Redigerer
Kinesisk kirkehistorie
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
==..Fra de store oppdagelsers tid til keiserdømmets fall (1513-1911)== ===..Fra portugisernes ankomst til [[Ming-dynastiet]]s fall (1513-1644)=== ====Bakgrunn: [[Portugal|Portugisernes]] visjoner==== :''(Se også [[Den portugisiske patronatsretten]] og [[Tordesillastraktaten]])'' Med [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1368]] ble på nytt de sårbare båndene mellom Kina og Vesten brutt. Nå fikk landet et helt kinesisk herskerdynasti, [[Ming-dynastiet]]. Selv om det til å begynne med førte en svært ekspansiv politikk med handel og oppsiktsvekkende oppdagelsesferder under admiral [[Zheng He]], trakk det seg etter [[Yongle-keiseren]]s tid (1403-1425) tilbake til bak sine tradisjonelle grenser. Slik overlot de i praksis den sjøverts asiahandel til muslimene fra [[Den arabiske halvøy]] eller [[Persia]], og [[islam]] spredte seg så langt østover som til [[Molukkene]] og deler av [[Mindanao]]. [[Fil:Vasco_da_Gama_(without_background).jpg|thumb|[[Vasco da Gama]]]] På samme tid var [[portugal|portugisernes]] store oppdagelsesferder akkurat begynt, særlig med [[Henrik sjøfareren]] (1394-1460). I [[1498]] fant [[Vasco da Gama]] sjøveien til [[India]]. I [[1511]] erobret [[Afonso de Albuquerque]] [[Malakka]] fra den muslimske sultaten der, og nå hadde portugiserne en base for sin videre ferd mot Krydderøyene og Øst-Asia. Fra paven hadde de også blitt innvilget [[Den portugisiske patronatsretten|patronatsrettigheter]] i henhold til de kirkelige ting: Som motytelse for å bringe den kristne tro til de land de oppdaget og finansiere misjonsarbeidet der, fikk de vidtgående rettigheter overfor og kontroll med misjonene. Dette var en oppgave som de katolske makthavere gikk inn i med oppriktig iver, både for troens sak i seg selv og for å demme opp for og rulle tilbake den muslimske innflytelse som de til sin forskrekkelse kunne fastslå nesten hvor enn de kom øst for [[Kapp det gode håp]]. Dette var på den tid da katolske portugisere og spanjoler nettopp hadde fullført sin ''reconquista'' (gjenerobring) av muslimsk land på [[Den iberiske halvøy]]. I Spania var man samtidig over seg av begeistring over å ha oppdaget øyene øst for Kina og Japan. [[Christofer Columbus]] var på grunnlag av vage tradisjoner (skapt særlig av lurendreieren [[John Mandeville]] som hadde plagiert og diktet videre på bl.a. Johannes de Plano Carpinis, Oderik av Pordenones og Marco Polos skildringer) drevet på leting etter Cathays og [[Japan|Zipangu]]s (Japans) fabelaktige rikdommer seilt vestover fra Spania og kommet til [[Antillene]] i [[1493]]. Den geografiske feilidentifikasjonen ble ikke oppdaget før [[Vasco Núñez de Balboa|Balboa]] i [[1513]] krysset [[Panamaeidet]] og fikk se [[Stillehavet]]. (Da var imidlertid for lengst et slikt havs eksistens antatt, men ikke riktig størrelsesberegnet av mange europeere, blant annet av portugiserne, noe som fremgår av [[Cantino-planisfæren]] av [[1500]].) [[Fil:Treaty_of_Tordesillas.jpg|thumb|Originalside fra [[Tordesillastraktaten]] ([[1494]]), i Nasjonalbiblioteket i [[Lisboa]].]] Men Portugals og Spanias oppdagelser i hver sin retning fikk begge betydning for Kinamisjonen. Spanierne og portugiserne hadde etter pavelig megling og ikke uten vanskeligheter blitt enige om en skillelinje mellom sine innflytelsessoner i 1494 ([[Tordesillastraktaten]]). Traktaten trakk linjen langs en lengdegrad i Atlanterhavet, og gav de to landene rett til å erobre og opprette kolonier på hver sin side, på betingelse av at de kristnet områdene. Selv om man var fullt klar over at jorden var rund, var denne kunnskapen bare på det teoretiske plan så man forsømte å tenke på en tilsvarende linje på jordens «bakside». Spanjolene var uansett på dette tidspunkt overbeviste om at de allerede stod rett øst for Cathay og Zipangu, og at avtalen sikret disse hovedmålene. Portugiserne hadde da ennå ikke rundet Kapp det gode håp. Forglemmelsen ble aktualisert da [[Ferdinand Magellan|Magellans]] flåte fullførte den første verdensomseiling i 1522. Hva nå? Det enkleste var bare å føre atlanterhavslinjen videre symmetrisk rundt jorden, og det ble gjort med Zaragozatraktaten i [[1529]].<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 5-7</ref> Men ettersom man ennå ikke var så sikker på hvor stor jorden var, løste den ikke det praktiske problem. Spanjolene mente seg (i strid med Zaragoza) berettiget til å etablere seg på Filippinene i 1565.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 6</ref><ref>Francisco Javier Montalban, S.J.: ''Das Spanische Patronat und die Eroberung der Philippinen'', Freiburg i.Br.: Herder & Co., 1930, s. 1-57</ref> De var inne på å fortsette nord-vestover til Kina, men utsatte det. Senere hindret europeiske begivenheter at det skjedde.<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 702</ref> Både spanjolenes og portugisernes perspektiv var preget av en sterk europeisme. Dette perspektiv ble kombinert med den nære forbindelse som fikk oppstå mellom misjonen og den sekulære verdslige makt. I motsetning til holdningene i de første atskillige århundrer av kristen misjonshistorie, som stort sett var meget villig til å tilpasse det kristne uttrykk til de lokale kulturer, var det i senmiddelalderen oppstått en eurosentrisme som så på ikke-kristne kulturer som suspekte, kanskje som djevelens verk, og det gjaldt ikke bare å kristne dem, men også å europeisere dem. Både i Portugal og i [[Spania]], de to store oppdagernasjonene, var denne europeismen blitt videre spisset med en brennende nasjonalisme. Det gjaldt å gjøre de fremmede folkeslag til en slags portugisere eller spanjoler. Ved dåpen fikk de omvendte ikke bare et kristent dåpsnavn, men det ble gitt etter den spanske eller portugisiske tunge, og de fikk likeså godt et europeisk etternavn også. At den høykultur man kom til i India faktisk i det meste var langt mer komplisert enn den vestlige, førte ikke til noen kurskorrektur før etter en god stund. Når portugisere med dette sinnelag møtte den kinesiske verden, var følgelig ikke betingelsene for gjensidig forståelse særlig gode. Her stod man overfor en kinesisk kultur som var om mulig ennå mer selvbevisst enn deres egen europeiske som tross alt var undersøkende og lærenem, ja, som var overbevist om at den var nådd sivilisasjonens høyeste tinde. Med unntak av de aller første keisernes regjeringsperioder var ikke Ming-dynastiet noe særlig vitalt; på [[1500-tallet]] var det blitt gammelt og lite eventyrlystent. Man hadde en mild forakt for alt nytt som manglet røtter i den eldgamle kinesiske kulturs fortid. Få var seg bevisst at dette kunne være et tegn på stagnasjon. Man var overbevist om at den kinesiske kultur var et ferdig og formfullendt produkt, som for lengst hadde funnet sine strukturer og verdier. Intet nytt trengte å legges til. [[Sung-dynastiet]]s [[nykonfucianisme]] hadde, mente man, frembragt et statsfilosofi som var definitiv.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 5-10</ref> ====Portugiserne og det lukkede Kina==== Det kinesiske [[Ming-dynastiet|Mingriket]] som kom i berøring med portugiserne i sør, var et så velstående land at det utløste stor undring blant europeerne. Det var et helt selvforsynt land som egentlig ikke trengte noen utenrikshandel og derfor ikke drev med slikt. Handelsstanden i Kina var uansett sett ned på, så noen innvendinger eller nye ideer derfra hadde liten sjanse til gjennomslag. Omliggende lands utsendinger kom stort sett bare for å gjøre [[kowtow]] og gi tributt til keiseren. Kineserne følte intet behov for å bli kjent verken med noen nye sivilisasjoner eller nye religioner. De fleste fremmede som nådde Kinas kyster, var enten [[pirat|korsarer]] eller smuglere som samarbeidet fordekt med myndigheter på land. Portugiserne opptrådte slik at de raskt ble forvekslet med kontrabandister. Og da de ville rette opp førsteinntrykket, gikk det ikke så bra: Den portugisiske konges første ambassadør, [[apotek]]eren [[Tomé Pires]] (ca. 1468-1524), fikk lov til å reise til Běijīng, men [[mandarin (embetsmann)|mandarinene]] som i oversettelsesøyemed fikk se det kongelige brevet oppfattet det som uhørt - Portugals konge tiltalte keiseren som om de to skulle være likemenn. Imens hadde noen portugisiske offiserer med et kolonialistisk tankesett ved sin opptreden provoserte frem en skarp motreaksjon. De seilte inn til [[Guangzhou|Kanton]] (Guangzhou) og fyrte av en kanonade og satte i gang med å bygge et feste. Kineserne ble ytterst skeptiske og avvisende, og beskjed gikk straks til keiserhoffet, der Pires ventet på foretrede. Noe møte mellom keiseren og Pires ble det ikke noe av. En annen reaksjon på episoden i Guangzhou var at landet ved keiserlig edikt ble lukket for portugiserne i [[1521]].<ref>Maria Elizabeth Xara Brazil Fongen: ''Returning Macao to the Chinese: An Historical Overview of Cultural Interaction between Portugal and China with special Reference to Religion and Literature,'' Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo 1993, s 7-9</ref> Noe som bedret situasjonen var at det gikk bedre for portugiserne i Japan. Der ble de tatt vel i mot, og snart seilte de i [[pepper]]<nowiki></nowiki>fart mellom øya Kyushu (der de etter hvert bygde opp havnebyen [[Nagasaki]]) og Kina. Fra [[1544]] utviklet det seg en trekanthandel mellom Japan, Kina og portugisiske Goa i [[India]]. Lenge gikk portugisernes kinahandel over øya [[Shangchuan]] vest for [[Perlefloden]]s delta i [[Guangdong]], men de hadde også rett til å ankre ved [[Macao]]. ====Pater Frans Xavier i Asia (1542-1552)==== [[Fil:Franciscus de Xabier.jpg|thumb|[[Frans Xavier]]]] :''(Utdypende artikkel: [[Frans Xavier]])'' Før [[jesuittordenen]] ble grunnlagt i [[1540]] var det først og fremst fransiskanere som hadde fulgt med de portugisiske flåtekspedisjoner østover. I India trodde de først at innbyggerne enten var muslimer eller thomaskristne (indiske syro-orientalere), men innså snart at det bare var tilfellet akkurat i de byene de først ankom, og knapt nok der. Hvordan skulle de så ta fatt på oppgaven med å evangelisere de ikke-kristne folkemasser, med sitt kastesystem, sine innviklede religiøse skikker og regler? Det ble til at de holdt seg til de få havnebyer der portugiserne etablerte seg, inntil en ivrig prest fra [[Goa]] drev misjon blant [[paravan]]er helt sør på [[Deccan]] i [[1537]]. Mange av dem ble døpt, men noen egentlig [[trosopplæring]] fikk de ikke. Faren for at slike misjonsfremstøt ville være fånyttes var åpenbar, og derfor henvendte kong [[João III av Portugal]] seg til pave [[Paul III]] med ønske om noen prester som var bedre kvalifisert for de vanskeligheter misjonene hadde i den asiatiske kontekst. Dette sammenfalt med at [[Ignatius av Loyola]]s lille flokk jesuitter hadde tilsikret paven sin beredvillighet til å settes inn hvor enn paven ville. Det ble til at paven sendte pater [[Frans Xavier]] til India som sin [[apostolisk nuntius|apostoliske nuntius]]. Hans utvikling som misjonær og som misjonsteolog lar seg følge usedvanlig godt på grunn av hans omfattende korrespondanse med detaljerte skildringer av hendelser og egne refleksjoner.<ref>Georg Schurhammer S.J. og Joseph Wicki S.J.: ''Epistolae S. Francisci Xaverii'', Roma, 1944, eller på engelsk: M. Joseph Castelloe, S.J. (overs., red. og komm.): ''The Letters and Instructions of Francis Xavier,'' Gujarat Sahitya Prakash 1973, Anand Gujarat</ref> Frans Xavier ble en stor misjonær, og de innsikter som har relevans for jesuittenes senere kinamisjon fikk sitt gjennombrudd hos ham i [[Japan]]. Han innså raskt etter ankomsten på [[Kyushu]] at overfor en høykultur som den japanske krevde det en heroisk ydmykhet i forhold til egen bakgrunn (og han kom etter sin universitetsutdannelse i [[Paris]] usedvanlig godt rustet) og betydningen av å knele ned i den fremmede kultur, dens filosofi og skikker, og adaptere den kristne lære til den nye kultur uten gi avkall på noe av det sentrale. Han fikk aldri begynt på denne prosessen i Kina: Han døde den [[3. desember]] [[1552]] på den kinesiske øya [[Shangchuan]] mens han ventet på skipsleilighet til Kanton. ====På Kinas terskel==== [[Fil:Situationskärtchen von Kanton, Makao, Hongkong.jpg|thumb|right|Macao og Kanton (Guangzhou)]] Like etter Frans Xaviers død kom det i stand en dialog mellom portugiserne og lokale kinesiske myndigheter i provinsen [[Guangdong]] som førte til at de fikk fotfeste ved sin ankringsplass på en liten snipp av fastlandet, [[Macao]]. Fra [[1553]]/[[1554|54]] ble Macao deres faste tilholdssted. Noe av kinesernes motivasjon for denne konsesjonen var at portugiserne hjalp med å bekjempe piratproblemet som herjet kystene.<ref>Manuel Teixeira, S.J.: ''Macau e la sua Diocese,'' bd I-II, Instituto Cultural de Macau 1940</ref> De første misjonærene kom dit i [[1557]].<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, s 457</ref> En til to ganger årlig fikk portugiserne dra til markedet i [[Guangzhou|Kanton]]. Men de tok grundig feil dersom de trodde at Kina var i ferd med å åpne seg. Vanlig folk overøste dem med fornærmelser (handelsfolk hadde uansett lav anseelse i Kina), og det gikk tidvis brev til keiseren i Běijīng om Macao som en kreftbyll på provinsen. Macao vokste raskt, og det vokste frem en stor «macanesisk» befolkning (etterkommere av portugisere og kinesere) av aktive kristne. Men det ble med Macao; hvis misjonærer forsøkte å komme seg innover i provinsen, ble de prompt tilbakevist. Den relative stillstand i Macao stor i skarp kontrast mot utviklingen av misjonen i India og Japan. I [[1576]] ble Macao bispedømme, med (foreløpig på papiret:) kirkelig jurisdiksjon over hele daværende Kina, Japan, Molukkene og andre øyer, som det het i opprettelsesbullen, ''Super specula militantis ecclesiae''. Første biskop var jesuitten og [[titulærbiskop]]en [[Melchior Miguel Carneiro]], som var «ledig» ettersom han ikke kunne tiltre som koadjutor til patriarken av Etiopia. Imens var [[Spania|spanjolene]] på plass på [[Filippinene]] (1565); de ville ikke lenger være med på at hele Øst-Asia skulle være under [[Padroado|portugisisk patronat]] og hadde fått paven til å godkjenne [[Manila]] som bispesete. Dermed fantes det to rivaliserende utgangspunkt for katolsk misjon i Kinas nærhet. Portugals svekkelse fortsatte etter at kong [[Sebastian I av Portugal|Sebastian]] døde i [[Marokko]] i [[1578]] uten å etterlate seg mannlige arvinger. To år senere var spanskekongen [[Filip II av Spania|Filip Ii]] blitt kronet også til Portugals konge. Bundet til Spanias skjebne fikk Portugal del i den nedturen som fulgte etter tapet av [[den spanske armada]] (1588) da verdenshavene fikk nye slagkraftige aktører i [[England]] og fremfor alt [[Nederland|Holland]].<ref>Henri Bernard[-Maitre]: ''Aux Portes de la Chine. Les missionaires du seizieme Siècle (1514-1588)'', Tientsin, 1933</ref> Man Macao holdt seg, og skulle også klare å slå tilbake senere nederlandske erobringsforsøk.<ref>Anders Ljungstedt: ''An Historical Sketch of the Portuguese Settlements in China: And of the Roman Catholic Church and Mission in China. A Supplementary Chapter, Description of the City of Canton'', Boston 1836 (facsimile 2004)</ref> Spanjolene var også interessert i Kina. I [[1586]] foreslo borgerlige og kirkelige myndigheter på [[Filippinene]] for kong [[Filip II av Spania|Filip II]] at landet skulle forberede seg på å erobre Kina, med omvendelsen av befolkningen til kristendommen som et hovedmål.<ref>Kenneth Scott Latourette: Book Review of Columba Cary-Elwes' "China and the Cross: A Survey of Missionar Activities", i ''The Journal of Asian Studies'', Vol. 17, No. 2 (februar 1958), s. 273</ref> Dette ble det ikke noe av. ====Pater Alessandro Valignanos initiativ og Matteo Riccis virke (1578-1610)==== :''(Utdypende artikler: [[Alessandro Valignano]] og [[Matteo Ricci]])'' [[Fil:AlessandroValignano.jpg|thumb|Portrett av pater [[Alessandro Valignano]] fra [[1600-tallet]], basert på et portrett fra sent [[1500-tallet|1500-tall]].]] Mens misjonen i Japan etter en tidlig kneik fortsatte strålende og misjonærene var fulle av håp, vansmektet de i Macao og anså utsiktene i Kina som håpløse. Jesuittordenen hadde sendt pateren [[Alessandro Valignano]] som «visitator og generalvikar for hele Orienten», og han kom til Macao i [[1578]] der han ikke likte hva han så, og dro året etter til Japan. Der utviklet han sine misjonsprinsipper, og kunne også sammenligne dem med tilnærmingen han hadde observert i Macao. Valignano skjønte at man så langt hadde neglisjert den kinesiske elite og forsømt å gjøre seg kjent med den store kinesiske sivilisasjons kilder. Dette ville han endre på. Valignanos granskning av de senere tiårs katolsk misjon førte ham til en rekke konklusjoner som skulle bli av stor betydning fremover. Den første var at kristendommens bånd til den ekspanderende vestlige kolonihandel var mer en hemsko enn en støtte for forkynnelsens gjennomslagskraft. Han begynte derfor å løsne på misjonens bånd til og nær avhengighet av den [[portugal|portugisiske]] stat, og passet på at ikke kolonimakten la seg for meget opp i kirkens arbeide. Videre forbød han jesuittordenens medlemmer å samarbeide med [[den portugisiske inkvisisjonen]]s jakt på heretikere. Inkvisisjonen var blitt gitt innpass i India i [[1540]]. Men det viktigste var pater Valignanos tredje overbevisning, nemlig om kulturell tilpasning (adaptasjonsmetoden). Denne tilpasningslinjen skulle bli pregende for jesuittenes misjonsinnsats i Asia i nær to hundre år fremover. Valignano var den katolske Orientmisjonens fremste og mest toneangivende «missiolog» (for å bruke et moderne ord). Hans tankegang, som han også ville gjøre gjeldende for Kina, lar seg illustrere ved hans standpunkter i Japan:<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'' (Bind II) New York 2005, s. 77-78</ref><ref>Josef Franz Schütte S.J.: ''Il ceremoniale per i missionari del Giappone'', oppsummert i Josef Franz Schutte S.J.: ''Valignano’s Mission Principles for Japan'', St. Louis: Institute of Jesuit Sources 1980, s. 1/2:155-190.</ref> Misjonærene måtte tilpasse seg den japanske sosiale orden. De må venne seg til japansk mat, og omhyggelig etterleve japansk etikette. Klærne de bar måtte gjenspeile deres ordens fattigdomsløfte (alle misjonærer i Japan var jesuitter). Misjonærene måtte lære seg språket, og ikke slå seg til ro med tolkers hjelp. Man må fremme japanske prestekall, for at kirken raskt kunne komme på japanske hender. Trosfremstillingen skulle skje med adaptasjon av beskrivelser og eksempler til japansk bevissthet, tankemåter, historie og samfunnsforhold, men det måtte ikke foretas avkortelser hva gjelder den kristne læres innhold. Det skal ikke stikkes under stol eller relativiserte at kristendommen er veien bort fra fortapelsen og til frelsen. [[Fil:Ming foreign relations 1580.jpg|thumb|left|250px|Ming-Kina i 1580]] Etter at den japanske hersker [[Toyotomi Hideyoshi]] i [[1587]] ved et edikt (som han dog ikke fulgte opp) ville utvise misjonærene fra Japan, vurderte Valignano nye tiltak. I [[1592]]) holdt han et møte i Japan med jesuittene der, og de besluttet å opprette et eget kollegium i Macao for utdannelse av japanske prester. Med pavelig godkjenning kunne [[St. Pauls universitetskollegium i Macao|St. Pauls universitetskollegium]] åpne i [[1594]]. Her ble ikke bare japanere presteutdannet, men også europeiske misjonærer øremerket for Japan fikk sin endelige formasjon der i samlivet med sine japanske medbrødre. For Valignano var det grunnleggende at det var europeerne som skulle tilpasse seg japanerne, - ikke omvendt. Da Japan senere ble helt lukket for misjonen, forandret kollegiet karakter ved at det nå helt og holdent konsentrerte seg om forberedelse av prestetjeneste i Kina.<ref>John W. Witek, S.J.: ''«With a View towards Japan: Alessandro Valignano and the Opening of the College in Macau»'', i John W. Witek (red.): ''Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul - Macau, 28 November to 1 December 1994'', Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 51-68</ref> Valignano kalte [[Michele Ruggieri]] som virket i India til å komme til Macao, der han først skulle vie sin tid til et grundig studium av kinesisk. Så ble han med på markedsferd til Guangzhou, der han snart vant mandarinenes gunst som tolk og lærd mann.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 19-21</ref> Han forfattet i 1581 en katolsk katekisme: ''Tiānzhǔ Shilu Zhengwen'' («Sann kompilasjon om Himmeles Herre», på grunnlag av han egen latinske tekst «Vera et Brevis Divinarum Rerum Expositio»).<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, 91-96</ref><ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 28</ref> Noe senere kom den unge [[Matteo Ricci]] som også lærte seg språket grundig, og de to fikk tillatelse til å slå seg ned i provinshovedstaden [[Zhaoqing]]. Ruggieri hadde oppholdt seg en kort periode i Zhaoqing året før (1582), sammen med jesuitten [[Francesco Pasio|Francisco Passius]]. De slo seg ned i ''Tiān níng sì'' (Den himmelske freds tempel, 天宁寺). De to jesuittene ble beordret til å kle seg i buddhistmunkers gevanter og rake seg på hodet. De ble jaget vekk noen måneder etter, etter den stedlige guvernørens død. Også Ricci kledte seg etter anvisning i buddhistmunkers klær og glattbarberte sitt hode. [[Fil:Ricciportrait.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]]]] Etter å ha gått gjennom mange vanskeligheter og med hjelp fra provinsguvernøren Wang Pan, fikk de etter to år, i mai [[1585]], tillatelse fra myndighetene til å bygge hus og en kirke i Zhaoqing. Dette var den første kristne byggevirksomhet i Kina etter [[fransiskanerne|fransiskaner]]<nowiki></nowiki>misjonens tid. Misjonen ble tatt vel imot. Men dette syntes helt utilstrekkelig for dem som kun målte misjonens frukter etter antall døpte. Til [[Manila]] var det kommet en spansk jesuitt, [[Alonso Sanchez]], han skjulte ikke sin misbilligelse. Han mente at et væpnet protektorat over misjonen var det eneste riktige, og hadde ingen tro på Valignanos metode.<ref>Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 705-706</ref> Men Valignano, som hadde gode erfaringer med sin metode i Japan, holdt på sitt. Pater Ricci begynte etter hvert på en ferd nordover med det endelige mål å få foretrede for keiseren i Beijing og slik få et gjennomslag for den kristne sak. Det var på denne ferden at pater Ricci tok sitt viktigste initiativ så langt: Han skrev i [[1594]] fra [[Nanchang]] og bad sine overordnede i Macao om å få lov til å legge av seg den buddhistiske drakten de var blitt bedt om å kle seg i, og det ble innvilget.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 47</ref> Det var kanskje ikke så vanskelig å forstå, for Valignano visste også at Ricci og de andre jesuittene var hånt og banket opp på grunn av sine drakter: Mange kinesere så ned på buddhismen som noe mindreverdig og fremmed. Pater Ricci anså han etter hvert at [[konfucianismen]] var nøkkelen til akkomodasjon - Ruggieri hadde avvist konfucianismen, og ment at den kinesiske [[buddhisme]] var bedre egnet. Ricci hadde merket at buddhistdrakten hadde hemmet hans kontakt med konfuciansksinnede kinesere. Men etter (kles)skiftet hadde han med ett et nytt og bedre innpass blant de kinesiske høylærde. Det var også med på å redusere både forvekslingsfaren med hemmelige buddhistiske selskap som ''[[Den hvite lotus]]'', og dempe spionasjemistanke etter at det var brutt ut krig mellom Kina og det buddhistiskdominerte Japan i [[Korea]].<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 45-46</ref> Ricci var nå ''Læreren fra det store vestlige osean'', og kledte seg i mandarinenes silkekappe og seremonielle firkantede hatt. Stadig med støtte fra Valignano studerte han [[De fire bøker og fem klassikere|de kinesiske klassiske skrifter]] og modifiserte sin presentasjon av kristendommen deretter. Etter et mislykket forsøk i [[1598]] lyktes det ham i januar [[1600]] å ble mottatt i [[Wanli-keiseren]]s hoff i Beijing. Hans trosinnføring ''Tiānzhǔ Shiyi'' («Den sanne lære om Himmelens Herre»), som ble utgitt i [[1603]], var av stor betydning i mange tiår.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, 109-111</ref> Verket viser Riccis svært inngående innsikt både i kinesisk filosofi og i europeisk filosofi og teologi. Ricci fikk raskt ry på seg blant kineserne for sin tekniske og vitenskapelige innsikt. Han fremviste slike noviteter som venetianske prismer, europeiske bøker og malerier og gravurer, solur, klokker, og gjorde ferdig den første versjon av sitt verdenskart: ''Det store kart over de ti tusen land''. Alt dette tiltrakk en stadig tilstrømning av vitebegjærlige kinesiske [[mandarin (embetsmann)|mandariner]]. Den alminnelige tanke blant kineserne hadde vært at jorden var flat: Riccis kart åpnet dem for en helt ny virkelighetsoppfatning. Hans kart, som skulle gjennomgå en rekke korrekturer og forbedringer, innledet en helt ny era i kinesisk [[kartografi]]. De fikk nå en bedre forståelse om landmassene og verdenshavene. [[Fil:Kunyu Wanguo Quantu by Matteo Ricci All panels.jpg|thumb|Et av Matteo Riccis verdenskart (ca. 1600)]] Dette var bare en begynnelse: Over årene i Kina skulle han gjøre kineserne kjent med en rekke utviklinger innen europeisk vitenskap, blant annet innen matematikk, og han utgav også mange verker om kristendommen på kinesisk. Han introduserte [[trigonometri]]ske og [[astronomi]]ske instrumenter, og forfattet skrifter om [[astrolabium|astrolabiet]], sfærene, mål og [[isoperimetri]]. Mange av hans verker ble høyt skattet av keiseren og hans hoff. Ricci oppfordret også sin orden om å sende dyktige astronomer og vitenskapsmenn. Ikke alle var enige i eller forstod misjonsstrategien, men han fikk gjennomslag. Astronomen pater [[Sabbatino de Ursis]] kom i [[1606]]. Han skulle i [[1611]], bare noen måneder etter Riccis død ([[1610]]), bli satt til å videreføre arbeidet i det kinesiske keiserlige stjerneobservatorium i Beijing for å utarbeide en mer nøyaktig kalender. Dette var blitt et presserende behov for keiseren, for han hadde like før gått ut med en forutsigelse av en solformørkelse som var én time feil. [[Det keiserlige astronomibyrå]] som var satt til å assistere keiseren i hans embetsplikt om å merke sol- og måneformørkelser var altså ikke sakkyndig nok. Den keiserlige beslutning av [[1611]] som overdro ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium og ledelsen av det keiserlige astronomibyrå til jesuittene, bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk. [[Fil:Preface of Euclid's Elements by Xu Guangqi.jpg|thumb|Innledningen til Euklids ''Elementer''.]] Pater Ricci var blitt kjent med en rekke ledende mandariner. [[Paul Xu Guangqi]]s konversjon skjedde etter han ble kjent med pater Ricci. De to skulle samarbeide nært på mange områder, blant annet med oversettelse av vestlige lærde skrifter, som de første delene av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']]. En annen mandarin som ble katolikk var [[Li Zhizao]]. En rekke sentrale skikkelser ved keiserhoffet lot seg døpe. Valignano satte stor pris på disse fremgangene, men opplevde ikke at kirkens vekst akselererte. Da han døde i [[1606]] var det ennå bare 2 000 katolikker i Kina utenom Macao. Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om adaptasjon til kinesiske konfucianske skikker var modnet. Det gjaldt blant annet spørsmålet om Guds navn og om de kinesiske riter, særlig forfedrekulten. I desember 1603 gav han i egenskap av misjonssuperior et epokegjørende direktiv om saken, etter å ha klarert det med pater Alessandro Valignano. Direktivet er ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av to omdiskuterte riter, dvs. knyttet til [[Konfucius]] og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at den kinesiske [[forfedrekult]]en ikke var overtroisk. Enkelte av jesuittmisjonærene var kritisk til dette, særlig pater [[Niccolò Longobardo]], men de fikk etter en tid allmenn aksept i ordenen. Men striden om ritene blusset opp igjen flere ganger senere, i forhold til misjonærer fra andre ordenere og etter hvert med engasjement fra Pavestolen. Det tok over hundre år før [[ritestriden i Kina|ritestriden]] ble endelig avsluttet med et definitivt pavelig dekret, som på vesentlige punkter underkjente Valignanos og Riccis standpunkter. ====Arven etter pater Matteo Ricci==== [[Fil:旋转 DSCN1806.JPG|thumb|Del av Matteo Riccis gravmæle.]] =====Keiserlig gravplass til pater Ricci===== :''Se også [[Zhalan]]'' Pater Ricci hadde kjøpt seg et bosted i Beijing som ble kjent under navnet [[Nantang-kirken i Beijing|Nantang]]. Det var der han døde. Da han følte at timen nærmet seg, preste han sine brev og ordnet sine papirer, og skrev i sitt aller siste brev til ordensledelsen i Roma hvor viktig det var å sende prester som ikke bare er «gode, men også menn med talenter, siden vi har å gjøre med et folk som er både intelligent og lærd».<ref>Matteo Riccis verker - ''Opere storiche'', red. av Pietro Tacchi-Venturi S.J., Macerata:Giorgetti 1911-1913, bind II, s. 376</ref> [[Fil:Tomb_of_Matteo_Ricci.jpg|thumb|left|Porten til Matteo Riccis gravmæle i [[Zhalan]]gravfeltet sentralt i Beijing i dag; opprinnelig var det langt mer omfattende og anbragt i et langstrakt felt med flere haller.]] På dødsleiet ble huset overfylt av folk som ville ta farvel, både katolske og andre, og Ricci bad om å bli båret til et større rom for å kunne ta imot flest mulig av dem.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 105-106</ref> Ved hans død den [[11. mai]] [[1610]] gav keiseren deler av gravlunden [[Zhalan]] til jesuittene, og der ble han gravlagt. Gravfeltet lå ganske nær porten i vestmuren til [[Den forbudte by]]. Slik hadde Ricci klart å slå en første bresje inn til Kinas tillukkede indre sirkler. Også i døden bragte han kristendommens sak fremover: Hoffembetsmenn, regjeringsministre og stormandariner kappedes om å hylle ham og de var så mange som ville være med på den offisielle hyllest som ble hogd inn på hans gravmæle at det måtte rasjoneres hvor mange navn som kunne meisles inn.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 106-107</ref> At han fikk et gravmæle skjenket av selve keiseren bled av umåtelig betydning for misjonens prestisje. Hans medbror pater [[João Rodrigues (misjonær)|João Rodrigues]], en veteran fra japanmisjonen, gikk så langt som å si at Ricci hadde «utrettet mer ved sin død enn ved sitt liv».<ref>Liam Matthew Brockey: ''Journey to the East: The Jesuit mission to China, 1579-1724'', Cambridge MA: The Belknap Press of Harvard University Press, s. 61</ref> Jesuittordenens nye superior for Kinamisjonen, pater Longobardo, selv anbefalt av Ricci som sin etterfølger, hadde en lang stund misbilliget Riccis metoder på grunn av den langsomme fremdriften av dette indirekte apostolatet, men fulgte nå opp etter å ha sett at andre metoder bar liten frukt.<ref name="Dictionnaire d p. 706">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706</ref> Arven etter Matteo Ricci var stor, ikke bare for misjonene i Kina og Kinas økende innsikt i vestlig vitenskap, men også ved at den avfødte en stor respekt for alt kinesisk i lærde kretser i Europa. Den tidlige [[sinologi]] i Vesten var en som var full av beundring for Kina, og dette var en holdning som skulle holde seg til ca. år [[1800]], da man i Vest begynte å se ned på kineserne. Den tidlige sinologi var i det alt vesentlige et kristent prosjekt, og den tok i en viss grad farge av det Ricci hadde skrevet: :''Av alle de hedenske nasjoner som er kjent av vårt [[Europa]], kjenner jeg ingen som har begått færre feil på religionens område enn [[Kina]] i dets tidlige antikk.''<ref>Jacques Gernet og Janet Lloyd: ''China and the Christian Impact: A Conflict of Cultures'', Cambridge: Cambridge University Press, 1985, s. 25</ref> =====Tidlige kinesiske konvertitter===== [[Fil:Ricci_Guangqi_2.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]] (t.v.) med [[Xu Guangqi]] (t.h.)]] Svært viktige for at katolisismen fikk rotfeste i lærde kretser ble de tre tidlige konvertitter som senere ble kjent under tilnavet ''kristendommens tre søyler i Kina''.<ref>Opprinnelig ble uttrykket benyttet i entall, av patrene Ricci og Trigault, om Xu Guangqi alene: «la magior colonna». Jfr. Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 405 note 1</ref> Det var [[mandarin (embetsmann)|mandarinene]] [[Li Zhizao]], [[Xu Guangqi]] og [[Yang Tingyun]]. De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til [[neokonfucianismen]]. De hadde alle nådd opp til «doktorgradsnivået» ''(jingshi)'', den høyeste klassen innen mandarinhierarkiet.<ref>Thierry Meynard, S.J.: ''Following the Footsteps of the Jesuits in Beijing'', Saint Louis, MO: The Institute of Jesuit Studies, 2006</ref> Før de ble døpt hadde deres interesse for [[buddhisme]]n vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etter hvert var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen.<ref>Daniel E. Mungello: ''Great Encounter of China and the West, 1500-1800'', Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005), s. 14</ref> Man kunne godt også inkludert en fjerde i ''søyle''gruppen, som var fullt på høyde med dem av betydning: [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]]. To andre stormandariner er også nevneverdige: [[Xu Leshan]] og [[Zheng Yiwei]]. Nå er det ikke slik at de første misjonærer neglisjerte vanlig folk. Faktisk var den første som jesuittene døpte i Shaoqing en dødssyk mann av laveste rang,<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900 (Bind II)'', New York 2005, s. 109</ref> og pater Riccis aller første konvertitt i Beijing var fra folkets bredere lag - hans kinesiske navn er nå ukjent, men han ble døpt ''Benedikt'', og levde et forbilledlig kristenliv til sin død i 1624 i den høye alder av 84 år.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 101</ref> '''Xu Guangqi''' (1562-1633) fra Shanghai var den fremste av ''«de tre søyler»''. Han var blant annet jordbruksforsker og matematiker, og ble katolikk i [[1604]]. Han ble kjent med Matteo Ricci, og forfattet bøker sammen med ham. I [[1607]] oversatte de sammen de første deler av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']] til kinesisk. Hans etterkommere forble overbeviste katolikker i mange generasjoner. '''Li Zhizao''' (1565-1630) fra Hangzhou ble døpt i [[1610]]; også han hjalp Ricci og de andre jesuittene med utforming av deres oversettelser av vitenskapelige verker til høyverdig språkform. Det var han som gjorde kjent funnet av [[den nestorianske stele]] i [[1625]], og han utgav en viktig kompilasjon av jesuittenes verker i [[1626]], ''Tianxue chuhan''.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, mange referanser</ref> '''Yang Tingyun''' (1562-1627), døpt ca. 1611, var gjennom sin utdannelse rotfestet i [[neokonfucianisme]]n og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Han hjalp jesuittmisjonærene i deres forfatterskap og under 1616-17-forfølgelsene, utgav også selv verker, og var med på å organisere kirken på sitt hjemsted Hangzhou og andre steder. ''Wang Zheng'' (1571-1644), døpt ca. 1616, var i tillegg til å være en forfatter av religiøse og andre skrifter også en oppfinner, og han hjalp med å tilrettelegge for misjonen i sin hjemprovins [[Shaanxi]]. Det har vært diskutert blant sinologer om hvor stor påvirkning kristendommen hadde på det kinesiske samfunn i den overgangsperiode som kalles Ming-Qing-årene. Det er klart at den innflytelsen er blitt overdrevet av mange. Andre har derimot ment at det kristne tankegods i virkeligheten var uforenlig med kinesisk tanke og dermed var det bare unntaksvis at den kunne gjøre seg gjeldende<ref>Jacques Gernet: ''Chine et christianisme, acion et réaction'', Paris 1982, s. 332-333</ref>, og andre mente at katolisismens sentralisering med sentrum utenlands og jesuittenes forsøk på å være både vitenskapsmenn og prester på én gang var en umulig rollekombinasjon som vanskeliggjorde gjennombruddet.<ref>Erik Zürcher: ''Bouddhisme, Christianisme et société chinoise'', Paris 1990, s. 11-37</ref> Men studerer man hvordan jesuittenes ledende konvertitter med styrke og relativ letthet klarte å skape en [[inkulturasjon|inkulturert]] kinesisk kristendom<ref>Nicolas Standaert, S.J.: ''«Inculturation and Chinese-Christian Contacts in he Late Ming and Early Qing»'', i ''Ching Feng'' 34 (4) (desember 1991), s. 1-16</ref>, som for eksempel i Hangzhou der de stod særlig sterkt i lang tid, ser man at en vellykket inkulturasjon faktisk var mulig.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press 1994, s. 2</ref> =====Ritestridens stridsspørsmål skissert===== :''(Utdypende artikkel: [[Ritestriden i Kina]])'' [[Fil:Confucius 02.png|thumb|[[Konfucius]]]] Valignanos og Riccis standpunkter til «de kinesiske riter» skulle danne skole for misjonen i over hundre år, men den var gjentatte ganger utsatt for kritikk, noen ganger åpenbart fra dårlig informert hold, andre ganger fra mer kompetente kritikere. På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid ''i Kina''. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,<ref>Kristoffer Schipper: ''«Some Naive Questions About the Rites Controversy»'', i Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries): Proceedings of the Conference held in Rome, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, s. 293</ref> selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der. Ritespørsmålet hadde to elementer, både det som i egentlig forstand hadde med riter å gjøre, og med det som bedre kan beskrives som ''terminologispørsmålet''. Av ritene dreide det seg primært om Konfuciuskulten og om forfedrekulten. ''Konfuciuskulten'' bestod av seremonier i templer eller haller til ære for [[Konfucius]]. Konfucius var etablert som nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral. ''Forfedrekulten'' var inngrodd i alle samfunnslag, og gav seg ytre uttrykk blant annet i «[[kowtow]]»-bøyninger, [[røkelse]]sbrenning og matservering foran de avdødes lik, graver eller minnetavler. [[Fil:Kindespietät.jpg|left|thumb|Illustrasjon fra ''24 eksempler på [[barnlig pietet]]'', 1846]] Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som en åndetilbedelse som [[Bibelen]] fordømmer, eller om de var å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til forståelsen av det å være ekte kineser, slik at seremoniene kun var uttrykk for akseptabel [[barnlig pietet]] (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem). Blant ''terminologispørsmålene'' var det sentrale punkt om oversettelsen av ordet Gud (eller rettere sagt [[latin]]ens Deus). Allerede [[Michele Ruggieri]] hadde etter råd fra kinesere tatt i bruk ordet ''Tiānzhǔ'' (天主 «Himmelens herre»). Matteo Ricci overtok dette, og brukte synonymt også Tiāndì (天帝 «Himmelens hersker») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»). Tiān (天, «himmel») og Shàngdì var gamle ærverdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som ''tu-si'' for det latinske «Deus» og, enda tidligere, ''a-luo-he'' for det [[assyrisk]]e og [[nestoranismen|nestorianske]] «Allah», igjen beslektet med ''[[Elohim]]'' fra [[1. Mosebok]]) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv). Men det skulle oppstå usikkerhet om ordet tiān. Ordet refererer både til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten. Ved jesuittenes møte om språkspørsmålene i [[Jiading]] i [[1627]] ([[Jiadingkonferansen]]) ble man enig om å oversette «Gud» med ''Tiānzhǔ'', og legge bort ordet ''Shàngdì'', unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed.<ref>Michael Loewe: ''«Imperial China's Reactions to the Catholic Missions»'', i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref> Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om [[kalligrafi|kalligraferte]] skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse? Både i de egentlige ritespørsmålene og i terminologispørsmålene var Ricci klart på den mest åpne side, mens motstanderne som etter hvert meldte seg var mer engstelige og restriktive. =====Jesuittenes virke innen vitenskap og teknologi===== Hele tiden under jesuittenes virke i Kina spilte vitenskap en viktig rolle. Det ble brukt som et evangeliseringsredskap: Matteo Ricci hadde funnet ut at det var en god måte å vekke de kinesiske høylærdes interesse og respekt på. Med få unntak var jesuittene alene om å følge denne strategien. De sendte mange av sine beste hoder den temmelig farefylte sjøveien til Kina, en lang reise der tapene kunne være store til sykdommer, uhell i uvær, og forlis.<ref>Felix A. Plattner: ''Jesuiten zur See'', Zürich, 1946</ref> Astronomi og kalenderarbeid ble fra tidlig av sentrale satsingsområder, fulgt av matematikk. Men jesuittenes innflytelse var også merkbar innen geografi, særlig kartografi. Ikke bare kineserne, men også europeerne, fattet interesse. Ikke minst pater Martino Martinis kart over Kina, ''Novus Atlas Sinensis'' (1655), fikk stor innflytelse også i Europa. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder,<ref>Henri Bernard[-Maître], S.J.: «Les sources mongoles et chinoises de l'atlas Martini (1655)», i ''Monumenta Serica'' 12 (1947), s. 127-144, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 224-240]</ref> og utgav verket på flere språk.<ref>H. Verhaeren, C.M..: «A German Edition of Fr. Martino Martini's ''Novus Atlas Sinensis''», i ''Monumenta Serica'' 12 (1947), s. 260-265, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 241-252</ref> Det var i mange år det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina. Innen [[botanikk]]en spilte jesuittene også en rolle, om enn en noe mindre. De introduserte også en rekke nye teknologiske innovasjoner, som for eksempel [[artilleri]] og klokkemakerkunst. Generelt han det sies at jesuittene også gav Kina svært viktige impulser ved å gjøre den vestlige [[humanisme|humanistiske]] kultur kjent i landet og ved å bruke humanismens metoder (som ''ad fontes!'' - studiet av kinesiske kildeskrifter) i sin dialog med de kinesiske lærde.<ref>Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture Presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries) - Proceedings of the Conference held in roma, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I. 1996</ref> At jesuittene var i stand til å spille på disse strenger, skyldes at de fra begynnelsen av i Europa hadde inkludert naturvitenskapelig utdannelse i sitt omfattende og dyptpløyende opplæringssystem av sine prester. I tillegg til en grundig filosofisk-teologisk og generelt humanistisk dannelse gikk de inn i naturvitenskapene i en slik grad at jesuitter på en rekke områer ble de ledende europeiske vitenskapsmenn. [[Christoffer Clavius]] gav matematikken en viktig plass i jesuittenes utdannelsessystem, og en rekke av Kinamisjonens jesuitter hadde sittet under hans lærestol.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 689-692.</ref> [[Fil:Schall.jpg|thumb|right|[[Johann Adam Schall von Bell]]]] Pater Ricci hadde før sin død oppfordret sin franske medbror [[Nicolas Trigault]] til å tråle Europa for nødvendig vitenskapelig utstyr for å kunne assistere ved det kinesiske hoff særlig på teknikkens og astronomiens område. Trigault anskaffet også en boksamling etter modell av Ambrosiana-biblioteket i [[Milano]], og fikk det bragt til Kina. Etter hvert ble meget oversatt eller gjengitt tilpasset til kinesisk. Det store katolske kinesiske bibliotek som vokste fram var til halvparten viet de religiøse vitenskaper, og til halvparten de profane vitenskaper - i alt dreide det seg om rundt tusen titler.<ref name="Dictionnaire d p. 706"/><ref>''Catalogue de la bibliotèque du Pét'ang'', utarbeidet av lasaristene i Beijing 1944-1949, omfattet 4 101 verker som hadde overlevd århundrene.</ref> Under sitt europabesøk var Trigault også i Roma og bad om tillatelse til å utdanne et kinesisk presteskap og benytte en kinesisk liturgi. Den [[26. mars]] [[1615]] gav [[Kongregasjonen for ritene]], under ledelse av [[kardinal]] [[Robert Bellarmin]] [[S.J.]], sin tilslutning til ønsket. Samme år gav [[pave Pius V]] med sitt dekret ''Romanae Sedis Antistis'' tillatelse til at [[Bibelen]] skulle bli oversatt til kinesisk, og for at både utenlandske og kinesiske prester kunne benytte kinesisk for [[Messe]]n, [[Breviar]]et og forvaltningen av [[sakrament]]ene.<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/t/trigault_n.shtml] Oppslagsordet Nicolas Trigault i ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon'', Bautz Verlag, artikkel av Claudia von Collani. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref> Noen egentlig bibeloversettelse ble imidlertid ikke gjennomført. Men i 1635 skrev imidlertid jesuittmisjonæren [[Giulio Aleni]] en bok med tittelen ''Tianzhu Jiangsheng Yanxing Jilüe'' («Den sanne historie om den inkarnerte Himmelens Herres ord og gjerninger»), som i form av en Jesusbiografi gjengav innholdet av de fire evangelier. I de følgende to århundrer ble det kontinuerlig utgitt en rekke «direkte forklaringer» og «korte forklaringer» som predsenterte bibelsk stoff i de forskjellige sammenhenger, det være seg liturgisk, åndelig eller sjelesørgerisk.<ref>Sr. Maria Ko, F.M.A.: ''«The Bible in China»'', i ''Tripod'', Spring 2007 Vol. 27 - No. 144, se [http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_02.html nettutgave] {{Wayback|url=http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_02.html |date=20070927014831 }} Nettsted besøkt 11. juni 2007</ref> Med seg tilbake til Kina hadde Trigault sin [[sveits]]iske medbror [[Johann Schreck|Johannes Terrentius]]. Han var tidligere lege og var nå astronom og venn av både [[Johannes Kepler]] og [[Galileo Galilei]], og klarte å legge grunnlagene for en astronomisk encyklopedi før han døde i [[1630]]. Hans viktigste etterfølger som hoffastronom i Beijing ble [[köln]]eren [[Adam Schall]], som kom til hovedstaden samtidig med sin medbror astronomen [[Giacomo Rho]] - begge riktignok fordi keiseren mente at de kunne fungere som militærrådgivere. De ble imidlertid raskt opptatt med keiserens planlagte kalenderreform og med forutsigelsen av [[solformørkelse|sol]]- og [[måneformørkelse]]r. Disse hoffjesuittene nøt høy prestisje ikke bare ved [[Ming-dynastiet|ming]]hoffet men også generelt blant høylærde mandariner. De utgav både filosofiske, religiøse og naturvitenskapelige verker og nøt høy prestisje, trass i opposisjon fra en del buddhistiske [[bonse]]r og funksjonærer.<ref name="Dictionnaire d p. 706-707">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706-707</ref> =====Den neokonfuciansk-kristne ortodoksi===== Jesuittenes kateketiske arbeid skapte en særegen ny ortodoksi som noen forskere har kalt «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi». '''''Tiānzhǔ Shiyi'' [[1603]]''': En tidlig og viktig spore for «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi» var Matteo Riccis teologiske arbeider, og da fremfor alt katekismen ''Tiānzhǔ Shiyi''. At dette fant gehør, ble gjenspeilet av de ledende mandarinene som konverterte til kristendommen. [[Fil:Wanguo Quantu.jpg|thumb|Pater [[Giulio Aleni]]s forbedrede utgave av p. Riccis verdenskart]] '''''Wanwu Zhenyuan'' [[1628]]''': Mange andre misjonærer fulgte i hans fotspor, men den viktigste av dem var pater [[Giulio Aleni]], som utgav katekismen ''Wanwu Zhenyuan'' («Alle tings sanne opprinnelse») fra [[1628]]. Denne fremstillingen av naturlig teologi ble et hjørnesteinsverk for kinamisjonen, slik at kineserne ut fra sine kulturelle forutsetninger kunne undervises i hvordan mennesket ved bruk av sine naturlige evner og opplyst av sin naturlige fornuft kunne nå frem til kunnskap om Gud. I åpningskapittelet «Alle ting har sitt opphav» tok Aleni for seg den påstand en del kinesiske lærde kom med om at [[de kinesiske klassikere]] tiet om himmelens og jordens opphav. Dette var ikke korrekt, fremholdt Aleni siden klassikerne berettet om at alle ting hadde sitt opphav på [[Fuxi]]s, [[Shennong]]s og [[Huangdi]]s tid, [[Sanhuangwudi|den legendariske kinesiske urtid]]. De gamle kjente til perioden før deres egen era, og innså at himmelens og jordens opphav ikke kunne ha vært så lenge før det. Uten å krenke de kinesiske bilder av himmelen som fader og jorden som moder, eller deres begges mildhet ''(en)'', fremholdt Aleni at hverken jord eller himmel - verken alene eller i spontant samvirke - hadde frembragt mennesket eller tingene. Denne argumentasjonen går over i en drøftelse av skaperen av himmel, jord og alle ting, som ikke bare skaper men også opprettholder alt i deres eksistens. Dette er Himmelens herre ''(Tiānzhǔ)'', himmelens og jordens skaper, all skapnings opphav, og som selv ikke har noe opphav.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 18-19</ref> '''''Zhujiao yuanqi'' [[1643]]''': Adam Schall bygget på Aleni men var klarere i sin fremstilling av det universelle ved læren om «Himmelens Herre». Vel var det blitt vanlig i Kina å kalle den for «Læren fra Vest», men sannheten om Himmelens Herre var større enn at den kunne karakteriseres med kompassretninger. Adam Schalls viktigste verk i så måte var hans firebinds fremstilling ''Zhujiao yuanqi'' (Kristendommens opprinnelse og fremgang, 1643) og den kortversjonen (''zonglun'') av dette verket som han i [[1642]] hadde utarbeidet for en siste Ming-keiseren, [[Chongzhen-keiseren|Chongzhen]]. Kosmologien og argumentasjonen for Guds eksistens ut fra den naturlige åpenbaring var mer utviklet, og han fremhevet hvordan den gode hersker, både den himmelske hersker og de forskjellige jordiske hersker, bygde sitt herredømme på «Den Store Fred». For å vise veien til Den Store Fred, analyserte han de tre tradisjonelle lærer konfucianismen, taoismen og buddhismen. De to sist nevnte brukte han lite plass til, fordi de aller fleste av disse lærers tilhengere ''«aldri når frem til denne vei»''. Han fant mer å bygge på innen konfucianismen, men sa at den ikke kunne anses for å representere den universelle lov. Men den ferske innsikt om den nyoppdagede [[den nestorianske stele|nestorianske stele]] gav ham, gjorde han rede for hvordan lærde fra Syria hadde bragt innsikten om ''jingjiao beiwen'' til Kina i Zhen'guan-perioden av Tang-dynastiet. Denne lære var gått tapt, men det var denne som Matteo Ricci hadde bragt tilbake til Midtens Rike nesten tusen år etter. Schall medgav også at kinesiske kritikere hadde rett i at læren om ikke å være hevnlysten mot sine fiender og om å elske sin neste, var krevende. Men man ville gå i mot ''«Himmelens herres rette instruksjoner»'' hvis man justerte på dette for å gjøre læren lettere å følge.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 19-20</ref> =====Langsom vekst i Ming-dynastiets nedgangstider===== {| class="wikitable" style="text-align:center; float:right; clear:right;" |+ ''Tabell over katolikker i Kina 1585-1800'' ! År !! Katolikker |- | 1585 || 20 |- | 1597 || 100 |- | 1600 || 2 000 |- | 1610 || 2 500 |- | 1615 || 5 000 |- | 1627 || 13 000 |- | 1636 || 38 000 |- | 1670 || 274 000 |- | 1700 || 300 000 |- | 1800 || 200 000 |} Det kinesiske rikes tilsynelatende velvære maskerte dype problemer, og det hjalp ikke keiseren levde sitt eget liv i sitt enorme palass med sine [[konkubine]]r og [[evnukk]]er. Dyktige patrioter mistet motivasjonen. Politisk selvtekt og korrupsjon tok overhånd, hungersnøder og opprør brøt ut. I mens rykket de halv-nomadiske [[mandsjuene]] langsomt men sikkert nærmere hovedstaden. Lærde kristne så med fortvilelse på Ming-dynastiets gradvise sammenbrudd.<ref name="Dictionnaire d p. 706-707"/> Midt i det hele arbeidet et tyvetall misjonærer spredt rundt i landet og tok seg tålmodig av de små kristne grupper i landets indre, rundt [[Chang Jiang]]s nedre løp, i Shanghai, i Hangzhou og så videre, i alt bare noen få tusen. Overalt var det Matteo Riccis eksempel de fulgte, men etter hvert slik den ble videreutviklet av pater Giulio Aleni i [[Fujian]]provinsen.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei:Taipei Ricci Institute 1997, s. 151-159</ref> Sammenlignet med de tall spanjolene kunne vise til fra Latin-Amerika eller Filippinene var det ikke meget. Men Kina var en høykultur; det stiller andre krav til misjonen. Og jesuittenes metode bar rike frukter i andre høykulturland. Pater [[Alexandre de Rhodes]] vant mange tusener til kristendommen i [[Annam]] og [[Tonkin]],<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/r/rhodes_d_a.shtml] Oppslagsordet Alexandre de Rhodes i ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon'', Bautz Verlag, artikkel av Claudia von Collani. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref> og rett før utbruddet av forfølgelsene i Japan var antallet katolikker der vokst til rundt 300 000.