Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

== Andre verdenskrig  ==
[[Fil:Originallappen (6983683356) (cropped).jpg|mini|Samisk mann i samtale med høyere tyske offiserer i forbindelse med reichskommissar [[Josef Terboven]]s (1898–1945) reise til Nord-Norge og Finland sommeren 1942]]

Selv om det er skrevet mye om andre verdenskrig i Norge, er samene i mindre grad nevnt. I det store verket ''Norge i krig'', er det et avsnitt om nazistenes rase orienterte syn på samene. Derimot har lokalhistoriske bøker og publikasjoner behandlet samiske forhold under krigen. Samenes opplevelser under krigen var svært forskjellig alt etter hva slags nasjonalstat de tilhørte. På Kola var samene involvert på Sovjetunionens side, Finland var involvert i krigen i forskjellige faser, Sverige var nøytralt og Norge ble først overfalt, deretter okkupert. Samene i grensetraktene mellom Norge og Sverige var kjente i områdene, dessuten behersket de naturforholde og klima, dermed ble mange involvert som grenseloser. Allikevel er samenes historie under krigen nokså lik sivilsamfunnet ellers.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=261–262}}

Til tross for nazismens raseideologi, ble samene behandlet helt forskjellig fra mange andre minoriteter i Europa. Tvert om hadde nazistene et naturromantisk syn på dem. Norske nazister så det derimot ofte anderledes.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=261–262}} Det ble under krigen gjort enda et forsøk på samisk organisering, da medlemmer fra nasjonal samling i 1943 tok initiativ til å stifte Norsk Nasjonalt Sameforbund. Denne organisasjonen fikk noen få samiske medlemmer, totalt 13 fra Trøndelag og Nordland. Siden den nazistiske tilknytningen var klar, hold de fleste seg langt unna.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=278–279}}

=== Reindriften under krigen ===
[[Fil:Wehrmacht soldiers with a local sami reindeer herder, Lappland, Sodankylä, Finland 1942. (31872677877).jpg|mini|Soldater fra [[Wehrmacht]] og en same i 1942 i Lappland, Sodankylä, Finland. {{byline|Julius Jääskeläine}}]]

I Norge var reindriften i gang gjennom alle krigsårene. Selv om ingen nordmenn fikk lov til å passere grensen, fikk reindriftsamene egen dispensasjon. Den statlige organiseringen lå fortsatt under Reindriftskontoret i Landbruksdepartementet. Likeledes var det fortsatt lappefogder og reinbeitedistrikter. Lappefogden var statens representanter og fagpersoner innen reinnæringen, men begrenset politi- og kontrollmyndighet. I praksis gjorde mange av dem også mye for å ivareta reindriftssamenes interesser. Under lappefogdene var det lappeoppsynsmenn, for å hente inn opplysninger om reindriften i sine områder. Lappefogdene skrev årsberetninger for sitt distrikt, slik at en for ettertiden har informasjon om utviklingen i krigsårene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=265–266}}

De tyske myndighetene under krigen hadde interesse av reindriften, både fordi de hadde spesiell interesse av vinteraktiviteter i ekstremt klima og fordi reinen ga kjøtt og kunne brukes som trekkdyr. Av slike årsaker ville de ha informasjon om antallet rein den enkelte same eide, samt årsaker til økning eller minking av bestanden. Imidlertid rapporterte lappefogdene tilbake at krigen gjorde telling umulig, eller de oppga estimater.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=265–266}} Det ble sagt at det var vanskelig å få tak i folk for å utføre den omfattende tellingen, dessuten hadde ikke myndighetene budsjetter til å betale for arbeidet. I realiteten ville reindriftsmyndighetene unngå å oppgi eksakte tall, fordi de da fryktet at okkupasjonsmyndighetene på egen hånd ville gjøre beregninger for hvor mange slakte- og bruksrein de ønsket. Reinnæringen kunne derimot stole på at okkupasjonsmaktens ledelse ikke ville risikere at reinbestenden kom ned på et kritisk lavt nivå, til det var de alt for opptatt av reindriftens fremtid.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=266–267}}

