Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

== Økonomi, næringsliv og sosiale forhold ==
[[Fil:First steamship in Saimaa J G Fabritius.jpg|mini|Første dampskip på Saimen, rundt 1840]]
[[Fil:Oulu Railway Celebration 1886.jpg|mini|Åpningen av jernbanen til Uleåborg i 1886]]
Gjennom hele tiden som storfyrstedømme var Finland hovedsakelig et bondesamfunn, selv om industrialiseringen skjøt fart i andre halvdel av 1800-tallet. Landressursene var forholdsvis jevnt fordelt på den finske landsbygdbefolkningen med stadig mindre gårdsbruk, men befolkningsveksten var høy med en økende andel eiendomsløse. De sosiale forholdene på bygda var anspente med store sosiale og politiske spenninger, og tilbakeslag i jordbruksproduksjonen ga tidvis regelrett hungersnød. Andre halvdel av 1800-tallet rommet flere økonomiske kriser, og falt sammen med den sterkeste befolkningsveksten Finland har opplevd. Dette lot seg bare delvis dempe av utvandring til Amerika som dessuten kom sent i gang: Fra Finland utvandret bare ca. 300 000 til USA,<ref>Hjerppe, side 96.</ref> halvparten av nivået i Norge og Sverige.

[[Fil:Jämsänkoski pulp mill and sawmill.jpg|mini|Sagbruk og tremassefabrikk i Jämsänkoski rundt 1890, tømmer til produksjonen fløtes inn via elven bruket ligger ved]]
Industrialiseringen kom sent i gang rundt 1860–1880, og var hovedsakelig drevet av treindustrien med dens store prissvingninger. På grunn av det russiske styret var utenlandske investeringer nesten fraværende, industrireisingen skjedde stort sett med innenlands kapital og gikk relativt sakte. Derimot var ikke import av ekspertise og fagarbeidere uvanlig.<ref>Hjerppe, side 78.</ref> Det spesielle med Finland var at tjenestesektoren med skipsfart, jernbane og andre tjenester vokste parallelt med industrien fra omkring 1870, og tidvis tidligere og raskere enn industrien. Dette var relativt særegent for Finland, og faller sammen med at staten investerte i infrastruktur samtidig som økonomien var ganske lukket for utenlandske investeringer og handel.

Forutsetningen for den finske industriens framvekst var en betydelig økonomisk liberalisering fra omkring 1860, kombinert med utbygging av vannveier og jernbane, og egen valuta. Dessuten hadde Finland lave tollsatser til Russland, hvor mye av eksporten gikk. Importtollen var i starten moderat, men den var satt på importvolumet snarere enn importvarenes verdi, og da den globale handelsveksten fra 1870-årene ga reduserte priser på verdensmarkedet medførte det at importtollens andel av importverdien steg og sørget for stadig sterkere beskyttelse av innenlandsk produksjon. Dette ga finsk industriproduksjon et noe lukket preg, hvor produksjonen skjedde hovedsakelig for hjemmemarkedet og Russland. Fra starten nøt industrien godt av svært billig arbeidskraft fra et reservoar av jordløse landarbeidere. Men eksportprisene på hovedproduktene fra treindustrien svingte mye og veksten ble i større grad drevet av innenlandsk etterspørselen, enn av eksport.<ref>Hjerppe, side 166-169.</ref> Finland hadde underskudd på handelsbalansen i hele perioden, men dette ble delvis finansiert av den russiske hæren som konsumerte finske og russiske varer og tjenester i Finland.

=== Økonomisk politikk og utvikling ===
Fra [[1840-tallet]] førte den finske regjeringen en økonomisk politikk som virket i pro-russisk retning. For baron [[Lars Gabriel von Haartman]] – som var både senatselder og finansminister i etpar tiår – var målet å erstatte de svekkede økonomiske båndene til Sverige. Etter at Russland konverterte til sølvstandard bestemte Haartman at svenske penger skulle utgå av sirkulasjon, og den finske sentralbanken begynte å trykke egne rubler. I [[1856]] fikk han gjennomslag for utgraving av [[Saima kanal]], som muliggjorde handel med St. Petersburg og en mer eksportrettet sagbruksvirksomhet i det østre Finland. Jernbaner var Haartman derimot motstander av da spørsmålet ble reist i 1850-årene.<ref>Jutikkala, side 306-307.</ref> Fra [[1863]] gjenoppstod riksdagen, og tsarens makt over den økonomiske politikken begrenset seg til det utenrikspolitiske – han fastsatte [[toll]]en mens riksdagen fastsatte [[skatt]]ene.<ref>Jutikkala, side 331.</ref>

Det hersker bred enighet om at Finlands industrielle revolusjon startet i perioden 1860-80, stimulert av en rekke økonomisk-politiske reformer over et kort tidsrom. I [[1857]] ble et forbud mot [[Sagbruk|dampsag]]er i skogbruket fjernet, og allerede to år senere ble de første [[laug]]ene opphevet. Flere runder av anti-laugslovgivning fulgte de neste tiårene.<ref>Hjerppe, side 19.</ref> I [[1860]] innførte Finland sin egen valuta, en prosess som tok fem år å gjennomføre. Nyere forskning betoner likevel i større grad at Finlands økonomiske vekst startet i noe ulikt tempo i ulike bransjer, og at den industrielle revolusjon i landet neppe var så plutselig som den konsentrerte, politisk-økonomiske liberaliseringen skulle tyde på.<ref>Hjerppe, side 19-20.</ref> Det er dessuten klart at den økonomiske nedgangen på 1860-tallet fortsatte helt til [[1866]], men deretter ble den avløst av en meget sterk og langvarig vekst. Den internasjonale «jernbanekrisa» fra [[1875]] rammet landets produksjon, men rammet antakelig ikke skatteinntektene veldig hardt.<ref>Hjerppe, side 30-32.</ref>