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'' (Bind II), New York 2005, s. 89</ref> ====Manila-baserte misjonærers komme (1631 og utover)==== Frem til [[1631]] var jesuittordenens misjonærer i [[padroadosystemet|det portugisiske patronatet]]s tjeneste de eneste som drev kristent misjonsarbeid i Kina. Men i [[1620-årene]] tapte Ming-dynastiet tapte mer og mer grepet om de hovedstadsfjerne områder, som provinsen [[Fujian]]. Fra akkurat Fujian var det svært mange utreiste kinesere som hadde slått seg ned i og rundt [[Manila]] på de spanskstyrte [[Filippinene|filippinske øyer]]. Der bygde spanske ordensprester egne menighetskirker for dem, og ble til en viss grad kjent med deres levesett. De spanske prestene dro også til [[Taiwan|Formosa]] og misjonerte der, og håpet på muligheten å ta over til Fastlandet en gang. Portugal og padroadobispedømmene [[Goa]] og [[Macao]] ville ikke ha slik innblanding, og det var også jesuitter som engasjerte seg for å forhindre spanjolenes komme; de var jo understilt [[det spanske patronatet]]. Men den nyopprettede (1622) [[Propagandakongregasjonen]] i Roma var ikke så tilbøyelig til å la portugisiske interesser stille seg hindrende i veien for at flere misjonærer engasjerte seg i Kina. =====Andre misjonsmetoder===== Fra sine ordeners ferske fotfester på [[Formosa]]<ref name="Kenneth Scott Latourette 1929">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 108</ref> gikk i [[1631]] så [[dominikanerordenen|dominikanerpateren]] [[Angelo Cocchi]] og i [[1633]] dominikaneren [[Juan Bautista de Morales|Juan Morales]]<ref>Benno Biermann, O.P.: ''Die Anfänge der neueren Dominikanermission in China'', Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung, Münster 1927</ref> og [[fransiskanerne|fransiskaneren]] [[Antonio de Santa Maria]]<ref>Otto Maas: ''Die Wiederöffning der Franziskanermission in China in der Neuzeit'', Münster 1926.</ref> i land i Kina. De ble tatt i mot av kristne i [[Ningde|Fu'an]]<nowiki></nowiki>området i [[Fujian]] som var blitt døpt av den italienske jesuittpater Giulio Aleni. Dette var på en tid da bispestolen i Macao hadde vært vakant i lengre tid, og jesuittene til tross for et relativt høyt antall var spredt tynt utover landet. Det var også oppstått usikkerhet i misjonen på grunn av [[ritestriden i Kina|ritestriden]]. Den striden skulle få ny næring med de nye ordeners komme. Flere av de nye prestene hadde verken jesuittenes [[humanismen|humanistiske]] utdannelse og heller ikke deres lange erfaring med de stedlige forhold. Det er likevel ikke rettferdig å anta at de forfektet avleggse metoder i sitt arbeide, som middelaldermennesker i [[renessansen]]. Det er noen ganger blitt hevdet at de spanske ordensfolk og hele den spanske kirke sørget for troens utbredelse ved hjelp av undertrykkelse av loale religiøse tradisjoner. Men realitetene er langt mer sammensatt.<ref>Pierre Duviols: ''La lutte contre contre les religions autochtones dans le Pérou colonial: "l'extirpation de l'idolâtrie," entre 1532 et 1660'', Lima: Institut français d'études andines, 1971, s. 339</ref> De ble bestyrtet over truslene mot «den rene tro» som de mente å se i de katolske fellesskap jesuittene hadde grunnlagt. Det er blitt hevdet at disse dominikanere og fransiskanere felte sin dom over jesuittenes metoder uten å ha den minste bakgrunn for å vurdere kinesiske forhold. Det er ikke helt rettferdig. De et utstrakt arbeid i utenlandskinesiske miljøer på Filippinene, særlig i bydelen ''Parian'' i Manila, der befolkningen stammet fra det sørlige Fujian. Misjonærene hadde dermed til og med et grunnlag i den relevante kinesiske dialekt som de stod overfor i Fujian. At de vurderte situasjonen såpass annerledes enn jesuittene kan dermed ikke tilskrives overfladiskhet; uenigheten var mer solid fundert.<ref>James Sylvester Cummins: «Two Missionary Methods in China: Mendicants and Jesuits», i ''Archivio Ibero-Americano - Revista de Estudios Historicos'' Año XXXVIII (Enero-Diciembre 1978: Número extraordinario con ocasión del IV Centenario de la llegada de los franciscanos a Filipinas 1578-1978: España en Extremo Oriente: Filipinas - Japon - China), s. 50</ref> =====Martyrium og utvisning===== Deres intense pågangsmot førte til mange konversjoner. Men deres fordømmelser av konfucianske skikker som overtroiske provoserte de stedlige [[mandarin (embetsmann)|mandariner]], som anskaffet og utviklet store mengder anti-kristne skrifter, og appellerte til den nye keiseren for å få ryggdekning for mottiltak. Svaret kom til [[Fuzhou]] den [[4. november]] [[1646]]<ref>{{kilde www |url=http://eglasie.mepasie.org/2000/septembre/chine/7_2000/dossier1_1/index.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-02-11 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930020010/http://eglasie.mepasie.org/2000/septembre/chine/7_2000/dossier1_1/index.htm |arkivdato=2007-09-30 }} P. Jean Charbonnier: ''Canonisation des martyrs de l'Église en Chine''. Nettsted besøkt 11. februar 2007</ref>, og raskt ble en av de mest fremgangsrike av dominikanere, [[Francisco Fernández de Capillas]] arrestert i [[Fu'an]] og underkastet en skueprosess. Han ble halshogd [[15. januar]] [[1647]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/fcapilla.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 11. februar 2007</ref> og betraktes ofte (litt unøyaktig)<ref>For eksempel ble en katolsk biskop martyrdrept i Zaitun i 1362, og holder man fast ved Kinas nåværende grenser ble en fransk fransiskanerbiskop Rikard av Burgund drept for sin tros skyld av muslimer i 1265 i Almalyq (rett vest for Yining, nær grensen til Kasakhstan) i daværende Ili-Baliq, jamfør P.X. Mertens: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939, s 1.</ref> som Kinas «protomartyr». Resten av prestene ble utvist samme år. De kunne imidlertid vende tilbake etter kort tid. ([[Augustinerordenen|Augustinere]] fra Filippinene kom også, men de etablerte seg ikke før i [[1680]] og skulle aldri bli så fremtredende som de andre.)<ref>B. Martínez: ''Historia de las misiones augustinianas en China'', Madrid 1918.</ref> =====Ritestriden inn i en ny fase===== Med dominikanerne og fransiskanerne ble ritestriden skjerpet. Stridens første fase, den internt jesuittiske, var bilagt ved at hovedkvarteret i Roma etter granskning ikke hadde reagert og etter [[Jiadingkonferansen]] i [[1629]] hadde skapt enighet blant jesuittene i Kina. Fra dominikanernes side var det fremfor alt pateren [[Juan Bautista de Morales]] O.P. som målbar kritikken, fra fransiskansk hold var det pater [[Antonio Caballero de Santa María]] O.F.M. Antagelig uten å ha gitt seg selv nok tid til å bli kjent med kinesisk kultur og finne ut hva jesuittene hadde gjort, sendte de en fordømmelse til biskopene på [[Filippinene|de filippinske øyer]]. Pater Morales utarbeidet i [[1639]] et memorandum om saken til jesuitter-misjonens visitator pater Emmanuel Diaz (senior). Biskopene sendte den klagen de hadde mottatt til pave [[Urban VIII]] (1623-1644) i [[1635]], og snart var allmennheten kjent med kritikken. Da pater Diaz drøyde med å svare, reiste Morales selv til Roma og fremla spørsmålet der i [[1645]]. Der endte det i første omgang med at pave [[Innocent X]] (1644-1655) i et dekret av [[12. september]] samme år tok stilling mot aksepten av de kinesiske riter. =====Patronatsproblematikken===== [[Fil:Portuguese Empire map.jpg|thumb|Det portugisiske velde på [[1500-tallet]]. Forstørr bildet for detaljer.]] :''(Se også [[Den portugisiske patronatsretten]])'' I tillegg til særlig dominikanernes og jesuittenes avvikende tilnærming til misjonsmetodene, var det også andre grunner til friksjonene mellom nykommerne og jesuittene. Jesuittene var beskyttet av [[Portugal]] og deres beskyttere var så nært som i byen og [[padroado]]bispesetet [[Macao]]. Men fransiskanerne og dominikanerne var spanjoler, og de søkte sin ryggdekning fra erkebiskopene og [[Liste over generalguvernører på Filippinene|generalguvernørene]] i [[Manila]]. Så tidlig som i [[1638]] brøt det ut en åpen kontrovers på Filippinene mellom de stedlige jesuitter som forsvarte sine ordensbrødre, og på den annen side dominikanerne og fransiskanerne. I Roma var det allerede langt tidligere blitt klart at de portugisiske og spanske patronatene ikke lenger gav de gevinster for troens spredning som de en gang gjorde. Tvert i mot klarte de ikke å leve opp til de store utfordringer misjonen stod overfor, og samtidig innskrenket de kraftig Pavestolens mulighet til å få satt remedier ut i livet. Pavestolen hadde først forsøkt å bøte på problemet med å engasjere ordensprester fra andre nasjoner enn Portugal og Spania. Men disse ordensfolkene var også bundet til sine ordensforesatte, som ikke nødvendigvis tenkte likt og heller ikke alltid var lydhøre overfor Roma. Så det tiltaket gav ikke fullgode resultater. I tillegg omfattet patronatsbispedømmene ofte så svære områder at misjonærene ofte var isolerte og overlatt til seg selv. Koordinasjon var vanskelig, og isolasjonen førte til at heller ikke vilje til koordinasjon var den helt stor blant folk som var blitt vant til å foreta sine egne selvstendige vurderinger. Ettersom misjonærene ikke hadde biskops rang, kunne de heller ikke stifte fullverdige lokalkirker.<ref>Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 711</ref><ref>António da Silva Rego (red.): ''Documentacão para Historia das Missoes do Padroado Portugues do Oriente'', Bd. I-VI, Goa, 1949-1951</ref> Det var først etter at [[Propagandakongregasjonen]] ble grunnlagt og jesuitten [[Alexandre de Rhodes]] senere i århundret bragte nye ideer med til Roma etter mange års arbeid i [[Indokina]] og [[Macao]] at man slo inn på nye veier (se nedenfor: ''Propagandakongregasjonens engasjement''). ===Dynastiovergripende ekskurs 1: Katolske kvinner og kinesisk kultur i det sene Ming- og tidlige Qing-dynasti=== [[Fil:Wife of Xu Guangqi.jpg|thumb|Xu Guangqis hustru]] Før 1800 var det ingen kvinnelige misjonærer i Kina. [[Konsilet i Trient]] hadde fastholdt og foreskrevet at medlemmer av kvinnelige ordenssamfunn, det vil si for det meste [[nonne]]r, skulle leve strikt klaustrert. Dette, sammen med de særegne kinesiske kjønnsroller, betød at det katolske arbeid blant kvinner i Kina stod overfor utfordringer som krevde stor kreativitet. Det er et faktum at kvinner spilte en essensiell rolle for spredningen av kristendommen i Kina. Men lite forskning er foretatt på dette området, og selv om interessen for emnet er blitt påtakelig siden slutten av 1900-tallet, tilsier den beskjedne kildesituasjonen at dette trass i tiltakende forskning vil forbli utilfredsstillende utforsket. Dette gjelder særlig for tiden før år 1800. Misjonærenes brev beskriver riktignok i en del detalj kvinners rolle i det kinesiske samfunn (aspekter som [[fotbinding]], [[konkubinat]] og [[prostitusjon]]), og det gjenstår her fremdeles ugjort forskning (2007).<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393</ref> Men det er relativt få biografier om kvinner, og intet som kan sammenlignes med det man finner om ledende kristne kinesiske menn. Et bemerkelsesverdig unntak er Candida Xu, hvis innsats og levnet ble beskrevet i en bredt publisert biografi av jesuitten [[Philippe Couplet]] (''Historia nobilis feminæ Candidæ Hiu christianæ Sinensis'', 1688, oversatt til en rekke språk). ====Candida Xu==== [[Candida Xu]] ([[1607]] - [[1680]]) var barnebarn av stormandarinen [[Xu Guangqi]], og særlig etter hun ble enke gav hun betydelig åndelig og materiell støtte til misjonen. Han var kateket for sin slekt og deres hushold, og hun støttet sterkt opp om katolske [[sodaliteter]]s virke. De kulturelle barrierer i Kina som gjorde det vanskelig for prestene å utøve nær pastoral rådgivning av kvinner var hun med på å finne løsninger på. Hun var den drivende kraft bak det meste av det den formelt ansvarshavende misjonæren i Shanghaiområdet, pater [[Francesco Brancati]], fikk utført.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 308.</ref> Hun fikk jesuittene til å spre passende religiøs litteratur blant kvinnene, og underviste selv tenåringsjenter om hvordan de, i strid med sosiale konvensjoner, skulle [[skriftemål|skrifte]] for prestene. Hennes finansielle bistand var også svært betydningsfull, både ved å muliggjøre bygging av kapeller og å utsmykke dem. Det er beregnet at hun virkeliggjorde byggingen av over hundre kapeller i Shanghai-området og annetsteds. Hun var blitt enke i ung alder, og ble så raskt den ledende kinesiske katolske kvinne på sin tid. Hun donerte midler som anskaffelsen av den boksamling som pater Philippe Couplet presenterte for pave [[Innocent XI]] i [[1685]] og om nå oppbevarers i [[Vatikanbiblioteket]]. Da hun døde forordnet jesuittenes generalsuperior i [[Roma]] at alle jesuitter skulle frembære tre messer for hennes sjel ettersom hun var en slik støtte for Kinamisjonen.<ref>Noël Golvers: ''«Le rôle de la femme dans la mission catholique au dix-septième siècle au Jiangnan: Philippe Couplet et sa biographie de Candida Xu (1607-1680)»'' i ''Verbiest Courrier'' 10, (June 1998), s. 5-7</ref> Candida Xu var ikke det eneste forbilde for katolske kvinner den gang. Kildene nevner og priser også kvinner som ''Agnes Yang'' i [[Hangzhou]] (datter av [[Yang Tingyun]]) som ledet en gruppe [[konsekrert jomfru|konsekrerte jomfruer]] som utførte karitativt arbeid, ''Agata Tong'' (hustruen til mandarinen Tong Guoqi) som samarbeidet med Candida Xu og fikk sin mann til å gjenoppbygge kirker i [[Fuzhou]] og [[Ganzhou]] etter en forfølgelsesperiode og bistå med å bygge kirken i Hangzhou (1659). ''Justa Zhao'' og ''Monique Min'' hjalp pater [[Giandomenico Gabiani]] med å opprette menigheter i [[Yangzhou]] og [[Zhenyang]] i provinsen [[Jiangnan]]. Noen kilder gir grunn til å anta at de viktigste av misjonens kinesiske støttespillere på det praktiske plan var kvinner, som vel også var klare over at kristendommen hadde et frigjørende potensial i forhold til de kinesiske kjønnsroller.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393-395</ref> Ikke bsare jesuittenes misjon fikk uvurderlig hjelp av slike kvinner; dominikanerne hadde for eksempel den viktige ''tertiar'' ''Petronilla Teing'' i [[Xiapu]] i Fujian.<ref>Raffaela Mantovanelli: ''Women: Half of Heaven also in the Church'', i ''European Ecumenical China Communication'', no. 5, s. 72</ref> ====''nei'' 内 og ''wai'' 外==== Det kinesiske kjønnsrollemønster var et stort hinder for presters kontakt med kvinner. De var henvist til hjemmet, og de atskilte kvinne- og mannssfærer (henholdsvis ''nei'' 内 og ''wai'' 外) forbød fysisk kontakt mellom kvinner og menn. Kjønnsrollene var sterkt diskriminerende, og bak den lå det en systemimmanent logikk. I grunnlaget for det konfucianske relasjonssystem var forståelsen om en naturgitt orden og harmoni, en lov som overordner og understiller, og en kvinne er underlagt sin far/mann/eldre bror. I tillegg kommer yin/yang. ''Tang'' er en positiv kraft, synonymt med maskulin kraft, den opplyste dag, åpenheten utad, innrettet mot det sosiale liv. ''Yin'' er en negativ kraft, synonymt med feminin svakhet, mørke, åpenhet mot det indre, mot hus og hjem og familie.<ref>Raffaela Mantovanelli: ''Women: Half of Heaven also in the Church'', i ''European Ecumenical China Communication'', no. 5, s. 68-69</ref> Dermed var prestene oftest henvist til indirekte adgang til kvinner, som derfor måtte formidles trosundervisningen fra sine ektemenn. Man ska ikke tro at hustruene fulgte sine menn nærmest som vedheng; i hvert fall i de høyere samfunnslag hadde de en status som tilsa at de tillot seg å fatte egne beslutninger om slikt. Da stormandarinen [[Yang Tingyun]] først sendte bort sine sekundære hustruer og lot seg døpe i [[1613]], måtte det grundige undervisningsrunder til for resten av husholdet, og hans hustru lot seg ikke overbevise før to år etter. Det var ikke noe snakk om å følge med på lasset, eller bli kristen utelukkende i takknemlighet for at misjonærene hadde ryddet opp i det polygamiet som de fleste kinesiske kvinner i virkeligheten var lite tilfreds med. Men straks de konverterte, ble de ofte svært aktive i spredningen av tro og andakter i ''nei''-sfæren av familien. Dermed ble de i virkeligheten misjonærer av stor betydning. ====Katolske kvinner ved Ming-hoffet==== [[Fil:Ming-Imperial-Court.jpg|thumb|right|Kvinner ved keiserhoffet]] De kvinnelige konvertitter ved det keiserlige hoff mot slutten av Ming-tiden er særlig interessante. Det begynte med at noen [[evnukk]]er konverterte i [[1632]], og dette var «menn» som hadde en mulighet til vanlige samtaler med palassets kvinner, noe som var umulig for andre. Snart fulgte en bølge konversjoner blant dem. Man skal ikke tro at det her dreide seg om konkubiner. Mange var tjenestekvinner for keiserens hustruer og konkubiner, men mange var meget mer enn det. Ettersom palasset ikke kunne ha «vanlige» menn i staben var det velutdannede kvinner og evnukker som innehadde en rekke nøkkelposisjoner. Noen av de katolske kvinnene var sekretærer, andre var ''«ghostwriters»'' for keiseren som utformet keiserlige reskripter, edikter og andre dokumenter. I [[1637]] hadde 18 slike kvinner konvertert. Likesom i mandarinsystemet var det også et hierarki blant palasskvinnene med et begrenset antall på hvert trinn: Tre av de konverterte var blant de 12 av høyeste eller første klasse, én av 2. klasse, fire av 3. klasse, åtte av fjerde klasse, de to siste var emeriterte fra 1. klasse. I [[1638]] steg antallet katolske kvinner i [[Den forbudte by]] til 23, i [[1639]] til førti og i [[1642]] til femti. De dannet et særegent fellesskap. Den eneste kontakt med misjonærene de hadde, var pr brev. Pater Schall skrev utlegninger om kristen lære som evnukken Wang bragte videre; de bad i svarbrev om åndelig rådgivning, listet opp sine feil og bad om tilgivelse. Noe sakramentalt skriftemål kunne ikke dette bli, brevene ble det nærmeste man kom. Et kapell ble innredet for dem der de samlet seg til bønn og instruksjon formidlet ved Wang, og her døpte Wang nyomvendte. I [[1640]] utnevnte pater [[Francisco Furtado]] (jesuittenes superior i Nord-Kina) én av damene til direktør for gruppen. Det er høyt usannsynlig at pater Schall noensinne kunne feire noen messe for dem. Han gjorde det leilighetsvis for evnukkene, men skriver at misjonærene var ute av stand til ha noen gudstjeneste for kvinnene i palasset. Keiseren og keiserinnen var godt oppmerksom på hva som gikk for seg, og de katolske kvinnenes fromhet og iver gjorde inntrykk på dem. Noen av konvertittene foreslo frimodig at de også burde la seg døpe. Bare én av keiserens hustruer, en from buddhist, bar negativt innstilt til katolikkene. Det ble også sagt at keiseren foreslo for noen av sine hustruer at de skulle konvertere. Ming-dynastiets fall gjør at man ikke kan vite om disse misjonerende katolske hoffkvinner ville ha lykkes i å vinne keiseren for kristendommen.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 311-313.</ref> Jesuittene var meget klar over at den kristne monogame ekteskapslære ville være en stor utfordring, men de ville helt sikkert ikke vært med på å gi noen «særordning» for keiseren.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 274-275.</ref> De hadde heller ikke unnlatt å [[ekskommunikasjon|ekskommunisere]] en av sine viktigste konvetitter og støttespillere, stormandarinen [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]], da han tok seg en konkubine.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 661</ref> ====Gudstjeneste og sakramenter==== =====Kvinnegudstjenester og kvinnekapeller===== Forholdene i palasset var ekstra rigide, men også generelt i Kina måtte det regel være et heller fjernt forhold mellom prester og døpte kvinner; det var også nødvendig for at misjonærene ikke skulle bli utsatt for mistanke om seksuelle forhold med gifte kvinner. Ett resultat var at kvinner organiserte egne liturgier med synging av bønner, slik som var vanlig også blant buddhistene.<ref>Paul Bornet: ''«L'apostolat laïque an Chine aux XVIIe et XVIIIe siècles»'', i ''Bulletin Catholique de Pékin'' (janvier-mars 1948), s. 41-67</ref> Noen kilder indikerer at det under [[Qing-dynastiet|mandsju-styret]] raskt ble noe lettere, slik at kvinner kunne komme til presteledede gudstjenester, men da til andre tider enn mennene. De rikere katolske kvinner i Beijing kunne møtes slik flere ganger om året, men på landsbygda var det mer sjeldent.<ref>John W. Witek S.J.: ''«Reporting to Rome: Some Mayor Events in the Christian Community in Beijing, 1686-1687»'', i ''Actes du VIIe colloque international de sinologie, Chantilly 1992: Échanges culturels et religieux entre la Chine el l'Occident'' (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, 312-313</ref><ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 395</ref> Det ble tidlig klart at den kristne blanding av kjønnene under messene utløste en masse mistanker; å operere med manns- og kvinneside var slett ikke tilstrekkelig. Det ble nødvendig med atskilte gudstjenester. Det var ikke bare mistanker (og i forlengelsen av det: antikristen propaganda) og seksuelle orgier og presters omgang med kvinner, men det ble også assosiert til [[Den hvite lotus]]. Dette buddhistisk-inspirerte hemmelige selskap som ofte var arnested for samfunnsomveldende konspirasjoner hadde også møter der kjønnene ble blandet. Det bestod en reell forvekslingsfare flere steder: Var kanskje kristendommen en variant av dette undergravende hemmelige selskap?<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 395-396</ref> Som misjonen utviklet seg arrangerte kirken ikke bare forskjellige møtetidspunkter, men også atskilte møtesteder, for kvinnene. For eksempel nevner en kilde fra 1732 at av de 15 kirker som fantes i [[Guangzhou]] var det åtte for menn og syv for kvinner - med sine egne kvinnelige ledere. Det var likeså separate foreninger for kvinner og menn. Selv om disse ordningene samsvarte til den kinesiske samfunnsorden, innebar de at kvinner gjennom sine nettverksoppbygninger fikk større innvirkning samfunnsmessig enn de ellers ville ha hatt - fordi kristendommen betrodde oppgaver mer likeverdig mellom kjønnene. Noen kvinner ble opplært til å døpe syke barn eller til å gi dåpsforberedelse til voksne kvinner. =====Berøringsproblemet===== Misjonærene måtte tilpasse liturgiene til det strikte ''nei/wai''-skillet. I liturgien krevde både [[dåp]]en og særlig [[sykesalving|den siste olje]] at presten berørte den troende. Misjonærene innhentet tillatelser som reduserte berøringene til et minimum, og fikk også fritak fra en rekke av dem. Datidens ritualer foreskrev egentlig en rekke berøringer: Ved dåp var det i tillegg til overøsning av vann også plassering av salt på dåpskandidatens lepper, berøring med finger vætet med spytt på hans/hennes ører, og salving med olje på panne og bryst; for den siste olje ble det lett oljing av panne, ører, øyelokk, munn, håndflate, osv.<ref>Problematikken om kvinners dåp er mer detaljert behandlet hos Johannes Bettray: ''Die Akkomodationsmethode des P. Matteo Riccis S.J. in China'', Roma: Gregoriana 1955, s. 335-340.</ref> Et annet aspekt var segregeringen av kjønnene i det vanlige gudstjenestelige liv. Ikke alltid fungerte tillempningene etter intensjonen. Ettersom kroppssalvingene ved dåp ble redusert eller bortfalt ble det åpenbart fra enkelte presters side «kompensert» med desto grundigere salving på hodet. Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]] anklaget noen jesuitter for «å gni og frottere kvinnenes ansikter med sine hender», og det var ikke det minste overraskende at vakte mistanker hos deres kinesiske ektemenn, mente han.<ref>James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, s. 149</ref> Det kan dog se ut til at dette problemet ikke kan ha vært så stort; det kan rett og slett ha dreid seg om skruppuløsitet hos helt nyordinerte prester som aldri hadde foretatt noen dåp før de var i Kina. Med veiledning rettet den slags seg. =====Kritikk av jesuittenes tillempninger===== De kulturelle justeringer som jesuittene her foretok som del av sin akkomodasjonsmetode, falt ikke i god jord hos mer europeistisk orienterte misjonærer. I [[dominikanerordenen|dominikanerpateren]] [[Juan Bautista de Morales|de Morales]]' klageskriv til Roma mot jesuittene i [[1645]] inneholdt som en av sine anklagende «avsløringer»: ''«Når [jesuitt]fedrene døper kvinner, unnlater de å applisere spytt på deres ører, og forsømmer å olje deres bryst og hode»''. Jesuittene anså det som en selvfølgelig kulturell tilpasning at disse ikke-essensielle deler av datidens dåpsrite ble utelatt. Jesuitten Furtado skrev også dette i sitt forsvarsskrift som tilslutt havnet på pave [[Urban VIII]]s bord: :''«Blant kineserne er det høyst irregulært og uanstendig å blottlegge en kvinnes bryst og å berøre hennes hender eller munn. Hvis det overalt er nødvendig for Evangeliets tjenere å utvise omhu i deres omgang med kvinner, så er dette enda mer nødvendig i Kina».''<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 272-273.</ref> =====Skriftemålet===== Et særlig problem var [[skriftemål]]et, som foregår ved en privat samtale mellom (den mannlige) presten og den kinesiske kvinne. I forhold til især hennes ektemann var dette noe meget kulturfremmed: En religion som foreskriver at kvinnen til gitte tider skulle gi en fremmed mann hemmeligstemplet innsikt i hennes innerste tanker og handlinger, i en kultur der ektemannen selv knapt hadde anledning til å møte sin brud på tomannshånd før bryllupet og som også etter bryllupet bare sjelden kunne ha noen dypere samtale med hennes nærmeste slektninger.<ref name="Nicolas Standaert 2001">Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 396</ref> Skriftemålsdisiplinen var nok en viktig grunn til at det ble satt ut lidderlige rykter allerede om pater Ricci og pater Longobardo, og den alltid gjestmilde pater Schall - som i de farefulle tider rundt dynastiskiftet både gikk på husbesøk for å se til kristne i skjul og hadde enda mer «åpent hus» enn vanlig for alle som fryktet for overfall, var utsatt for en vedvarende ryktestrøm.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 273.</ref> Jesuittene utviklet forsiktigvis et svært godt system for kvinners skriftemål for at tenkende mennesker ikke skulle falle for ryktene. Én metode var denne: I borterste enden av husets største rom ble det hengt ned en matte fra taket. Skriftefaren satt på den ene side, og den skriftende på den andre, begge tett inntil matten for å kunne høre den annens lave stemme. I motsatt ende av rommet satt husets mester, slik at han kunne alt se, men intet høre.