Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Våren: Revolusjonens fremgang====
[[Fil:Maerz1848 berlin.jpg|miniatyr|Opprørerne i Berlin 19. mars 1848. Det ble en kortvarig seier for de radikale i Preussens hovedstad.]]
Da nyhetene om revolusjonen nådde [[Budapest]], holdt lederen for det radikale partiet en emosjonell tale om frihet som inspirerte og ble oversatt til tysk og sendt til [[Wien]]. I Wien ble talen og nyhetene fra Frankrike gnisten som satte i gang opprør blant studenter og arbeidere. De gjorde som i Paris og lagde barrikader, og her sloss de mot soldater og invaderte keiserpalasset [[Schönbrunn]]. Regjeringen ble så forskrekket at Clemens von Metternich trakk seg og flyktet til England i forkledning. Dette markerte svakheten i Østerrikes statsapparat. De var ikke alene, det var opptøyer også i Berlin. Etter at hæren skjøt ned og drepte en rekke demonstranter, valgte kongen en fredeligere vei. Han tok av seg hatten og hyllet de døde, og to dager etterpå red han rundt i Berlin i fargene til nasjonalistenes farger, sort, rødt og gull. Kong [[Fredrik Vilhelm IV av Preussen]] garanterte at det skulle skrives en grunnlov. En rekke andre stater i Tyskland slet også med opprørere.<ref name="femnullni">Side 509, Palmer, Colton</ref><ref>Side 195–96, Evans</ref>

Ungarn var fortsatt beveget av talen og handlingen til de radikale, og parlamentet erklærte marslovene, som sikret konstitusjonell separatisme for Ungarn innen riket, ikke ulikt den norske modellen. Böhmen kom med liknende krav, og den pressede keiseren [[Ferdinand I av Østerrike]] godtok begge.<ref name="femnullni" /> Böhmen hadde blitt invitert til å sende to representanter til [[Frankfurtparlamentet]] som skulle samle Tyskland, en tysktalende og en tsjekkisktalende. Den tsjekkisktalende trakk seg da han anså samarbeid i en tysk samling for å være det samme som å bli gjort til tyskere. I stedet ble det en panslavisk samling arrangert i Praha. Denne skulle samle slavere slik at de sto sterkere. Russland var imidlertid ikke med, om man ser bort ifra at [[Mikhail Bakunin]] deltok etter at han hadde blitt kastet ut av Russland.<ref>Side 510–511, Palmer, Colton</ref>

I Italia hadde revolusjonære tendenser begynt allerede i januar i Milano og på Sicilia. I Sør-Italia spredte revolusjonen seg svært raskt, men også i motsatt retning enn mange andre steder. Bøndene der ønsket felles jord slik det var under føydalismen, heller enn friheter. I nord spredte opptøyene seg til Toscana, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Alle kastet ut Østerrike, og Toscana og Venezia erklærte seg for republikker. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.<ref>Side 189, Cassina Wolff</ref>