Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

== Reformasjonen (1517–1556) ==
:''Utdypende artikkel: [[Reformasjonen]]''
[[Fil:Jeorg Breu Elder A Question to a Mintmaker c1500.png|miniatyr|Bilde av salg av [[avlat]], praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.]]
Kirken hadde lenge slitt med anklager om å være splittende, og i tillegg ikke etterleve sine egne krav om nøysomhet. Koblet med dette ble Europa i stadig større grad en verdensdel med [[enevelde]]r. Eneveldene gjorde at kongen hadde nok makt til å kreve kontroll også over kirken. Mange prester krevde rett til å gifte seg. Det var et økende press på at noe måtte skje.

I 1517 innledet den tyske teologen [[Martin Luther]] sin kamp mot kirkelig praksis, især misbruk av [[avlat]]ssystemet til personlig berikelse for kirkens menn. Dette utviklet seg til å bli en åndelig kamp. Det var et tydelig skille mellom de i hovedsak nordtyske fyrstedømmene som støttet Luther, mot de i hovedsak sørlige katolske som kjempet mot ham. Luther og hans menn – og enkelte som opererte på egen hånd, gjorde opprør, og det foregikk både [[ikonoklasme]] (ødeleggelse av bilder) og regelrette store protester mot adel og kirke. Protestantene fikk imidlertid en formidabel motstander i [[Karl V av Det tysk-romerske rike|keiser Karl V]] av både Spania og Det tysk-romerske rike. Han var en humanist, men også en katolikk som kjempet kraftig mot protestantisme.

Protestantismen spredte seg til Norden, der den i Danmark, Finland og delvis Sverige ble godt mottatt, mens den i Norge og Island ble mottatt med skepsis. Protestantismen spredte seg til Sveits, der teologen [[Ulrich Zwingli]] skapte sin egen versjon av den som slo an godt. I utgangspunktet var England et fristed for katolisisme, men da storpolitikk forhindret at [[Henrik VIII av England|kong Henrik VIII]] fikk annullert sitt ekteskap, brøt også England med den katolske kirke og skapte sin egen .

[[Kalvinismen]], opprinnelig fra Sveits, ble populær delvis i Frankrike, helt nord i Skottland og i Nederland. Den ble lagt merke til i Polen. Böhmen på sin side hadde allerede sin egen trosretning i [[husittisk]] retning, som var en katolsk sekt mer enn en protestantisk. Ungarns eventuelle reformasjon ble avbrutt da de ble beseiret av Det osmanske rike gjentatte ganger, og måtte kjempe mot dem og etter hvert sin egen borgerkrig samtidig.

=== Religiøsitet og politikk rundt 1500 ===
[[Fil:Durer Revelation Four Riders.jpg|miniatyr|[[Apokalypsens fire ryttere]], pest, krig, sult og død, føltes faretruende nær mot slutten av 1400-tallet for mange europeere. {{Byline|[[Albrecht Dürer]]|type=Malt av}}]] 
[[John Wyclif]] og [[Jan Hus]] var viktige forgrunnsfigurer i reformarbeidet i den katolske kirken. Mot slutten av 1400-tallet kom også [[Erasmus av Rotterdam]] med sine tanker. Erasmus var ikke provoserende og anti-kirkelig, men han latterliggjorde det pompøse og overdrevne. For Erasmus handlet veien ut av kirkens blindvei om utdannelse og opplæring av massene. Han argumenterte også for at verken handel eller kunstmaleri av hedenske skikkelser var uforenelig med å være en god kristen, og han mente at [[Det nye testamentet]] burde oversettes til mer moderne språk i stedet for å være på latin og gresk. Fordi han argumenterte mot misbruk av makt og dovenhet innen kirken uten å angripe kirken selv, ble han en svært populær figur blant de ledende skikkelsene i Europa.<ref>Side 66–67, Palmer, Colton</ref>

Kristendommen hadde, med påvirkning av pest, sult og krig, utviklet seg i retning angst og nesten panikk. Endetiden var nær i manges oppfatning, da det het i [[Johannes' åpenbaring]] at den skulle komme med [[Apokalypsens fire ryttere]], død, pest, sult og krig. I tillegg hadde djevelen fått en ny rolle, ettersom hans makt var svært reell i mange europeeres oppfatning. Den tyske kirkemannen [[Heinrich Kramer]] kom i denne sammenhengen med boken ''[[Heksehammeren]]''. Boken viste hvordan man kunne avsløre Djevelens tjenere, altså heksene.<ref>Side 188–189, Fuglestad</ref>

Politisk var 1500-tallet preget av indre splid mellom de europeiske maktene. Italia opplevde uro på 1500-tallet. Firenze undervurderte de interne problemene og den manglende stabiliteten, mens Venezia fikk mer og mer problemer med eksterne krefter, spesielt Det osmanske riket, men også forskjellige koalisjoner av europeiske makter. Utover 1500-tallet ble stadig flere italienske bystater offer for europeiske styrker, da særlig selvstendige monarkier med store hærer og flåter.<ref>Side 55–56, H. G. Koenigsberger: ''Early Modern Europe 1500–1789, Longman, London og New York, 1994</ref> De moderne vesteuropeiske stormaktene (Spania, Portgal, England, Frankrike, Nederland) var kongedømmer med en sterk konge, en svekket adel og en mer eller mindre utradert føydalisme.<ref>Side 40–42, Koenigsberger</ref>

=== Reformasjonen i Det tysk-romerske rike ===
[[Fil:Luther-in-Worms-auf-Rt.jpg|miniatyr|300px|Luther står frem for [[Riksdagen i Worms]] (kolorert tresnitt, 1557)]]
Kirken hadde en rekke utgifter, blant annet til bygging av [[Peterskirken]], og disse ble delvis finansiert ved salg av [[avlatsbrev]]. Praksisen ble misbrukt, og det var i utgangspunktet dette misbruket munken og professoren [[Martin Luther]] kritiserte. Kritikken hans gikk imidlertid innen kort tid lenger og utviklet seg til en teologisk bevegelse kjent som [[protestantisme]]. Han mente at frelse krevde kristen tro alene, og ikke gode gjerninger. Troen var privat mellom personen og Gud, og dermed trengtes ikke den katolske kirke som mellomledd. Luther ble lederen for en religiøs, antiklerikal og fremmedfiendtlig gruppe.<ref name="sekstiseks">Side 66, Koenigsberger</ref> Budskapene til Luther var flere: Bibelen var det eneste redskapet til rettroenhet. [[Faste]], [[helgen]]dyrkelse, [[pilegrim]]sreiser og messer var unødvendige. [[Skjærsilden]] eksisterte ikke. Av kirkens syv [[sakrament]]er ble bare to igjen hos protestantene, dåp og nattverd. [[Transsubstansiasjon]], at i munnen blir vinen til Jesu' blod og kjeksen til Jesu legeme, ble også avskrevet. Munkeordener skulle avskaffes og prester kunne gifte seg. Han anmodet også mange fyrster og andre monarker å ta kontroll over religionen i sitt land. Mange av de nye monarkiene benyttet seg gladelig av denne muligheten.<ref>Side 77, Palmer/Colton</ref> Takket være trykkekunsten, ble disse ideene raskt spredt til store deler av riket.<ref name="sekstiseks" />

Luther og hans tilhengere gikk skarpt ut. Luther selv sa at han brukte sine motstanderes skriverier som toalettpapir. Flere tilhengere hadde offentlige brenninger av pavebuller som advarte om mulig [[ekskommunikasjon]] av Luther. [[Profan]]isering av hellige objekter foregikk også, i tillegg til tresnitt som fornærmet paven og sammenliknet ham med et esel eller demon.<ref>Side 581–582, Ulinka Rublack: «Protestantism and its adherents» fra ''The Oxford Handbook of Early Modern European History, 1350–1750'', Oxford, 2015</ref> Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. Det begynte med [[Erfurt]], og spredte seg til mange andre byer. Gjennomgangstonen var at kirken hadde utgitt seg for å være hevet over eller i det minste bedre enn lekmennesker, mens Luthers lære sa at de ikke hadde noen vesentlig funksjon.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Grunnen til at Luther hadde fått være i fred de første årene skyldtes delvis at det skulle utpekes en ny keiser for Det tysk-romerske rike. I den anledning ville ikke paven, som støttet [[Frans I av Frankrike|Frans I]] som ny keiser, starte en konflikt.<ref name="sekstiseks" /> Imidlertid vant [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]]. Dette gjorde at Europa fikk en av de mektigste kongene siden [[Karl den store]]. Karl V styrte i tillegg til Det tysk-romerske rike, Spania (siden 1516), de spanske besittelser i Italia og Amerika, Flandern og [[Burgund]].<ref>Side 56–57, Stephen J. Lee. ''Aspects of European History 1494–1789'', Routledge, London og New York, 1984</ref> Fra tidlig av ble det krig mellom Karl V og Frans I, som var konge av Frankrike. Den fransk-tyske krigen varte under begges regimer og enda lengre. Frankrike fryktet Habsburgernes hegemoni i Europa, mens Habsburg så med bekymring på franske krav på områder de selv kontrollerte, inkludert Milano og Burgund.<ref>Side 108–109, Steven Gunn: «War, Religion, and the State» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref>