Allerede fra [[1840-årene]] fikk Finland sin egen [[toll]]tariff uavhengig av Russland, og fikk innvilget [[toll]]frie kvoter og eller tollettelser på eksporten til Russland. Finland reduserte eller fjernet importtollen på varer fra Russland, og det ble inngått reviderte tollavtaler i 1859 og 1868. Fra vestlige land opprettholdt derimot Finland importtollen på industri- og ferdigvarer, for å beskytte egen produksjon. I oppgangstidene 1860-90 lettet vestlige land på sine tollsatser, noe som gavnet finsk eksport. Samtidig falt verdensmarkedsprisene, og siden finsk importtoll var satt på innførselens volum snarere enn deres verdi, medførte dette en stadig sterke tollbeskyttelse av finsk produksjon overfor utenlandske varer.

Som et resultat utgjorde importtollen hele 57 % av skatteinntektene i 1913, og utgjorde 20-40 % av prisen på mange varer (100 % på tobakk, 237 % på sukker). Finlands økonomiske politikk var altså på ingen måte liberalistisk. Fjerningen av innenlandske privilegier og handelshindre kom inntil tjue år senere enn tilsvarende liberalisering i Norge. Virkningen ble langsommere industrialisering, men mildere utslag av globale kriser.<ref>Hjerppe, side 153.</ref> Etter at Russland bygde opp sin egen [[metallindustri]] fra 1880-årene og [[papirindustri]] nærmere århundreskiftet, opplevde denne delen av finsk industri et handelstilbakeslag østover som ble forsterket av russiske tolløkninger fra [[1885]]. Eksporten opplevde en nedgangstid, og vestlige markeder ble deretter gradvis viktigere.

I [[1860]] kom 55 % av skatteinntektene fra direkte skatter, hvorav landskatt, formuesskatt og [[koppskatt]] var viktigst. Skattesystemet ble kraftig endret utover århundret ved at landskatten ble senket og formuesskatten fjernet, slik at de direkte skattene i [[1913]] bare stod for 6 % av skatteinntektene. I mellomtiden overtok [[importtoll]] som viktigste inntektskilde, og nådde 57 % av skatteinntektene i 1913. Herredskommunene kunne lenge innkreve skatt i form av arbeidsplikt, og helt fram til [[1920]] betalte enkelte bønder skatt i [[naturalia]], noe som gjorde det vanskelig å få oversikt over skatteinngangen.

Skatteinnkrevingen var likevel relativt moderne og dannet grunnlag for økonomisk analyse og statistikk. Økonomen K.E.F. Ignatius beregnet [[bruttonasjonalinntekt]]en i [[1882]] til 3,93 millioner finske mark, et anslag som har stått seg meget godt i senere studier. Følgende oversikt viser sammensettingen av BNP i Finland i 1882, etter Ignatius' anslag fra 1882 og en nyere studie gjennomført av Finlands sentralbank i 1989:<ref>Hjerppe, side 33.</ref>

{| class="wikitable"
|-
! BNI etter sektor 1882, 1000 FIM
! Ignatius' anslag 1882
! Hjerppes anslag 1989
|-
| Landbruk
| 1.870
| 1.777
|-
| <small>''Jordbruk''</small>
| <small>''1.060''</small>
| 
|-
| <small>''Husdyrhold''</small>
| <small>''810''</small>
| 
|-
| Skogbruk
| 700
| 610
|-
| Jakt og fiske
| 60
| 130
|-
| Industri og håndverk
| 800
| 621
|-
| Handel og transport
| 500
| 428
|-
| 
| 
| 
|-
| '''BNP, 1882'''
| 3.930
| 3.566
|}

Den mest interessante forskjellen er at Ignatius trolig undervurderte landbrukets økonomiske omfang fordi en del jordbruksarbeid ble mangelfullt beskattet eller beskattet i naturalia. Samtidig overdrev han trolig omfanget av industri, handel og transportvirksomhet i Finlands økonomi – den industrielle revolusjon var ikke kommet så langt som analyser utfra tilgjengelige skatteinntekter tilsa. Finland var framdeles et landbrukssamfunn, selv i sammenlikning med andre land i samtiden. Og mens industriens og handelens andel av BNI nærmet seg 30 %, var deres andel av sysselsettingen mindre.

Den økonomiske veksten skjøt fart fra andre halvdel av 1860-årene, men ble omkring første verdenskrig og den russiske revolusjon avløst av krisetider med sterk inflasjon. Tabellen nedenfor gjengir utviklingen i [[bruttonasjonalprodukt]] og den årlige økonomiske veksten i Storfyrstedømmet Finland:<ref>Hjerppe, side 43, 57, 192-229.</ref>