=== Samene i Finland under krigen ===
I Finland hadde reineierne store bestandsreduksjoner under krigen, det skyldes at myndighetene der hadde krevd at en tredjedel av flokkene ble slaktet. De finske samene var lojale mot myndighetene og utførte ordren. Spesielt gikk det ut over skoltesamene. Mottakerne ønsket store dyr med mye kjøtt, dermed ble praktisk talt alle store dyr tatt ut av flokken.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=267–268}}

En stor endring som følge av krigen skjedde for skoltesamene i Petsamo-området, som måtte flyttet permanent derfra til Finland. Deler av skoltesamenes område lå i grenseregionen mellom Norge, Finland og Sovjetunionen, og ble slagmark mellom forskjellige felttog. Voksne menn herfra ble allerede under vinterkrigen i 1939 utskrevne soldater. I løpet av krigen ble reinflokkene og mange rein ble værende på den sovjetiske delen av grensen da krigen var over. Skoltesamene måtte rett etter krigen ta stilling til om de skulle dra tilbake til det som var blitt sovjetisk område, eller fortsette sin tilværelse i Finland. De eldre ville tilbake til sine vante landskaper, mens de yngre og de som hadde kjempet på finsk side i krigen, ville bli i Inari.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=298–301}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}} Mange skoltesamer slo seg ned ved [[Enare]] rundt 1948. Her bygde staten opp skoler, helsetilbud, kirke og butikker, i tillegg til at de fikk rettigheter til tømmerdrift, reindrift og fiske. På lengre sikt ble allikevel skoltesamene assimilert inn i den finske kulturen og befolkningen. Likevel var det rundt 2000 rundt 200 personer som snakket skoltsamisk i Sevettijärvi og Nellim.{{sfn|Kent|2018|p=41–45}}

=== Nazistenes syn på samene ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-119-0413-20, Norwegen, deutscher Soldat, Einheimischer.jpg|mini|Tysk soldat og same i 1943. Under krigen var det stor vareknapphet, dermed kom samens hjemmeproduksjon godt med i folks dagligliv. Byttehandel med tyske soldater eller lokalbefolkningen fikk stort omfang.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=302–303}}]]

I mange tiår før krigen hadde samene blitt undersøkt av antropologiske forskere, som kom med uttalelser om deres uheldige fysiske og psykiske tilstand. Noen hevdet endog at samene var en helt egen folkerase. Nazistens ideologi bygget mye på rasemessige forskjeller mellom folkegrupper, men deres syn på samene under andre verdenskrig var sammensatt. Den nazistiske sjefen for politiet i Norge, [[Jonas Lie|Jonas Lie (1899–1945)]] (1899–1945) mente at samene var verdiløse. Han mente at jødene og samene skulle behandles likt. Hans meninger fikk ikke stor betydning, fordi [[Reichsführer-SS|sjeff for SS]], [[Heinrich Himmler]] (1900–1945), var av motsatt oppfatning. Himmler mente tvert om at samene ikke representerte noen fare for «den ariske rase», dessuten at samenes kunnskaper om arktisk klima kunne komme til nytte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=282–285}}

Nazistenes plan på lang sikt kan også forklare deres positive syn på samene. Etter at krigen var vunnet, så de for seg en storstilt kolonisering av tidligere sovjetiske territorier. Her skulle det foregå utvikingsprogrammer langt inn i fremtiden, som mange nordmenn, dansker, finner og svensker ville være med på. For å lykkes med dette var kunnskaper om tilpasning til barskt klima avgjørende, og her kom samene inn i bildet som eksperter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=287–288}}

=== Evakuering av samene fra Kolahalvøya ===
I november 1939 angrep Sovjetunionen Finland, og i den forbindelse ble [[Slaget om Petsamo|Petsamo i Nord-Finland angrepet av Sovjetunionen]]. Både finer og samer evakuerte til enten Norge eller sør i Finland, mens andre ble tatt til fange. Krigshandlingene var over i 1940 og i april samme år kunne folk vende tilbake til husene sine. Imidlertid fortsatte ufreden med [[Den finske fortsettelseskrigen|fortsettelseskrigen]], der Finland fikk hjelp fra Tyskland for å få erobret tilbake de tapte territoriene. Skoltesamene måtte igjen evakueres, spesielt ble vinterlandsbyen Suonikylä hardt rammet ved at den ble en krigssone fra 1941 til 1944. Samene fra Suonikylä og Paatsjoki ble evakuert sørover i Finland, mens i områder som ble okkupert av Sovjetunionen ble skoltesamene deportert til Kolahalvøya. Noen ble også evakuert til Narvik.{{sfn|Kent|2018|p=60–61}}