Karl V var katolikk, og dessuten leder av den spanske inkvisisjonen. Slik var han forpliktet til å bekjempe Luther. Samtidig var han en humanist uten dogmatiske trekk.<ref>Side 319, Fuglestad</ref> Luther hadde mektige venner, som [[Fredrik III av Sachsen|Fredrik den vise]] av [[Kurfyrstedømmet Sachsen]]. Fredrik fikk forhandlet frem en avtale om at Luther skulle få fritt leide til å forsvare seg under [[Riksdagen i Worms]] i 1521. Der nektet han å trekke tilbake sine meninger, og sa at bare Bibelen eller egen fornuft kunne få ham til å forandre mening.<ref name="sekstiseks" /> Karl V erklærte Luther fredløs så fort Riksdagen var over, men Fredrik den vise forutså at det ville skje, og hans soldater kidnappet Luther og dro ham øyeblikkelig til Fredriks slott. Under oppholdet brukte Luther et år på å oversette Bibelen til tysk. Bibelen fikk betydning både religiøst og språklig, da den ble det første standardiserte tyske verk.<ref>Side 360–361, Greer, Lewis</ref> Etter utgivelsen av boken brukte Luther mesteparten av livet på å organisere den nye kirken, med utfordringer blant annet fra frikirker som gikk langt vekk fra hans tolkning. Han gikk langt i å fordømme dem, men det store gjennombruddet kom med den ortodoks-lutheranske teksten [[Confessio Augustana]] i 1530, som ble del av den lutheranske kirkens trosartikler.<ref>Side 361-62, Greer, Lewis</ref>

Utfordringene med protestantismen handlet om mer enn bare religiøs uenighet. Lutheranere kunne forfølge katolikker, stjele skatter fra kirker og på andre måter gjøre opprør. Det største opprøret kom i Det tysk-romerske rike, der en stor gruppe bønder gjorde opprør, i ettertiden kjent som [[den tyske bondekrigen]]. Adelen måtte inn, og til sammen over 100&nbsp;000 mennesker ble drept i det som trolig  var den største bondereisningen i Europas historie. I 1526 ble det i Riksdagen i [[Speyer]] bestemt at protestanter skulle få lov til å tro det de ville. Imidlertid varte dette bare i tre år, før en ny riksdag i Speyer avviklet den første.<ref>Side 325–336, Fuglestad</ref>

=== Zwiglis Sveits og Bucers Strasbourg ===
[[Fil:Ulrich Zwingli.jpg|miniatyr|[[Ulrich Zwingli]] (bildet) etablerte protestantisme i Sveits, mens [[Martin Bucer]] ikke lyktes fullt så godt i Strasbourg.]]
I Sveits hadde reformasjonen en helt annen lederfigur enn Luther, [[Ulrich Zwingli]]. Den svært lovende presten unngikk såvidt å dø av pest, og kort tid etter fikk han en åpenbaring om at det var [[Bibelen]], og Bibelen alene, som var inngangen til den kristne tro. Zwingli var først og fremst humanist, og fokuserte på et samfunn under Guds ord. Zwingli var motstander av faste, [[sølibat]], døping av barn og streng tolkning av Bibelen. Under Zwingli hadde flere områder i Sveits en religiøs oppvåkning, drevet frem av folkelig støtte. I tillegg unngikk Sveits at katolske makter som Frankrike prøvde å invadere dem, fordi Sveits var vanskelig og kostbart, å innta.<ref>Side 96–99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