{| class="wikitable" 
|-
! År
! Befolkning
! BNP <small>1000 FIM,</small><br />''løpende priser''
! Privat konsum,<br />''løpende priser''
! Eksport,<br />''løpende priser''
! Import,<br />''løpende priser''
! ''BNP landbruk,''<br />''løpende priser''
! ''BNP industri,''<br />''løpende priser''
! ''BNP tjenester,''<br />''løpende priser''
! Vekst BNP/innb,<br />faste priser<br /><small>''= økonomisk vekst, %''</small>
! Kommentar
|-
|1820
|1 177 500
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|-
| '''1820-1860'''
|align="right"|'''+0,98 %'''
|
|
|
| 
| 
|
|
|align="right"| '''''+ 0,4''''' 
|'''Svak industrivekst'''
|-
| 1860
| 1 747 000
| align="right"|3&nbsp;140
|align="right"|2&nbsp;308
|align="right"|269
|align="right"|380
|align="right"|''1&nbsp;893''
|align="right"|'' 232 ''
|align="right"|'' 487 '' 
|align="right"| - 0,7
|Reformer
|-
| 1865
| 1 843 000
|align="right"| 3&nbsp;534
|align="right"|2&nbsp;715
|align="right"|411
|align="right"|651
|align="right"|''2&nbsp;046  ''
|align="right"|'' 297 ''
|align="right"| '' 575 ''
|align="right"| - 1,5
|Nedgang 1861-65
|-
| 1870
| 1 769 000
|align="right"| 3&nbsp;727
|align="right"|2&nbsp;898
|align="right"|503
|align="right"|680
|align="right"|'' 2&nbsp;095 ''
|align="right"|'' 310 ''
|align="right"| '' 633 ''
|align="right"| + 2,5
|Krise 1867-70
|-
| 1875
| 1 913 000
|align="right"| 5&nbsp;026
|align="right"|4&nbsp;394
|align="right"|803
|align="right"|1&nbsp;455
|align="right"|'' 2&nbsp;824 ''
|align="right"|'' 532 ''
|align="right"| '' 903 ''
|align="right"| + 0,8
|Vekst 1870-75
|-
| 1880
| 2 061 000
|align="right"| 4&nbsp;725
|align="right"|3&nbsp;956
|align="right"|1&nbsp;129
|align="right"|1&nbsp;271
|align="right"|'' 2&nbsp;543 ''
|align="right"|'' 493 ''
|align="right"| '' 800 ''
|align="right"| - 1,1
|Krise 1876-82
|-
| 1885
| 2 209 000
|align="right"| 4&nbsp;966
|align="right"|4&nbsp;081
|align="right"|896
|align="right"|1&nbsp;082
|align="right"|'' 2&nbsp;569 ''
|align="right"|'' 531 ''
| align="right"|'' 899 ''
|align="right"| + 1,2
|Vekst 1882-90
|-
| 1890
| 2 380 000
|align="right"| 5&nbsp;954
|align="right"|4&nbsp;906
|align="right"|1&nbsp;402
|align="right"|937
|align="right"|'' 2&nbsp;909 ''
|align="right"|'' 786 ''
|align="right"| '' 1&nbsp;198 ''
|align="right"| + 4,6
|Nedgang 1890-93
|-
| '''1860-1890 '''
|align="right"|'''+1,03 %'''
|
|
|
| 
|
| 
| 
|align="right"| '''+ 1,2'''
| '''Industrivekst og kriser'''
|-
| 1895
|  2 500 000
|align="right"| 6&nbsp;647
|align="right"|4&nbsp;962
|align="right"|1&nbsp;315
|align="right"|1&nbsp;500
|align="right"|'' 3&nbsp;316 ''
|align="right"|'' 837 ''
|align="right"| '' 1&nbsp;247 ''
| align="right"|+ 4,4
| Sterk vekst 1893-98
|-
| 1900
| 2 656 000
|align="right"| 9&nbsp;704
|align="right"|8&nbsp;275
|align="right"|1&nbsp;915
|align="right"|2&nbsp;701
|align="right"|'' 4&nbsp;439 ''
|align="right"|'' 1&nbsp;519 ''
|align="right"| '' 2&nbsp;111 ''
|align="right"| + 3,9
| Uår 1899, krise 1900-03
|-
| 1905
| 2 773 000
|align="right"| 10&nbsp;867
|align="right"|8&nbsp;719
|align="right"|2&nbsp;467
|align="right"|2&nbsp;682
|align="right"|'' 4&nbsp;843 ''
|align="right"|'' 1&nbsp;769 ''
|align="right"| '' 2&nbsp;380 ''
|align="right"| + 1,0
|Krig med Japan 
|-
| 1910
| 2 943 000
|align="right"| 13&nbsp;315
|align="right"|11&nbsp;311
|align="right"|2&nbsp;881
|align="right"|3&nbsp;841
|align="right"|'' 5&nbsp;412 ''
|align="right"|'' 2&nbsp;393 ''
|align="right"| '' 2&nbsp;999 ''
| align="right"|+ 1,2
|Vekstperiode
|-
| 1913
|  3 036 000
|align="right"|  15&nbsp;967
|align="right"|13&nbsp;459
|align="right"|4&nbsp;018
|align="right"|5&nbsp;954
|align="right"|'' 6&nbsp;460 ''
|align="right"|'' 2&nbsp;852  ''
|align="right"| '' 3&nbsp;585 ''
|align="right"| + 4,6
|Sterk vekst
|-
| '''1890-1913'''
|align="right"|'''+1,14 %'''
|
|
|
|
|
|
|
|align="right"| '''+ 1,9'''
|'''Sterk industrivekst''' 
|-
| 1915 
|  3 096 000
|align="right"| 17&nbsp;282
|align="right"|16&nbsp;379
|align="right"|2&nbsp;229
|align="right"|5&nbsp;784
|align="right"|'' 6&nbsp;234 ''
|align="right"|'' 3&nbsp;493 ''
|align="right"| '' 4&nbsp;350 ''
|align="right"| - 5,7
|Første verdenskrig
|-
|1920
|3 148 000
|align="right"| 136&nbsp;660
|align="right"|114&nbsp;890
|align="right"|28&nbsp;960
|align="right"|36&nbsp;260
|align="right"|'' 60&nbsp;430 ''
|align="right"|'' 25&nbsp;450 ''
|align="right"| '' 30&nbsp;650 ''
|align="right"| + 10,5
| Sterk inflasjon
|-
| '''1913-1920'''
|align="right"|'''+0,52 %'''
|
|
|
|
| 
| 
| 
|align="right"| '''- 2,0'''
|'''Krise 1913-22, inflasjon 1918-21'''
|}

