Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

== Politiske omdømme ==
[[Fil:Pieter van abeele, oliver cromwell (verso Masaniello), arg, 1658.JPG|thumb|left|upright|Medaljong gjort av Pieter van Abeele, 1658]]

I løpet av hans levetid har en del avhandlinger framstilt Cromwell som en hykler motivert av makt — eksempelvis ''The Machiavilian Cromwell'' og ''The Juglers Discovered'', begge deler et angrep på Cromwell av [[levellere]] etter 1647 og som framstilte ham som en [[Niccolò Machiavelli|machiavelliansk]] figur.<ref>Morrill, John (1990): «Cromwell and his contemporaries» i: Morrill, John (red.): ''Oliver Cromwell and the English Revolution'', ss .263–264.</ref> Mer positive samtidige bedømmelser — eksempelvis [[John Spittlehouse]] i ''A Warning Piece Discharged'' — sammenligner ham typisk nok med [[Moses]] som reddet engelskmennene ved å ta dem trygt over borgerkrigenes Rødehav.<ref>Morrill, s. 271–272.</ref> Flere biografier ble utgitt kort tid etter Cromwells død. Et eksempel er ''The Perfect Politician'' som beskrev hvordan Cromwell «likte menn bedre enn bøker» og ga en nyansert bedømmelse av ham som en energisk forkjemper for samvittighetsfrihet, men trukket ned av stolthet og ambisjoner.<ref>Morrill, s. 279–281.</ref> En like nyansert, men langt mindre positiv bedømmelse ble utgitt i 1667 av [[Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon]], i hans bok ''Rebellion and Civil Wars in England''. Clarendon er kjent for å ha erklært at Cromwell «vil bli sett positivt på som en modig, dårlig mann».<ref name=g9>Gaunt, s. 9.</ref> Han argumenterte at Cromwells vekst til makt hadde blitt hjulpet av ikke bare hans store ånd og energi, men også av hans hensynløshet. Clarendon var derimot ikke en av de som Cromwell betrodde seg til, og hans redegjørelse må også vurderes i det lys at den er skrevet etter at monarkiet ble gjeninnført.<ref name=g9/>

I løpet av tidlig på 1700-tallet begynte bildet av Cromwell å bli utviklet og formet av de som tilhørte det politiske partiet til [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]] og var en del av et bredere prosjekt som ga deres politiske mål historisk berettigelse. En versjon av [[Edmund Ludlow]]s ''Memoirs'' ble omskrevet av [[John Toland]] for å fjerne hans radikale, puritanske elementer og erstatte dem med whigenes særegne utgave av [[republikanisme]]. Den presenterte Cromwells protektorat som et militær[[diktatur]]. Gjennom Ludlow portretterte Toland Cromwell som en diktator som knuste begynnelsen på et [[demokrati]]sk styre på 1640-tallet.<ref>Worden, Blair (2001): ''Roundhead Reputations: The English Civil Wars and the Passions of Posterity'' (Penguin), ISBN 0141006943, ss. 53–59</ref>

[[Fil:Oliver Cromwell - Statue - Palace of Westminster - London - 240404.jpg|thumb|En statue av Cromwell av Hamo Thornycroft (1899) står utenfor [[Palace of Westminster]] i London.]]

I løpet av tidlig på 1800-tallet begynte Cromwell å bli adoptert av [[romantikken]]s kunstnere og poeter. [[Thomas Carlyle]] fortsatte denne revurderingen av Cromwell på 1840-tallet ved å presentere ham som en engelsk helt i kampen mellom det gode og det onde, og som en modell for å bedre moralen i en politisk samtid som Carlyle bedømte som dominert av engstelse, meningsløs [[retorikk]] og moralske kompromisser. Cromwells handlinger, også hans krigføring i Irland og hans oppløsning av det lange parlamentet måtte, hevdet Carlyle, bli verdsatt og lovprist i sin helhet.

På slutten av 1800-tallet hadde Carlyles portrett av Cromwell som understreket det sentrale med puritansk moralitet og ærlighet blitt innarbeidet i whigenes og de liberales [[historiografi]]. [[Samuel Rawson Gardiner]], den store borgerkrigshistorikeren i Oxford, konkluderte med at «mannen — det er alltid slik med de edleste — var langt større enn sitt verk».<ref>Gardiner (1901), s. 315.</ref> Gardiner la vekt på Cromwells dynamiske og livfulle karakter, og hans rolle i å avvikle monarkiet, men vurderte Cromwells religiøse overbevisning som mindre viktig.<ref>Worden, s. 256–260.</ref> Cromwells utenrikspolitikk skaffet også en attraktiv forløper for [[viktoriatiden]]s [[Imperialisme|imperialistiske]] ekspansjon og hvor Gardiner vektla Cromwells «fasthet i anstrengelsen om å gjøre England storslått til lands og til havs».<ref>Gardiner (1901), s. 318.</ref>

I løpet av den første halvdelen av 1900-tallet ble Cromwells omdømme ofte påvirket av framveksten av [[fascisme]] i [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] og i [[Italia]]. Eksempelvis [[Wilbur Cortez Abbott]], historiker fra [[Harvard University]] i USA, benyttet det meste av sin karriere til å sammenstille og redigere en stor samling på flere bind med Cromwells brev og taler. I dette verket, som ble utgitt i årene mellom 1937 og 1947, argumenterte Abbot at Cromwell var en tidlig utgave av fascist. Imidlertid har senere historikere som eksempelvis John Morrill har kritisert både Abbotts fortolkninger og hans redaksjonelle tilnærming.<ref>Morrill, John (1990): «Textualising and Contextualising Cromwell» i: ''Historical Journal'', 33, 3, ss. 629–639.</ref> Tilsvarende har forskeren [[Ernest Barker]] sammenlignet de uavhengige (puritanerne) med [[Nazisme|nazistene]], men ikke alle historiske sammenligner som ble gjort på 1900-tallet vurderte Cromwell og hans tid opp mot 1900-tallets mest beryktede [[diktator]]er.

I den grad det er fruktbart å drive sammenlignende analyser synes det mest hensiktsmessige å gjøre det med de forhold som er mest mulig like, og da er det mer rimelig å sammenligne Cromwell som en engelsk hersker med det styre som gikk forut hans eget og det som fulgte, henholdsvis [[Karl I av England|Karl I]] og [[Karl II av England|Karl II]].<ref>Morrill, John: [http://www.bbc.co.uk/history/british/civil_war_revolution/cromwell_01.shtml «Oliver Cromwell»], ''BBC History''</ref> Historikere fra sent på [[1900-tallet]] har forsøkt å undersøke det vesentlige i Cromwells tro og hans autoritære regime. [[Austin Woolrych]] utforsket emnet «diktatur» i dybden og argumenterte for at Cromwell var drevet av to motstridende krefter: hans forpliktelser til hæren og hans ønske om å oppnå en varig avgjørelse ved å vinne tilbake tilliten til den politiske nasjonen som en helhet. Woolrych argumenterte for at de diktatoriske elementene ved Cromwells styre stammet ikke så mye fra dens militære opprinnelse eller deltagelse hærens offiserer i den sivile regjeringen, men fra hans varige engasjement og forpliktelse overfor interessene til Guds folk, og hans overbevisning om det riktige i å undertrykke feil og synd og oppmuntre til dyd, det utgjorde den viktigste delen av hans regjering.<ref>Woolrych, Austin (1990): «The Cromwellian Protectorate: a Military Dictatorship?» i: ''History'', '''75'''(244): 207–231, ISSN 0018-2648.</ref> Historikere som [[John Morrill (historiker)|John Morrill]], [[Blair Worden]] og J.C. Davis har videreutviklet dette temaet og har avdekket den grad som Cromwells skrifter og taler er gjennomtrengt av bibelske referanser, og argumentert for at hans radikale handlinger var drevet av hans nidkjærhet for en gudfryktig reformasjon.<ref>Morrill (2004): «Cromwell, Oliver (1599–1658)» i: ''Oxford Dictionary of National Biography'', (Oxford University Press) [http://www.oxforddnb.com/view/article/6765 Oxforddnb.com]; Worden, Blair (1985): «Oliver Cromwell and the sin of Achan» i: Beales, D. & Best, G.: ''History, Society and the Churches''; Davis, J.C. (1990): «Cromwell’s religion» i: Morrill, John (red.): ''Oliver Cromwell and the English Revolution'' (Longman).</ref>