[[Strasbourg]] hadde en spesiell religiøs reformasjon. I motsetning til Sachsen, som hadde trygghet i kurfyrstens soldater, og Sveits' som med sine fjell var vanskelig å erobre, var byen åpen for alle. Det var også en handelsby med mange handelsvarer innom, inkludert bøkene til blant andre Luther. En av de første reformatorene var [[Matthäus Zell]], som angrep kirkens maktmisbruk. Han påvirket andre religiøse ledere, inkludert [[Martin Bucer]], en i utgangspunktet fattig, ukjent og arbeidsledig person. Han hadde blitt opplært i en [[dominikanerordenen|dominikansk]] orden og kunne sin bibel. Zell lot seg imponere av Bucer, og han og flere andre protestanter, ble prester i forskjellige kirker i byen i begynnelsen av 1520-årene. Alle preket [[evangelikalisme]], hvilket vil si en boklig forståelse av Bibelen og et personlig forhold til Gud. Bevegelsen var i tillegg imot bildebruk i kirken, uten at dette medførte [[ikonoklasme]]. Strasbourgs ledere viste stor forståelse for denne bevegelsen, og byen ble et fristed for mange forfulgte protestanter. I tillegg mente Bucer og andre samtidige, at mens det var viktig med enighet om de store saker, var det stor åpning for uenighet på andre emner. Imidlertid var det ikke slik at Karl V hadde ubegrenset tålmodighet, og da [[Det schmalkaldiske forbund]], et forbund av protestantiske monarker, tapte [[den schmalkaldiske krig]] mot Karl V, falt Strasbourg, og byen måtte signere et katolskvennlig [[interim]]. Bucer valgte heller å dra til England, og den protestantiske bevegelsen svant hen. Da byen igjen ble protestantisk, var det ikke med den samme gløden.<ref>Side 105–111, Rupp</ref>

=== Reformasjonen i Norden ===
Danmark-Norge var et tydelig todelt tilfelle i forbindelse med reformasjonen. Danmark var inspirert av Tyskland og hadde hatt mange teologisk svake biskoper. I tillegg var flere av dem humanister, noe som gjorde dem motivert for reformer. Mange reformvennlige teologer dukket opp, inkludert [[Christiern Pedersen]], som i 1529 fikk oversatt [[Det nye testamente]] til dansk. I tillegg hadde [[Christian II av Danmark og Norge|Christian II]] lenge kjempet for utvidelse av kongemakten og for å gi borgerne større innflytelse, på bekostning av kirkemakten. Dermed støttet kongen reformen. Han ble jaget ut av landet i 1523, og hans onkel, [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] var mer nøytral i religionsspørsmålet. I hans regentskap frem til 1533, holdt en rekke protestanter taler og foredrag for stadig mer begeistrede borgere. [[Malmö]], da under Danmark, ble den danske protestantismens arnested, og en rekke bøker ble trykket der. Lokale parlamenter tok avgjørelser om at det skulle være erkebiskopen, og ikke paven, som skulle bestemme hvem som skulle besitte stillinger. Mot slutten av Frederiks tid var det opprørsstemning, og katolske munker ble jaget fra flere byer. Under Frederiks sønn, [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble protestantismen innført i 1537.<ref>side 144–149, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Norge hadde hatt lang periode med nedgang så ut til å gå mot slutten. Landet var i motsetning til Danmark ikke klar for reformer. Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]] var med på å tvinge frem en streng håndfestning som krevde at Frederik I forfulgte lutheranere. Frederik I hadde signert et liknende dekret i Danmark, men ignorert det. Engelbrektsson spilte et dobbeltspill der han og flere andre biskoper støttet Christian IIs forsøk på å ta tilbake landet. Dette skapte en situasjon der Engelbrektsson, som var katolikk, støttet Christian II, en lutheraner, mot Frederik I som i navnet var en katolikk. Da Frederik I vant, måtte Engelbrektsson ydmykende støtte Frederik I. Da Frederik I døde, ble Engelbrektsson og andre engasjert i Christian IIs svigersønn som konge, men dette mislyktes, og da Christian III tok over tronen i 1536, mistet Norge sin selvstendighet. I 1537 ble Norge et protestantisk lydrike under Danmark. Kronen forsynte seg grovt av skattene i de norske kirkene. Christian III bestemte seg likevel for ikke å provosere nordmennene for mye, og nye biskoper ble sakte innsatt. Også Island var dårlig forberedt på overgangen til reformasjonen, slik at først i 1550-årene kjenner en til at Danmark lyktes.<ref>Side 152–156, N.K. Andersen</ref>