Den økonomiske veksten var beskjeden i 1860–90, men dette skyldes nedgangen i 1860–65 og i 1870-årene. Bak tallene skjuler det seg en markant, og kvalitativt ny veksttakt fra 1865–66 og ti år framover, som avløste førti år med nesten flat vekst i en økonomi hvor 90 % hadde vært sysselsatt på landsbygda.<ref>Hjerppe, side 31 og 41-42.</ref> Bak veksten lå også en langt sterkere befolkningsvekst fra 1860 enn tidligere, som la grunnlag for ny sysselsetting av billig arbeidskraft i nye vekstnæringer. Veksten var likevel ujevn, eksempelvis opplevde Finland først eksportnedgang under [[den amerikanske borgerkrigen]], avløst av det internasjonale tilbakeslaget i [[1866]], og i [[1867]] den siste hungerepidemien i fredstid i Europa.<ref name="Hjerppe, side 46">Hjerppe, side 46.</ref>

Gjentatte avlingsproblemer og en gradvis [[devaluering|depresiering]] (verdifall) av finske mark mot rubelen utover 1860-tallet ble avløst av den europeiske boomen i 1870–75, som også gavnet Finland sterkt. Den påfølgende krisa fra 1876 rammet finsk eksport hardt, og først i [[1882]] tok økonomien seg opp igjen. Resten av 1880-årene opplevde Finland hele 4 prosent årlig vekst, og etter en kortvarig krise i 1891–92 fortsatte en mer stabil og jevn vekstperiode frem til første verdenskrig. Importerte nedgangskonjunkturer inntraff riktignok ved århundreskiftet i Finland, på samme måte som i Norge og andre land. Problemer i russisk økonomi i 1899 smittet over på nabolandene i vest og gikk først over sent i [[1902]].

=== Landbruket ===
[[Fil:Peasants in finland.jpg|thumb|I tillegg til å arbeide på sine egne jordlapper måtte ''[[Husmann|torpare]]'' utføre pliktarbeid på jordeierens marker. De finske husmennenes rettslige stilling var et av de store stridsspørsmålene i storfyrstedømmets tid.]]
Finlands befolkning inklusive de [[Gamle Finland|«gammelfinske» områdene]]<ref>Dvs. de områdene Russland annekterte på 1700-tallet</ref> ble rundt 1810 anslått til 1&nbsp;070&nbsp;000. På denne tiden var det en høy befolkningsvekst på landsbygda og samfunnstrukturen endret seg kraftig. Innen 1860 var befolkningen økt til 1&nbsp;750&nbsp;000. I samme periode inntraff en gradvis industrialisering og vekst i tjenestenæringene, slik at bonde- og skogbruksbefolkningens andel sank fra 90 % i 1820 til 80 % i 1860, og 75 % i 1880. Storparten av disse arbeidet i landbruket, som sysselsatte sju ganger flere enn skogbruket. Landbruk og skogbruk stod for 60 % av BNP i 1860.<ref>Hjerppe, side 62-63.</ref> På begynnelsen av 1800-tallet var de fleste som bodde på landsbygda selvstendige bønder, men på slutten av århundret var fattige jordløse i overtall, noe som forårsaket sosiale spenninger, men også ga grunnlag for industrialisering.

En forsker har konstatert at hungersnødene som kulminerte i 1867, førte til en akselerert mekanisering av landbruket umiddelbart etterpå.<ref>Soininen, side 3-5.</ref> Men samtidig fortsatte landbruksbefolkningen å øke betraktelig helt til den nådde 630&nbsp;000 i [[1890-årene]].<ref>Hjerppe, side 71.</ref> Og i 1890-årene vedtok lantdagen en lov som tillot oppdeling av gårdsbruk, noe som førte til at hvert gårdsbruk i gjennomsnitt ble enda mindre.<ref>Hjerppe, side 75.</ref> At bondebefolkningen likevel sank, skyldtes den store reserven av jordløse landarbeidere som kunne trekkes inn til skogs- og papirindustrien selv om det også ble flere selveiende bønder.

Den virkelige mekaniseringen av landbruket skjøt neppe fart før omkring 1900, trolig som følge av hardere konkurranse med industrien om den billige arbeidskraften som jordløse husmenn tilbød. Flere gikk nå over til mekanisert melkeproduksjon. Fra denne tiden sank andelen som var sysselsatt i landbruk og skogbruk relativt raskt. Imens økte handel- og transportsektorene sin sysselsetting, etter hvert også industrien. Landbrukets andel av BNP sank fra 60 % i 1860 til 49 % i 1900, og endelig 40 % i 1913. Ved århundreskiftet var landbrukets BNP-andel nesten dobbelt så høy i Finland som den var i Sverige.<ref name="Hjerppe, side 68">Hjerppe, side 68.</ref> Innen [[1910]] ble en tredjedel av landbruksproduksjonen omsatt i markedet, anført av meieri- og skogsprodukter, og slike inntekter brakte kapital til ytterligere mekanisering.<ref>Hjerppe, side 76.</ref>

