ===
''' [[Krusifiks]]''' Krusifiks betegner et latinsk kors med den korsfestede Kristus billedlig fremstilt. Et nakent kors er ikke et krusifiks. Krusifikset finnes i tre sammenhenger: 1. plassert på alteret, 2. som prosesjonskors som fører an ved høytidelige prosesjoner eller 3. som større skulpturer montert enten på veggen eller i overgangen mellom kor og skip. I middelalderen ble det etablert to hovedformer for krusifiks – det [[romansk|romanske krusifiks]], som fremstiller Kristus som triumfator og konge, og det [[gotisk kunst|gotiske krusifiks]], der Jesu subjektive lidelse og smerte er fremhevet.

=== Prekestol ===
'''[[Prekestol]]en''', eller opprinnelig [[ambo]], som var en lesepult plassert litt opphøyet fra hovedskipet. I [[renessansen]] og [[barokken]] fikk prekestolene en rik utforming og ble ofte det mest dominerende inventaret i kirken. Slik ble det talte ords voksende status fremhevet. Mange [[prekestol]]er ble utstyrt med en [[baldakin]] eller en himling for å styre talen ut i kirkerommet. Under [[rasjonalismen]] ble prekestolen ofte plassert over alteret som uttrykk for at [[preken]]en var overordnet [[sakrament]]ene. Dette kalles [[prekestolalter]]. Vi har i Norge mange kirker med prekestolalter. Eksempler er [[Mandal kirke]], [[Nykirken (Bergen)|Nykirken]] i [[Bergen]], [[Sør-Fron kirke]] i [[Gudbrandsdalen]], [[Kongsberg kirke]], [[Røros kirke]] og [[Gamlebyen kirke]] i [[Oslo]]. Slike prekestoler er i dag for det meste gått ut av bruk, fordi de fjerner presten fra menigheten og knytter seg til et autoritetsideal som er fremmed for vår tid. Disse prekestolene er da gjerne erstattet av en enkel lesepult. I moderne kirker er prekestolens utforming blitt stadig mindre dominerende utformet.

=== Orgel ===
'''[[Orgel]]et''' er kirkens tradisjonelle musikkinstrument, men ble vanlig først på 15- og 1600-tallet, da som regel i de store bykirkene. I Norge ble orgler vanlige først i siste halvpart av [[1800-tallet]]. Orgelet står gjerne plassert på et galleri i vest, men det finnes også mange eksempler på alternative plasseringer. I kirker med prekestolalter står av og til orgelet helt på toppen i en treleddet komposisjon og symboliserer da «sfærenes harmoni» («harmonia mundi»). Dette kan ses i [[Kongsberg kirke]] og i [[Røros kirke]]. I [[reformerte kirke]]r, eller [[kalvinsk]]e kirker, som ikke må forveksles med lutherske kirker, er denne måten å plassere orgelet på svært vanlig. I moderne arbeidskirker er orglet ofte plassert på gulvet fremme ved alter og prekestol.

=== Kirkeklokker ===
'''[[Kirkeklokker]]''' har en svært lang historie som kirkelig musikkinstrument og kan i mange av de store katedralene bestå av store batterier med klokker som brukes etter bestemte anvisninger alt etter liturgisk anledning eller kirkeårstid. Kirkeklokkene er et musikkinstrument hvis fremste funksjon er å markere døgnets hellige tider. Det ble ringt i klokkene ved [[tidebønn]]ene og klokken tolv på formiddagen, såkalt [[Angelus]]. Kirkeklokker har også blitt brukt til varsling ved katastrofer og krig. Ulike land har ulike klokkekulturer. Den [[anglikanske kirke]] har eksempelvis en særdeles rik klokkekultur med såkalt «change ringing». I Norge har [[Vestre Slidre kirke]], eller [[Slidredomen]] som den uformelt kalles, fra gammelt av hatt en særegen lokal klokkekultur. Kirkeklokker inne i kirken har også vært vanlig. I den [[katolske kirke]] ble de tidligere brukt for å påkalle oppmerksomhet om messens helligste øyeblikk – innvielsen av nattverdelementene, den såkalte [[konsekrasjon]]en med påfølgende [[elevasjon]]en der det nylig innviede brød og vin ble løftet opp for menigheten. I [[Den norske kirke]] er det fastsatt egne regler for bruk av kirkeklokkene. Det skal ringes til [[høymesse]] om søndagene i fem minutter en time før gudstjenesten begynner, fem minutter en halvtime før gudstjenesten begynner og fem minutter før gudstjenesten begynner samt ni såkalte ''bedeslag'' helt til slutt. Ellers kan klokkene brukes ved kirkelige handlinger. Ved de store høytidene [[jul]], [[påske]] og [[pinse]] skal det kimes en time på helligaftenen samt en time før høymessen på helligdagen. Kiming betegner en annen ringeform enn ringing. Ved ringing er det selve klokken som er i bevegelse. Ved kiming er det kolben som beveges ved at den slås mot klokken i hurtige slag. I Norge er det vanligste at kirkene har fra en til tre klokker. Det er imidlertid blitt mer og mer vanlig med [[klokkespill]] som inneholder et større antall mindre klokker som betjenes fra et spillebord i kirken.