<ref>Daniello Bartoli: ''Dell'istoria delle Compagnia de Gesù. Terza parte dell'Asia'', Ancona: Giuseppe Aureli 1843, Bind 4 s. 89</ref> ====Konsekrerte jomfruer==== Kvinner som viet seg til det religiøse liv ble i forfølgelsestider gjennomgående mildere behandlet enn mennene. Men dette var ikke en generell sannhet. Det var særlig vanskelig når en ung kvinne valgte å leve jomfruelig av religiøse grunner og avla kysthetsløfte i stedet for å gifte seg. I et samfunn der forholdene mellom ektemann og hustru ikke alltid var preget av respekt for likeverd, og ekteskap og enkers gjengifte gjerne var arrangerte og tvungne, var det sikkert mange katolske kvinner som så på muligheten av å leve som konsekrerte jomfruer som meget befriende. Man finner de første eksempler på slike jomfrufellesskap allerede i [[1630-årene]] i de dominikanskledede misjoner i [[Fujian]]. De oppgaver som slike organiserte grupper av konsekrerte jomfruer fikk, var også svært meningsfylte. De opererte utenfor den sedvanlige patriarkalske kontroll, og som regel var deres ansvarsforhold i forhold til de omreisende misjonærer basert på tillit og stor selvstendighet.<ref name="Nicolas Standaert 2001"/> Et særlig kinesisk initiativ var grunnleggelsen av et institutt for kristne jomfruer i provinsen [[Sichuan]] mot midten av [[1700-tallet]].<ref>Robert E. Entenmann: ''«Christian Virgins in Eighteenth-Century Sichuan»'', i ''Christianity in China'' (1996), s. 180-193</ref> Det var disse kvinnene som primært stod for katolisismens vitalitet og vekst der. Selv om de til å begynne med syntes å hold seg til det kontemplative liv, tok de villig på seg oppgaver innen evangelisering og sosial virksomhet fra [[1770-årene]] av. De utøvet en rekke kirkelige verv og forestod nødhjelp og medisinsk omsorg. Deres mest vedvarende bidrag lå i at de drev en rekke skoler for jenter (hvis utdannelse i regelen ellers ble neglisjert).<ref name="Nicolas Standaert 2001"/> Da en rekke misjonærer ble utvist og kinesiske prester forvist før og etter århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet var det som oftest slike konsekrerte jomfruer som ble betrodd de kirkelige eiendommer.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 397</ref> ====Drap av småpiker, barneekteskap, polygami og jenteskoler==== Helt frem til langt inn på [[1900-tallet]] forble de kinesiske kvinners svake stilling i samfunnet et stort problem og ofte et viktig anliggende for den kristne misjon, både den katolske og den protestantiske. Det dreide seg om spørsmål som skikken med [[brudepris]], som hang sammen med den alternative løsningen på det store og selvpåførte samfunnsproblemet med kvinneunderskudd som var salg av unge piker som husslaver kombinert med [[barneekteskap]]. Kvinneunderskuddet var forårsaket av den hyppige forekomsten av småbarnsdrap eller utsettelse på gaten av småjenter. Et annet problem var polygami eller [[konkubinat]], særlig der den første hustru ikke hadde født noen sønn. Det var også en liten forståelse for nytten av kvinners utdannelse. De vestlige misjonærs radikalt avvikende syn på kvinners kår representerte en vedvarende friksjonsflate mellom misjonen og kinesiske kulturbærere.<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Mission Dilemmas: Bride Price, Minor Marriage, Concubinage, Infanticide, and Education of Women'', New Haven, CT: Yale Divinity School Library, 2002</ref> ===Dynastiovergripende ekskurs 2: Tidlig misjon på Formosa=== ====Den første katolske misjon 1619-1642==== Den første kristne på øya [[Taiwan|Formosa]] (Taiwan) var katolsk, og begynte i [[1619]]. Dette var før Formosa kom under fremmed styre (først nederlandsk, så kinesisk), og før den massive innvandring av kinesere, og på en tid da det heller ikke var skjedd noen form for statsdannelse på øya. De første misjonærer var spanjoler, men blant dem var det også en [[japan]]sk prest som senere skulle lide martyrdøden i sitt hjemland (han ble levende begravd i [[Nagasaki]] den [[15. august]] [[1633]]).<ref>Thaddäus Hang: ''Die katholische Kirche im chinesischen Raum: Geschichte und Gegenwart'', München: Verlag Anton Pustet 1963, s. 161</ref> I 1629 hadde dominikanerne to misjonsstasjoner på øya, i [[Jilong]] og i [[Danshi]], begge helt nord på øya.<ref name="Nicolas Standaert 1800">Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800,'' Brill, Leiden 2001, s. 551</ref><ref>Joseph Dehergne: ''Les chrétientés de Chine de la période Ming (1581-1650)'', Mon.Ser., 16 (1957), s. 142-43.</ref> Fransiskanere og augustinere kom også til øya. I [[1641]] var det allerede flere enn 4 000 katolikker. Dette var i den nederlandske periode, men de anti-katolske nederlendere hadde til å begynne med i virkeligheten bare kontroll med en liten del av øya. I [[1642]] var det imidlertid slutt; nederlenderne fordrev de katolske misjonærer.<ref name="Kenneth Scott Latourette 1929"/> Mot slutten av [[1600-tallet]], først da øya var underlagt ming-lojale flyktninger, og senere da øya var blitt annektert av Kina og lagt inn under provisen Fujian, kom det en antikristen bølge, og katolisismen kunne ikke lenger utfolde seg. Den sank hen. Ser man bort fra noen kortere besøk var det ikke før i [[1859]] at det igjen kom katolske misjonærer til øya<ref name="Thaddäus Hang 1963">Thaddäus Hang: ''Die katholische Kirche im chinesischen Raum: Geschichte und Gegenwart'', München: Verlag Anton Pustet 1963, s. 162</ref>. ====Nederlandsk reformert misjon 1624-1661==== [[Fil:Zeelandia from Dutch.jpg|thumb|[[Fort Zeelandia (Taiwan)|Fort Zeelandia]], ca. 1635]] Den aller tidligste protestantiske misjon i det som i dag er Kina fant sted på Formosa da øya i drøyt førti år ([[1624]]-[[1662]]) var helt eller delvis kontrollert av [[Det nederlandske ostindiske kompani]] ''(Verenigde Oostindische Compagnie - VOC)''. Siden det ble organisert i [[1601]] hadde det engasjert geistlige til å være med på ferden mot Orienten - for å vareta sjelesorgen blant sine landsmenn. Med unntak av maktstrategisk motivert misjonsarbeid blant [[ambon]]esere og [[tamiler]], engasjerte de seg ikke i misjon i kompaniets to hundre år lange historie. Formosa ble et bemerkelsesverdig særtilfelle.<ref>J. Leonard Blussé van Oud-Alblas: ''«Retrition and Remorse between the Administration and the Protestant Mission in Early Colonial Formosa»'', i Gyan Prakash: ''After Colonialism: Imperial Histories and Postcolonial Displacements'', Princeton: Princeton University Press 1994, s. 155-157</ref> [[Fil:VOC.svg|thumb|left|VOC-logoen: ''Vereenigde Oostindische Compagnie'']] Etter at VOC hadde etablert hovedkvarter i [[Batavia]] vendte det blikket mot det kinesiske marked. Generalguvernør [[Jan Pieterszoon Coen|Jan Pietersz Coen]] mislyktes i å kaste portugiserne ut av Macao i 1622. Men to år etter etablerte hollenderne seg isteden på sandtangen Tayuan/Tayoan (opprinnelsen til det moderne navn Taiwan) sørvest på Formosa. Der bygde de fortet [[Fort Zeelandia (Taiwan)|Fort Zeelandia]]. De hadde fra først av kinahandelen for øynene og hadde liten interesse for den lokale befolkning. Men fra [[1634]] kom en brå og stor territoriell utvidelse ledsaget av en skarp økning av dåp av øyboere. Det var prestene som hadde bevirket denne nye kolonipolitikken.<ref>J. Leonard Blussé van Oud-Alblas: ''«Retrition and Remorse between the Administration and the Protestant Mission in Early Colonial Formosa»'', i Gyan Prakash: ''After Colonialism: Imperial Histories and Postcolonial Displacements'', Princeton: Princeton University Press 1994, s. 158</ref> Ca tretti geistlige ble sendt til Formosa så lenge nederlenderne var på øya, og hvor mange lekkateketer og landsbylærere som var i sving vites ikke. De første geistlige var [[Georgius Candidius]] og [[Robertus Junius]], som bodde blant lokalbefolkningen og kunne konvertere noen landsbyer, fremme bedre landbruksmetoder, gi undervisning særlig til barna, og oversette evangeliene til lokale taiwanske språk. Junius begynte i [[1637]] å forberede unge menn innen teologi ettersom handelskompaniet nektet å ta dem med til Holland for at de skulle ble teologisk utdannet der. Fra [[1647]] ble de to erstattet av et nytt og større misjonsteam, som fortsatte i de samme spor. Mange tusener ble protestanter, men det er usikkert om noen av dem var kinesere. At de ikke forsøkte seg på noen bibeloversettelse til kinesisk forsterker formodningen at alle de kristne var urtaiwanere.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 209</ref> Hele eksperimentet ble bragt til opphør da Ming-lojalisten [[Koxinga]] satte over fra Kina med en stor hær på 25 000 mann i [[1661]]. Under nederlendernes motstand ble noen av misjonærene drept, og andre sluppet fri etter nederlenderne overgav seg i [[1662]]. Da jesuittmisjonæren [[Joseph Marie Anne de Moyriac de Mailla|Joseph-Marie de Mailla]] besøkte øya i [[1715]] fant han tydelige rester av protestantismen, og den devosjon som fremdeles var levende var tegn på at det slett ikke bare hadde dreid seg om «ris-kristne». Noen spor av misjonen levde videre til godt inn i annen halvdel av [[1800-tallet]].<ref>Charles R. Boxer: ''The Dutch Seaborne Empire 1600-1800'', London: Hutchinson 1965 -- nyopptrykk Pelican Books i 1973 og Penguin Books i 1990, s. 162</ref> ===Dynastiovergripende ekskurs 3: Tidlig misjon i Tibet=== Heller ikke [[Tibet]] var kinesisk eller kinesiskkontrollert i Qing-Ming-tiden. Men ettersom området er det i dag, er det riktig å nevne at det på denne tiden og uavhengig av jesuittenes kinamisjon ble foretatt to heller kortlivede misjonsfremstøt med utgangspunkt i [[India]]. Det var jesuittene som stod for disse; en misjonsekspedisjon til kongedømmet [[Guge]] i det vestlige Tibet, og en ekspedisjon til kongedømmet [[Utsang]] i det sentrale Tibet.<ref name="Nicolas Standaert 1800"/> I [[1624]] og [[1625]] ledet pater [[António de Andrade]] en ekspedisjon til [[Tsaparang]], hovedstad i Guge. Del Andrades ekspedisjon fikk lov til å bygge et kapell i Tsaparang og undervise folk om [[kristendommen]]. Deretter, og kanskje som mottrekk, kom en [[muslim]]sk hær bestående av [[ladakh]]ier fra det nåværende [[Kashmir]] og erobret Guge i 1632, og dermed var det 700 år gamle kongedømmet ødelagt. De portugisiske jesuittene [[Estévão Cacela]] og [[João Cabral]] dro til Utsang i [[1627]]-[[1628|28]], og deretter p. [[Francisco de Azevedo]] til [[Leh]] i [[1631]]-[[1632|32]]. Misjonen fortsatte sporadisk til [[1640]], og ble startet opp igjen for en stakket stund mellom [[1715]] og [[1721]] av p. [[Ippolito Desideri]].<ref>For detaljer, se Cornelius Wessels: ''Early Jesuit Travellers in Central Asia'', Haag: Martinus Nijhoff 1924; og samme forfatter: ''«Introduction: The Jesuit Mission in Tibet, 1625-1721»'', i Filippo de Filippi (red.): ''An Account of Tibet: The Travels of Ippolito Desideri of Pistoia, S.J.'', London: Routledge, 1932, s. 3-32 med noter s. 365-373; Giuseppe M. Toscano: ''La prima missione cattolica nel Tibet'', Parma: Istituto Missioni Estere 1953 [opptrykk: ''Alla scoperta del Tibet'', Bologna 1977]; Augusto Luca: ''Nel Tibet Ignoto: Lo straordinario viaggio di Ippolito Desideri S.J. (1684-1733)'', Bologna: EMI, 1987; Hugues Didier (overs.): ''Les portuguais au Tibet: Les premières relations jésuites (1624-1635),'' Paris: Chandeigne, 1996.</ref> .... .... ===..[[Mandsjuene]]s seier, første og midtre [[Qing-dynastiet|Qing]]tid (1644-1796)=== Mandsjuene beseiret på [[1600-tallet]] Ming-dynastiet for så å ta makten over Kina og innføre [[Qing-dynastiet]] i [[1644]]. Det bestod til revolusjonen i [[1911]] som styrtet keiserdømmet. ====Jesuittene og ming-pretendentene i Sør-Kina==== Mens pater Schall i Beijing straks tilpasset seg de nye maktforhold, tok det tid før maktskiftet fant sted nedover mot sør og sørøst i Kina. En rekke Ming-pretendenter gjorde motstand mot de fremrykkende mandsjuene. Noen av jesuittene i de sørlige landsdeler kom ikke bare i berøring med dem, men ble også knyttet til deres hoff. Den nyankomne pater [[Martin Martini]] virket sør i [[Hangzhou]]. Der var han blitt høyt skattet av ming-myndighetene. Da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini inn i fjellene i det sørlige [[Zhejiang]] og nordlige [[Fujian]]. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, [[Zhu Yujian|Longwu-keiseren]], og støpte kanoner for dem.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press, 1994, s. 25</ref> Han ble også gjort til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av første klasse,<ref>Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i ''Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft'' 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]</ref> og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» ''(huoyao dachen)''.<ref>Giorgio Melis: «Martino Martini's Travels in China», i G. Melis (red.): ''Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale'', Trento, 1983, s. 429-430.</ref> Senere seiret Qing-dynastiet, men det gikk smertefritt for p. Martini. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Adam Schall. Men pater Schall var engstelig for at hovedstadens mandsjuer etter hvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.<ref>Joseph S. Sebes, S.J.: ''«Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites»'', i G. Melis (red.): ''Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale'', Trento, 1983, s. 477-478.</ref> Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.<ref>Claudia von Collani: «Martino Martini (1614-1661)», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 13</ref> Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue [[Den kinesiske mur]]. En jesuitt som kom enda tettere inn på Sør-Kinas Ming-ledere var [[Polen|polakken]] [[Michał Piotr Boym]]. Han ble knyttet til hoffet til pretendenten [[Zhu Youlang]] (Yongli-keiseren) som holdt til i [[Guangxi]] og det sørlige [[Huguang]]. Lykken vendte seg dramatisk i Ming-styrkenes favør i [[1648]], og Yongli-hoffet kunne da for en tid slå seg til i [[Zhaoqing]]. På denne tiden konverterte keiserens hustru til [[katolisisme]]n og tok dåpsnavnet ''Helena''. Også mange andre av hans familie og hoff ble døpt av de to jesuittene som virket ved hoffet. Navnet ''Helena'' var helt klart en helspilling til [[Helena (keiserinne)|den hellige Helena]], keiser [[Konstantin den store|Konstantin]]s mor, så her lå også et håp hos misjonærene til grunn for navnevalget. En av keisersønnene fikk dåpsnavnet Konstantin. Men selv om keiseren også syntes å stå kristendommen nær - ellers ville det jo aldri hans nærmeste ha konvertert - ble han visstnok ikke døpt selv. Keiseren hadde håp om å ville bevege Vestens katolske majesteter til å komme Ming-Kina til unnsetning. Han sendte også, forgjeves, brev med bønn om hjelp til en rekke europeiske fyrster. Brevene ble overbragt fyrstene av pater Boym. Etter en lang reise kom han til [[Venezia]]. Dogen gav ham audiens etter noe nøling. Men verken pave [[Innocens X]] eller den nyvalgte generalsuperior for jesuittordenen, pater Goswin Nickel, var begeistret for Boyms engasjement. I 1655 ble det valgt ny pave, [[Alexander VII]], og tre år etter, den 18. desember [[1658]], gav han pater Boym en audiens. Paven var velvillig overfor Ming-dynastiet og dets anliggende, men kunne ikke tilby noen praktisk støtte. Hans svarbrev til keiseren hadde lite annet enn trøstens ord og en forsikring om at han ville be for keiseren. Men dette brevet gjorde at mange flere dører nå åpnet seg for pater Boym, og under en audiens lovet kong João IV av Portugal å støtte keiseren med militærmakt. Boyms tilbakerreise til Kina ble sinket av portugisiske handelsmenn, som ønsket å holde seg inne med det nye styre. Han rakk aldri tilbake til keiserhoffet i fjellene. Noen militær unnsetning kom heller ikke, og til slutt fikk mandsjuene tak i Yongli-keiseren og henrettet ham i 1667. ====..[[Shunzhi-keiseren]]s tid (1644-61) og regentstyret (1661-1668/69)==== [[Fil:Shunzhi Court portrait.jpg|thumb|right|[[Shunzhi-keiseren]] [[1643-1661)]]]] =====Dynastiskiftet===== Da mandsjuene erobret Běijīng i [[1644]] og raskt begynte å etablere sitt nye dynasti, [[Qing-dynastiet]], ble den seks-årige [[Shunzhi-keiseren]]s første regjeringsår ivaretatt av to regenter. En av de lærde som det nye regimet «arvet» fra Ming-dynastiet, var pater Adam Schall. Historien om hans mot under røverregimet i ukene før de rykket inn i hovedstaden, har nok også imponert mandsjuene. Han opplevde den siste Ming-keisers råskap før han hengte seg på [[kullhøyden]] i palasset - da han forstod at alt håp var ute, var det (nest) siste han gjorde å ta livet av flere av kvinnene i sitt keiserlige hushold, hvorav mange var katolikker.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 30</ref> I de villskapens dager som fulgte, tok mange kristne tilflukt i pater Schalls hus. Huset ble en dag beleiret av en mobb som ville ta livet av dem og utplyndre residensen. Han tok da oppstilling i porten med et stort [[katana|japansk sverd]] høyt hevet og lot en tjener stå ved siden av. Røverne trakk seg tilbake, men svor å komme bedre forberedt neste dag. Schall flyktet ikke.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 321-322.</ref> På et for vår tid noe ufint vis regnet han med at de ville finne på noe annet å gjøre dagen etter: «Man kjenner kineserens vis; mannens pågangsmot, kvinnens svakhet i oppfølgingen» ''(Noverat Chinensium ingenium, quorum impetus virum, progressus foeminam monstrat).''<ref>Adam Schall: ''Historica relatio de ortu et progressu fidei orthodoxæ in regno Chinensi'', Regensburg 1672 (en bearbeidelse på grunnlag av Schalls brev), s. 106</ref> Etter at mandsjuene rykket inn, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus, men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.<ref>John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 113, i Roman Malek, S.V.D. (red.): ''Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592-1666)'' 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998</ref> =====Pater Adam Schall og Shunzhi-keiseren===== Pater Schall, som ble direktør for [[Det keiserlige astronomibyrå]], arbeidet på palassområdet der stjerneobservatoriet stod, og ble kjent med den unge Qing-keiseren. Da Shunzhi ble gammel nok til å ta styringen selv, gjorde han Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Han søkte ikke bare om prestens råd innenfor astronomi og teknologi, men til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Pater Schalls nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår. Keiseren tillot i [[1650]] byggingen av en stor katolsk kirke i Běijīng ([[Nantang-kirken i Beijing|Nantang-kirken]] = ''Sørkirken''), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot [[Zen|Chán-buddhismen]]. =====Ritestriden fortsetter===== [[Fil:Alexander VII.jpg|thumb|Pave [[Alexander VII]] (1655-67)]] Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål (''quaesita'') som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I [[1650]] sendte de derfor den lærde pater [[Martin Martini]] S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom [[Bergen]] i [[Norge]] på reisen. Først i [[1654]] ankom han Roma. Der fremla han to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter ([[forfedrekult]]en og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium. Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for.<ref>Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', 1996, s. 26-48</ref> Resultatet var at pave [[Alexander VII]] (1655-67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra [[Kongregasjonen for Troslæren|Det hellige Officium]] den [[23. mars]] [[1656]] godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot ''prout exposita'' («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den [[9. september]] [[1659]] løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin. Det manglet ikke på kulturåpen innstilling i misjonstenkningen i Roma på denne tiden. I 1659 hadde Kongregasjonen for Troens Utbredelse oppfordret sine misjonærer om ikke å forlange av folk at de skulle endre sine skikker og sedvaner så lenge de ikke stred imot troen eller god moral. Uttalelsen fortsatte: :''Hva kunne vel være mer absurd enn å bære Frankrike, Spania, Italia, eller noen annen del av Europa inn i Kina? Det er ikke den slags ting dere skal bringe. Dere skal bringe troen, som ikke avviser eller skader noen menneskers riter eller skikker, såfremt de ikke er fordervede.''<ref>David J. Bosch: ''Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission'' (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, s. 449</ref> Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner [[Luo Wenzao]] sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den [[20. november]] [[1669]], der nå pave [[Klemens IX]] (1667-1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, - så lenge det varte. =====Regentstyrets misjonærforfølgelse===== I [[1661]] døde Shunzhi-keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser, [[Kangxi-keiseren|Kangxi]], var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, [[Sonin]], [[Suksaha]], [[Ebilun]] og [[Oboi]], til regenter i tilfelle han selv døde ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embetsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle [[buddhismen|buddhister]], og reduserte [[jesuitt]]enes innpass. Under kristenforfølgelsen i [[1664]]-[[1665]], som var iscenesatt av fremmedfiendtlige [[konfucianismen|konfucianere]], anført av [[Yang Guangxian]], og tillatt av riksregenten [[Oboi]] som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel. [[Fil:Observatory-Beijing.jpg|thumb|Det keiserlige stjerneobservatorium i [[Beijing]]]] Alle utenlandske misjonærer, unntatt dem i ved keiserhoffet i Běijīng, ble forvist og holdt innesperret i [[Guangzhou]]. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schall hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater [[Ferdinand Verbiest]] [[S.J.]], forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke talte kinesisk så godt. Uansett - det strakk ikke til; her lå det intriger bak. Den [[15. april]] [[1665]] ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Běijīng, skulle piskes og forvises. Men den påfølgende dag var det et [[jordskjelv]], og det ble tolket som himmelens protest. Den [[17. mai]] ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem kinesiske konvertitter som ble henrettet. Men selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embete nå var lukket for jesuittene og deres astronomer. =====Enighet om ritespørsmålet, men midlertidig===== Misjonærforfølgelsen hadde sammenført de utenlandske misjonærer til Guangzhou. Der ble 19 jesuitter, tre dominikanere og én fransiskaner (den eneste fra ordenen som oppholdt seg i Kina da) etter førti dager med grundige konferanser enige den [[26. januar]] [[1668]] (kanskje med unntak av fransiskaneren) om en 42 artikler lang overenskomst. Et utdrag: :''«Hva gjelder de seremonier ved hvilke kineserne ærer sin mester Konfucius og sine forfedre, må de svar gitt av Den hellige kongregasjon av Inkvisisjonen og approbert av vår Hellige Far Alexander VII i 1656 følges fullt ut, ettersom de er basert på en svært sannsynlig oppfatning som det er umulig å rokke ved med noen beviser om det motsatte, og – gitt denne sannsynlighet – frelsens port må ikke stenges for de utallige kinesere som ville falle fra den kristne religion hvis de ble forbudt det de rettmessig og i god tro kunne gjøre, og ikke kan unnlate uten alvorlig skade».'' Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]], som også var med på konferansen, kunne imidlertid ikke komme til rette med overenskomsten, som han så mange svakheter ved. Under diskusjonene, som også dekket en rekke andre forhold som for eksempel hvorvidt man skulle be kinesiske katolikker blotte sitt hode i forbindelse med skriftemålet og hvordan dåp av kvinner best burde finne sted uten at deres ektemenn skulle feiltolke de prestelige berøringer, hadde gjentatte ganger funnet seg på motsatt side i debattene enn jesuittene, og var også sjokkert over enkelte av de jesuittiske tillempninger. Han skulle ikke lenge etter fornye sin motstand mot det jesuittiske og nå tilsynelatende omforente standpunkt til ritene, og bringe denne kritikken videre til Pavestolen.<ref>James Sylvester '''Cummins''': A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, særlig fra s. 144</ref> ====....[[Propagandakongregasjonen]]s engasjement==== Kurieorganet ''Sancta Congregatio de propaganda fide'' (Den hellige kongregasjon for troens utbredelse) var blitt opprettet [[22. juni]] [[1622]] av pave [[Gregor XV]], i bullen ''[[Inscrutabili Divinae]]''. Den oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt [[kleresi]] og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. I årevis hadde den strevd med å fravriste Spania og Portugal den kontroll de hadde med kirkens misjoner, men uten særlig fremgang. I [[1649]] ankom imidlertid den [[avignon]]ske jesuittmisjonæren [[Alexandre de Rhodes]] fra Orienten. Han foreslo at paven opprettet [[apostoliske vikariater]] i Det fjerne østen, det vil si pusset støvet av en sjeldent brukt kirkerettslig struktur og justerte den litt: Ettersom avtaler med de iberiske stater hadde innrømmet dem retten til å innrette bispedømmer, kunne paven i stedet reservere misjonsmarkene fjernt fra disse bispesetene under seg selv, altså selv være deres direkte overhyrde. Så kunne han sende bispeviede vikarer som han selv utnevnte og som stod direkte ansvarlig overfor ham selv. Løsningen slo an. De Rhodes tok også skritt for å sikre vikarene et eget «pool» av misjonsprester, og ble en av initiativtagerne og stifterne av «[[Det parisiske ytremisjonsselskap]]» (''Missions Etrangères de Paris'' = MEP). De fleste av første apostoliske vikariatene omfattet områdene sør for det egentlige Kina (skjønt det apostoliske vikariat Tonking ([[1659]]) strakk seg inn i det sørvestlige Kina). Men i [[1660]] ble et vikariat opprettet i [[Nanjing]], noe som på kartet innebar at godt over halvparten av Kina ble adskilt fra bispedømmet Macao, og i [[1680]] ble et annet vikariat opprettet for [[Sichuan]], slik at hele det vestlige Kina også ble fratatt Macao.<ref name="katolsk.no">[http://www.katolsk.no/utenriks/kronologi/china.htm] Claes Tande: Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China. Nettsted besøkt 17. februar 2007.