De aller fattigste samfunnslagene var arbeidskraft uten jordeiendommer; [[statare]], [[dreng]]er og [[tjenestejente]]r. Andelen steg fra rundt 10&nbsp;% via 15–20&nbsp;% i 1875 til 40&nbsp;% så tidlig som ved århundreskiftet.<ref>Klinge, s. 94–96; Virrankoski II, s. 552</ref> Den nølende industrialiseringen klarte ikke avhjelpe forarmingen av landbefolkningen, og mellom 1870 og 1914 emigrerte tilsammen 300&nbsp;000 til Amerika, de fleste fra [[Österbotten]].<ref>Virrankoski II, S. 550</ref>

[[Husmann|Torparbefolkningen]] utgjorde et mellomsjikt som forpaktet et lite stykke land mot å utføre arbeid på markene til bonden som forpaktet bort husmannsplassen. Betingelsene var ofte ikke helt entydig fastlagt, husmennene var aldri trygge for ensidige endringer eller opphevelse av avtalen. Selv om husmennene vanligvis var bedre stilt enn ren arbeidskraft, utviklet spørsmålet om deres rettslige stilling seg til en av de mest brennende sosialpolitiske spørsmålene i Finland rundt århundreskiftet.<ref>Klinge, s. 96–99</ref>

Finlands jordbruk var på midten av 1800-tallet ikke i stand til å holde tritt med befolkningsveksten. Etter Krimkrigen måtte en del av det nødvendige kornet jevnlig importeres og i 1860-årene kom det til flere uår som tømte kornlagrene og anstrengte statsfinansene. Sommeren 1867 var uvanlig kald – isen på de sørfinske sjøene tinte vekk først i midten av juni – med nesten fullstendig ødelagte avlinger som resultat. De anstrengte statsfinansene gjorde det vanskelig å skaffe korn fra utlandet og det lite utviklede veinettet vanskeliggjorde en tilfredsstillende distribusjon. Følgen ble en sultkatastrofe i årene 1867 og 1868: i «de store hungersårene» mistet Finland 6&nbsp;% av befolkningen, om lag 100 tusen mennesker.<ref>Virrankoski II, s. 523–527; Klinge, s. 237–243</ref>

=== Industrialisiering ===
[[Fil:Tammerkoski 1847.jpg|mini|Finlaysons bomullsspinneri ved Tammerfors i 1847, da Nordens største]]
[[Fil:Tukinuitto.jpg|thumb|Tømmer til sagbrukene ble avvirket i innlandets skoger og fløtet over sjøene og elvene til kysten.]]
[[Fil:Helsinki quay (1890-1900).jpg|mini|Helsingfors havn i 1890-årene]]
En nevneverdig industrialisering kom ikke i gang før i 1860-årene. Ved storfyrstedømmets begynnelse levde rundt 90&nbsp;% av finnene av jordbruk, fram til 1865 sank andelen til 80&nbsp;%.<ref>Hjerppe, side 62-63</ref> Fra 1860-årene akselererte befolkningsveksten og i 1914 var Finlands befolkning rundt tre millioner. Andelen som bodde i byene steg på denne tiden fra 6&nbsp;% til 20&nbsp;%, andelen som arbeidet i industrien steg med omtrent samme tall.<ref>Virrankoski II, s. 549 f.</ref> Tilgangen på rikelig arbeidskraft fra de fattige lagene av torpare og andre husmenn, ga sterke vekstimpulser til skogindustrien, håndverk og andre bynæringer.

I 1860 stod industrien for 16 % av BNP, og om lag like stor andel av sysselsettingen – den store effektiviseringen var altså ikke begynt.<ref>Hjerppe, side 63.</ref> Boomen i 1870 ga en rask, men kortvarig industrivekst som viste seg utsatt for spekulasjon. Nedgangen fra 1875 medførte en forskyving av sysselsetting fra industri til tjenestenæringene.<ref>Hjerppe, side 64.</ref> På samme måte som ledige landarbeidere gikk til industrien, kunne også oppsagte industriarbeidere starte småhandel eller håndverk i byene. Industrien tok seg opp igjen i [[1890-årene]], og i [[1900]] stod den for 23 % av BNP, sammenliknet med 30 % i Sverige og 37 % i Tyskland og USA.<ref name="Hjerppe, side 68"/>

I likhet med mange andre land, var [[tekstilindustri]]en blant Finlands første industribransjer. Noen [[bomullsspinneri]]er vokste fram, og den første [[dampmaskin]]en i Finland ble tatt i bruk av Littoinen tøyfabrikk i [[1842]]. Skandinavias største bomullsspinneri midt på 1800-tallet var eid av [[Finlayson|Finlayson & Co]], i Finland. Sent i [[1850-årene]] startet [[Fiskars]] finsk produksjon av dampmaskiner til sag- og industribruk.<ref name="Hjerppe, side 77">Hjerppe, side 77.</ref> Treindustrien ble likevel lokomotivet i Finlands industrialisering, med tømmer, plank, trevarer og møbler i første rekke. Forbudet mot dampsag ble opphevet i [[1857]] og de siste lovbegrensningene for [[sagbruk]] ble fjernet i 1861 da en rekke dampsagbruk ble bygd opp – særlig etter at prisene steg med jernbaneboomen fra begynnelsen av 1870-årene.

