Redigerer Islam (avsnitt)

== Historie ==
:''Utdypende artikkel: [[Islams historie]]''
=== Muhammed (570-632) ===
Muhammed ble født i [[Mekka]] i år 570, og i år 610, 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622, etter en forespørsel fra klanoverhodene i oasen Yathrib ([[Medina]]) om å megle i en årelang klanfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot seg, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og nok en gang begynte mekkanere å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer:
[[Fil:ArabianpeninsulaAL.PNG|thumb|right|500px|Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i år 632]]

# Betale erstatning for de som døde i angrepet.
# Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
# Erklære at våpenhvilen var over.

Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

=== De fire første kalifene (632-661) ===
Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet [[Abu Bakr]], Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre [[Ali ibn Abi Talib]], Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer.

Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble [[Umar ibn al-Khattab]] utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra Det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. [[Uthman ibn Affan]] ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus. 

Etter Uthmans død ble [[Ali ibn Abi Talib]] spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke [[Aisha]] i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann [[Muawiyah ibn Abi Sufyan]], guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet.

Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.

[[Fil:Age_of_Caliphs.png|thumb|right|500px|Kalifatets ekspansjon til år 750]]

=== Umayyadekalifatet (661-750) ===
Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania  og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje.

=== Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750-1258) ===
Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase. 

Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele Den iberiske halvøy bortsett fra [[Granada]] falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada. 

I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og [[Beleiringen og erobringen av Bagdad i 1258|i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker]] og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.

=== Fra Bagdads fall til det 20. århundre ===
Etter at abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold, og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier:

* [[Safavidene|Safavideimperiet]] i Persia.
* [[Det osmanske riket]] i Midtøsten, Nord-Afrika, [[Anatolia]], Balkan og Kaukasus.
* [[Mogulriket]] på det Indiske subkontinent og i deler av Sentral-Asia.

I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden:

* Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
* Til Øst-Afrika gjennom handelen på Det indiske hav.
* Til Indonesia gjennom handelen på Det indiske hav.

Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.

=== Islam i det 20. århundre ===
[[Fil:Islam by country.png|thumb|350px|Land i verden i dag med mer enn 10 % muslimer. Rød farge viser land med en overvekt av [[Sjiaislam|sjiamuslimer]], grønn farge [[Sunniislam|sunnimuslimer]]. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge.]]	
Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme.

Islam er en [[verdensreligion]], og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion. 

{| class="sortable wikitable"
! Land
! Antall muslimer (mill.)<ref>Estimat for 2010, fra [http://features.pewforum.org/muslim-population/ Pew Forum]   {{Wayback|url=http://features.pewforum.org/muslim-population/ |date=20110209094904 }}</ref>
! Andel av befolkningen (%)
|-
| Pakistan
| 178
| 96,4%
|-
| India
| 177,2
| 14,6%
|-
| Bangladesh
| 148,6
| 90,4%
|-
| Indonesia
| 204,8
| 88,1%
|-
| Tyrkia
| 74,6
| 98,6%
|-
| Iran
| 74,8
| 99,6%
|-
| Egypt
| 80
| 94,7%
|-
| Nigeria
| 75,7
| 47,9%
|-
| Algerie
| 34,7
| 98,2%
|-
| Marokko
| 32,3
| 99,9%
|-
| Afghanistan
| 29
| 99,8%
|-
| Irak
| 31,1
| 98,9%
|-
| Etiopia
| 28,7
| 33,8%
|-
| Sudan
| 30,8
| 71,4%
|-
| Saudi-Arabia
| 25,4
| 95,1%
|-
| Jemen
| 24
| 99,0%
|-
| Usbekistan
| 26,8
| 96,5%
|-
| Kina
| 23,3
| 1,8%
|-
| Syria
| 20,8
| 92,8%
|-
| Russland
| 16,3
| 11,7%
|}

[[Fil:Moske Urtegata Oslo.jpg|thumb|Moskéen i Urtegata, Oslo]]