</ref> Portugiserne likte det ikke, og deres mottrekk var rett og slett å ikke anerkjenne endringene. .... .... ====....Første del av [[Kangxi-keiseren]]s eget styre (1668-1700)==== [[Fil:ChineseCelestialGlobe.JPG|thumb|right|Replika av pater [[Ferdinand Verbiest]]s «stjerneglobus» av [[1673]], til bruk ved [[det keiserlige astronomibyrå]] i Beijing]] I [[1669]] klarte pater Verbiest å bevise for [[Kangxi-keiseren]] at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Keiseren utnevnte da Verbiest til ny president for det keiserlige matematisk-astronomiske byrå, og ble ikke lenge etter også annenpresident for embetet for offentlige arbeider. Dermed hadde han nådd enda høyere opp i det kinesiske byråkrati enn pater Schall. Dermed var det ikke lenger noe stom forhindret at de misjonærer som var blitt forvist til Macao eller [[Guangzhou|Kanton]] under Oboi kunne vende tilbake. Tiltakene mot misjonen ble reversert. Schall-affæren førte til at keiseren ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. Keiseren ble svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter. Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig. Flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse ble sendt til Kina, og ble etter hvert meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, og som hadde gjort at også [[Ming-dynastiet|Ming-keiserne]] hadde innbudt dem til hoffet, ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte til at misjonen fikk en veldig medvind; mange høyere embetsmenn konverterte og dette gav katolisismen høy prestisje. Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater [[Ferdinand Verbiest]]. Han underviste keiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i [[1674]] utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord. Også jesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Jean-Baptiste Régis]] underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i [[1708]], atlaset, ''Huangyu quan lang tu'', var ferdig i [[1717]]. [[Fil:Wu Li 001.jpg|thumb|right|«Båtreise på floden nedenfor buddhisttempelet», av Wu Li, malt mellom 1690 og 1710.]] Det var også på denne tiden at jesuittene først begynte å gjøre kristen innflytelse innen malerkunsten og den kinesiske poesi. Gjennombruddet kom med maleren og dikteren [[Wu Li]], en kineser som ble presteviet i 1688. Men også tidligere hadde for eksempel pater [[Michele Ruggieri]] gjort sine forsøk<ref>Albert Chan, S.J.: «Michele Ruggeri, S.J. and His Chinese Poems», i ''Monumenta Serica'' 41 (1993), s. 129-76</ref>, pater [[François de Rougemont]] forfattet en kristen folkepoesi ''(Cantiones rusticae)'' etter forbilder fra han- og [[hakka (språk)|hakka]]<nowiki></nowiki>diktning<ref>Noël Golvers: ''François de Rougemont, S.J.: Missionary in Ch'ang-shu (Chiang-nan)'', Louven: Leuven University Press, 1999</ref>. Men med pater Wu Li vokste det frem en stor og estetisk vellykket kristen kinesisk poesi. Han utmerket seg både i ''[[shi (poesi)|shi]]''- og i ''[[Qu (poesi)|qu]]''-stil.<ref>Jonathan Chaves: ''Singing of the Source: Nature and God in the Poetry of the Chinese Painter Wu Li'', Honolulu: University of Hawaii Press, 1993</ref> =====Sentrale gudstjenestetekster oversatt til kinesisk===== Fra 1670 og fremover kom en rekke viktige kirkelige tekster på kinesisk. Oversetteren var jesuittpater [[Lodovico Buglio]]. Førs kom Det romerske missale til kinesisk ([[1670]]). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi. Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin - dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomslag i hele det kinesiske folk. Denne planen ble, som nevnt tidligere, approbert av pave Paul V som den [[26. mars]] [[1615]] hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet. Da pater [[Philippe Couplet]] forsøkte å få tillatelsen fornyet i [[1680-årene]], nådde han ikke frem i Roma. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet ''(Misa jingdian)'' til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma.<ref>Stanislaus Chen: ''Historia Tentaminium Missionariorum Societatis Jesu pro Liturgia Sinica in Saeculo XVII'', doktoravhandling, Roma: Pont. Univers. Urbanianum de Propaganda Fide, 1951</ref><ref>Anton Huonder, S.J.: ''Der einheimische Klerus in den Heidenländern'', Freiburg, 1909, s. 157-172</ref> .... ===== ... Det keiserlige toleranseedikt===== Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, og tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embetsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor jesuittmisjonærene, og skulle også personlig gjennomgå pater Riccis verk ''Tiānzhǔ Shiyi'', og sette pris på den lære som her ble fremlagt. Det brøt nå ut en kristenforfølgelse i kystprovinsen [[Zhejiang]], og hoffjesuittene ved pater [[Thomas Pereyra]] henvendte seg til keiseren for hjelp. Det munnet ut i Kangxi-keiserens generelle toleranseedikt av [[22. mars]] [[1692]]: :''Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme... '' :''Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand.''<ref>S. Neill, A History of Christian Missions (Harmondsworth: Penguin Books,964), pp. 189-l90.</ref> Dekretet må betraktes ikke «bare» som et toleranseedikt, noe som i seg selv var banebrytende nok, men som et utslag av Kangxi-keiserens sterke personlige interesse og engasjement for å sikre den kristne misjons fremtid i Kina. Han hans interesse var ikke bare av politisk karakter (å sikre det fortsatte nærvær av jesuitter ved keiserhoffet og den hjelp disse kunne yte på mange områder), han la også for dagen en personlig oppfatning om at kristendommen var en høytstående, verdifull og respektabel religion.<ref>Hang Song-Kang: ''«Kangxi's Attitude in the Rites Controversy»'', i ''The Heythrop Journal'' (Vol. XXVIII Nr. 1) januar 1987, s. 57-67, særlig s. 59-60 og 65-66</ref> En viktig bakgrunn for toleranseediktet finnes i det gode inntrykk kaiseren hadde av de hoffjesuitter han hadde engasjert på en rekke områder.<ref>Arnold H. Rowbotham: ''Missionary and Mandarin: The Jesuits at the Court of China'', Berkeley: University of California Press, 1942</ref> .... .... =====Frem og tilbake: To paver ombestemmer seg om patronatsbispedømmene===== I [[1690]] snudde paven etter påtrykk og kanskje etter et uheldig råd, hva gjaldt satsingen på apostoliske vikariater i Kina for å motvirke det ineffektive og tildels uheldige portugisiske patronatet. Pave [[Alexander VIII]] (1689-1691) opprettet med bullen ''Romanus pontifex'' (10. april 1690) de to patronatsbispedømmer Beijing og Nanjing som fikk seg tildelt territoriene til de apostoliske vikariater som tidligere paver hadde noen år før. Dermed var hele Kina igjen entydig understilt det portugisiske padroadosystemet, med bispedømmene Macao, Beijing og Nanjing understilt metropolitansetet Goa i India.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181</ref> Den neste pave, [[Innocens XII]] (1691-1700), hadde øyensynlig andre rådgivere og annen innsikt. Han ville omgjøre forgjengerens verk, noe han etter en del besvær fikk gjort med skrivet ''E sublimi sedis'' 15. oktober [[1696]], i hvert fall på papiret.<ref>Jfr. grundig utredning i António da Silva Rego: ''O Padroado Portugues do Oriente'', Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940</ref> Det var enda tyngre å få det gjennomdrevet ute på misjonsfeltet, men i hvert fall i en del av de åtte apostoliske vikariater han hadde opprettet/genopprettet (for [[Sichuan]], [[Guizhou]], [[Yunnan]], [[Huguang]], [[Shaanxi]], [[Shanxi]], [[Fujian]]) til virkelighet.<ref>[http://www.katolsk.no/utenriks/kronologi/china.htm] Claes Tande: ''Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China.'' Nettsted besøkt 28. mai 2007.</ref> Alle tre patronatsbispedømmer fortsatte, men med vesentlig reduserte områder under sin jurisdiksjon. Ikke alle av vikariatene ble virkeliggjort; i noen tilfeller forhindret politiske problemer utnevnelsen av den apostoliske vikar, og i andre tilfeller var de utnevnte ute av stand til å nå frem til sine poster. Dette utløste flere små og store justeringer og midlertidige ordninger i tiårene som fulgte.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181 og plansje etter s. 136</ref> =====Msgr. Maigrots ''mandatum''===== .... .... ====Epokeovergripende ekskurs: Russerne og den ortodokse kirke i Kina i Kangxi- og Yongzhengkeiserdømmet==== Det skulle bli nettopp under Kangxi-keiseren at det endelig lyktes [[Russland|russerne]] å etablere et eget kirkelig nærvær i selveste Beijing. =====Feilslåtte kontakter===== Det hadde ikke skortet på tidligere fremstøt: Den første russiske sendemann kom til Beijing i [[Ming-dynastiet|Mingtiden]] i [[1567]] men ettersom han ikke hadde tatt med seg noen gaver, fikk han ikke keiserlig audiens. Det samme gjentok seg i [[1618]]-[[1619]], av samme årsak. I [[1654]] ble tsarens ambassadør avvist fordi han nektet å gjøre [[kowtow]] for keiseren.<ref name="William Devine 1930">William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 103</ref> Tsar [[Aleksej I av Russland|Aleksej Mikhailovitsj]] sendte så en offisiell delegasjon i [[1676]], men trass i støtte fra pater Ferdinand Verbiest slo også den feil.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 367</ref> =====Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne»===== Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap.<ref name="William Devine 1930"/> En kinesisk hær på 15 000 mann og hundre kanoner hadde i [[1685]] klart å jage russerne bort fra [[Albazin]] som de mente var kinesisk land, og etter det lå det til rette for grenseforhandlinger.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 368</ref> Det var i stor grad hoffjesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Thomas Pereyra]] som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at [[Nertsjinsk-traktaten]] ([[1689]]) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etter hvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær.<ref>Joseph Schobert Sebes, ''The Treaty of Nerchinsk (Nipchu) 1689. A Case Study of the Initial Period of Sino-Russian Diplomatic Relations Based on the Unpublished Diary of Father Thomas Pereyra of the Society of Jesus.'' (1957-8)</ref><ref>Joseph Sebes og Thomas Pereira: ''The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of [[Thomas Pereyra|Thomas Pereira]].'' Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.</ref> Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til [[Sibir]]; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og [[Ikon (kristendom)|ikon]]er. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing ([[Beiguan]]) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at [[metropolitt]]en av [[Tobolsk]], [[Sibir]]s hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i [[1696]] overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene ''Den hellige visdom'' og ''St. Nikolas'' (kineserne kalte den ''Luochamiao''). Samtidig hadde disse [[albazinere]] fått tsar [[Peter I av Russland|Peter den stores]] oppmerksomhet, og han ville sende dem en [[arkimandritt]] som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år.<ref name="ReferenceA">Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 369</ref> [[Fil:Peter_de_Grote.jpg|thumb|[[Peter I av Russland|Peter den store]] (1682-1725)]] Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembetet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I [[1700]] beordret han ved et ''[[ukas]]'' (dekret) metropolitten av [[Kiev]], Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene.<ref>Josef Glazik: ''Die Russish-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen'', Münster: Aschendorff 1954, s. 32-36</ref> Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i [[1702]], med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i [[1716]] og opprette en menighet.<ref name="ReferenceA"/> Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner.<ref>Sebald Reil: ''Kilian Stumpf 1655-1720: Ein Würzburger Jesuit am Kaiserhof zu Peking'', Münster: Aschendorff 1977, 2001, s. 164-168</ref><ref>Pieter Visschers: ''Onuitgegeven brieven van eenige Paters der Sociëteit van Jesus, Missionarissen in China van de XVIIe en XVIIIe eeuw, met aanteekeningen'', Arnhem: Josué Witz 1857, s. 134''ff.''</ref> =====Offisielt russisk-ortodoks nærvær i Beijing fra 1727===== [[Den russisk-ortodokse kirke]] fikk endelig etablere seg offisielt i [[1727]] i Beijing; det var en av bestemmelsene i [[Kiakhta-traktaten]] fra samme år. Betingelsen var at de skulle nøye seg med å studere det [[mandsjuisk]]e og det kinesiske språk i diplomatisk øyemed, og at personellet ble utskiftet hvert tiende år.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 104</ref><ref>Eric Widmer: ''The Russian Ecclesiastical Mission in Peking during the Eighteenth Century'', Cambridge, MA: Harvard University Press 1976</ref> Dette ortodokse nærvær var installert to år etter i ''Eluosi guan'' («det russiske herberge»). I dette anlegget skulle både arkimandritten og den russiske ambassadør bo, og slik vedvarte det helt til 1860.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 371-372</ref> Albazinerne fikk bygge en annen kirke for seg selv, slik at det nå ble to russisk-ortodokse menigheter i byen. Noe sterkt misjonsengasjement oppviste ikke russerne på denne tiden, de synes rett og slett å ha manglet entusiasme for det. I 1731 var det bare ni kinesere som var blitt døpt i Beijing. Dessuten slo ikke de ortodokse misjonærene seg ned for å bli livet ut i Kina (i motsetning til de katolske). Et resultat av dette langt svakere engasjement var imidlertid at de russisk-ortodokse gikk klar av de fleste forfølgelser og ble latt i fred.<ref>Tomasz Wisniewski: ''«Die Russisch-Orthodoxe Kirche in China: Im Dienst der Politik, der Wissenschaft und des Evangeliums»'', i ''China Heute'' 16 (1997), s. 111, 115</ref> Ettersom de russiske handelskaravaner ble forbudt å komme til Beijing fra [[1760-årene]], avtok det russisk-ortodokse nærvær. Ved utgangen av [[1700-tallet]] talte de ortodokse i byen fire kvinner og 30 menn, hvorav fem kinesere og 25 albazinere. I perioden frem til 1860 hadde 155 ortodokse prester oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved den russiske misjon og studert språk, de hadde bedrevet nesten intet misjonsarbeid blant kinesere eller mandsjuer.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 372</ref> ==== ... Ekskurs: Figuristene==== Noen større rolle i det kirkelige liv i Kina spilte ikke teologene som går under navnet «[[figuristene]]». Dertil ble de for effektivt marginalisert også innenfor egen orden, og de fikk for det meste heller ikke anledning til å publisere sine funderinger. Figuristene var en liten krets franske jesuitter rundt pater [[Joachim Bouvet]] S.J., en krets som fungerte som et lite vitenskapelig-missiologisk privatakademi etter kinesisk forbilde. De portugisiske jesuitter, og de jesuitter underlagt portugiserne, var helt avvisende. Selv innenfor misjonens franske seksjon, som hadde egen ledelse, var deres teologiske spekulasjoner omstridte. Pater Bouvets forskning vakte stor interesse hos den tyske tenker og [[polyhistor]] [[Gottfried Leibniz]], ikke minst fordi Bouvet i sitt arbeid avdekket en form for det matematiske binære system i det kinesiske klassiske verk ''[[Yijing]]''. De to hadde en inngående brevveksling om dette og om figurismen. Figuristene søkte å påvise en rekke konkrete tegn på guddommelig inspirasjon og prefigurasjon av kristen lære i gammel kinesisk historie. En viktig inspirator for disse misjonærene var pater Riccis arbeide med tidlig kinesisk filosofi, og en viktig drivkraft var å forsvare jesuittenes akkomodasjonsmetode under ritestriden i Kina. Ricci mente å kunne gjenkjenne Guds finger i tidlig kinesisk religion, og var åpen for at det måtte ha bestått en forbindelse mellom gamle kinesiske forestillinger og den jødiske og kristne tradisjon. Jesuittene arbeidet for å integrere tankegods fra den klassiske [[konfucianisme]] med kristendommen. En ensartet fremstilling av figuristenes tanker kan ikke gis. De var ofte uenige seg imellom om mange enkeltheter, og flere av teoriene deres befant seg på utviklingsstadiet da de ble beordret til å legge det fra seg. Men det var særlig en grunnleggende oppfatning med tre elementer de konvergerte rundt. Det første av og utgangspunktet for det de alle kunne samles rundt, var at en viss tidlig epoke av kinesisk historie var noe mer enn det kinesiske folks historie, men representerte et eget spor innen Guds frelsesplan. Etter storflommen, som beskrives i [[Det gamle testamente]], mente figuristene at [[Noa]]s sønn [[Shem]] må ha reist til Det fjerne østen, og dit bragt med seg innsikten om Adam. Figuristene mente å kunne identifisere en rekke skjulte spor av denne og annet førkristen guddommelig åpenbaring i [[Kinesiske klassiske tekster|de kinesiske klassiske verker]]. Figuristene mente også at [[Fuxi]], som skal ha forfattet ''«[[Yijing]]»'', i virkeligheten var den [[bibel]]ske patriark [[Enok]]. Det spillerom de fant for denne antagelsen var bibelstedene 1. Mos 5,23-24: ''Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg'', og Hebr 11,5: ''I tro ble Enok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg.'' Videre mente de at [[shengren|Shèngrén]] (聖人), eller «vismannen» som omtales i gamle kinesiske tekster, i virkeligheten var en allusjon til Den Salvede ([[Messias]]). De mente å finne forvarsler om for eksempel Jesu fødsel i de kinesiske klassikere. Én fra kretsen, pater [[Jean-François Foucquet]], hadde som spesialområde var [[taoisme]]n og hvordan den kunne tolkes i lys av kristendommen. I [[1711]] ble han etter p. Bouvets ønske kalt til [[Beijing]] for å bistå ham i studiet av [[Kinas fem klassiske verker|det klassiske konfucianske verket]] ''[[Yijing]]''. Samtidig arbeidet han for [[Kangxi-keiseren]], og forfattet et antall astronomiske og matematiske traktater på hans oppdrag. Den franske ordenssuperior i Beijing pater [[Pierre Vincent de Tartre]] (1669-1724) og jesuittvisitatoren pater [[Kilian Stumpf]] (1655-1720) mente at fortolkningsarbeidene med ''Yijing'' representerte en risiko for jesuittmisjonen, i lys av [[Ritestriden i Kina|ritestriden]] som da var på et høydepunkt. Da deres press på Foucquet og Bouvet ble for stort, bestemte Foucquet seg for å tre ut av ordenen og forlate Kina. I [[1720]] ble han kalt tilbake fra Kina etter eget ønske, og tok med seg sitt store kinesiske bibliotek (4000 bøker) den 9. januar 1722. .... .... ====Kangxi-keiserdømmets senere år (1700-1722)==== =====Keiseren støtter jesuittene i ritestriden 1700===== Kangxi-keiseren var fortørnet over at jesuittenes tolkning av de kinesiske riter ble satt spørsmålstegn ved i Roma, og engasjerte seg i forsvaret av deres misjonsmetoder. I [[1700]] rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form ([[30. november]]) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene ''Tiānzhǔ'' og ''Shàngdì'' var [[monoteisme|monoteistiske]]. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, [[Claudio Filippo Grimaldi]], [[Antoine Thomas]], [[Jean-François Gerbillon]], [[Thomas Pereyra]] og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den [[2. desember]] til den nye pave i Roma.<ref>Joseph Dehergne, S.J.: «La Mission de Pékin a la Veille de la Condamnation des Rites», i ''Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft'', Vol. IX (1953), Heft 2, s. 91-106</ref> Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Kinas offisielle meldingsgazette. Det ble kjent i den europeiske allmennhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt. ====Pave Klemens XIs dekret ''Cur Deus optimus'' 1704==== Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter. [[Fil:Clement XI.jpg|thumb|Pave [[Klemens XI]] (1700-1721)]] Det skjedde ved at pave [[Klemens XI]] (1700-1721) den [[20. november]] [[1704]] godkjente en dom fra [[Kongregasjonen for troslæren|Det hellige Officium]] i dekretet ''Cur Deus optimus'' og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykkene ''Tien'' og ''Shàngdì'' om Gud. To jesuitter, patrene [[François Noël]] og [[Kaspar Castner]], hadde reist fra Kina til [[Roma]] for å forsøke å utvirke en god løsning på [[ritestriden i Kina]]. De ble også konsultert av Vatikanet<ref>Fremgår av dekretets innledning. Tekst på fransk finnes i ''Memoires pour Rome sur l'Etat de la religion chrétienne dans la Chine avec la decret de N.S.P. le Pape Clement XI sur l'affaire des Cultes Chinois et le mandement de M. le Cardinal de Tournon sur le même sujet'', 1709, s. 163</ref><ref>Jfr. også Paul A. Rule: ''«Louis Fan Shou-i: A Missing Link in the Chinese Rites Controversy»'', i ''Actes du VIIe colloque occidental de sinologie, Chantilly 1992: Images de la Chine: Échanges culturels et religieux entre la Chine et l'Occident'' (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, s. 269-260</ref>, men resultatet, nedfelt i dette dekretet, ble nærmest det motsatte enn det jesuittene hadde ønsket seg. =====Erkebiskop de Tournons legasjon til Kina 1705===== Ingen i Kina visste om dette i første omgang, for ''Cur Deus optimus'' var ikke blitt offentliggjort. Paven sendte en utsending, patriarken [[Charles-Thomas Maillard de Tournon|Maillard de Tournon]], til Kina for å gjøre dette: Han ankom i [[1705]]. Til å begynne med sa han intet om det pavelige dekret, men det var tydelig hva slags innstilling han bragte med seg. Keiseren var ganske sikkert fornærmet over at hans forsikringer ikke syntes å ha gjort inntrykk i Roma, men stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med utsendingen. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten [[Claude de Visdelou]], som slik brøt med sine medbrødres standpunkter. Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den [[28. august]] [[1705]]; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den [[17. desember]] samme år. I Nanjing fikk Tournon etter hvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om ''piao'' (en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse) for å få tillatelse til å forkynne Evangeliet, - ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette ''piao''. Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det allerede gitte, men så langt hemmeligholdte pavelig riteforbudet i ''Cur Deus optimus''. Det gjorde han i et fordømmende dekret ''«Regula»'' i [[Nanjing]] i februar [[1707]]. Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.<ref>Robert Charles Jenkins: ''The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgement'', London 1984, faksimile opptrykk av «Elibrion Classics» 2005</ref> Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser. =====Den apostoliske konstitusjon ''Ex illa die'' 1715===== Jesuittene gjorde nå nye forsøk på å få paven til å omgjøre sin beslutning, men uten hell. I Roma mente man at de konfucianske ritualer virkelig stred mot kristen lære. Dette fremgår av skrivet ''Ex illa die'', gitt som [[apostolisk konstitusjon]], som pave [[Klemens XI]] utstedte [[19. mars]] [[1715]], og som ble forkynt i Kina den [[25. september]] samme år: :''I. Vesten kalles Skaperen av Himmel, Jord og hele universet for «Deus» ([[latin]]=Gud). Siden ordet «Deus» ikke klinger rett i på det kinesiske språk, har vestens folk i Kina og de kinesiske konvertitter til katolisismen brukt uttrykket «Den høyeste keiser» («Shàngdì») i mange år. Fra nå av skal man ikke benytte ord som «Himmel» eller «Shàngdì»: Deus skal benyttes om Skaperen av Himmel, Jord og hele universet. Den tavle som bærer de kinesiske ordtegn «dyrk Himmelen» skal ikke tillates opphengt inne i noen katolsk kirke om må umiddelbart fjernes dersom allerede der.'' :''II. Vår- og høsttilbedelsen av Konfucius, samt dyrkelsen av forfedrene, er ikke tillatt blant katolske konvertitter. Det er ikke tillatt å overvære ritualene heller, fordi det å overvære en slik ritus er like hedensk som aktivt å delta i den.'' :''III. Kinesiske embetsmenn og fremgangsrike kandidater til metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene, er - dersom de har konvertert til romersk katolisisme, ikke tillatt å dyrke i konfucianske templer på den første og den femtende dag av hver måned. Det samme forbud gjelder alle kinesiske katolikker som i egenskap av embetsmenn nylig har kommet inn i sine embeter eller som studenter nylig har bestått metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene.'' :''IV. Ingen kinesiske katolikker er tillatt å dyrke forfedre i sine familietempler.'' :''V. Hva enn om det er hjemme, på gravene, eller i begravelsestiden er det en kinesisk katolikk forbudt å utføre forfedredyrkelsesritualet. Han er ikke tillatt å gjøre det heller ikke om han er i selskap med ikke-kristne. Et slikt rituale er hedensk uansett omstendighetene.''<ref>China in Transition, 1517-1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), pp. 2224.</ref> Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller - i hans fravær - lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina. [[Fil:Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg|thumb|Kangxi-keiseren (1661-1722)]] =====Erkebiskop Mezzabarbas legasjon til Kina 1720===== Pave [[Klemens XI]] forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, [[Giovanni Ambrogio Mezzabarba]]. Ikke uten besvær klarte han høsten [[1720]] å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner. Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme. =====Kangxi-keiseren forbyr kristen forkynnelse 1721===== Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret ([[1721]]): :''Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med dem fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noensinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina.''<ref>China in Transition, 1517-1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), p. 22.</ref> Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den [[4. november]] [[1721]] sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet. ====....Under [[Yongzheng-keiseren|Yongzheng-]] (1723-35) og [[Qianlong-keiseren|Qianlong-keiserne]] (1735-1796)==== [[Fil:Portrait of the Yongzheng Emperor in Court Dress.jpg|thumb|[[Yongzheng-keiseren]] (1723-1735)]] =====Kristendomsforbudet utvidet 1724===== Den neste kinesiske keiseren, [[Yongzheng-keiseren]] (1723-1735), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I [[1724]] utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en [[Bibelen|Bibel]] eller et kors, risikerte dødsstraff. I oktober 1724 ble de fleste misjonærer deportert til [[Guangzhou|Kanton]] og i august [[1732]] til [[Macao]]. Unntakene var i Beijing der de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff fikk forbli.