Kystområdene var sentrum for utviklingen, herfra ble det eksportert sagvirke også til Vest-Europa. Både [[Verla tresliperi og pappfabrikk]] i Verla i [[Jaala]] kommune og Gutzeits papirfabrikk i [[Kotka]] ble grunnlagt under jernbaneboomen i [[1872]], den siste av den norske verkseieren [[Hans Gutzeit]] fra [[Fredrikstad]]. Slike etableringer var eksempler på virksomheter som kom på grunn av tilgangen på [[trevirke]] og bøndenes tømmerpriser var vesentlig lavere i Finland enn i Norge. Fra 1880-årene, og særlig etter århundreskiftet, økte også papirframstillingen i betydning.<ref>Virrankoski II, s. 535–539</ref> Produksjonen av [[tremasse]] og [[Papirmasse|pulp]] startet beskjedent fra [[1860-tallet]], og i [[1880-årene]] ble kjemisk tremasseproduksjon introdusert.<ref name="Hjerppe, side 77"/>

Andre industrigreiner rettet seg hovedsakelig mot Finlands indre marked og startet veksten i 1880-årene, delvis først senere. Rundt århundreskiftet utviklet [[Tammerfors]] seg til Finlands ubestridte industrisentrum. Byen som lå ved «Damfossen», var begunstiget med vannkraft og direkte jernbaneforbindelse med Helsingfors og St. Petersburg og vokste rekordhurtig etter at en rekke tekstil og metallindustribedrifter etablerte seg.<ref>Virrankoski II, s. 540–542</ref> Tammerfors' innbyggertall fordoblet seg fra 20&nbsp;500 til 40&nbsp;261 mellom 1891 og 1904.

I tiden rundt første verdenskrig var det en betydelig, statlig overtakelse eller oppkjøp av industri. Hovedtrenden var å nasjonalisere virksomheter som var viktige innen kjemisk produksjon, energiforsyning og kommunikasjoner. Blant selskapene staten overtok, var dagens [[Kemira Oyj]], [[Enso-Gutzeit Oy]] og [[Outokumpu Oy]]. Noen ganger var det behovet for investeringskapital som ga helt eller delvis statlig overtakelse.<ref>Hjerppe, side 134.</ref>

=== Valutapolitikk og bankvesen ===
[[Fil:Suomen Pankki, Helsinki.jpg|thumb|Hovedkontoret til [[Finlands Bank]] i Helsingfors ble tegnet av arkitekten [[Ludwig Bohnstedt]] og bygd i 1876–1883.]]
[[Fil:1879 Finnland 10 Markkaa.JPG|thumb|10 Mark gull fra 1879. Storfyrstedømmet benyttet [[gullstandard]]en fra 1878 til 1915.{{byline|Foto: D.J. Müller|16. oktober 2009}}]]
Etter at Finland og Sverige skilte lag i 1809 ble [[rubel]]en Finlands offisielle valuta. Forbindelsene med Sverige var fortsatt sterke, og som et uttrykk for dette forble den svenske [[riksdaler]]en gyldig betalingsmiddel fram til 1840.<ref>Klinge, s. 107 f.</ref> Fra dette året trykket Finlands Bank rubler lokalt, knyttet til sølv. Men under Krimkrigen gikk Russland bort fra [[sølvstandard]]en igjen, og rubelen ble så ustabil at Finland på kort tid importerte en 20 prosents inflasjon.<ref>Jutikkala, side 334.</ref> Egen valuta ble ansett som nødvendig, og i 1860 fikk Finland tillatelse til å ta i bruk [[finsk mark]]. Men fortsatt skulle de sterkt svingende russiske [[Pengeseddel|papirpengene]] være lovlig betalingsmiddel. Finansminister [[Johan Vilhelm Snellman]] klarte etter mye overtalelsesarbeid å bearbeide russiske regjeringsmedlemmer til å godta en valutareform for Finland, og 4. november 1865 undertegnet tsar Aleksander II det såkalte valutamanifestet. Sølvmarken ble nå definert som eneste lovlige betalingsmiddel i Finland. Riktignok ble også sølvrubelen gyldig, men de ustabile russiske papirpengene kunne ikke brukes mer.<ref>Raija Majamaa, Leeni Tiirakari: ''J.V. Snellman. Valtioviisas vaikuttaja.'' SKS, Hämeenlinna 2006, ISBN 951-746-678-1, s. 112–115</ref>

Finland led derimot fortsatt under at finske mark stadig ble [[devaluering|depresiert]] (falt) i verdi i forhold til rubler. Dette førte til prisøkning på importvarer fra Russland, og kom på toppen av internasjonale tilbakeslag og avlingssvikt i hele perioden 1861–1867.<ref name="Hjerppe, side 46"/>

I 1870-årene falt prisene på sølv i forhold til gull, og mange stater byttet da til [[gullstandard]]en. Da tsaren i 1878 etter lang nøling godkjente en valutaendring for Finland, innførte de finske politikerne ''de facto'' [[gullstandard]], mens sølvrubelen og uoffisielt papirrubelen fortsatt var offisiell valuta i Russland. Gullstandarden ble godkjent av parlamentet, og tsaren hadde ikke fullmakt til å endre finske lover og på denne måten reversere prosessen. Storfyrstedømmet preget egne 10 og 20 Mark av gull fra 1878 til 1913, og praktiserte gullstandarden frem til 1915. Fra og med 1878 hadde Finland dermed i realiteten monetært og økonomisk selvstyre, over ikke bare [[finanspolitikk]]en men også [[pengepolitikk]]en.