Sverige hadde et annet utgangspunkt enn sine nordiske naboer. Kirken var langt mer selvstendig, og det var ikke et like klart brudd med kongemakten som i Danmark og, om enn ufrivillig, Norge og Island. Kong [[Gustav Vasa]] hadde behov for de store formuene til kirken, men han var ikke interessert i å la kirken være et rike innen riket. Dermed gjorde han seg selv til kirkens overhode. [[Olaus Petri]] ble den store reformatoren. Likevel var det flere som angrep Petri, som giftet seg og dermed ble ekskommunisert av den katolske kirken, som han selv ikke mente å tilhøre. Vasa bedrev en balansegang ved at han tillot begge trosretninger. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa slo ned. Mye maktspill senere ble Sverige først luthersk i 1571.<ref>Side 156–164, N.K. Andersen</ref> Finland på sin side var under Sverige og fulgte mye av deres bevegelse. Imidlertid hadde den store reformatoren [[Mikael Agricola]] en stor påvirkning i Finland da han skrev religiøse tekster på finsk. Slik spilte han en like viktig rolle for finsk språk som  Luther gjorde for tysk.<ref>Side 164–166, N.K. Andersen</ref>

=== Anglikanismen ===
[[Fil:Henry VIII with Charles Quint and Pope Leon X circa 1520.jpg|miniatyr|Englands konge, [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] (venstre) med pave [[Leo X]] i midten og [[Karl V av Det tysk-romerske rike]].]]
England bestod av troende katolikker i middelalderen, men utviklingen i senmiddelalderen med paver og [[motpave]]r skapt en tydelig skepsis der. Kirken ble langt på vei nasjonalisert i 1351 da engelske styresmakter reduserte pavens makt. Den universale kirke, som den katolske kirke ønsket å fremstå som, var dermed universell i et stadig mindre univers som ikke inkluderte Frankrike eller England, og bare delvis Castilla og Aragón, administrativt. Det skjedde utover på 1300- og 1400-tallet en utvikling der statsadministrasjonen, tidligere forbeholdt kirkens menn, ble sekularisert. Engelske kanslere og skattkammermestre ble i stadig mindre grad geistlige.<ref>Side 181, Fuglestad</ref> Selv med denne endringen i statsforvaltningen var England et grunnleggende katolsk land. 

I lang tid var [[Henrik VIII av England]] sett på som troens forsvarer. Da han styrte var England et av få land der den romersk-katolske kirken i Roma hadde god politisk kontroll over landets kirke. I både Spania og Frankrike hadde kongen tatt over kontrollen selv, og det samme gjaldt flere tyske riker som konverterte til protestantismen. Det var i tillegg et problem at Henriks hustru, [[Katarina av Aragon]], hadde født ham seks barn, men fem av dem var dødfødte eller døde unge. Bare [[Maria I av England|Mary]] overlevde.  Katarina var hans eldre brors enke, og han måtte be om tillatelse for å ekte henne. Da hun ikke lyktes i å gi ham barn, bestemte han seg i 1527 for å få seg en ny ektefelle for å få en arving. Henrik hadde fattet interesse for [[Anne Boleyn]]. Han trengte imidlertid en annullering – skilsmisse var ikke akseptert – for å kunne gifte seg igjen. I utgangspunktet virket det i orden, ettersom det korrekt var slik at Katarina av Aragon ifølge loven ikke kunne gifte seg med ham, og at man kunne oppheve tillatelsen. Imidlertid mente keiser Karl V,  som var nevøen til Katarina av Aragon, at det ikke var gyldig grunn til å annullere ekteskapet.<ref name="angli">Side 370–371, Greer, Lewis</ref>

