Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Februarrevolusjonen 1848===
{{Utdypende|Revolusjonene i 1848}}
[[Fil:Horace Vernet-Barricade rue Soufflot.jpg|miniatyr|Opptøyer i Paris, der revolusjonsåret startet. {{Byline|Horace Vernet  (1789–1863)|type = Malt av}}]]
Til tross for julirevolusjonen, hadde ikke det nye monarkiet under Ludvig Filip forandret mye. Det var fortsatt stor korrupsjon og de færreste menneskene hadde en politisk representant som var opptatt av deres verdier. Omtrent en av tretti franskmenn hadde stemmerett. Radikalere ønsket universell stemmerett og republikk, mens liberale var mest interessert i økt stemmerett innenfor det eksisterende konstitusjonelle monarkiet. Ludvig Filip valgte, i stedet for å støtte liberale mot monarkistene, å motarbeide begge.<ref name="Side 501, Palmer, Colton">Side 501, Palmer, Colton</ref>

Reformistene bestemte seg for å arrangere en stor bankett i Paris den 22. februar 1848 fulgt av demonstrasjoner. Dagen før hendelsen forbød regjeringen dette og alle andre slike møter. Natt til 22. februar dukket det opp barrikader bestående av brostein, byggemateriale og store møbler slengt sammen i trange gater i gamlebyen. Kong Ludvig Filip, i nær kopi av sin forgjenger, kalte ut nasjonalgarden, som nektet å handle. Kongen valgte da en valgreform. Det ble imidlertid sekundært, da republikanere valgte å protestere mot statsminister Guizot. Det ble skutt mot vaktene til Guizot, de åpnet ild og drepte 20 demonstranter. Republikanerne paraderte rundt i gatene i Paris med likene av de falne, og økte drastisk antall protestanter. Den 24. februar valgte Ludvig Filip igjen å kopiere sin forgjenger, denne gangen ved å abdisere og dra til Storbritannia. Etter to og en halv måned med revolusjonære republikanere som hadde proklamert republikken, ble det holdt valg.  Det viste seg da at resten av Frankrike ikke var like radikale som republikanerne, og en mer moderat regjering ble valgt.<ref>Side 501–503, Palmer, Colton</ref>

====Våren: Revolusjonens fremgang====
[[Fil:Maerz1848 berlin.jpg|miniatyr|Opprørerne i Berlin 19. mars 1848. Det ble en kortvarig seier for de radikale i Preussens hovedstad.]]
Da nyhetene om revolusjonen nådde [[Budapest]], holdt lederen for det radikale partiet en emosjonell tale om frihet som inspirerte og ble oversatt til tysk og sendt til [[Wien]]. I Wien ble talen og nyhetene fra Frankrike gnisten som satte i gang opprør blant studenter og arbeidere. De gjorde som i Paris og lagde barrikader, og her sloss de mot soldater og invaderte keiserpalasset [[Schönbrunn]]. Regjeringen ble så forskrekket at Clemens von Metternich trakk seg og flyktet til England i forkledning. Dette markerte svakheten i Østerrikes statsapparat. De var ikke alene, det var opptøyer også i Berlin. Etter at hæren skjøt ned og drepte en rekke demonstranter, valgte kongen en fredeligere vei. Han tok av seg hatten og hyllet de døde, og to dager etterpå red han rundt i Berlin i fargene til nasjonalistenes farger, sort, rødt og gull. Kong [[Fredrik Vilhelm IV av Preussen]] garanterte at det skulle skrives en grunnlov. En rekke andre stater i Tyskland slet også med opprørere.<ref name="femnullni">Side 509, Palmer, Colton</ref><ref>Side 195–96, Evans</ref>

Ungarn var fortsatt beveget av talen og handlingen til de radikale, og parlamentet erklærte marslovene, som sikret konstitusjonell separatisme for Ungarn innen riket, ikke ulikt den norske modellen. Böhmen kom med liknende krav, og den pressede keiseren [[Ferdinand I av Østerrike]] godtok begge.<ref name="femnullni" /> Böhmen hadde blitt invitert til å sende to representanter til [[Frankfurtparlamentet]] som skulle samle Tyskland, en tysktalende og en tsjekkisktalende. Den tsjekkisktalende trakk seg da han anså samarbeid i en tysk samling for å være det samme som å bli gjort til tyskere. I stedet ble det en panslavisk samling arrangert i Praha. Denne skulle samle slavere slik at de sto sterkere. Russland var imidlertid ikke med, om man ser bort ifra at [[Mikhail Bakunin]] deltok etter at han hadde blitt kastet ut av Russland.<ref>Side 510–511, Palmer, Colton</ref>

I Italia hadde revolusjonære tendenser begynt allerede i januar i Milano og på Sicilia. I Sør-Italia spredte revolusjonen seg svært raskt, men også i motsatt retning enn mange andre steder. Bøndene der ønsket felles jord slik det var under føydalismen, heller enn friheter. I nord spredte opptøyene seg til Toscana, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Alle kastet ut Østerrike, og Toscana og Venezia erklærte seg for republikker. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.<ref>Side 189, Cassina Wolff</ref>

====Sommeren: Tilbakeslag====
Ettersom Wien og Berlin virket svekket, var det de revolusjonære som styrte utviklingen. Det skulle imidlertid forandre seg. De revolusjonære borgerlige var enten i sterkt mindretall uten en samarbeidsvillig arbeiderklasse eller, i store byer som Milano og Wien, med en sosialistisk, men ikke-lesekyndig arbeiderklasse som skremte de borgerlige revolusjonære like mye som de borgerlige skremte arbeiderklassen. Samarbeid gikk derfor dårlig.<ref name="Side 501, Palmer, Colton"/>

Den panslaviske samlingen i Böhmen var markant anti-tysk og sett på som en motvekt til fortyskningsprosjekter. Den var imidlertid positiv til Østerrike, ettersom de enkelte slavere fikk utvikle seg på egne premisser der, beskyttet mot det de opplevde som aggressive russere og tyskere. Dette var med på å skape store konflikter mellom tysktalende og tsjekkisktalende innbyggere i Böhmen. Østerrike utnyttet dette, og den lokale hærkommandanten [[Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz|Windisch-Graetz]] bombarderte Praha og fikk byen til å overgi seg. Det at Böhmen valgte en pro-østerriksk retning gjorde at kritikere anså dem som kontrarevolusjonære. Likevel var tsjekkerne opptatt av nye rettigheter i et postføydalt og post-Metternich Østerrike, men disse rettighetene materialiserte seg ikke.<ref>Klíma, side 238–240.</ref><ref>Side 511, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Otto Bache - Soldaternes hjemkomst til København i 1849.jpg|miniatyr|Danske tropper ble hyllet som helter etter at hertugdømmet Slesvig ble delvis innlemmet i Danmark. {{Byline|[[Otto Bache]]  (1839–1927)|type = Malt av}}]]
Ungarn gikk videre i sitt forsøk på å magjarisere befolkningen. De flyttet først hovedstaden fra [[Bratislava|Pressburg]] (dagens Bratislava) til Budapest, for så å forandre offisielt språk fra Latin til ungarsk. Denne retningen betydde at mange slavere og andre som ikke var komfortable med ungarsk overherredømme, gjorde opprør. Dette gjaldt i særlig grad Kroatia, som hadde flere friheter under Østerrike som sto for fall under Ungarn. De ledet en serbokroatisk styrke, og fikk også støtte fra andre ikke-magjarer, inkludert slovaker, tsjekkere, ruthenere, rumenere, tyskere og slovenere. Ungarn kollapset inn i en blodig borgerkrig.<ref name="Side 511–512, Palmer, Colton">Side 511–512, Palmer, Colton</ref> Revolusjonen hadde imidlertid spredt seg over områder som ikke var kontrollert av Ungarn, blant dem Vallakia og Moldova. Begge områdene var kontrollert dels av Russland og dels av Det osmanske rike. I Moldova, der Russland sto sterkest, ble motstanderne brutalt slått ned av både moldovske og russiske styrker. I Vallakia var osmanerne ikke fullt så offensive, men de nedkjempet de revolusjonære kreftene med russisk støtte, en støtte de i utgangspunktet ikke ba om.<ref>Side 202–203, Richard J. Evans: ''The Pursuit of Power Europa 1815-1914'', Penguin Books, Random House, London 2016</ref>

Unntaket var Danmark. I Danmark ble kong [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]], som i januar tok over tronen da hans far døde, presset av liberale krav om en grunnlov og senere [[Regjeringen Moltke I|en liberal regjering]]. Denne presset igjen på at Danmark skulle inkludere [[hertugdømmet Slesvig]] i juni. Dette medførte igjen at tyske slesvig-holsteinere protesterte, da de heller ville bli del av Det tyske forbund. De lyktes i å få med Preussens hær, men etter diplomatisk press og ingen avgjørende slag ble det fred mellom Danmark og Preussen den 28. august 1849. Det ble regnet som en seier for Danmark, ettersom Schleswig-Holstein ble styrt av både prøyssiske og danske myndigheter.{{#tag:ref|Krigen fortsatte frem og tilbake til 1851, da de slesvigske motstanderne ble bekjempet. Stormaktene, særlig Russland, la mye press på Preussen.|group=n}}<ref name="ennini">Side 199, Evans</ref>

====Høsten, vinteren og 1849: Restene av opprør slås tilbake====
I tillegg til de store omveltningene i tyske områdene, Frankrike og i Wien, var det også enkelte kortvarige opprør. Polske nasjonalister i det prøyssiske [[storhertugdømmet Posen]] gjorde opprør og erklærte landet som selvstendig. Prøyssiske styrker bekjempet dem, og Posen opphørte som storhertugdømme i desember 1849. Østerrike brukte Polens tidligere historie som overherrer over store områder de ikke tradisjonelt hørte hjemme i, som argument mot rutenere og andre som historisk sett tidligere hadde vært styrt av polske adelsmenn. I stedet for å starte en felles slavisk nasjonalisme, splittet den flere grupper. For å blidgjøre ukrainere, avviklet Østerrike livegenskap, ga ukrainerne et eget rådgivende organ og et eget tidsskrift på ukrainsk. Østerrike hadde også støtte fra andre steder. I ungarskkontrollerte Slovakia gjorde slovakene opprør mot ungarerne, og valgte i stedet Habsburg.<ref>Side 203, Evans</ref>

[[Fil:Episodio delle cinque giornate (Baldassare Verazzi).jpg|miniatyr|Opprøret i Milano varte kort, og ble raskt bekjempet av [[Josef Wenzel Radetzky von Radetz|general Radetzky]]. {{Byline|Baldassare Verazzi  (1819–1886)|type = Malt av}}]]

Kaoset i Budapest ble etter hvert også et kaos i Wien, der mange opprørere støttet Ungarns sak. Da grev [[Theodor Baillet von Latour]] prøvde å sende soldater til Budapest for å hjelpe til med å ta byen, ble det skuddvekslinger med opprørerne, og de fikk tak i og lynsjet Latour og brukte kroppen hans til skytetrening.<ref>Side 2016, Evans</ref> Keiseren flyktet, men kort tid etterpå beordret han Windisch-Graetz å bekjempe opprørerne. Windisch-Graetz' styrker og de lojale kroatiske styrkene gikk inn i Wien, plyndret og torturerte innbyggere og fikk kontroll over byen. Etter press fra de antirevolusjonære abdiserte keiseren i desember til fordel for sin nevø, [[Franz Joseph I av Østerrike-Ungarn|Franz Joseph]].<ref name="Side 511–512, Palmer, Colton"/>

Budapest ble en annen sak. Først ble Ungarns regjering og hær presset ut av hovedstaden, før de etter et opphold i [[Debrecen]] lyktes i å ta tilbake Budapest og slakte de østerrikske styrkene. Nye østerrikske styrker og i tillegg den lojale kroatiske hæren presset på mot de ungarske opprørere, og Franz Joseph I appellerte til Nikolai I for hjelp. Nikolai I gikk med på å bistå delvis fordi dette ville statuere et eksempel mot de stadig opprørske polakkene, og Budapest ble igjen østerriksk. Den 13. august 1849 overga den ungarske regjeringen seg.<ref>Side 207–209, Evans</ref>

Skulle Italia lyktes, måtte et samarbeid mellom samtlige stater fungere, og Sardinia-Piemonte var fortsatt sett på som lokomotivet til en slik bevegelse. Statsministeren i Piemonte, Cesare Balbo, lyktes i få kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] til å intervenere i Lombardia. Karl Albert fikk med seg Toscana, Kirkestaten og Napoli. Igjen ble uenighetene mellom de tre hovedlinjene i italiensk samling så store at den samlede hæren ikke var så effektiv som den kunne være. Napoli, Firenze og Kirkestaten trakk seg, og dermed var det bare Sardinia Piemonte igjen. Giobertis linje hadde spilt fallitt, fordi paven ikke ville krige med radikalere mot et annet katolsk land, da Østerrike.<ref>Side 189–190, Cassina Wolff</ref> Likevel var det nettopp Gioberti som ble den neste statsministeren. Han ville angripe og så samle demokratene i Firenze, Roma og Venezia. Den italienske samlede styrken møtte Østerrike i 1849 ved [[Slaget ved Novara (1849)|slaget ved Novara]]. Østerrike vant klart, og Karl Albert måtte abdisere til fordel for sin sønn, [[Viktor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]], som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.<ref>Side 191, Cassina Wolff</ref>

To land som forandret seg uten påvirkning utenfra var Nederland og Sveits. Nederland fikk gjennomført en parlamentarisk revolusjon delvis takket være en velvillig kong [[Vilhelm II av Nederland|Vilhelm II]]. Dette medførte behovet for en ny grunnlov, som ble ferdig den 3. november 1848.<ref>[https://www.denederlandsegrondwet.nl/9353000/1/j9vvihlf299q0sr/vh8lnhrpfxtu Grondwetsherziening 1848] - De Nederlanse Grondwet (nederlandsk)</ref> Sveits hadde en borgerkrig, den såkalte [[særforbundskrigen]], allerede i 1847. Det var konservative katolikker mot liberale protestanter, og de sistnevnte vant. Dermed ble Sveits en forbundsrepublikk med et [[tokammersystem]] og et utøvende sjumannsråd. Likhet for loven, møtefrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet ble definert. Dermed var Sveits en stat, og ikke bare et løst forbund av kantoner.<ref>Side 206, 214, Lars-Arne Norborg: «Det Sterke Europa», bind 11 i ''Aschehougs verdenshistorie''; redigert av Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tägil og Kåre Tønnesson. Aschehoug, Oslo, 1986</ref>

====Frankfurtparlamentet====
{{utdypende|Frankfurtparlamentet}}
[[Fil:Frankfurt Nationalversammlung 1848.jpg|miniatyr|Frankfurtparlamentet, eller Frankfurts nasjonalsamling, fant sted i [[Paulskirche (Frankfurt am Main)|Paulskirche]] i [[Frankfurt am Main]]. Mange liberale og radikale agitatorer deltok.]]
Mens det ungarske, østerrikske og til dels bøhmiske opprøret hadde endt i blodige kamper, var opprøret i Berlin langt mer fredelig, det første sammenstøtet unntatt. Kong Fredrik Vilhelm IV valgte å love å kalle inn til en grunnlovsforsamling. Forsamlingen skulle altså ligge i [[Frankfurt am Main]].<ref>Side 213, Norborg</ref> Samtidig var der flere andre konger som bøyde av for folkemassene. I Baden, Württemberg, [[Hessen-Kassel]], [[hertugdømmet Nassau]], Sachsen og Bayern ble det også gitt løfter om grunnlov.<ref>Side 190, Evans</ref>

Representantene til grunnlovsforsamlingen ble valgt i de enkelte tyske statene, og nesten alle satset på indirekte valg med svært utvidet stemmerett. Siden flesteparten av de konservative boikottet valget, var det liberale og til dels radikale som var nominerte. Frankfurtparlamentet ble derfor en lovgivende forsamling med ønsker om store forandringer. De fikk også flere utfordringer. Da det ikke hadde lyktes tyskerne å få kontroll over Slesvig, ble det opptøyer i gatene, og Preussen måtte komme til unnsetning.<ref name="ennini" /> I tillegg, da Böhmen takket nei til å være med i den nye tyske forbundsstaten, ble det klart for Østerrike at det ville bli et problem for dem fordi de ikke var klare til å kutte vekk sine ikke-tysktalende områder.<ref>Side 204, Evans</ref>

Til slutt leverte Frankfurtparlamentet en for den tiden radikal grunnlov som garanterte alle liberale friheter, sekularisering av ekteskap, fjerning av aristokratiske titler og privilegier, introduksjon av jury i åpne rettssaker og avskaffelse av dødsstraff. Den 20. desember var forsamlingens arbeid klart. Siden Østerrike og Böhmen hadde takket nei, måtte Frankfurtparlamentet velge å satse på den «lilletyske» løsningen med Preussen som den dominerende part. De tilbød kronen til det samlede Tyskland til den prøyssiske kongen under forutsetning at tittelen var arvelig, men at kongen bare hadde utsettende veto. Først måtte imidlertid grunnloven stemmes om, og 29 stater godtok den, inkludert Preussen, i mars og april 1849. Imidlertid svarte kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen at han opplevde kronen som «et hundehalsbånd som folk ville binde ham til 1848-revolusjonen med». Han oppløste Preussens Riksdag, og uttalte at han aksepterte bare kroner gjennom guddommelig rett, ikke gjennom valg. Dette spilte i hendene til republikanere, men samtidig valgte flere monarker å følge Fredrik Vilhelms retning og trekke sin støtte.<ref>Side 210, Evans</ref>