En annen konsekvens av krigen var at tilsammen 800 skoltesamer fra [[Lovozero]] i Murmansk oblast, ble utskrevne soldater for Sovjetunionen. Rundt en fjerdedel kom aldri tilbake.{{sfn|Kent|2018|p=60–61}}

Lapplandskrigen fikk store konsekvenser for samene. Krigen ble utløst i 1944 da Stalin ga ordren om at Finland skulle kvite seg med alle de tyske tropper fra Finland. De tyske troppene befant seg i Finland, fordi Tyskland og Finland var allierte. Tyskland nektet imidlertid å trekke ut sine styrker, noe som førte til at Finland så seg nødt til å gå til direkte militære konfrontasjoner mot Tyskland. I denne sammenhengen ble 774 finer drept og rundt 1000 tyskere. Krigen førte til at mange samer måtte evakueres fra Nord-Finland. Mange av de evakuerte returnerte aldri tilbake, men ble værende i Sverige, Norge eller Sør-Finland etter krigen. På grunn av sykdommer i områdene de ble evakuert til ble tilværelsen utfordrende, ikke minst for deres samiske identitet.{{sfn|Kent|2018|p=62–63}}{{sfn|Kent|2018|p=63}}

=== Tvangsevakuering og nedbrenning av Finnmark ===
[[File:Tysk tvangsevakuering i Finnmark (17388891655).jpg|mini|Under nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark lyktes en god del folk med å flykte innover fjellet. På svensk side var det igangsatt hjelpevirksomhet der klær og mat ble gitt til flyktningene. Bildet viser samer som venter på at boden hvor matvarene oppbevares skal åpnes.]]

Tysklands krig i Sovjetunionen led nederlag og tilbaketrekning fra flere frontavsnitt ble nødvendig i slutten av 1944. En av disse frontene var [[Murmanskfronten]] (Litsafronten), hvor tilbaketrekningen av tyske tropper skjedde gjennom Nord-Norge. De tyske styrkene anvendte [[den brente jords taktikk]] for å hindre at de [[Sovjetunionen|sovjetiske]] styrkene skulle kunne å dra nytte av ressursene når de kom etter. Mesteparten av husene og infrastrukturen i Norge øst for [[Lyngenlinjen]] ble brent og ødelagt. Dette var et ledd i [[Operation Nordlicht]] der tyske styrker etter [[Den finske fortsettelseskrigen]] ble trukket ut av Finland, Finnmark og Troms til Lyngen. Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert, de fleste til områder lengre sør i Norge.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Fakta om Norge: oppslagsbok i samfunnsspørsmål ; 1950-1951 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062008094 | side = }}</ref>{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=291–292}}

Den brente jords taktikk ble også tatt i bruk i Nord-Finland. Historikeren [[Veli-Pekka Lehtola]] (1957–) har skrevet om de evakuerte samenes opplevelser. Mange følte evakueringen som traumatiserende, men for noen var det deres eneste reise de fikk oppleve til sørlige områder og mye fikk de se. De fikk se alt fra store veier og jernbane, til planter og husdyr, og annet levesett. For andre innebar tvangsflytting til Sør-Finland et kultursjokk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=296–298}}

En konsekvens av ødeleggelsene i Finnmark var at deler av samisk kultur ble ødelagt. Ved gjennombyggingen som fulgte tok en ikke hensyn til samiske byggetradisjoner, men standardiserte norske byggemåter.{{sfn|Kent|2018|p=63}} En annen konsekvens var at samer som ble tvangsevakuert sørover der det bare var norskspråklig befolkning, selv gikk over til å snakke norsk i større grad.{{sfn|Lund|2003|p=31–33}} Dog levde deler av det nomadiske samisk levesett ned flytting av rein videre etter krigen.{{sfn|Kent|2018|p=63}}