Paven, [[Klemens VII]], valgte ikke å gjøre noe, dermed tok Henrik VIII saken i egne hender i 1533. Han fikk [[Thomas Cranmer]], [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]], som hadde oppfatninger i protestantisk retning, til å oppheve ekteskapet med Katarina slik at han kunne gifte seg med Anne Boleyn. Deretter fulgte han opp med å få gjennom [[Act of Supremacy]] i 1534, da han erklærte Kongen å være Englands kirkes overhode. Henrik VIII gikk lenger enn kongene i Spania og Franrkike. Han forbød kommunikasjon og utbetalinger til paven, tok over retten til å utnevne biskoper og abbeder og gjorde det til forræderi ikke å akseptere kongens overhøyhet. Dette maktpolitiske handlinger – selve den religiøse doktrinen fikk stå i fred, noe han også gjorde klart gjennom ''[[De seks artikler]]''. Transsubstansiasjon var fortsatt del av troen, prester måtte forbli i sølibat og muntlig [[skriftemål]] var del av troen. Det eneste sterke bruddet med katolisismen var opphevelsen av munkeordener. Han brukte landområdene beslaglagt fra munkene delvis for egen berikelse og delvis for å styrke eller utnevne nye adelsmenn som støttet hans brudd med kirken. Selv om Henrik VIII brøt med kirken, gjennomførte han en streng praksis, og mange protestanter mistet livet.<ref>Side 371–372, Greer, Lewis</ref>

=== Kalvinismen ===
Den fransk-sveitsiske teologen [[Jean Calvin]] var en reformist som måtte rømme Frankrike etter at en rekke katolikker tok til orde for å forfølge protestanter og reformister. Han endte opp i [[Genève]]. Calvin passet godt inn i byen, og ble der fra 1532 av – med et tre års opphold i Strasbourg 1538–1541.<ref>Side 111–115, Rupp</ref> [[Kalvinismen]], Calvins lære, inkluderte troen på predestinasjon. Inspirert av blant andre Zwingli mente Calvin at Gud hadde bestemt hvem som skulle få frelse allerede før man ble født. De som viste evne til fromhet og overvinning av fristelse viste sin evne til å la seg forene med Kristus. Slik ble ikke frihet fra gode gjerninger en åpning til dekadanse og moralsk forfall, men heller [[pietisme]] og inderlighet for å fremstå som en god kristen. I forfølgelsen av dette ble gode gjerninger ikke lenger en religiøs plikt, men noe man gjorde for å prise herren. For kalvinister var det utenkelig at kirken kunne underlegges staten, slik at man i stedet valgte å ha frie kirker.<ref>Side 332–333, Fuglestad</ref>

Fra Genève spredte kalvinismen seg til Nederland og enkelte tyske riker. Den kom seg også til Frankrike (med [[hugenott]]ene) og Skottland (med [[presbyterianer]]ne). I begge disse landene ble kalvinismen fulgt av politisk-religiøs vold. I Skottland tok kalvinisme gradvis over fra katolisisme. I Frankrike startet den en form for borgerkrig, og i en stund var det en minoritetsreligion.<ref>Side 25–26, Lee</ref>

=== Sentral- og Øst-Europa under reformasjonen ===
[[Fil:1526-Suleiman the Magnificent and the Battle of Mohacs-Hunername-large.jpg|miniatyr|[[Det osmanske rike]] beseiret ungarerne ved [[slaget ved Mohács (1526)]]. Dette skadet den ungarske kirke og skremte Böhmen til å legge seg under Habsburg. Osmansk maleri fra 1588.]]
[[Preussen]] var under katolske Polens overherredømme, men hadde en god del internt selvstyre. I løpet av kort tid ble området, som var startet som et katolsk kristningsprosjekt, selv konvertert til protestantismen.<ref>Side 325, Fuglestad</ref> Polske myndigheter var selv forberedt på reformer. Et av de vesentligste temaene, etter at Preussen var innlemmet, var retten til å utnevne biskoper og abbeder. Løsningen ble at det ble gitt en kongelig anbefaling, men denne anbefalingen inkluderte ofte folk som svekket kirkens rykte for heder og pietisme. Likevel var det en rekke reformistiske tanker, blant annet for å bekjempe kirkeliges hang til drikking, [[Konkubinat|konkubiner]], dansing og en rekke andre omstrite praksiser. Problemet for Polen var imidlertid at de allerede hadde en rekke religioner. Polen hadde et lite vellykket forsøk på å nærme seg den gresk-ortodokse kirke, og dessuten hadde det polske riket et stort antall slaviske ortodokse, både [[Rutenia|rutenere]] og russere. [[Sigismund I av Polen]] var forberedt på å gjøre noe med den voksende reformistiske bevegelsen, men var ikke like klar for å gå hardt ut. Likevel ble import av «kjetterske» bøker, en forbrytelse straffet med døden, og i 1534 ble det påkrevet at kjetterske universiteter måtte gå tilbake til den katolske troen. Dette var mest under press fra kirken.<ref>Side 198–200; 213–214, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Lutheransk protestantisme var ikke spesielt populært uansett i Polen, men da Sigismund I døde i 1548, dukket det opp en ny bevegelse som slo langt bedre an, kalvinismen. Her var særlig teologen [[Jan Łaski]] en viktig figur. Polen gikk ikke over til protestantene, men det ble en sterk tilstedeværelse av kalvinisme.<ref>Side 213–215, Betts</ref>