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 521</ref> Kristendomsforbudet ble ujevnt, men etter hvert tidvis strengt håndhevet, mange konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker gikk tapt; de ble for eksempel gradvis omgjort til templer, kornkamre, skoler eller annet. Regelrett forfølgelse skjedde ikke med det samme, og en del misjonærer klarte å holde seg i skjul - det var også noen nye som klarte å komme seg inn i landet. Yongzheng-keiseren ble senere noe mildnet og sa: :''«De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem generøsitet og dygd».'' Den første lokale forfølgelse synes å ha kommet i [[Fujian]] sent i [[1733]].<ref>Jeroom Heyndrickx (red.): ''Historiography of the Chinese Catholic Church: Nineteenth and Twentieth Centuries,'' Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation 1994, s. 166</ref>. Men mange flere skulle følge i den neste keiserens periode, i [[Qianlong-keiseren|Qianlong-tiden]] (1735-1796). Vanligvis ble de etterfulgt av relativt rolige perioder som muliggjorde at man kunne komme seg igjen.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 156</ref> Det er vanskelig å gi noen sammenbindende oversikt av de tallrike lokale forfølgelser, for som oftest hadde de ikke forbindelse med hverandre.<ref>Et overblikk kan skaffes fra Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 158-166 og 171-175</ref> At forfølgelsene tross alt ikke var enda verre eller ivrig koordinert av en keiser som granngivelig var negativt innstilt til kristendommen, kan tilskrives en rekke forhold. Én grunn var at man mange steder for det meste ikke fant nærværet av kristne så provoserende, et annet var at keiseren selv hadde prester tilknyttet hoffet, blant dem malere som malte vakre bilder av ham selv og hans bragder. [[Fil:Qianlong1.jpg|thumb|right|[[Qianlong-keiseren]], av hoffmaleren [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]].]] ===== .... Det kinesiske presteseminar i Napoli===== .... .... =====Hoffjesuittene i forbudstiden===== Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand. [[Fil:The Pine, Hawk and Glossy Ganoderma.jpg|thumb|left|''Furua, falken og fargesterk sopp'', av [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]]]] Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet ''incognito'' men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om. [[Fil:The Qianlong Emperor in Ceremonial Armour on Horseback.jpg|thumb|right|Giuseppe Castigliones portrett av [[Qianlong-keiseren]] i seremoniell rustning på hesteryggen; ''Keiser Qianlong inspiserer troppene'']] '''Astronomi''': Jesuittene hadde opprinnelig innført det [[Geosentrisme|ptolemeiske]] system innen astronomien, men de gikk allerede i Ming-tiden over til det [[Tycho Brahe|tychonske]], ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater [[Wenzel Kirwitzer]].<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 27</ref> De fant snart tiltro til det [[Nikolaus Kopernikus|kopernikanske]] [[Heliosentrisme|heliosentriske]] system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell. At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter - det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i [[Firenze]], andre måtte vente på [[Johannes Kepler|Kepler]] og [[Isaac Newton|Newton]], og et problem knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere - [[Corioliskraft|corioliseffekten]] var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne. [[Fil:Spring’s Peaceful Message.jpg|thumb|left|''Vårens fredfylte budskap.'' (Castiglione)]] I [[1757]] var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden.<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 37</ref> Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater [[Michel Benoist]] (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket ''Kunyu quantu'' i [[1761]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 715-717</ref> '''Malerkunst''': Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren [[Giuseppe Castiglione]] fra Italia.<ref>Cécile og Michel Buerdeley: ''Giuseppe Castiglione: A Jesuit Painter in the Court of the Chinese Emperors'', C.E. Tuttle & Co., 1971</ref> Han begynte allerede som hoffmaler i [[1715]], samtidig som sekularpresten [[Matteo Ripa]],<ref>Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 826</ref> som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener.<ref>Fortunato Prandi (overs. og red): ''Matteo Ripa: Memoirs of Father Ripa, during Thirteen Years' Residence at the Court of Peking in the Service of the Emperor of China. With an account of the foundation of the college for the education of young Chinese at Naples.'' Oversettelse fra italiensk, Elibron Classics, faksimile fra 2002 (Den tidligste engelskspråklige utgave av memoarene er fra 1844 i London, ved John Murray).</ref> Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk, men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse. [[Fil:Ten Fine Dogs.jpg|thumb|right|Et av bladene i p. [[Ignaz Sichelbarth]]s serie ''ti fine hunder'' (1755-1758)]] Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etter hvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem.<ref>En [[fjernsynsserie]] som gikk på [[China Central Television]] (CCTV) i [[Folkerepublikken Kina]] i [[2005]] handlet om Castiglione: ''Palasskunstneren'', med [[Dashan]] (Mark Rowswell) i hovedrollen.</ref> Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, [[Jingdezhen]] i provinsen [[Jiangxi]]. Man gjenkjenner stilelementer på en del keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil. Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater [[Jean-Denis Attiret]] og den bøhmisk-tyske [[Ignaz Sichelbarth]]. I [[1754]] utnevnte keiseren Attiret til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer. Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som [[sentralperspektiv]] og [[chiaroscuro]]teknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus ''Qianlong-keiserens ti seierrike felttog'', som ble gjort til [[kobberstikk]] i [[Paris]] rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff. Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i [[1768]] direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I [[1778]] ble han innlemmet i [[mandarin (embetsmann)|mandarinenes]] rekker. =====Forfølgelsen i Fujian og Jiangnan 1746-1748===== Forfølgelser i større målestokk av katolikker fant sted i annen del av [[1740-årene]] og rundt 1785. Den førstnevnte brøt ut den [[25. juni]] [[1746]] i [[Fujian]] og spredte seg til [[Jiangnan]]. Den kostet blant annet den apostoliske vikar biskop [[Pedro Sanz]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/psanz.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> og fire andre spanske dominikanere, [[Francisco Serrano]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/fserrano.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, [[Juan Alcobar]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/jalcober.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, [[Joaquin Royo]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/jrojo.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> og [[Francisco Diaz]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/fdiaz.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> deres liv i [[1747]]. Jesuittene [[Tristano Francesco d'Attimis]] og [[Antonio José Henriques]] ble drept i [[Suzhou]] den [[12. september]] [[1748]]. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet. =====Oppløsningen av jesuittordenen 1773===== [[Fil:PopeClement-XIV.JPG|thumb|Pave [[Klemens XIV]] oppløste [[jesuittordenen]] i [[1773]]]] Da paven i [[1773]] besluttet å oppløse jesuittordenen, hadde det intet å gjøre med forholdene i Kina, og alt å gjøre med den politiske utvikling i Europa og at jesuittene var kommet under et voldsomt press fra borgerlige myndigheter. [[Portugal]] hadde utvist jesuittene allerede i [[1759]] og [[Frankrike]] fulgte etter i [[1764]]. dette var de to land hvorfra de fleste europeiske jesuittiske kinamisjonærer kom på midten av 1700-tallet. Som en følge ble jesuittene tvunget til å forlate det portugisiskstyrte Macao, men dette ble ikke effektuert før i [[1762]]. Helt inn til det siste klarte jesuittene likevel å opprettholde sin virksomhet i Kina, selv om kinesisk lov egentlig forbød utenlandske misjonærers komme og de fleste ordener ikke maktet å omgå den bestemmelsen; i perioden 1763 til 1773 klarte jesuittene å tilføre Kina 17 nye rekrutter, både kinesere og europeere.<ref name="ReferenceB">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 167</ref> Da meldingen om oppløsningen av ordenen kom til Beijing i [[1774]] måtte jesuittene bare føye seg. De enkelte prestene forble for så vidt på plass, men de var ikke lenger å regne som jesuitter og kunne ikke påregne rekruttering. Riktignok hadde keiserinne [[Katarina II av Russland]] forbudt at oppløsningsdekretet ble opplest der og insisterte på å beholde jesuittene «sine», og senere skulle gjenlevende eks-jesuitter i Kina forgjeves prøve å få forsterkninger nettopp fra jesuittene i Russland. Men i stedet døde de unna én etter én. Den siste eks-jesuitt døde i [[1814]]; det var pater [[Louis de Poirot]]. Det var samme år som jesuittordenen ble gjenopprettet av paven, men det tok tid før ordenen hadde bygget seg opp og igjen ble i stand å sende misjonærer til Kina. =====''Den store religiøse episode'': Forfølgelsen 1784-1785===== Forfølgelsen 1784-85 (ofte kalt «den store religiøse episode» - ''da jiao'an'') brøt ikke ut på grunn av noen brå antikristen stemningsbølge, men fordi fire fransiskanere var blitt arrestert i [[Hubei]] på vei fra Macao til sine nye menigheter i [[Shaanxi]] (oktober 1784). Noen mistenkte at de var på vei for å assistere det muslimske opprøret som var brutt ut i [[Gansu]] i [[1781]]. Arrestasjonene ble etterfulgt av en jakt på misjoner og kristne i andre provinser. Slik ble myndighetene i Beijing nødt til å forholde seg til at en rekke prester var blitt sluset inn i landet. Etter ett års kartlegging av dette ble både utenlandske og kinesiske prester sendt i eksil til grenseområdet [[Ili]] nordvest i [[Xinjiang]]. Andre ble deportert til Beijing der de ble dømt til livsvarig fengsel. Ti av dem døde der. Da det etter en tid ble klart at de intet hadde å gjøre med opprørske muslimer ble de tolv overlevende misjonærer løslatt (november 1785) og fikk velge mellom å forbli i Beijing eller dra til Macao. Selv om dette hadde vært et alvorlig tilbakeslag for de nå i større grad presteløse undergrunnsmenigheter rundt om i landet, fulgte nå en 20 år lang relativt fredelig periode.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 523-524</ref> Den uro som nå var innen kirken, var den egenpåførte; dels overgangsproblemene etter at jesuittordenen ikke fantes mer, der de vedvarende jurisdiksjonskollisjoner på grunn at patroadosystemet og Romas forsøk på å få bukt med det og avskaffe det mer og mer. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til [[1856]], da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop [[Gottfried Xavier von Laimbeckhofen]] [[S.J.]] utnevnt fra Roma, og pater [[João d'Espinha]] utnevnt av portugiserne.<ref>*[http://ricci.rt.usfca.edu/biography/view.aspx?biographyID=503 Ricci Roundtable on the History of Christianity in China] {{Wayback|url=http://ricci.rt.usfca.edu/biography/view.aspx?biographyID=503 |date=20060908195746 }} Artikkel om João d'Espinha. Nettsted besøkt 10. juni 2007.</ref> =====Lasaristenes ankomst fra 1784===== Oppløsningen av jesuittordenen gjorde det nødvendig å finne noen som kunne overta jesuittenes misjonsmark i Kina. De franske eks-jesuitter bad gjentatte ganger kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] om hjelp, og han henvendte seg til flere ordener. Etter at flere hadde avslått å ta på seg en så stor oppgave svarte [[lasaristene]] ja, og den [[7. desember]] [[1783]] gav Propagandakongregasjonen dem det formelle oppdrag. Lasaristene var ikke en orden i egentlig forstand, men sekularprester som hadde organisert seg som en kongregasjon for å arbeide blant de fattige. De hadde allerede noen prester i virksomhet i Kina. Kongregasjonen hadde også enkelte prester med vitenskapelig utdannelse som de kunne sende til Kina.<ref name="ReferenceB"/> De tre første franske lasarister som nå kom i 1784 dro til Beijing, ble tatt i mot av keiseren og fikk overta de franske jesuitters kirke, Nordkirken (Beitang). I [[1795]] ble deres leder, pater [[Nicolas Raux]], utnevnt til visepresident for [[Det keiserlige astronomibyrå]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 350, 720</ref> Franske lasarister overtok også jesuittenes menigheter i dobbeltprovinsen Huguang (i Hebei), i områder som for øvrig også omfattet det misjonsfelt ved [[Laohekou]] som [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]] kom til drøyt hundre år senere. Dit kom den senere martyrdrepte pater [[Jean-François-Régis Clet|Jean Clet]], som i årene 1795-1810 var den eneste europeer sammen syv kinesiske lasarister.<ref>Noël Gubbels: ''Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870'', Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934, s. 394-397</ref> Det kom også portugisiske lasarister. De fikk, likesom jesuittene før dem, engasjement ved keiserhoffet som kunstnere, mekanikere, matematikere, astronomer og tolker. Men vel så viktig var det at de portugisiske lasarister fikk ansvar for ''Colegio San José'', det presteseminar som Beijing-biskopen [[Alexandre de Gouveia]] opprettet i Macao i 1784 med sikte på å utdanne kinesere til prester. I [[1804]] ble seminaret flyttet til Beijing.<ref>Joseph Van den Brandt: ''Les Lazaristes en Chine 1697-1935: Notices biographiques'', Pei-p'ing: Imprimerie des Lazaristes, 1936, s. 5, 15</ref> Lasaristene hadde bare så vidt rukket å etablere seg da [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]] kastet [[Europa]] ut i voldsom krise som skulle vare et kvart århundre, og det ble ytterst vanskelig å sende midler eller menn til Det fjerne østen.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 168-169</ref> .... .... ===..Det sene Qing: Fra [[1800-tallet]]s begynnelse til keiserdømmets fall (1797-1911)=== ====..Frem til de første traktatene (1796-1842)==== =====Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander===== Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra [[Europa]] (der kirken led under [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]]) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte. Hvor mange kristne [[Kina]] hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200 000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige. Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer. Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, [[Jiaqing-keiseren|Jiaqing]]- (1796/99-1820) og [[Daoguang-keiseren|Daoguang-keiserne]] (1820-1851), ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap ''«[[Den hvite lotus]]»'' raste fra [[1796]] til [[1804]], og hakk i hel fulgte ''«Himmelloven»''s (eller ''«De åtte dobbelttegn»''s) opprør i [[1813]]. [[Qing-dynastiet]] var i tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også de kristne, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt. Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige [[skriftemål]], og [[dåp]] av syke spedbarn eller [[sykesalving]] av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 175-177</ref> Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra [[Storbritannia]] ([[Macartney-sendeferden]] i 1793 og [[Amhurst-sendeferden]] i [[1815]]) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut [[cohong]]<nowiki></nowiki>kjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «[[kowtow]]», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse.<ref>Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i ''Numen'', Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322</ref> Den kinesiske [[statskassen]] var tom; og den omfattende, men uoffisielle handelen med [[opium]] fra [[India|Britisk India]] gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40 000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder [[sølv]]. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen.<ref>Léon Wieger, S.J.: ''Textes historiques: Histoire politique de la Chine'', bind II, Hsien-Hsien [Xianxian] 1923, s. 1813</ref> =====1805-forfølgelsen===== Under de tidligere store og små forfølgelsene hadde de kristne i hovedstaden for det meste gått fri. Det skyldes utvilsomt den sterke stilling jesuittene hadde som hoffastronomer. Men nå var de ikke lenger der, bare en gjenlevende portugisisk eks-jesuitt som døde i [[1805]] ikke fikk noen etterfølger.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 90</ref> Med forfølgelsen som fulgte i [[1805]] ble det omvendt: Den rammet i hovedstaden, men ikke så meget i provinsene. Foranledningen var at det ble funnet et kart som augustineren Adeodat i Běijīng ville sende til [[Propagandakongregasjonen]]; den skulle danne grunnlag for at Roma skulle kunne bilegge en tvist mellom prester av forskjellige nasjoner og ordener om misjonsansvaret i et område nær hovedstaden. Kretser i Běijīng hadde lenge ønsket å slå til mot de kristne, og med en kreativ illvilje ble kartet oppfattet som del av en plan for oppdeling av Kina mellom de europeiske makter. Hoff[[evnukk]]ene, som hadde full kontroll med keiseren som var mest opptatt av kvinner og fester, fikk Jiaqing-keiseren til å godkjenne et edikt mot de kristne<ref>Tekst gjengitt hos Msgr. Favier: ''La mission de Pékin'', bd. II, s. 88ff</ref>, og satte så i gang. Selv om Adeodat var ansatt som klokkemaker ved hoffet ble han forvist til [[Jehol]]. Kristne bøker og trykkplatene de var produsert med ble ødelagt. Man ville tvinge de kristne til å avsverge sin tro, men de fleste stod fast. Mange ble torturert og forvist til fjerne hjørner av keiserriket. Den i [[1804]] utnevnte nye hjelpebiskop for [[Beijing]], msgr. [[Joaquim da Souza Saraiva|de Souza Saraiva]], ble nektet å reise dit, selv når den ordinære biskop [[Alexandre de Gouveia|Gouveia]] døde i [[1808]] ble de Souza nektet å komme og måtte holde seg i Macao. Også andre geistlige på vei til Běijīng ble avvist, eller arrestert og utvist.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 90-95</ref><ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 177-178</ref> =====1811-ediktet og påfølgende forfølgelser===== [[Fil:Chinamap1812.jpg|thumb|Kinakart fra 1812]] I [[1811]] kom et keiserlig edikt som betød ny generell forfølgelse. Nå ble enda strengere restriksjoner ilagt det katolske arbeide i Beijing. Alle misjonærer ble utvist derfra, med unntak av seks [[lasaristene|lasarister]] og en gammel eks-jesuitt. [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og rett etterpå [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]] i Beijing ble jevnet med jorden, mens de to siste kirkene, [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Beitang-kirken i Beijing|Nord-kirkene]] fortsatte noe lenger (den sistnevnte ble revet i 1827).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 95-97</ref> En lokal forfølgelse i [[Sichuan]]provinsen fikk et oppsving i [[1814]]. Et presteseminar der som var bortgjemt i fjellene ble ødelagt, mange kateketer og andre kristne ble arrestert i [[Chengdu]]; noen ble henrettet,<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 178</ref> de fleste ble forvist til det fjerne [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]] <ref>J.J.M. de Groot: ''Sectarianism and Religious Persecution in China. A page in the History of Religions'', Amsterdam 1903, s. 399-401</ref><ref>J. de Moldrey: ''Confesseurs de la foi en Chine (1784-1862)'', Shanghai 1935</ref> En av de fremste av de henrettede var [[Augustin Zhao Rong]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/atchao.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> Samme året ble den lokale biskop i området, [[Gabriel Dufresse]],<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/gdufress.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> ble tatt til fange, ført til Chengdu de han ble kvalt og halshugd i [[1815]]. Årene etter ble to kinesiske prester, [[Josef Yuan Zaide]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/jyuen.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> og [[Paulus Liu Hanzuo]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/paulieou.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref>, henrettet i provinsen. I [[1816]] ble fransiskaneren [[Giovanni Lantrua di Triora]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/jtriora.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> henrettet i [[Changsha]] i [[Hunan]]. I [[Hubei]] ble fire år etter den aldrende presten [[François-Régis Clet]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/fclet.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> henrettet i [[Wuchang]], og året etter en kinesisk prest. Senere forfølgelser flammet opp i forskjellige provinser vekselvis i [[1824]], [[1830]], [[1834]], [[1835]] og [[1836]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 179</ref> =====Den første protestantiske misjon i keiserdømmet===== Det var på denne tiden at protestantiske misjonærer gjorde sin entré. Riktignok hadde det vært noe nederlandsk misjon på [[Taiwan|Formosa]] på 1600-tallet, men dette var før øya var blitt innlemmet i det kinesiske keiserdømme. Det første moderne protestantiske misjonsselskap ble organisert i [[1792]] av engelske [[baptister]]. Andre fulgte, som ''Church Missionary Society'' (1799) og ''British and Foreign Bible Society'' (1804). I [[De forente stater]] tilkom ''American Board of Commissioners for Foreign Missions'' (1810). De kastet sine øyne på Kina, men for disse nyankomne var tilgangen til keiserrikets indre under de vanskelige rådende forhold ikke lett; de hadde ikke som katolikkene noen små flokker troende i landet å støtte seg til. De ble dermed tvunget til å nøye seg med arbeid på Kinas terskel, der de arbeidet litterært. [[Church of England|Anglikaneren]] [[Joshua Marshman]] ledet en oversettelse av [[Bibelen]] til [[kinesisk]] fra sin base i [[Serampore]] i [[India]] 1806-1811. Den skotske [[presbyterianeren]] [[Robert Morrison]] kom til [[Guangzhou|Kanton]] fra september [[1807]] dro tilbake til Macao i 1808, men var tilbake i Kanton året etter. Han var den første protestantiske misjonær i Kina. Han mestret da [[kantonesisk]] og kinesisk såpass godt at han kunne begynne på sin bibeloversettelse, som delvis var inspirert av et katolsk bibelmanuskript han hadde funnet i [[London]] og tatt med seg. Morrison ga seg ikke før han etter tolv år hadde oversatt hele Den hellige skrift og etter 16 hadde fullført en grundig ordbok. Protestantene etablerte også et anglo-kinesisk kollegium i [[Malakka]] i [[1814]], og begynte misjon blant de [[Mongolia|mongolske]] [[burjater|burjatene]] i [[1817]]. De første amerikanske protestantiske misjonærer kom til Kanton i februar [[1830]]. =====..Nytt liv i de katolske misjoner===== I de katolske land i Europa begynte kirken å komme seg etter kriseårene under [[den franske revolusjon]], og forberedte seg på ny misjonsinnsats. Kong [[Ludvig XVIII av Frankrike]] bistod i å blåse nytt liv i ''[[Det parisiske misjonsselskap]]'' og ''[[lasaristene]]''. [[Propagandakongregasjonen]] ble gjenopprettet i Roma i [[1814]] og begynte på nytt sitt koordinerende arbeid. [[Jesuittordenen]] gjenoppstod høsten samme år. {| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%" |+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Macao) 1810-1845''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716">''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 716</ref> ! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester |- | 1810 || 215 000 || 78 || 35 |- | 1815 || 221 790 || 89 || 80 |- | 1839 || 320 000? || 86 || 72 |- | 1845 || 320 000 || 90 || 80 |- |} I Frankrike opprettet [[Pauline-Marie Jaricot]] ''Selskapet for Troens Utbredelse'' i [[1822]] som støttet misjonene med bønn og økonomiske midler. Misjonsiveren gjenoppvåknet også i [[Østerrike]], [[Bayern]], [[Rhinlandet]], [[Belgia]], Nord-Italia, Spania og Portugal, og Kina var et etterlengtet mål. Meget langsomt begynte misjonene utenfor hovedstaden å få nye misjonærer. De forsterket de kinesiske prester og de stadig færre og eldre utenlandske som fremdeles var i landet (1810: 80 kinesere, 31 utenlandske)<ref>Marchini i ''Chinese Repository'', Canton 1831-1851, bd. I, s. 443</ref>. Mellom 1820 og 1838 kom tolv til Sichuan. Det dryppet også inn spanske dominikanere fra Filippinene til deres gamle misjonsmark i [[Fujian]], og kinesiske prestekandidater ble utdannet i Macao, Manila, Penang og Napoli. I Beijing var det ikke lenger noen europeisk prest igjen etter at den portugisiske lasaristpater Pires døde i [[1838]]. I 1838 begynte Roma med en nyorganisering av Kinamisjonene, og opprettet i løpet av få år ti nye kirkelige jurisdiksjoner i Kina, de fleste av dem [[apostolisk vikariat|apostoliske vikariater]].<ref name="katolsk.no"/> .... .... ====Tilkomsten av protektorater for misjonene (1843-1860)==== =====Opiumskriger og traktater===== [[Fil:Destroying Chinese war junks, by E. Duncan (1843).jpg|thumb|Kinesisk skip ødelegges av de britiske krigsskipet «Nemesis» under opiumskrigen.]] En gjennomgang av de to [[opiumskrigene]] ([[Første opiumkrig|den første]] i 1839-1842, og [[Andre opiumkrig|«Arrowkrigen»]] i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store. [[Første opiumskrig]] førte til en anglo-kinesisk traktat, [[Nankingtraktaten]] (1842), som bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. [[Hongkong]] ble overlatt til [[Storbritannia]], og Guangzhou, [[Xiamen|Amoy]] (Xiamen), [[Fuzhou]], [[Ningbo]] og [[Shanghai]] ble «traktathavner» åpnet for alle handelsmenn. Traktaten behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke utkastene til traktatene med [[De forente stater]] eller [[Frankrike]] (hhv. [[Wangxia-traktaten|Wangxia]]- og [[Whampoa-traktaten]]e). Imidlertid var den franske forhandler [[Marie Melchior Joseph Théodore de Lagrené|Lagrené]] opptatt av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler [[Qiying]] førte Whampoa-traktaten (1844) til at [[Yongzheng-keiseren]]s forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. mars 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av [[Kangxi-keiseren]] i toleranseediktet av [[1692]].