Redigerer Pedofili (avsnitt)

=== Behandling av overgripere ===
Den vanligste behandlingsmodellen av barneovergripere er den såkalte «Risk-Need-Responsivity Model». ''Risk'' handler om at behandlingen skal legges opp ut ifra overgriperens grad av risiko for tilbakefall. De mest intensive behandlingstilbudene skal gis til de med høyest risiko. For lav-risiko overgripere kan behandling til og med være [[iatrogen]]isk og øke risikoen for overgrep. ''Need'' betyr at behandlingen skal legges opp ut ifra overgripernes individuelle problemer relatert til overgrepsatferd, for eksempel overgrepsstøttende tanker.
''Responsivity'' betyr at behandlingen skal være tilpasset hver enkelts språk, kultur, læringsmåte og evner.<ref name="Hanson, R. K. 2013"/><ref name="Fortune, C-A 2012">Fortune, C-A., Ward, T. & Willis, G. M. (2012). The Rehabilitation of Offenders: Reducing Risk and Promoting Better Lives. Psychiatry, Psychology and Law, 19, 5, 646–661.</ref> Forskere har funnet at konfronterende terapi mot barneovergripere har negativ effekt på behandlingen, og at empati, varme og oppmuntring har best effekt.<ref>Marshall, W.L., Serran, G.A., Fernandez, Y.M., Mulloy, R., Mann, R.E., & Thornton, D. (2003). Therapist characteristics in the treatment of sexual offenders: Tentative data on their relationship with indices of behaviour change. Journal of Sexual Aggression, 9(1), 25–30.</ref><ref>Serran, G.A., Fernandez, Y., Marshall, W.L., & Mann, R.E. (2003). Process issues in treatment: Application to sexual offender programs. Professional Psychology: Research and Practice, 34(4), 368–374.</ref> Denne modellen har derfor blitt kritisert av fagpersoner som mener den fokuserer mest på risiko og lite på pasientens livskvalitet.<ref name="Ward, T. 2007">Ward, T., & Maruna, S. (2007). Rehabilitation: Beyond the risk assessment paradigm. London, UK: Routledge.</ref> Andre har kritisert modellen for å være lite opptatt av rehabilitering og reintegrering i samfunnet. Spesielt faktorer som nære relasjoner og arbeid har vist seg å være viktig for å unngå nye overgrep.<ref>Laws, D.R., & Ward, T. (2011). Desistance and sexual offending: Alternatives to throwing away the keys. New York: The Guilford Press.</ref> Samtidig påpeker noen fagpersoner at å fokusere på kriminologiske faktorer har liten effekt dersom pasienten har andre akutte psykologiske eller psykososiale problemer.<ref name="Ward, T. 2007"/>

Som et alternativ til «Risk-Need-Responsivity Model» ble '''«The Good Lives Model»''' utviklet med psykolog og ekspert på seksualovergripere, Tony Ward, fra New Zealand i spissen.<ref>Ward, T., & Stewart, C.A. (2003). The treatment of sex offenders: Risk management and good lives. Professional Psychology: Research and Practice, 34(4), 353–360. doi:10.1037/0735–7028.34.4.353</ref> The Good Lives Model er mer rettet mot klientenes behov, ønsker og mål. Fokuset i behandlingen blir å jobbe med klientens behov og mål, og hvordan dette kan oppnås. Tanken bak er at barneovergripere ofte begår sine overgrep som en maladaptiv håndtering av psykososiale og emosjonelle problemer. Målet i behandlingen blir derfor å jobbe med disse interne (psykologisk) og eksterne (sosiale) problemene, og hvordan håndtere de på en hensiktsmessig måte. Eksempler på dette kan være å erkjenne at overgriperen har opplevd ensomhet eller et nærhetsbehov, som førte til seksuelle overgrep som en maladaptiv måte å håndtere dette på. Fokuset blir da å finne alternative måter å håndtere ensomhet eller nærhetsbehov. Andre begår seksuelle overgrep mot barn på grunn av manglende mestring av seksuelle forhold til voksne. Innen The Good Lives Model kalles dette en direkte årsak til overgrep. Mens indirekte årsaker kan være at samlivsbrudd fører til alkoholmisbruk, som igjen svekker impulskontrollen og som igjen kan kulminere til overgrep.<ref name="Fortune, C-A 2012"/> Stadig økende forskning på effekten av The Good Lives Model har funnet positive resultater på denne rehabiliteringsmodellen.<ref>Gannon, T., King, T., Miles, H., Lockerbie, L., & Willis, G.M. (2011). Good lives sexual offender treatment for mentally disordered offenders. British Journal of Forensic Practice, 13(3), 153–168.</ref><ref>Lindsay, W.R., Ward, T., Morgan, T., & Wilson, I. (2007). Self-regulation of sex offending, future pathways and the Good Lives Model: Applications and problems. Journal of Sexual Aggression, 13(1), 37–50. doi:10.1080/13552600701365613</ref><ref>Ware, J., & Bright, D.A. (2008). Evolution of a treatment programme for sex offenders: Changes to the NSW Custody- Based Intensive Treatment (CUBIT). Psychiatry, Psychology and Law, 15(2), 340– 349.</ref><ref>Whitehead, P.R., Ward, T., & Collie, R.M. (2007). Time for a change: Applying the Good Lives Model of rehabilitation to a high-risk violent offender. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 51(5), 578–598. doi:10.1177/0306624X06296236</ref>

Med nyere forskning på effekten av disse behandlingsmodellene slår fagfolk fast at «nothing works»-tankegangen fra 60- og 70-tallet ikke lenger har noen holdepunkter, og at spørsmålet heller dreier seg om ''hva'' virker.<ref>Lösel, F. (2010). What works in offender rehabilitation: A global perspective. Paper presented at the 12th Annual Conference of the International Corrections and Prisons Association.</ref><ref>Andrews, D.A., & Bonta, J. (2010). The psychology of criminal conduct (5th ed.). New Providence, NJ: Matthew Bender & Company.</ref>