Den finske sentralbanken ble stiftet allerede i 1811 og fikk i 1840 sitt nåværende navn [[Finlands Bank]]/Suomen Pankki. Til å begynne med hadde banken få oppgaver, men i 1840 fikk banken rett til å utstede papirpenger og fra 1865 kontrollerte banken den nye valutaen – finske sølvmark. Finlands bank ble på sin side kontrollert av de finske stendene, også i den tiden stenderforsamlingen ikke ble sammenkalt. Etter at Aleksander II i 1860-årene opphevet lovmessige begrensninger ble det opprettet handelsbanker, først ute var [[Finlands Hypotekförening]] i 1860 og [[Föreningsbanken i Finland]] i 1862, senere fulgte en rekke andre. Kapital var også tilgjengelig fra pensjonsfond, fattigkasser, Staten, selskaper og privatpersoner.

Med de nye mulighetene til å skaffe kapital på kreditt var en av grunnforutsetningene for industrialiseringen på plass, i alle fall på papiret.<ref name="Hjerppe, side 83">Hjerppe, side 83.</ref> Studier av større selskapers balanseposter fra 1870-årene viser derimot at kapitalmarkedet var lite utviklet; hele 3/4 av balansebeholdningene var oppspart egenkapital. Selskapsloven av 1864 ga formelt nye muligheter til å reise kapital, men fraværet av utenlandske investeringer og et effektivt bankmarked medførte stor grad av egenfinansiering.<ref name="Hjerppe, side 83"/> Dette endret seg derimot nærmere århundreskiftet, da banker og forsikringsselskaper fikk tilgang til stadig mer kapital og gradvis etablerte et mer modent bankmarked. Ved utbruddet av første verdenskrig var utviklingen av bankvesenet modnet ved at banker og forsikringsselskaper da stod for hele 90 % av all utestående kreditt. Hyperinflasjonen under og etter første verdenskrig ledet til opprettelse av i alt 23 nye banker, på mer eller mindre spekulativt grunnlag – bare 9 av disse overlevde [[mellomkrigstiden]].<ref>Hjerppe, side 85.</ref>

=== Postverket ===
[[Fil:Finland stamp first stamp 1856 5k.jpg|thumb|150px|Et av Finlands to første frimerker utgitt den 3. mars 1856. Motivet er [[Finlands riksvåpen]].]]
[[Fil:StampFinland1901Scott65.jpg|thumb|150px|Finsk frimerke fra 1901 med storfyrstedømmets offisielle riksvåpen]]
Postverket i Finland ble grunnlagt i 1638 av [[Per Brahe d.y.]], den svenske generalguvernøren i Finland. Den første postruten ble opprettet den 6. september 1638 mellom [[Stockholm]] og [[Åbo]], hvorfra postrutene fortsatte til det indre Finland.

Den russiske maktovertagelsen førte i 1809 til opprettelsen av et eget postdirektorat i Åbo, og i 1818 ble det flyttet til den nye hovedstaden [[Helsingfors]]. Samme år ble det innført en autonom finsk postforordning. Pakkepost begynte å forekomme i 1845. Og de to første frimerkene ble utgitt den 3. mars 1856. I 1858 begynte postombæring av brev og aviser til private hjem, og på 1860-tallet ble det ansatt kvinner på postkontorene.

Det gikk etter hvert [[symbolpolitikk]] i postvesenet. De første frimerkene hadde således [[Finlands riksvåpen]] som motiv. 12. juni 1890 utstedte Tsaren en ny postforordning som nedla det selvstendige finske postvesenet, og lot det underordnes det russiske innenriksdepartementet. Dette skulle vedvare frem til storfyrstedømmets opphør i 1917. Dette ga seg uttrykk i at frimerkenes motiv fra 1. mai 1891 ble endret til storfyrstedømmets offisielle riksvåpen, hvor det russiske rikets tohodede ørn ble kombinert med løvsymbolet.

De første frimerkeutgivelsene &ndash; i 1856 og 1860, kom i valørene 5 og 10 [[kopek]]. Fra 1. januar 1866 var valørene finske penning og finske mark. Også dette endret seg med den nye postordningen. 1. januar 1891 kom en ny utgave i 13 valører fra 1 kopek til 7 rubel. Disse ble brukt på forsendelser til utlandet og var en del av ansiktet utad &ndash; et brev fra Finland var offisielt et brev fra det russiske rike. Penning og mark ble fortsatt brukt i portosatser og på frimerker, internt i Finland som lokalpost, frem til 1917.

Posten ble opprinnelig fraktet med såkalte ''postlöpare'' eller med robåt og seilbåt; det sistnevnte ble brukt til og fra postkontorene på [[Åland]]. Ved åpningen av jernbanestrekningen mellom Helsingfors og [[Tavastehus]] i 1862, ble også jernbanen benyttet til å frakte post.

=== Samferdsel ===
[[Fil:Saimaa_canal_at_Lappeenranta_Finland.jpg|mini|[[Saima kanal]] forbinder den store innsjøen [[Saimen]] med [[Finskebukta]], og med det Russland og Europas markeder]]
På begynnelsen av 1800-tallet var samferdselsårene lite utviklet. Landeveiene ble gjørmete og var vanskelig farbare i regnvær og var om vinteren ofte helt uframkommelige. Opprustning av trafikkårene var en grunnforutsetning for det industrielle oppsvinget i de ulike næringene. [[Saima kanal]] ble av svært stor betydning ved å forbinde Østfinland og Finskebukta med det russiske og europeiske markedet. Byggingen ble påbegynt i 1845, og kanalen ble innviet i 1856.