<ref>Angelus Francis J. Grosse-Aschhoff: ''The Negotiations between Ch'i-Ying and Lagrené, 1844-1846'', Franciscan Institute, St. Bonaventure (New York), 1950.</ref> Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktathavnene.<ref>John King Fairbank: ''«The Manchu Appeasement Policy of 1843»'' i ''Journal of the American Oriental Society'' 59, no. 4 (1939), s. 469-84</ref> Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang, men snarere som for eksempel embetsmenn og oversettere. De tolv var [[David Abeel|Abeel]], [[Elijah Coleman Bridgman|Bridgman]], [[Samuel L. Brown|Brown]], [[Karl Gützlaff|Gützlaff]], [[William Lockhart|Lockhart]], [[John Morrison|J. Morrison]], [[Peter Parker (lege)|Parker]], [[I. J. Roberts|Roberts]], [[J. Lewis Shuck|Shuck]], [[Edward B. Squire|Squire]], [[Vincent J. Stanton|Stanton]] og [[S. Wells Williams|Williams]]. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.)<ref>Peter W. Fay: «The Protestant Mission and the Opium War», s. 146-147, i ''The Pacific Historical Review'', Vol. 40, nr. 2 (mai 1971), s. 145-161.</ref> De katolske misjonærer var mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao.<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/> I mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 116 og 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og portugisere (særlig i Macao)<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 119''f.'', i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske ''konsekrerte jomfruer'' i virksomhet. Den sino-franske traktaten av 1846 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var ''[[de facto]]'' blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] om å «videreføre» den kongelige proteksjon som [[Ludvig XIV av Frankrike|«Solkongen»]] i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske ''matematiciens de roi''.<ref>H. M. Cole: «Origins of the French Protectorate Over Catholic Missions in China», s. 478, i ''The American Journal of International Law'', Vol. 34, nr. 3 (juli 1940), s. 473-491</ref> Etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at ''«de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker»''.<ref name="ReferenceC">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 276</ref> Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.<ref>Lu Shiqiang: ''Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860-1874)'' [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860-1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966, s. 23, 100-101</ref> [[Fil:Belvedere of the God of Literature, Summer Palace.jpg|thumb|Tårt i [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|det keiserlige sommerpalass]] før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860]] Da keiser Daoguang døde, falt Qiying i unåde. Under [[Xianfeng-keiseren]] brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten [[Auguste Chapdelaine]] [[M.E.P.]] ble dømt til døden og døde etter tortur i [[Guangxi]] i februar [[1856]], og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i [[Tonkin]] og [[Annam]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/achapdel.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 17. februar 2007.</ref> [[Napoleon III av Frankrike|Keiser Napoleon III]] satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med [[russland|russerne]] og [[USA|amerikanerne]] utkjempet de så den andre opiumskrig. Kina så seg tvunget til å inngå nye traktater i [[1858]], som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion. Men alle traktatene, fire i tallet, garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene, men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing ([[1860]]) og plyndret og brente store deler av [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|Sommerpalasset]]. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under [[Kangxi-keiseren]] i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina.<ref name="ReferenceC"/> I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med [[Preussen]] (1861), [[Nederland]] (1863), [[Danmark]] (1863), [[Spania]] (1864), [[Belgia]] (1865), [[Italia]] (1866) og [[Portugal]] (1887). På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra [[Matteo Ricci]]s tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette. =====Flere katolske misjonærer===== I [[1841]] kom de første jesuitter tilbake. De tok ikke mål av seg å virke så langsdekkende som de hadde gjort tidligere, men begynte i [[Shanghai]] og [[Jiangnan]] og fikk etter hvert ansvaret for tilleggende områder. Etter [[1826]] var det ikke lenger noen europeere tilknyttet [[det keiserlige astronomibyrå]] i Beijing, og jesuittene måtte innse at med den nå regjerende keiser var de tider forbi. De gjorde ikke fremstøt for å gjeninnta sin gamle rolle der. De etablerte seg ved [[Paul Xu Guangqi]]s grav i [[Sikawei]] i Shanghai og bygde opp et variert apostolat hvor det foruten sjelesorg også snart inngikk et stort [[bibliotek]] og et astronomisk observatorium. Lasaristene forsterket sine rekker (fra 1846 til 1849 med 52 nye prester), og dominikanerne i Fujian gjenoppbygde en rekke av sine gamle kirker og kapeller. Men det var fremfor alt [[det parisiske ytremisjonsselskap]] som gikk inn med tyngde, både i nord og i sør. På Formosa ble det på nytt satt i gang katolsk misjon i [[1859]].<ref name="Thaddäus Hang 1963"/><ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 328</ref> Ettersom øya helt frem til 1885 var del av provinsen Fujian, som dominikanerne hadde ansvar for, var også Formosa deres misjonsterritorium. Først nå kom de første kvinnelige ordener til Kina. De første ble ''Søstrene av Saint-Paul-de-Cluny'' ([[1846]]), og året etter kom ''[[Vincentinerinnene]]'' til Ningbo. I tillegg ble to nye kinesiske søsterordener grunnlagt; ''Presentasjonssøstrene'' (1855, Sikawei) og ''Søstrene av Maria hl. hjerte'' (1858, Mandsjuria). Dermed kom det for Kina så karakteristiske systemet med ugifte kvinners kirkelige innsats karitativt og kateketisk inn i nye former.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 234</ref> Slikt arbeide utfør av dedikerte jomfruer eller enker hadde lang tradisjon i kinesisk katolsk kirkehistorie, og gikk tilbake til [[Candida Xu]]s dager.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393-397</ref> =====Protestantisk misjon til traktathavnene===== :''(Utdypende artikkel: [[Karl Gützlaff]])'' Samtidig fulgte det første større innrykk av protestantiske misjonsselskaper. De måtte i motsetning til katolikkene i første omgang stort sett holde seg i traktathavnene. De vendte det meste av sin oppmerksomhet mot litteraturspredning og bibelarbeid; et av deres største bragder var en gjennomarbeidet og fullstendig bibeloversettelse. En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. De viktigste var ''[[London Missionary Society]]'' som raskt var på plass i Hongkong og tre av de da fem traktathavner, med ledende misjonærer som [[James Legge]] og [[John Stronach]]; ''[[American Board of Commissioners for Foreign Missions]]''; de amerikanske prebyterianere, baptister og metodister; tyske misjonsselskaper tildels under [[Karl Gützlaff]]s veiledning; og engelske wesleyanere og presbyterianere. [[Det Norske Missionsselskab]] sendte en representant til Hongkong i 1847 men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om [[Afrika]]. Det var [[Hans Palludan Smith Schreuder]] som tidligere hadde virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».<ref>Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i ''Missiologi i dag'' (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419-420</ref> =====Protestantisk bibelsamarbeid===== Opphopningen av protestantiske misjonærselskap i Hongkong og fem traktatsbyer førte stort sett ikke til den indre konkurranse eller lokale kinesiske irritasjon som man kanskje kunne fryktet. Det var for det meste nokså store byer slik at man ikke tråkket i hverandres bed, og ettersom de fleste var av lignende pietistisk evangelisk bakgrunn var de stort sett enige om hva som var rett tilnærming. Det førte ikke i denne omgang til noen fordeling av arbeidsoppgaver, annet enn på ett område: Bibeloversettelen. Det var bare et fåtall av misjonærene som hadde lingvistiske forutsetninger til å oversette til litterært kinesisk, og de arbeidet i hver sine misjonsselskap. De engelske og amerikanske selskapene fant det derfor tjenlig å samarbeide. I [[1843]] bestemte de i Hongkong å fordele bibeldelene til oversettergrupper i hver sin by. Selv om dette ikke fullt ut lot seg gjennomføre (noen var raske, andre svært sene), slapp man overlapping og tidsspille. På et terminologimøte i Shanghai i [[1847]] løste de en rekke oversettelsestvister, men ikke alle. Baptistenes ønske om et ord for «dåp» som pekte tydelig mot neddykking var ett slikt problem. Verre var det med navnet for [[Gud]] ([[gresk]]: Θεός - ''theos''). Der ble man ikke enige. At katolikkene for lang tid siden hadde landet på ''Tiānzhǔ'' (天主 - Himmelens Herre) synes overhodet ikke å ha vært retningsgivende, for uenigheten stod til slutt mellom ''Shén'' (神 - Ånd) og ''Shàngdì'' (上帝 - Den høyeste hersker).<ref>Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 82''ff''</ref> Da Bibelen var klar for setteriene lot man det rett og slett stå åpent, med det resultat at de bibler som ble trykket av britene fikk ''Shàngdì'' og de amerikanske bibler fikk ''Shén''. Også ordet for Ånd (Πνεύμα - ''pneuma'') i konteksten ''[[Den hellige ånd]]'' ble nærmest overlatt til trykkeriene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 260-263</ref> Det skulle bli bibeltrykkerienes virksomhet som skulle føre til at det begrep tilslutt fikk et klart «overtak». Gradvis vokste ''Shàngdì''-utgavene i andelen av nyopptrykk (1894: Bare 11,6 % av de nye biblene hadde ''Shàngdì'', i 1908 var andelen 78,9 %, og i 1913 99,7 %).<ref>Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 88</ref> :(I mellomtiden hadde [[kaifeng-jødene|de kinesiske jøder]] i [[Kaifeng]] tatt i bruk både det «katolske» ''Tiānzhǔ'' og det «protestantiske» ''Shàngdì'' i sine inskripsjoner.<ref>Michael Loewe: «Imperial China's Reactions to the Catholic Missions», i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref><ref>Donald Daniel Leslie: ''The Survival of the Chinese Jews: The Jewish Community in Kaifeng'', Leiden: E.J.Brill, 1972, s. 97''f.'')</ref> Det er hva gjelder dette oversettelsesspørsmålet fremdeles to versjoner av den protestantiske bibel i Kina. Da bibelpressene i Folkerepublikken Kina kunne settes i gang etter [[kulturrevolusjonen]] sørget man for å gå over til forenklede tegn, men både ''Shén''versjonen 神 og ''Shàngdì''versjonen ble videreført.<ref name="nettutgave">John Baptist Zhang Shijiang: ''«The Promotion of the Bible in Contemporary China and Evangelization»'', i ''Tripod'', Spring 2007 Vol. 27 - No. 144, se [http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_03.html nettutgave] {{Wayback|url=http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_03.html |date=20070927014925 }} Nettsted besøkt 11. juni 2007</ref> Det ble på 1800-tallet etter hvert foretatt fem oversettelser av Bibelen i protestantisk regi. Særlig i fra midten av århundret var det en rekke dyktige oversettere i sving. En av de mest interessante var den amerikanske litauisk-fødte konvertitt fra jødedommen, [[Samuel Isaac Joseph Schereschewsky]], anglikansak biskop av Shanghai.<ref>Irene Eber: ''The Jewish Bishop and the Chinese Bible: S.I.J. Schereschewsky (1831-1906)'', i serien "Studies in Christian Mission", Leiden: Brill, 1999</ref> =====Taipingopprøret (1851-1864)===== [[Fil:TaiPingRevolutionSeal.png|right|thumb|Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».]] :''(Utdypende artikkel: [[Taipingopprøret]])'' I [[1851]] brøt [[Taipingopprøret]] ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter ''Taiping Tianguo'' (''Den fullkomne freds himmelske kongerike''), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige [[Kina]] under [[Qing-dynastiet]] og en sekt rundt [[Hong Xiuquan]], en mystiker som var gått over til kristendommen.<ref>Jonathan D. Spence: ''God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan'', New York: W.W.Norton 1996</ref> I [[1836]] hadde han under et besøk i traktatsbyen [[Guangzhou|Kanton]] fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet [[London Missionary Society]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 283</ref> På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, [[Issachar Jacox Roberts]], som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisningen i [[Det gamle testamente]]. Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». ''Shàngdì'' var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant [[hakka]]er og [[miao]]er, men etter hvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etter hvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen [[Guangxi]]; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august [[1851]] proklamerte Hong opprettelsen av ''Den fullkomne freds himmelske kongerike'' og seg selv som dets ''himmelske konge''. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet. Til å begynte med feiltolket en del protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million [[Det nye testamente|nytestamenter]] i de områdene opprørerne kontrollerte.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 266</ref><ref>William Canton: ''A History of the British and Foreign Bible Society'', London 1904-1910, bd. II, s. 448-450</ref> (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd..<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 296</ref> De kuttet ut studiet av [[de konfucianske klassikere]] og foreskrev bibelstudier i stedet, de forbød [[fotbinding]], fremmet [[monogami]], og forbød [[opium]], [[gambling]], [[tobakk]], [[Etanol|alkohol]], [[polygami]] (inkusive [[konkubinat]]), [[slaveri]] og [[prostitusjon]]. Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet ''Shàngdì'' gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i [[1715]]), og i den grad man mente det var kristentro i sekten så var den protestantisk. Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt så snart man ble bedre kjent med sektlederens lære og liv, og den brutalitet sekten fór frem med. Én utsending kom tilbake fullt overbevist om at Hung var en gal mann.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 293-294</ref> De fant ut at Hung var av den oppfatning at han og Jesus var brødre (sønner av Maria). De var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret. Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare når opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at man ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over. Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i [[Nanjing]], [[Yangzhou]], [[Jinjiang]] og [[Hangzhou]]. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes deres henrettelse av [[Auguste Chapdelaine|en fransk prest]] i Guangxi en kobling til taiping, og det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 299-302</ref> ====..Frem til bokseropprøret (1860-1900)==== [[Fil:Guangzhou Church DSCN2550.jpg|thumb|Den katolske hovedkirken i [[Guangzhou]], kalt ''[[Steinhuskatedralen i Guangzhou|Steinhuskirken]]'', ble bygd mellom [[1863]] og [[1888]], og var inspirert av [[Sainte-Clotilde de Paris|Ste-Clotilde-basilikaen]] i [[Paris]].]] =====Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter===== Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I [[1875]]/[[1876|76]] førte [[Margary-affæren]] nesten til krig mot [[Storbritannia]], og i [[1879]] ble stridigheter mot [[Russland|russerne]] såvidt avverget. I [[1884]]-[[1885|85]] var det faktisk krig mot [[Frankrike]]. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: [[Burma]] og [[Tonkin]] ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg [[Primorsk kraj|trans-Ussuri-regionen]] og deler av [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]]. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre [[Chang Jiang]]. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet [[Kongedømmet Ryukyu|Loo Choo-øyene]], og i 1895 [[Formosa]] og [[Pescadores|Pescadorene]]. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over [[Korea]]. Grunnet [[Chefoo-konvensjonen]] (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. I de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet. =====Tianjinmassakren 1870===== [[Tianjinmassakren]] den [[21. juni]] [[1870]] var uten sammenligning det mest dramatiske angrepet på katolisismen etter opiumskrigene og før bokseropprøret. De endelige dødstall kom opp i 30-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Befolkningen i [[Tianjin]] hadde mange og tildels gode grunner for å mislike franskmennene, men i den folkelige fantasi var det mistanker mot [[vincentinerinnene]], en nonneorden som drev et hjem i byen for foreldreløse barn som ble det store fokus. Det løp rykter om at nonnene drepte barna, og at de fikk medhjelpere til å kidnappe barn som de så kjøpte. Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene. Én av de traktatene var ''Bi xie ji shi'' («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion» , er lydlig likt «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkake fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i [[alkymi]], og forfører kinesiske kvinner. Selv om bakmennenes siktemål nok var generelt antivestlig, var det især den katolske kirke og katolikkene som ble rammet. I tiårsperioden 1860-1870 ble over 50 tilfeller av konkrete gjenstand for diplomatisk oppmerksomhet, men på lokalplan i landet kan det ha dreid seg om tusenvis av episoder. Den klart verste var i Tianjin: Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books, 1980, s. 32-33</ref><ref>Paul Cohen: ''China and Christianity: The Missionary Movement and the Growth of Chinese Antiforeignism, 1860-1870'', Cambridge: Harvard University Press, 1963, s. 229-261</ref> Franske krav om reparasjoner førte til at 18 kinesere ble halshugd, 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492 500 [[tael]]. =====Det franske protektoratet og Vatikanets motstand===== Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort i patronatstiden. {| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%" |+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Hongkong og Macao) 1870-1910''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/> ! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester |- | 1870 || 383 941 || 243 || 301 |- | 1880 || 483 403 || 281 || 471 |- | 1890 || 568 628 || 371 || 626 |- | 1900 || 741 562? || 471 || 904 |- | 1910 || 1 292 287 || 667 || 1 402 |- |} Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise ''incognito'' i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover ''(Daqing lüli)'' i [[1870]], var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet<ref>Cordier: ''Histoire des relations de la Chine avec les puissances occidentales, 1860-1900'', bind 3, s. 326.</ref>, og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg, men grep inn. I [[Beijing]] fikk den katolske biskop [[Joseph-Martial Mouly|Mouly]] i [[1861]] tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: [[Nantang-kirken i Beijing|Sørkirken]] (den eneste som ennå var intakt), [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken]], [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]]. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 162-169</ref> Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra [[1500-tallet]] i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i [[Levanten]].<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref> På [[1800-tallet]] måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og [[Konstantinopel]], og mellom Pavestolen og [[Beijing]], løpe via [[Paris]].<ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 86-87.</ref> Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og [[Beijingkonvensjonen]] (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare [[Russland]] hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til [[Hainan]] om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 311</ref> I [[1880]] kontaktet [[Guangxu-keiseren]]s regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende.<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203-204</ref> Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra [[konkordat]]et mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22</ref><ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 87-89.</ref> Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede [[Giovanni da Pian del Carpine]] var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1371]]. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til [[1742]].<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203</ref> Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i [[1882]] en [[Jules-Ferry-lovene|skolelov]] som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent [[laïcité|laisistisk]] skoleundervisning, altså motarbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i [[1905]] da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet. Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren [[Otto von Bismarck]]s innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske [[Kulturkampf]] (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske [[Steylermisjonærene]] til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til [[Nederland]], var han fra [[1880-årene]] i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av [[Shandong]] og i øvrige tyske kolonier som i [[Togo]]land.<ref>Karl Josef Rivinius, S.V.D.: ''Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung'', (Bonner Beiträge zur Kirchengeschichte, Bd. 14), Köln/Wien: Böhlau Verlag, 1987, s. 356''ff.''</ref> =====Protestantisk misjon innover i landet og på Formosa===== Med de siste traktatene ble dørene åpnet for de protestantiske misjonærer som ventet i traktatbyene til å trenge innover i landet. For det første ble antallet traktatsbyer forøket, og noen av de nye byene var elvebyer, som [[Hankou]], [[Jiujiang]] og [[Zhenjiang]]. Flere slike innlandsbyer ble lagt til fortløpende, helt frem til [[Qing-dynastiet]]s fall. For det andre ble det organisert misjonsarbeid for det øvrige innlandet. Viktigst i denne sammenheng ble den britiske misjonæren [[Hudson Taylor]], som i [[1865]] opprettet ''[[China Inland Mission]]''. I tillegg til det arbeidet som ble foretatt i egen regi, bidro selskapet til å utpeke og fordele nye misjonsområder til andre misjonsselskaper som fulgte deres eksempel. Protestantene kom også i gang på Formosa i [[1860-årene]]; misjonen gikk trått i flere år, men skjøt så fart, med etablering av skoler og sykehus. En lokalt utbrudd av misjonshat i [[1868]] rammet både både katolikker og protestanter; mest dramatisk var det når de taiwanske angripere og skar ut og spiste en av de kinesiske kristnes hjerte, fordi de trodde at de dermed ville få del av hans mot.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 455, 461</ref> Da de protestantiske misjoner avholdt sin første felles ''General Missionary Council'' i [[1877]] var det 473 misjonærer i Kina, nesten halvparten av dem kvinner. De mannlige misjonærer var raskt på vei til å bli mer tallrike enn de katolske utenlandske prester. Det største av de 29 misjonsselskapene var de amerikanske presbyterianernes, men ''China Inland Mission'' var allerede på annenplass.<ref>Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900, New York 2005, s. 472</ref> De satte evangeliseringen som absolutt førsteprioritet. Som den ledende misjonæren [[Griffith John]] (1831-1912) sa på rådsmøtet: :''«Vi er her ikke for å utvikle landets ressurser eller fremme handelsforbindelser eller for bare å utvikle sivilisasjonen; men for å kjempe mot mørkets makter, frelse mennesker fra synden, og erobre Kina for Kristus»''.<ref>fra Moffett; han siterer fra ''Records of the General Conference of the Protestant Missionaries of China'', Shanghai 1877, s. 32-44</ref> Men når det er sagt, var ikke brodden rettet mot sosial innsats som for eksempel helsevirksomhet (som man satte meget høyt), men snarere mot et formentlig interessesammenfall med vestlige politiske og økonomiske interesser. Den protestantiske misjon var også i ferd med å opparbeide seg en svært tallrik ekspertise på kinesisk kultur som tidligere bare var tilstede hos de få.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 473-474</ref> {| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:24%" |+ ''Tabell med protestantiske misjonsselskaper og misjonærer i Kina 1858-1889''<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 405-406</ref> ! År !! Misjons- selskaper !! Misjonærer !! Annet |- | 1858 || 20 || 81 || |- | 1864 || 24 || 189 || |- | 1874 || ? || 436 || <small>48% amerikanere, 44,5% briter, 7,5% tyskere</small> |- | 1876 || 29 || 473 <small>(inkludert hustruer)</small> || |- | 1889 || 41 || 1 296 <small>(inkl. 391 hustruer og 16 ugifte kvinner)</small> || <small>56,5% briter, 39,5% amerikanere, 4% øvrige Europa</small> |- |} De protestantiske misjoner satset også stort på skoler, mange av dem fikk vokse seg opp til å bli ''college''r rundt eller etter århundreskiftet, og noen ble senere universiteter av amerikansk modell. Denne satsingen avtegnet tegnet seg særlig fra [[1880-årene]]. Disse skolene spilte også sin rolle ved å berede grunnen for overgangen fra et tilstivnet Qing-styre til en moderne republikk. Baptistmisjonæren [[Timothy Richard]] tok ledelsen for opprettelse av et universitet for provinsen [[Shanxi]], her var imidlertid det statlige engasjement og styreformen slik at det ikke ble et egentlig kristent universitet.