Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Nordlandskommisjonen === 
[[Fil:Bellgården (Bryggen) (9216459068) (2).jpg|mini|Bellgården er en av bygningene som inngår i [[bryggen i Bergen]]. {{byline|[[Anders Beer Wilse]] (ca 1910-20) }}]]

Flere embetsmenn hadde på slutten av 1700-tallet engasjert seg for å få anlagt en kjøpstad i Nordlandene. Amtmann [[Christian Torberg Hegge]] kom i 1798 med et forslag til regjeringen om en kjøpstad i [[Bodø]]. Regjeringen oppnevnte vitenskapsmannen [[Jens Rathke]] til å lede en kommisjon for å utrede saken. Rathke reiste rundt i Nord-Norge i årene 1800 til 1802 for å se på problemene med handelen og mulige endringer.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 262.]]</ref> Rathke, Hegge og presten [[Mathias Bonsach Krogh]] arbeidet de påfølgende årene med utredninger for å forbedre forholdene. Kommisjonen mente at det var nødvendig med en kjøpstad med rett til direkte handel med utlandet. Komiteen la frem sin rapport til Finanskommisjonen i 1804 der de påpekte problemene med Bergens dominerende stilling innenfor handelen med fisk. Videre uttalte de seg om nordlendingenes «evige gjeld» til kjøpmennene, ulempene med at de selv førte fisken til Bergen og returnerte med nødvendighetsvarer. Bodø mente de ville være et egnet stede for en slik kjøpstad. I Bergen protesterte kjøpmennene til kongen, de mente at en omlegging av handelen ville være svært skadelig for byen.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 263.]]</ref>

Etter Napoleonskrigene var landet i en økonomisk svært vanskelig situasjon. I tillegg til at krigene hadde medført blokader, som igjen hadde ført til hunger og nød, hadde de også rammet utenrikshandelen og dermed mulighetene for å kjøpe varer fra utlandet. På denne tide var trelast og fisk nesten enerådende eksportartikler fra Norge, dermed gjaldt det å få disse næringene opp på fote etter flere års lav produksjon. Tørrfisk ble nesten bare produsert i Norge, og etter freden gjeldt det å få folk i Nord-Europa og Italia interessert igjen, etter som ikke hadde spist dette på flere år. Stortinget mente at spesielt lofotfisket måtte komme på fote igjen og kapasiteten utvides.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 79.]]</ref>

Lofotfisket var på topp rett før Napoleonskrigene, men selv da krigen var over kom ikke fisket i gjenge før i årene 1825–1829, da det nådde samme nivå som før krigen. I årene 1811–1816 ga lofotfisket de svakeste resultatene, noe som ble tilskrevet dårlig utstyr på grunn av vansker med å få erstattet det som ble utslitt. Myndighetene hadde stor interesse for å få økt utbyttet av lofotfisket, både for handelen med utlandet og for forsyningssituasjonen for Nord-Norge.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 80.]]</ref> Commitéen for det Indre uttalte i 1815 at landet ikke hadde noen annen kilde til handelsbalanse enn fiskeriene, de «er og vil forhaabentlig stedse forblive Norges viktigste Guldgrube».<ref name=Sol217>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 81.]]</ref>

Commitéen for det Indre mente at fiskeriene måtte effektiviseres og at havgående fartøyer var nødvendig. At fisket ble drevet av fiskerbønder var heller ikke gunstig: «Ved Søekysterne er det ofte uvist om Landmanden er Jordbruger eller Fisker; som oftest er han begge Dele slet».<ref name=Sol217/> Lofotloven av 1816 forutsatte at fiskeredskapene under lofotfisket skulle brukes mest mulig effektivt med bruk av line og juksa om dagen, og line og garn om natten. Line og garn skulle trekkes inn om morgenen og line brukt på dagtid skulle trekkes inn på ettermiddagen for å gi plass for garn.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 82.]]</ref> Loven forutsatte at garn ikke skulle brukes før lofotfisket var kommet i gang. Havet ble også delt inn i redskapsstrekninger for å unngå konflikter mellom forskjellige bruk. En annen ny ordning var oppsyn valgt av fiskerne selv. I tillegg skulle det være et overoppsyn for hvert fiskevær. Overoppsyn skulle være væreierne.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 84.]]</ref>

Ikke bare skulle Lofotloven av 1816 regulere fisket ute på havet, men også tilgangen for fiskerne. Fra før hadde det vært enhver fiskers rett til å få en ledig rorbu og fiskehjell, men den nye loven fastsatte at bruksrettene fulgte rorbuene.<ref name="Sol217"/> Fiskeværene gikk fra å være offentlig eiendom til å bli private.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 108.]]</ref> Rathke satte lønnsomhet og samfunnsøkonomien høyest i sine vurderinger rundt omsetningen av fisken, mens embetsfolk fra landsdelen tenkte mest på de sosiale forholdene for fiskerallmuen.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 94.]]</ref>

[[Fil:Bodo1800-tallet.jpg|mini|Bodø ved overgangen til by. [[Nyholmen skandse|Nyholmen]] i forgrunnen.{{Byline|Peter Fredrik Wergmann|Tidlig 1800-tall}}]]

I 1813 ble ordningen med [[Privilegium|byprivilegier]] endret slik at det ble slutt på loven som forbød en klient å skifte kjøpmann selv om gjelden ikke var gjort opp med den gamle.<ref name=Hut419/> En annen ordning som ble innført var at gjeld på unødvendige varer kunne bli kjent ugyldige. For eksempel kunne bergenskjøpmennene vurdere at varer som kandissukker, kaffe, laurbærblader og vadmelstoff var luksusartikler. Dermed kunne en fiskerbonde som fra før hadde mye gjeld bli nektet å kjøpe med seg disse varene.<ref name=Hut420>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 420.]]</ref>

Nordlandskommisjonen gikk så langt som til å foreslå et gjeldsoppgjør for å frigjøre nordlandsbøndene fra sine respektive kjøpmenn i Bergen. Diskusjonene og videre utvikling i saken stoppet opp da [[Danmark-Norge|unionen mellom Danmark og Norge]] ble oppløst i 1814, men tatt opp igjen i 1816 av det norske Storting. Resultatet ble at Stortinget besluttet at Bodø skulle grunnlegges som kjøpstad.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 264.]]</ref>

Den nye kjøpstaden i Nordlandene ble ingen umiddelbar suksess. Den truet ikke Bergens eksistens. På grunn av [[Napoleonskrigen]] hadde inflasjon sørget for å redusere nordlandsgjelden, og nordlendingene dro til Bergen med jektene sine som før. Historikerne har påpekt at til tross for at mye ble som før også etter at Bodø var etablert som kjøpstad, var dette spiren til forandringer på lengre sikt. Rotfaste adferdsmønstre var vanskelig å endre, men samfunnets elite fikk erfaring med at endringer var mulig.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 264-265.]]</ref>