Oppbygging av jernbanenettet var et ledd i Aleksander IIs fornyingsprogram og den første jernbanestrekningen i Finland ble anlagt på tsarens ordre. Strekningen forbandt [[Helsingfors]] og [[Tavastehus]] og ble åpnet i 1862. I 1868 til 1870 kom strekningen [[Riihimäki]] – [[St. Petersburg]]. [[Sporvidde]]n på denne strekningen var et politisk stridstema, men til syvende og sist fikk det finske jernbanenettet samme sporvidde som det russiske jernbanenettet, dvs bredere enn ellers i Europa. I 1870-årene ble det bygd en forlengelse fra Tavastehus til Tammerfors, i 1903 ble strekningen ytterligere forlenget gjennom Österbotten til [[Torneå]].

Andre hovedstrekninger gikk gjennom provinsen [[Savolax]] fra [[Kouvola]] til [[Idensalmi]] og til [[Norra Karelen]] fra [[Viborg (Finland)|Viborg]] til [[Joensuu]]. Fram til 1914 ble disse hovedstrekningene ytterligere forlenget: Österbottenlinja fra [[Kemi]] til [[Rovaniemi]], Savolaxlinja fra Idensalmi til [[Kajana]] og Karelenlinja fra Joensuu til [[Nurmes]]. Til slutt ble Karelen knyttet direkte til Österbotten under [[første verdenskrig]]. Dette vil si at den overveiende delen av dagens jernbanenett ble ferdigstilt i storfyrstedømmets tid.<ref>Virrankoski II, s. 532–534</ref>

=== Sosiale forhold ===
[[Fil:Skiers in Oulu in 1893.jpg|mini|Skiløpere i Uleåborg i 1893]]
Befolkningen i første halvdel av 1800-tallet var knyttet til landbruket og landsbygda, og befolkningsveksten fram til omkring 1865 var svak. Matinntaket per person var bare 1 900 kcal per dag i 1860 med et svært beskjedent inntak av kjøtt, langt under nivået på 3 000 kcal førti år senere.<ref>Hjerppe, side 118.</ref> Fra 1860-årene startet en periode med raskere vekst, industrialisering og vekst i offentlige tjenester, men avløst av hyppige kriser. I [[1867]] inntraff landets verste krise i nyere tid, med uår og hungersnød, og sysselsettingen falt med 6 % på et år. Også framover mot 1880 førte internasjonale kriser til betydelig arbeidsløshet og mer moderate fall i privat forbruk.<ref>Hjerppe, side 102 og 15.</ref>

Eksportprisene svingte voldsomt, og den gryende eksportindustrien brakte ujevnt fordelt vekst fordi arbeidskraften var billig. Landbruksbefolkningen led under overbefolkning som bare delvis ble motvirket av utvandring. Den viktigste mottakeren av overflødige, fattige landarbeidere var skogs- og papirindustrien. I sosial forstand var likevel landbruket svært viktig, fordi omsetning og eksport av landbruksprodukter brakte inntekter som ble svært jevnt fordelt. En annen gunstig utvikling for sysselsettingen og inntektsnivået var at en ''de facto'' økning av importtollen utover andre halvdel av 1800-tallet, beskyttet innenlandsk landbruk og industri mot konkurranse fra utlandet. Fra 1880-årene og framover opplevde finnene en mer jevn vekst i levestandarden. En stadig mindre andel av inntekten gikk til matvarer og bolig fram mot første verdenskrig.

En viktig tilleggsmulighet for sysselsetting kom med utbyggingen av [[jernbane]], [[post]] og [[telekommunikasjon]]er fra 1860-årene. Virkelig [[arbeidsløshet|massearbeidsløshet]] opplevde ikke Finland før [[1917]]–[[1919|19]], da en stor arbeidsstyrke returnerte fra borgerkrigen og arbeidsopphold på forsvarsanlegg i Russland, og vendte hjem til et Finland som opplevde store økonomiske og sosiale endringer i revolusjons- og krigsperioden.<ref>Alijas Kahra, ''Työttömyys vuosina 1928-36'', artikkel i ''Työttömyysneuvoston julkaisuja''. Helsinki 1938, side 5 og 8.</ref> Men det var også tunge krisetider 1877-79.

Skolegang var stort sett organisert av kirken eller private organisasjoner i første halvdel av 1800-tallet. I byene ble etter hvert skole og høyere utdanning en viktigere oppgave, mens kirkesognene og (fra 1865) de nye herredskommunene på landsbygda hadde mer enn nok med å dekke utgiftene til fattigforsorg utover århundret. Mange sogn og herredskommuner satte seg imot å etablere skoler.<ref>Hjerppe, side 125.</ref> De første [[videregående skole]]ne i byene kom i 1870-årene, og først fra [[1880]] ble det en rask nedgang i [[analfabetisme]]n, ved at staten gikk inn og dekket stadig større del av lærernes lønninger.

I 1880 hadde bare 2 % utdanning utover grunnskole, men hele 98 % kunne lese, Derimot kunne langt færre skrive, kun 11 %.<ref>Hjerppe, side 104.</ref> Det var ikke før ved århundreskiftet at skolegang avløste fattigforsorg som landkommunenes største utgiftspost. Helsevesenet var utbygd i byene med henblikk på å begrense [[epidemi]]er, mens det knapt nok fantes helsetilbud i det hele tatt på landsbygda. Fra 1880-årene begynte staten å finansiere lønnsutgifter ved sykehus i kommunene, og lenge var halvparten av sykehusene private eller tilhørte Kirken.<ref>Hjerppe, side 126.</ref>