Redigerer Curaçao (avsnitt)

=== Opptøyene i 1969: Et vendepunkt ===
[[Fil:Hevige onlusten Weeknummer, 69-23 - Open Beelden - 59355.ogv|mini|Nederlandsk nyhetsfilm om opptøyene i 1969.]]
Den 30. mai 1969 ble Curaçao rystet av voldelige opptøyer. Hendelsene hadde utspring i utviklingen ved oljeraffineriet.<ref name="Römer 2013, s. 53-56">Römer 2013, s. 53–56.</ref> I 1960-årene hadde Shell satt ut arbeid til lokale kontraktører. Fagforeningene var imot dette fordi de fryktet dårligere lønns- og arbeidsvilkår for arbeiderne i selskapene som fikk kontraktene. I mai 1969 gikk forhandlingene mellom et av selskapene som hadde fått kontrakt og fagforeningen i stå. Den felles tariffavtalen utløp og selskapet begynte isteden å ansette arbeidere på individuelle avtaler. Fagforeningen erklærte [[streik]] med krav om samme lønn som det Shell hadde gitt. 400 arbeidere deltok i streiken 6. mai.<ref>Anderson og Dynes 1975, s. 5.</ref> Streiken fikk ikke noe resultat. Fagforeningen gikk da til generalstreik som fikk stor oppslutning.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/>

Den 30. mai samlet {{formatnum:5000}} mennesker seg for å marsjere til Willemstad.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> De streikende fikk følge av arbeidsløse og misfornøyde ungdommer. Demonstrasjonen utviklet seg til opptøyer, med brenning av biler, vandalisering og plyndring av butikker.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/><ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 6">Anderson og Dynes 1975, s. 6.</ref> Politiet forsøkte å hindre demonstrantene i å ta seg inn i Willemstad. Det ble skutt mot de marsjerende og to personer ble drept av politiet.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> En av lederne for protesten, [[Wilson Godett]], ble rammet av et skudd i ryggen.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> Etter dette brøt demonstrantene politiets linje og inntok Willemstad der flere bygninger ble stukket i brann. Regjeringen erklærte unntakstilstand og be om støtte fra Nederland, som satte inn soldater fra [[Nederlandse Korps Mariniers]]. Det ble også flydd inn forsterkninger på 300 marinesoldater fra Nederland.<ref>Oostindie og Klinkers 2003, s. 98.</ref>

[[Fil:Verkiezingen voor de Staten Weeknummer 69-37 - Open Beelden - 58423.ogv|mini|Opptøyene førte til at det ble avholdt nyvalg i september 1969. Videoen viser dekningen i en nederlandsk filmavis.]]
Shell ga etter for fagforeningens krav og etter at dette ble kunngjort roet situasjonen seg.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> Regjeringen ble tvunget til å ga av og skrive ut nyvalg.<ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 6"/> Det førte til at [[Det demokratiske parti (Curaçao)|Det demokratiske parti]]s dominans ble brutt.<ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 97">Anderson og Dynes 1975, s. 97.</ref> [[Partido Frente Obrero Liberashon 30 Di Mei]] ble dannet og fikk valgt inn representanter ved valget i september 1969.<ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 99">Anderson og Dynes 1975, s. 99.</ref>

I et bredere perspektiv ses hendelsene som et vendepunkt. Opptøyene varte bare én dag, men fikk viktige konsekvenser for landets afrikanskættede befolkning. Opptøyene utløste det som omtales som sosial og politisk emansipasjon, frigjøring, for dette flertallet i befolkningen.<ref name="Glance"/> Forholdet mellom gruppene på øya ble endret: Den hvite eliten tapte makt til det store flertallet av afrikanskættede.<ref name="Goede-84"/> Hendelsene i 1969 ble også et vendepunkt for moderlandets politikk. Inntil da hadde det vært liten interesse for koloniene. Nederlands regjering begynte nå aktivt å fremme uavhengighet for De nederlandske Antiller.<ref>Oostindie og Klinkers 2003, s. 96ff.</ref>