[[Böhmen]] hadde tildigere tatt et skritt ut i hva paven anså som kjetteri under Jan Hus og de påfølgende krigene. Husittisk tro var imidlertid lite forskjellig fra katolisisme, og fokuserte i utgangspunktet mest på kirkens praksis mer enn dens teologi. Likevel ble gudstjenestene gjennomført på innbyggernes eget dagligspråk og de religiøse skriftene ble oversatt. Det største stridsspørsmålet handlet om såkalt ''utaquisme'', troen på at lekfolk skulle motta både kristi blod og kristi legeme, da kristi blod ble forbeholdt prestene. Imidlertid, da Det osmanske rike bekjempet ungarerne, ble Böhmens parlament skremt til å velge som ny konge i 1520 en sterk leder, [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand]], den yngre broren til Karl V. Han anså utaquistene som en katolsk sekt heller enn kjettere, og prøvde å få dem tilbake i folden ved å få den katolske kirke til å se bort fra deres nattverd og krav om at prester skulle kunne gifte seg. I 1547 lyktes han i å svekke parlamentet, som hadde støttet den tapende side i den schmalkaldiske krig. Det lyktes ikke Ferdinand å bekjempe opprøret helt, og det var mange reformister i Böhmen, eller som hadde flyktet til nabolandene og arbeidet videre derfra.<ref>Side 200–215, Betts</ref>

Ungarn hadde lang tradisjon med selvstendighet. Pave [[Sylvester II]] skal visstnok ha gitt Ungarns første konge, [[Stefan I av Ungarn]], retten til selv å velge biskoper. Det er usikkert om denne historien er en myte eller sann, men de ungarske kongene på 1500-tallet brukte den for å få makt over kirken ved å utnevne sine folk til biskoper. Dette medførte at mange adelige manglet den formen for ydmykhet og fromhet som var nødvendig da Ungarn etter hvert ble angrepet av Det osmanske rike, og dessuten presset av lutheranere. For lutherske bøker og ideer fløt over grensen, og etter hvert ble enhver oppførsel som hintet av annerledeshet stemplet som luthersk. Flere kirker ble lutherske uten å vite om det. I tillegg var det mange tyske områder i Ungarn som valgte en luthersk retning. Flere ble straffet, enkelte med dødsstraff, om de var for åpne i sin reformasjon.<ref>Side 202–208, Betts</ref> Da Ungarn ble beseiret i slaget ved [[Mohács]] i 1526, fulgte en 20 år lang borgerkrig med gjentatte osmanske angrep inn i Ungarn. Den ungarske kirken – og adelen – tapte stort, og mange bispeseter forble uten biskop.<ref>Side 208–209, Betts</ref> Dog var det i områder av Ungarn at Det osmanske riket gjorde seg gjeldende, at mange konverterte til protestantisme. For disse protestantene var det klart at Gud ikke straffet ungarerne med tyrkerne for deres feil, men heller at ungarere var Guds folk som skulle kjempe vekk overmakten.<ref>Side 150–151, Lázló Kontler: ''A History of Hungary', Palgrave, Basingstoke, 2002</ref>