<ref>Soothill: ''Timothy Richard of China'', London: Seeley Service, 1924, s. 253-258</ref> Det begynte på sett og vis i 1844: En skole de amerikanske presbyterianerne startet da i [[Ningbo]] vokste, flyttet, og utviklet seg til «[[Hangchow Christian University]]». Andre lignende historier gjelder «[[Fukien Christian University]]» (Fuzhou 1915), «[[Ginling College]]» (Nanjing 1915), «[[Huachung Christian University]]» (Wuchang 1924), «[[Hwa Nan College]]» (Fuzhou), «[[Lingnan University]]» (Guangzhou), «[[Methodist Nanking University]]», «[[St. John's University (Shanghai)|St. John's University]] (Shanghai)», «[[Shanghai University]]» (1906), «[[Shantung Protestant University (Cheeloo)]]» (1904, etter hvert i [[Jinan]]), «[[Soochow University]]» (1911) «[[West China Union University]]» (1910, etter hvert i Chengdu) og «[[Yenching University]]» (Beijing 1919). For noen misjonærer var sinifiseringen av misjonen et sentralt anliggende. Den amerikanske hollandsk-reformerte [[John Van Nest Talmage]] ba allerede i [[1856]] om å få organisere et ''«classis»'' (presbyterat eller forstanderskap) bestående av kinesere. Det fikk han ikke lov til av sine arbeidsgivere i hjemlandet, noe som opprørte ham - og han gjorde det til slutt likevel.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 481-82</ref> Det var et viktig skritt, men det fikk ikke de store ringvirkninger. Det oppsto også noen protestantiske misjonsforetak ledet av kinesiske pastorer. Et interessant eksempel er [[Xi Shengmo|pastor Xi]] (Hsi), en tidligere opiumsavhengig og tilhenger av den daoistiske sekten ''Den gylne pilles religion''. Kurert fra sin opiumsavhengighet og omvendt til kristen tro fikk han særlig i [[1880-årene|1880-]] og [[1890-årene]] en meget sterk tilstrømning i og rundt det sultherjede Shanxi, ikke minst blant opiumsavhengige og drukkenbolter.<ref>Nat Brandt: ''Massacre in Shansi'', Syracuse: Syracuse University Press, 1994, 48-48</ref><ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. xxi-xxii</ref> De to første norske kinamisjonærer, [[frikirken|frikirke]]lutheranerne [[Anna Sofie Jakobsen]] og [[Sofie Reuter]] fra [[Christianssand]] og utsendt av China Inland Mission, havnet i det engelske misjonærmiljøet som bygde seg opp i utkanten av pastor Xis arbeide. Også andre nordmenn reiste ut gjennom China Inland Mission, som for eksempel brødrene [[Ole Næstegaard|Ole]] og [[Ole S. Næstegaard]]. De første norske misjonærer som stod i norske misjonsselskapers tjeneste kom i helt på tampen av det 19. århundre. Aller først var [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]], grunnlagt [[1891]]. De første misjonærene kom til det som skulle bli deres misjonsmark, områdene rundt [[Laohekou]] i [[Hebei]], i [[1894]]. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etter hvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen [[Henan]] i nord. Misjonens første menighet ble organisert i [[1898]]. I [[1900]], samme år da [[Bokseropprøret]] flammet opp, sendte [[Det norske misjonsforbund|Det Norske Missionsforbund]] sine første misjonærer. En rekke norskfødte og norsktalende misjonærer også kommet til Kina i det samme tiåret, utsendt av norsk-lutherske misjonsselskaper i [[Minnesota]] i deres nye hjemland USA.<ref>Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Drew University, 1942</ref> =====..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900)===== :''(Utdypende artikkel: [[Bokseropprøret]])'' [[Fil:Empress_Dowager_Cixi_(c._1890).png|thumb|Enkekeiserinne [[Cixi]], 1835-1908.]] Sent [[1899]] kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet ''bokserne'' (navnet ''Yìhétuán'' betyr omtrent ''de i rettskaffenhet forente nevekjempere'', noen av gruppene drev trening som kan minne om [[Tai Chi]], og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i [[1895]]. Utbruddet i 1899 kom i [[Shandong]], men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til [[Shanxi]] og nordover til [[Zhili]] med [[Beijing]] og [[Tianjin]]. Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også en del forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, en del misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 502</ref> [[Fil:Boxerspamphlet.png|thumb|left|En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne.]] Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen [[Cixi]] arresterte sin nevø, den unge keiseren [[Guangxu-keiseren|Guangxu]], fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.<ref name="ReferenceD">[http://www.katolsk.no/biografi/bokser56.htm] Martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref> Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den [[1. juni]] [[1900]]. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian.<ref name="ReferenceD"/> Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning.<ref>Pierre Xavier Mertens S.J.: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939</ref> De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen [[Zhili]] var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. ''China Inland Mission'' og ''Christian Mission Alliance'' mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i [[Baoding]] (Zhili) og [[Taiyuan]] (Shanxi).<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 484-486</ref> Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne. [[Fil:Xishiku church01.jpg|thumb|right|[[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]], som lå inne i et muromgitt «katolsk bykvartal», var gjenstand for langvarig beleiring av bokserne. Den var den eneste katolske kirken i Beijing som ikke ble ødelagt av bokserne.]] I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]] fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 193</ref> Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca. 30 000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10 000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1 912 kinesiske protestanter.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 486</ref> 222 kinesiske [[ortodoks]]e kristne ble også myrdet. {| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:23%" |+ ''Utenlandske protestantiske misjonærer med barn drept under bokseropprøret, etter misjonsselskap''<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 253</ref> ! Gruppe !! Voksne !! Barn !! Sum |- | <small>[[China Inland Mission]]</small> || <small>58</small> || <small>20</small> || <small>78</small> |- | <small>Christian and Mission Alliances</small> || <small>21</small> || <small>15</small> || <small>36</small> |- | <small>American Board</small> || <small>13</small> || <small>5</small> || <small>18</small> |- | <small>English Baptist Mission</small> || <small>13</small> || <small>3</small> || <small>16</small> |- | <small>Sheoyang Mission</small> || <small>11</small> || <small>2</small> || <small>13</small> |- | <small>American Presbyterian</small> || <small>5</small> || <small>3</small> || <small>8</small> |- | <small>Skand. Alliance Mongolmission</small> || <small>5</small> || <small>-</small> || <small>5</small> |- | <small>Den svenske mongolmisjon</small> || <small>3</small> || <small>1</small> || <small>4</small> |- | <small>Society for the Propagation of the Gospel</small> || <small>3</small> || <small>-</small> || <small>3</small> |- | <small>British and Foreign Bible Society</small> || <small>2</small> || <small>3</small> || <small>5</small> |- | <small> </small> || <small>'''134'''</small> || <small>'''52'''</small> || <small>'''186'''</small> |} Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnær-familier var i Shanxi.<ref name="Thorstein Himle 1902">Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 254</ref> I det sørlige Shanxi ble også avdøde [[Xi Shengmo]]s kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet.<ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. 395-421</ref> Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske.<ref name="Thorstein Himle 1902"/> Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham helseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn.<ref>Paul Hattaway: ''China's Christian Martyrs'', Oxford:Monarch Books, 2007, s. 250</ref> Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene [[Gregorio Grassi]] og [[Francesco Fogolla]], deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: ''«La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand»''. De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla: :''- Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?'' :''- Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.'' :''- Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.'' :''- Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.'' Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen [[absolusjon]]en, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster [[Maria della Pace]] istemte ''«[[Te Deum]]»'' og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept.<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/bokser.htm] De foregående avsnitt fra en martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref> I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]], [[Dongtang-kirken i Beijing|Øst-]] og [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirkene]],<ref name="Jean Charbonnier 2004">Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 39, 43 og 48</ref><ref>William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930</ref> og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved [[Zhalan]] ble også dette gravfeltet tilført store skader.<ref>Jean-Marie Planchet: ''Le Cimitière et Les Oeuvres Catholiques de Chala 1610-1927'', Pékin: Imprimerie des Lazaristes 1928, s. 102-119</ref> I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. [[Åttenasjonsalliansen|Åtte-nasjoners-alliansen]] besto av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Russland]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]], [[USA]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901. I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, [[Ole Næstegaard]], sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 121</ref> Han skal ble mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer.<ref>*Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Madison, NJ: Drew University, 1942, s. 44</ref> Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321</ref> ====Keiserdømmets siste år, overgangsårene (1901-1911, 1917)==== [[Fil:WangfujingCathedral.jpg|thumb|[[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken (Dongtang)]] (katolsk) i [[Beijing]], gjenoppbygd i [[1904]].]] =====Bokserprotokollen===== Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september [[1901]] måtte kineserne underskrive [[Bokserprotokollen]], som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 521, med henvisning til ''Resolutions of missionaries in Shanghai'', gjengitt i «Spirit of Missions», Burlington N.J. (66), s. 560.</ref> [[Fil:Inside of westen beijing church 2.jpg|thumb|right|Fra [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] i Beijing]] Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i [[Shanxi]] 2,25 mill. [[tael]] og et stort kollegium i [[Taiyuan]] som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt.<ref>E.H. Edwards: ''Fire and Sword in Shansi: The Story of the Martyrdom of Foreigners and Chinese Christians'', New York, s. 164-172</ref> Biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier|Favier]] i [[Beijing]] aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv.<ref>Léon Joly: ''Le Christianisme et l'Éxtrême Orient'', Bind 1, Paris 1908, s. 136</ref> De nedbrente [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirkene]] ble gjenoppbygd og åpnet i [[1904]], med [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] tok det åtte år til.<ref name="Jean Charbonnier 2004"/> Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene, men også katolikkene. Landets første katolske universitet, [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurorauniversitetet]], ble opprettet av jesuittene i Shanghai i [[1903]]. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i [[Tianjin]] (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus.<ref>L. Kervyn: ''Méthode de l'apostolat moderne en Chine'', Hong Kong 1911</ref> Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca. 720 000<ref>''Missiones Catholicae cura S. Congregationis de Propaganda Fide'', Roma 1907</ref> ved århundreskiftet til 1 431 000 troende i [[1912]]. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen [[Zhili]], og deretter fulgte [[Jiangsu]], [[Sichuan]] og [[Shandong]]. Tallmessig svakest stod katolisismen i [[Heilongjiang]] og [[Gansu]]<ref name="ReferenceE">Hoffmann: ''Zeitschrift für Missionswissenschaft'', IV. bind, s. 42</ref> I disse tallene er ikke [[katekumenat|katekumenene]] medregnet, som talte over 400 000.<ref name="ReferenceE"/> [[Fil:Beijing Anglican Church.jpg|thumb|Den anglikanske kirken i Beijing ble bygd i [[1907]].]] Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I [[1900]] var de rundt 85 000, og i 1914 ca. 235 000, nesten en tredobling.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s 567</ref> Selv om protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten. Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det [[Laïcité|laisistiske]] Frankrike gav seg selv en lov i [[1905]] og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og [[Pavestolen]] var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i [[Ningbo]], biskop [[Paul-Marie Reynaud]] C.M., som i [[1901]] talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der.<ref>Jacques Leclerc: ''Thunder in the Distance'', New York: Sheed and Ward 1958, s. 55-56</ref> At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref> [[Republikken Kina]] ønsket i [[1918]] å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang.<ref>Eric O. Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red.): ''China and Christianity, Historican and Future Encounters'', Notre Dame (Indiana) 1979, s. 142-143</ref><ref>Arne B. Sovik: ''Church and State in Republican China. A Survey History of the Relations between the Christian Church and the Chinese Government, 1911-1945'', i «Church History», bind 26, nr. 1 (mars 1957), s. 72</ref> Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma. =====Misjon og stormakter===== Mens kristendommen tidligere hadde en prestisje blant kineserne som ble forsterket av den vitenskap og kultur den representerte, som under [[Kangxi-keiseren]], var den nå assosiert med vestmaktenes maktapparat. Det skyldtes også den store tilstrømningen av misjonærer. Det var nå særlig protestantene som var synlige, med 6 500 misjonærer i [[1920]] (katolikkene hadde samtidig 3 000 utenlandske prester, søstre og lekmisjonærer, og med et større antall kinesiske prester osv. og deres større/tynnere spredning utover landet fremsto de som noe mindre «truende» for de nye anti-kristne bevegelser som var et storbyfenomen).<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 41</ref> Særlig de amerikanske misjonærene gjorde seg sterkt gjeldende, med et relativt sterkt nærvær i traktatsbyene og med mange nye høyere skoler.<ref>Chao i ''The Chinese Recorder'', Shanghai 1911-1930, LIII, s. 743-748</ref> De norske protestantiske misjonærer derimot hadde sine misjonsmarker inne i landet og bidro ikke noe særlig til å vekke anti-kristne byakademikeres uro. [[Fil:Cathedral in Xujiahui.jpg|thumb|right|[[Xujiahui-katedralen i Shanghai|Xujiahuikirken]], den katolske domkirken i [[Shanghai]], ble bygd mellom [[1905]] og [[1911]]. Den er Kinas største kirke.]] =====Nye katolske ordener===== I disse årene ankom en rekke nye katolske misjonsordener, og de allerede eksisterende ble kraftig forsterket. De nye var presteordnene ''Salesianerne'' (1902, [[Guangdong]]) og ''Parmamisjonærene'' (1904, sørlige [[Henan]]) og søsterkongregasjonene ''Helligåndsøstrene'' (1902), de fransk-kanadiske ''Søstrene av Maria uplettede unnfangelse'' (1909, [[Guangzhou]])<ref>Alvyn J. Austin: ''Saving China: Canadian Missionaries in the Middle Kingdom 1888-1959'', Toronto: University of Toronto Press, 1986</ref> og ''Fransiskanersøstrene av Egypt'' (1915, nordvestre [[Hubei]]). Blant de nye misjonærer som ankom, var belgieren [[Vincent Lebbe]], som skulle bety meget for fremmet av en ny misjonsbevissthet som så det som maktpåliggende å gjøre kirken mer kinesisk og unngå alt som kunne vekke inntrykk av at kristne var kolonialherrenes håndlangere. Han kom til Beijing i 1901.<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/l/Lebbe.shtml] Oppslagsordet LEBBE i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bautz Verlag, artikkel av Karl Josef Rivinius. Nettversjon - nettsted kontrollert 1. oktober 2007.</ref> =====Katolsk bibelarbeid===== I det moderne Kina oversatte og utgav Den katolske kirke Bibelen på kinesisk lenge etter at de protestantiske kirker hadde gjort det. Men noen kinesiske katolske akademikere tok fatt i oversettelsesoppgaven tidlig på 1900-tallet. Li Wenyu utgav ''Xinjing Shiyi'' (Adnotasjoner fra Det nye testamente) i Shanghai i 1907. Xiao Jingshan (Joseph Hsiao) oversatte ''Xinjing Quanji'' (Det nye testamentets samlede verker), og den ble utgitt i [[Xianxian]] i 1922.<ref name="nettutgave"/> Men selv om katolsk kinesisk bibelarbeid hadde sin begynnelse helt tilbake på 1500-tallet, skulle det vare helt til 1968 til en fullstendig katolsk bibel forelå. Den var resultat av et samarbeid ledet av fransiskaneren [[Gabriele Allegra]]. Han hadde påbegynt det under [[annen verdenskrig]], og arbeidet ble sluttført i Hongkong.<ref>Kam Louie: Review of Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): "Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact", i ''The China Quarterly'', No. 163 (Sep., 2000), s. 874-875</ref> =====.... Forsterket protestantisk misjon===== Fra protestantisk side ankom også en rekke nye aktører på misjonsmarken i disse årene. I [[1900]] skal 61 protestantiske misjonsselskap ha virket i landet, fra alle hovedretninger innen protestantismen. I [[1906]] var tallet økt til 67, og i [[1919]] til 130.<ref>Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): ''The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921'', China Continuation Committee, Shanghai 1922, s. 34</ref> {| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:38%" |+ ''Tabell med utvalg av protestantiske misjonsselskap som kom til Kina 1901-1914'' ! Gruppe !! Fra !! Tros- retning !! An- komst !! Primær misjonsmark i Kina |- | <small>Finska Missionssällskapet</small> || <small>Finland</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1901</small> || <small>Mandsjuria, Mongolia</small> |- | <small>[[Det Norske Misjonsselskap|Det Norske Missionsselskab]]</small> || <small>Norge</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1902</small> || <small>Hunan</small> |- | <small>American Lutheran Brethren Mission</small> || <small>USA</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1902</small> || <small>Hubei, Henan</small> |- | <small>Evangelical Association of North America</small> || <small>USA/ Canada</small> || <small>Evangelisk</small> || <small>1904</small> || <small>Hunan</small> |- | <small>Den svenske Mongolmisjon</small> || <small>Sverige</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1905</small> || <small>Mongolia</small> |- | <small>Augustana Synod</small> || <small>USA</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1905</small> || <small>Henan</small> |- | <small>Gen. Missionary Board of the Free Methodist Church of North America</small> || <small>USA/ Canada</small> || <small>Metodistisk</small> || <small>1905</small> || <small>Henan</small> |- | <small>[[Den Norske Misjonsallianse]]</small> || <small>Norge</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1910</small> || <small>[[Zhili]] ([[Chahar]]<nowiki></nowiki>delen)</small> |- | <small>[[De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon|Norges frie evangeliske Hedningemission]]</small><ref>Navn fra 1920, ''Ad hoc''-organisert i 1910</ref> || <small>Norge</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1910</small> || <small>[[Zhili]] ([[Chahar]]<nowiki></nowiki>delen)</small> |- | <small>Missionary Society of the Church of England in Canada</small> || <small>Canada</small> || <small>Anglikansk</small> || <small>1910</small> || <small>Henan</small> |- | <small>Pentecostal Assemblies of the World</small> || <small>USA</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1910</small> || <small>Shanxi</small> |- | <small>Mennonite Brethren Church</small> || <small>USA</small> || <small>Mennonitter</small> || <small>1911</small> || <small>Fujian</small> |- | <small>Pentecostal Missionary Union for Great Britain and Ireland</small> || <small>Storbritannia</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1912</small> || <small>Yunnan</small> |- | <small>Swedish Independent Baptist Mission</small> || <small>Sverige</small> || <small>Baptistisk</small> || <small>1913</small> || <small>Shaanxi</small> |- |} Det kan tenkes at dette antallet ligger noe for lavt; enkelte mindre grupper kan ha blitt oversett av forskerne. En stor del av de tilkommende protestantiske misjonærgruppene (men ikke alle) la vekt på å etablere seg i ''xiàn'' (县, [[fylke (Kina)|fylke]]r) som ikke hadde noen protestantisk misjon fra før. I [[1920]] var det således kun 106 av Kinas og Mandsjurias i alt 1 704 fylker der det ikke var noe form for protestantisk misjonsvirksomhet.<ref>Albert Feuerwerker: ''The Foreign Establishment in China in the Early Twentieth Century'', Ann Arbor (Michigan) 1976</ref> Noen få av de nye gruppene, kanskje litt tilfeldige, nevnes i tabellen ved siden av. Skandinavisk misjon ble ikke bare styrket med nye misjonsselskaper, men også med forsterket innsats fra dem som allerede var ankommet. Under bokseropprøret hadde alle [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]]s misjonærer unntatt én reist fra Kina, men høsten [[1901]] kunne de vende tilbake. Og i [[1902]] sendte forbundet ti nye misjonærer for å forsterke sin stab ved misjonene i det nordvestlige [[Hebei]] og sørvestlige [[Hunan]], og åpnet i de følgende år en rekke nye misjonsstasjoner. [[Marie Monsen]] og [[Knut Samset]] kom på den tiden. I [[1909]] kom legemisjonæren [[Tønnes Frøyland]], som bygde et sykehus i [[Laohekou]] og ble drept av en røverbande i [[1914]]. Arbeidet på deres felt, særlig i Hunan-delen, ble også forsterket av amerikanske lutheranere sendt av ''The Board of Foreign Missions of the Lutheran Church in America''. Det samarbeidende amerikanske ''[[Hauge Synodes Kinamission]]'', som nesten utelukkende hadde utvandrede norskfødte eller norsk-amerikanske misjonærer<ref>Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, 2. 234-243</ref> på sitt felt som grenset til Kinamissionsforbundets i øst<ref>Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, s. 30, og kart bak</ref>, styrket også sitt nærvær i Hubei og i Henan. Svenska Missionsförbundet utvidet fra tre til syv misjonsstasjoner i Hubei, og deres amerikanske søsken ''The Swedish Evangelical Mission Covenant of America'', som arbeidet i samme provins, gjorde det samme. Det Danske Missionsselskab, som fra 1896 hadde virket i det sørlige Mandsjuria, utvidet slik at de hadde stasjoner i alle tre Mandsjuriaprovinsene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 575-576</ref> ''China Inland Mission'' fortsatte å befeste sin fremskutte stilling, også etter stifteren Hudson Taylor trakk seg tilbake (1903) og døde (1905). Den spredte sin virksomhet til nye områder (dvs ''okkuperte'' tidligere ''uokkuperte'' områder, en ordbruk som på datidens engelsk kunne være grei nok - «opptatt» ''(occupied)'' av andre misjonsselskaper - men som senere ble tatt opp som krenkende og bevis på kolonoalistisk mentalitet fra kinesiske nasjonalisters side) og åpnet 52 nye stasjoner før 1911. Veksten fortsatte også etterpå, bare litt langsommere.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 580-581, 583-584</ref> De trengte helt frem til [[Ürümqi]] i vest og til grensetraktene til [[Tibet]] i [[Sichuan]] og [[Gansu]]. Nordiske misjoner koordinerte med ''China Inland Mission'', og slik var det at [[Det norske misjonsforbund|Det Norske Missionsforbund]] fikk sitt felt i [[Longjuzhai]] i [[Shaanxi]] (1903) og øvrige skandinaver utvidet eller begynte sitt arbeide.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 582-583</ref> Den sterke innsprøytning av misjonærer til Kina hadde også den side at det er vanskelig å ha forbedringer både av kvantitet og kvalitet samtidig. Ikke alle var så godt utdannet. Noen mener at dette først og fremst var et problem på protestantisk side.<ref>Kenneth Scott Latourette: «Roman Catholic and Protestant Missions in China: Some Comparisons», i ''The International Review of Missions'', 1926, s. 173</ref> Andre misjonshistorikere istemmer i at den teologiske utdannelse den gang kunne være svak i den protestantiske misjon,<ref>Miner Searle Bates: «The Theology of American Missionaries», i J.K. Fairbank (red.): The Missionary Enterprise in China and America, Cambridge, MA, 1974, s. 135-138</ref> men at dette også tildels var tilfelle blant katolikkene.<ref>Georg Evers: «Die Rolle der christlichen Mission als Werkzeug gesellschäftlicher und kultureller Veränderung am Beispiel Chinas», i Roman Malek (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 190</ref> Med [[YMCA]] gjorde forkjemperne for ''«[[Social Gospel|The Social Gospel]]»'' sitt definitive inntog innen amerikanskinspirert protestantisme i Kina. De senere kinesiske YMCA-ledere gjorde sitt for å sinifisere denne teologiske retningen ved å bringe den i samklang med enkelte konfucianske verdier.<ref>Jun Xing: ''Baptized in the Fire of Revolution: The American Socian Gospel und the YMCA in China, 1919-1937'', doktoravhandling, University of Minnesota, 1993</ref> .... .... Manchu-keiserdømmet opphørte reelt i [[1911]] da det ble innsatt et republikansk styre, skjønt [[Puyi|den siste keiser]] fortsatte som «ikke-regjerende», med unntak av noen få dagers restaurasjon i [[1917]]. For noen år kunne det virke som om tingenes vante tilstand skulle fortsette, om enn under nye ledere. Men med «[[4. mai-bevegelsen|den litterære revolusjon]]» i 1917, da blant annet det gamle skriftspråket måtte vike for det mål som ble brukt i vanlig dagligtale brast for godt de demningene som hadde holdt utviklingen tilbake. Nå ble nye og radikalt forskjellige ideer kjent meget raskere og opphevet ugjenkallelig den gamle konfucianske statsideologis monopol.<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 720-721</ref>
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 2 skjulte kategorier:
Kategori:Opprydning-statistikk
Kategori:Opprydning 2025-04
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon