Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Personlighetsavvik ===
Hitler hadde [[Narsissisme|narsissistiske]] og [[paranoia|paranoide]] [[personlighet]]strekk med forestillinger om at han var «[[Messias]]». Samtidig var han svak, skjør, usikker på seg selv, og unngikk situasjoner han ikke kunne dominere. Hitler syntes å ha en todelt personlighet: Hensynsløs, kraftfull, brutal og målbevisst på den ene siden; usikker, tendens til depresjon og sjenert (særlig overfor kvinner) på den andre siden. Hitlers biografi tyder på at han hadde en [[personlighetsforstyrrelse]].<ref name="Divitiis">de Divitiis, E. (2015). [https://doi.org/10.1016/j.wneu.2015.07.066 Profile of a Dictator. Could Hitler's Political Decisions Have Been Influenced by His State of Health?] ''World Neurosurgery'', 84(6), 1550–1552.</ref> Robert Waite konkluderte i 1977 med at Hitler hadde [[Borderline personlighetsforstyrrelse|borderline]] personlighetsavvik med sykelig narsissisme som gjorde ham i stand til å manipulere uten skyldfølelse. Blant andre den østerrikske psykologen [[Otto Kernberg]] skjelner mellom vanlig, enkel narsissisme (typisk for mange ledere) og en mer anti-sosial (skadelig) type. Den antisosiale er aggressiv og sadistisk med paranoide tendenser og forakter sine tilhengere ifølge dette perspektivet.<ref name="Glad2002" /> 

Hitler bar ifølge Robert Waite på en grunnleggende usikkerhet og hans indre krets (Goebbels, Göring, Bormann) besto av folk som han følte seg overlegen overfor på grunn av ulike svakheter. Hitler tålte i liten grad kritikk og aksepterte ikke å tape. Han skyldte som regel på andre og ble rasende når han ble hindret i sine planer. Da han ikke kom inn på kunstakademiet i Wien la han skylden på skolebyråkratiet og at folk la feller for å hindre karrieren hans. Han skyldte på generalene når det gikk dårlig i krigen, for eksempel ble Walter von Brauchschit skjelt ut etter tilbakeslag ved Moskva og da kampanjen i Kaukasus mislykkes i 1942 nektet han å hilse på Jodl, Keitel og Halder.<ref name="Glad2002" /> Hitler skal ha satt pris på å holde folk for narr.<ref name="Glad2002" />  

Som hadde Hitler tendens til fantasier. Som enehersker i Tyskland hadde han fantasifull og storslåtte ideer om å erobre India og dominere Amerika. Da felttoget i Sovjetunionen og andre steder gikk dårlig ble fantasiene stadig villere og trodde at Churchill ville slutte seg til Tyskland i kampen mot Sovjet. Roosevelts dødsfall trodde han var redningen for Tyskland. Mens sluttkampen om Berlin pågikk la Hitler planer for store offensiver med styrker og våpenforsyninger som ikke fantes. Ifølge Speer hadde Hitler en uvanlig måte å tenke og arbeide på: Hitler ville helst ikke bruke den informasjon han fikk tilført og stolte i stedet på egen inspirasjon som sprang ut av forakt for og undervurdering av andre mennesker. Når han møtte motstand var fornektelse en vanlig forsvarsstrategi.<ref name="Glad2002" /> 

Psykiatere har i ettertid vurdert Hitler i henhold til [[DSM-IV koder]] og konkludert med at Hitler var paranoid, antisosial, narsissistisk og sadistisk (en personlighetsprofil som ligner på [[Saddam Hussein]]s bortsett fra at Hussein var mer sadistisk<ref>Coolidge, F. L., & Segal, D. L. (2007). Was Saddam Hussein Like Adolf Hitler? A Personality Disorder Investigation. ''Military Psychology'', 19(4), 289–299.</ref>), I tillegg hadde han trolig schizofrene tendenser inkludert overdrevent grandiose tanker og sterkt avvikende tenkemåter.<ref>Coolidge, F. L., & Segal, D. L. (2009). Is Kim Jong‐il like Saddam Hussein and Adolf Hitler? A personality disorder evaluation. ''Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression'', 1(3), 195–202.</ref> Hitler var selv svært nøye med stil og positur under offentlige opptredener. Han unngikk alt som antydet menneskelig svakhet for eksempel å bruke briller eller å delta i sport der han ikke ville hevde seg. Etter 1933 var han svært bevisst betydningen av å fremstå som allmektig («omnipotent»).<ref>Kershaw, I. (2001). ''The" Hitler Myth": Image and Reality in the Third Reich''. Oxford University Press, USA.</ref>{{rp|side=3}} 

Hitlers forestillinger om storhet (grandiositet) var mer personlig enn Stalins tanker. Hitler så seg selv som skaper av ny tysk sivilisasjon og som den største tyskeren i historien (ved noen anledninger sammenlignet han seg med Jesus). Han overlevde flere attentat og betraktet dette som bevis for at han var den utvalgte. Hitler anså seg selv som en intellektuell gigant som behersket ethvert fagfelt og regnet for eksempel med være den største arkitekten i landets historie (hadde det ikke vært for krigen som forpurret planene). Mye av Hitlers atferd fremstår i ettertid som selvdestruktiv.<ref name="Glad2002">{{Kilde artikkel|tittel=Why Tyrants Go Too Far: Malignant Narcissism and Absolute Power|publikasjon=Political Psychology|doi=10.1111/0162-895X.00268|url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/0162-895X.00268|dato=2002|fornavn=Betty|etternavn=Glad|serie=|språk=en|bind=23|hefte=1|sider=1–2|issn=0162-895X|besøksdato=2023-11-05}}</ref>

Den kanadiske psykologen W.H.D. Vernon publiserte i 1942 en analyse av Hitlers personlighet som han mente var en paranoid type med vrangforestillinger om forfølgelse og [[Megalomani|storhet]]. Vernon mente at Hitler viste et behov for aggresjon, ødeleggelse og brutalitet i barndom og ungdom. Hitler hadde et vanskelig eller sykelig forhold til [[sex]].<ref name="Vernon">Vernon, W. H. D. (1942). [http://psycnet.apa.org/doi/10.1037/h0059954 Hitler, the man—notes for a case history]. ''The Journal of Abnormal and Social Psychology,'' 37(3), 295. «Hitler's personality structure, though falling within the normal range, may now be described as of the paranoid type with delusions of persecution and of grandeur.»</ref>