===Islam i Europa===
I [[Europa]] har islam en historie fra 700-tallet da [[Al-Andalus]] ble etablert på [[Den iberiske halvøy]]. I 948 ble emiratet på [[Sicilia]] etablert etter at [[Palermo]] var inntatt 100 år tidligere. I middelalderen misjonerte [[dervisj]]er på [[Balkan]] og en del kristne folkegrupper særlig [[bogomiler]] gikk over til islam. Tyrkiske styrker krysset [[Evros]] i 1371 og etter [[Osmanske rike|osmansk]] styre ble etablert på Balkan på 1400-tallet ble konvertering vanlig. De osmanske herskerne påbød ikke konvertering, men muslimer betalte lavere skatt til sultanen. Ikke-muslimer fikk heller ikke ha høyere stillinger i militæret og i statsadministrasjonen. På 1500-tallet var en stor del av eliten omvendt. En hypotese er at den raske konverteringen skyldtes at både den katolske og den ortodokse kirken hadde svake institusjoner: Islam slo særlig gjennom i Bosnia og Montenegro langs den gamle konfliktlinjen mellom østkirken og vestkirken, en delelinje som oppsto innenfor [[Romerriket]] i 395. I bulgarske, serbiske og rumenske områder sto den ortodokse kirken sterkt at den ble anerkjent av sultanen som såkalt «[[millet]]». Den serbiske kirkens selvstendighet ble gjenopprettet av patriarken [[Makarije Sokolović|Makarije]] i 1557. Han var bror (eller fetter) av [[storvisir]] [[Mehmet Pasha Sokolović]]. Milletene ble forløperne for dagens nasjoner på Balkan og opphavet til den sterke koblingen mellom nasjon og kirke. På 1600-tallet var Beograd en delvis islamsk by med flere titalls moskeer, bare [[Bajraklimoskéen]] står igjen.<ref name=":0" /> 

Etter [[det andre serbiske opprøret]] i 1815 ble «tyrkerne» fordrevet fra områder som løsrev seg fra Det osmanske riket. Nasjonalstatenes fremvekst på Balkan på 1800-tallet førte til omfattende utvandring eller fordriving av muslimer til områder fortsatt kontrollert av sultanen. Etter [[den første balkankrigen]] (1912-1913) utvandret eller flyktet 400.000 til [[Det osmanske riket|osmansk område]], og utvandringen fortsatte i mellomkrigstiden blant annet ved befolkningsutveksling med Hellas etter [[Lausanne-traktaten]]. Etter andre verdenskrig forlot 200.000 muslimer [[Makedonia (region)|Makedonia]], [[Kosovo]] og [[Sanjak Novi Pazar]] (dagens [[Sandžak]]) og slo seg ned i Istanbul-området. Da de kommunistiske regimene i [[Romania]] og [[Bulgaria]] utviklet seg i en nasjonalistisk retning ble muslimene marginalisert. I 1984 satte Bulgaria i gang en nasjonal gjenfødelse og i løpet av et år fikk 850.000 borgere «bulgariserte» navn. Sommeren 1989 utvandret 300.000-400.000 muslimer til Tyrkia. I [[Albania]] innledet Enhver Hoxha i 1967 en anti-religions politikk der imamer, dervisjer og kristne prester ble forfulgt og til dels henrettet. Etter regimets fall i 1991 ble religiøse institusjoner i Albania bygget opp fra ingenting. Etter [[Dayton-avtalen]] skjedde oppbygging av islamsk institusjoner i kantoner med bosniakisk befolkningsflertall.<ref name=":0">Derens, Jean-Arnault og Laurent Geslin: Europas eldste islam. ''Le Monde Diplomatique'', nr 9, september 2016.</ref>

=== Islam i Norge ===
{{Utdypende|Islam i Norge}}
I [[Norge]] var det pr [[2005]] ca. 80 000 medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/[[menighet]]er. Den største menigheten er [[World Islamic Mission]] i Oslo, med ca. 6000 medlemmer. [[Islamsk Råd Norge]] er en paraplyorganisasjon.

=== Islamisme === 
[[File:Sayyid Qutb.jpg|thumb|right|[[Sayyid Qutb]], en ledende person i det muslimske brorskap.]]
[[Islamisme]] er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. [[Islamistiske]] bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet.{{tr|Generaliserende utsagn}} Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av [[Det muslimske brorskapet]] i Egypt i 1928.<ref>[http://www.ntnu.no/gemini/2005-02/tema_hellig.htm ntnu: Gemini, nr 2, 2005] Intervju med bl.a. Turid Smith Polfus og Anne Sofie Roald «Islamismen er en moderne bevegelse som oppsto som en protest mot det moderne»</ref> Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier på 1990-tallet.

Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam.