Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

== Samfunn ==

=== Utdanningssystem ===
[[Fil:Milovice soviet pupils.jpg|miniatyr|Sovjetiske skolebarn, 1985.]]

Retten til gratis utdanning på alle nivåer til sovjetiske borgere, fra grunnutdanning til høyere utdanning, ble nedfelt i Grunnloven av Sovjetunionen (1977) artikkel 45 som uttalte:

«Borgere av Sovjetunionen har rett til utdanning. Denne retten er sikret ved gratis bestemmelser i alle typer utdanning, implementering av universell obligatorisk sekundær opplæring for ungdom, omfattende utbygging av yrkesfaglig, spesielt videregående og høyere utdanning hvor undervisningen er til liv, med produksjon: utvikling av ekstramural og kvelds utdanning, bestemmelse av statlige stipend og privilegier for studenter ; gratis utgave av skolebøker, muligheten for skolegang på sitt eget språk, skape betingelser for selvutdanning».

- Grunnloven av Sovjetunionen i 1977

Skoleplikten i Sovjetunionen begynte da barna var syv år, og varte frem til og med videregående skole da elevene var sytten eller atten. [[Grunnskole]] var felles for alle elever, mens det var fire valgmuligheter for de siste to årene. 60 prosent valgte å bruke de to siste årene på allmennfag, noe som gav rett til å ta opptakseksamen til universiteter og høyskoler. Det gikk også an å ta en mer spesialisert og teoretisk utdannelse på videregående skole-nivå og gå ut i jobb uten høyere studier, dette tok tre eller fire år. Det fantes også yrkesskoler med studieløp over to til fire år. Det siste alternativet var å gå rett ut i en industrijobb etter åttendeklasse, men man skulle da fullføre skolegangen gjennom kveldskurs eller fjernundervisning. Imidlertid mislyktes halvparten i sistnevnte gruppe i å fullføre videregående opplæring.<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Smith, Gordon B.
| redaktør= 
| utgivelsesår=1988 
| tittel=Soviet Politics : Continuity and Contradiction 
| utgivelsessted=New York 
| forlag=St. Martin’s press 
| side=239 
| isbn=0-312-00795-7 
| url= }}</ref>

Læreplanene i skolen var styrt fra sentralt hold, det samme var lærebøker, oppmøtepolitikk og eksamener. Det ble stilt høye krav til elevene med hovedvekt på realfag og språk, opplæringen i første fremmedspråk gikk over seks år. De humanistiske fagene var også ideologisk baserte, med stort fokus på marxisme. De siste to trinnene var alle elever pålagt å ha to uketimer med militær trening.

Grunnloven garanterte alle innbyggere skolegang på morsmålet, men dette gjaldt ikke alltid i praksis for brukere av mindre språk eller for elever bosatt utenfor eget språkområde. For ikke-russere var det også obligatorisk undervisning i [[russisk]]. Siden den store majoriteten av høyere utdanning foregikk på russisk valgte også mange å sende barna sine på russiskspråklige grunnskoler.

Høyere utdanning var delt inn i to systemer – universiteter og høyskoler (kalt «institutter»). I Sovjetunionen var en ett-trinns system for høyere utdanning hvoretter [[Specialistgrad]] (diplomert specialist) ble overdratt noe som omtrent tilsvarte integrerte masterprogram. En universitetsutdannelse varte typisk i fem år, og var i hovedsak svært spesialisert. Likevel var studentene pålagt å ta emner i ideologiske temaer (marxisme, kommunistpartiets historie), ta ett fremmedspråk og ha obligatorisk fysisk fostring. Etter studier kunne man gå videre til aspirantura – en ''[[Kandidat nauk]]''-grad, bokstavelig oversatt som "Kandidat av vitenskaper" noe som omtrent tilsvarte [[doktorgrad]]. Den høyeste vitenskapelige graden var ''[[Doktor nauk]]'' bokstavelig oversatt som "Doktor av vitenskaper" som omtrent tilsvarte til [[Habilitasjon]] i det europeiske systemet.<ref>Smith, side 242</ref>

Opptak til universiteter skjedde to ganger årlig etter tøffe opptaksprøver. Man søkte seg inn på spesifikke studieprogrammer, og opptaksprøvene varierte med studieprogrammet. Grunnet mange søkere var det også vanskeligere å komme seg inn på spesielt prestisjefylte universiteter, blant disse utmerket [[Statsuniversitetet i Moskva]] og [[Statsuniversitetet i St. Petersburg|Statsuniversitetet i Leningrad]] seg som spesielt vanskelige å komme inn på. Antallet studieplasser innenfor hvert fagområde ble bestemt sentralt av Departementet for høyere utdannelse i Moskva etter de til en hver tid rådende prognoser for industriens fremtidige behov. Søkere med minoritetsbakgrunn hadde også en egen kvote ved opptak til universiteter.

All høyere utdanning var finansiert over offentlige budsjetter, og det ble ikke betalt skolepenger. Studentene fikk også stipender til livsopphold, og studenter med gode resultater fikk høyere stipender.

Det var i liten grad overlapp mellom utdannelsene som ble tilbudt ved universiteter og ved høyskoler, alle profesjonsutdannelser (som medisin og arkitektur) hørte hjemme i høyskolesystemet. Høyskolene var alltid spesialiserte og hadde undervisning kun i ett fagområde (med unntak av de obligatoriske emnene i ideologi, fremmedspråk og fysisk fostring). Høyskolene var også mer praktisk rettet enn universitetene. Høyskoleutdanning varte i fem eller seks år.

Universitetene og høyskolene jobbet tett sammen med industrien, og uteksaminerte kandidater ble beordret i jobb av spesielle ansettelseskommisjoner. De nyutdannede kunne til en viss grad komme med ønsker til kommisjonen, men kommisjonens avgjørelse var alltid absolutt. Dette gjorde at ektefeller kunne bli beordret til forskjellige kanter av landet. Pliktarbeidsperioden varte i to år, etter dette kunne man hovedsakelig velge hvor man ville søke arbeid.

=== Media ===
[[Fil:Pravda-otsovruk-c.jpg|miniatyr|En ''[[Pravda]]''-forside fra 1950-tallet. ''Pravda'' var Sovjetunionens viktigste dagsavis med 20 millioner daglige lesere.]]
Sovjetunionens massemedier fungerte som kommunistpartiets forlengede arm, og hadde som oppgave både å kontrollere og mobilisere samfunnet. Allerede fra revolusjonen av var Lenin og bolsjevikene avhengig av medienes støtte for å vinne støtte i folket. Gjennom radio, aviser og andre publikasjoner oppfordret myndighetene folket til å «bygge sosialismen» samtidig som partilinjen ble gjort kjent. Senere ble filmer, TV og datamaskiner viktige deler av sovjetmyndighetenes propaganda, og alle medier ble brukt til å spre marxistisk-leninistiske verdier til folket. Den teknologiske utviklingen gjorde det imidlertid vanskeligere å beholde grepet over massekommunikasjonen, blant annet gjorde hjemmevideosystemene på 1980-tallet det vanskelig å kontrollere sirkulasjonen av forbudte videokassetter.<ref name="LOC-massmedia">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0256%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – The mass media
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDRIRwTF?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0256%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

I 1988 hadde Sovjetunionen mer enn 8&nbsp;000 dagsaviser på ca. 60 språk. Disse hadde et samlet opplagstall på omtrent 170 millioner eksemplarer. Riksdekkende aviser var alltid på russisk, på tross av at kun halvparten av befolkningen var etniske russere. Andre språk stod for omtrent 25&nbsp;% av det samlede opplaget. Alle avisjournalister og redaktører var medlemmer av den partikontrollerte fagforeningen for journalister, og 80&nbsp;% var partimedlemmer. Alle ansettelser av redaktører kom fra partiet. Journalistutdannelsen var også sterkt politisk styrt, og den vanligste veien inn i avisbransjen var gjennom instituttet for journalistikk ved Statsuniversitetet i Moskva der studentene fikk god opplæring i partilinjen.

Av dagsavisene var ''[[Pravda]]'' den største og viktigste, med 20 millioner daglige lesere. ''Pravda'' hadde hovedfokus på hendelser i kommunistpartiet og innenriks- og utenriksnyheter. Andre viktige aviser var ''[[Izvestija]]'' (utgitt av presidiet i [[Det øverste sovjet]], 8–10 millioner daglige lesere), ''[[Trud (avis)|Trud]]'' («Arbeid», utgitt av fagforeningene, 8–9 millioner daglige lesere) og ''[[Komsomolskaja Pravda]]'' (utgitt av [[Komsomol]], 9–10 millioner daglige lesere).<ref name="LOC-newspapers">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0257%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Newspapers
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDSTojIM?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0257%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

Fra og med 1970-tallet ble [[fjernsyn]]et det viktigste massemediet. I 1988 hadde omtrent 75 millioner husholdninger fjernsynsapparat, og det anslås at 93&nbsp;% av befolkningen så på TV. Sovjetunionen hadde fire TV-kanaler som sendte et femtitalls timer daglig. Alle kanalene hadde tilholdssted i [[Moskva]]. Omtrent 20&nbsp;% av sendingene var nyheter, med programmet ''[[Vremja (fjernsynsprogram)|Vremja]]'' som flaggskipet. ''Vremja'' ble sett av mellom 80 og 90&nbsp;% av husholdningene, og ble sendt klokken 21.00 Moskva-tid. Hovedfokuset for nyhetene lå innenriks, og det var i liten grad meldt om sportsnyheter. Det viktigste programmet for utenriksnyheter var ''Vokrug sveta'' («Verden rundt»), som med sine to sendinger hver ettermiddag og kveld daglig tiltrakk seg mellom 60 og 90 millioner seere. Alle TV-programmer skulle ha en ideologisk vinkling, spesielt var det viktig å oppfordre seerne til å arbeide hardere. TV-filmer handlet ofte om heltedåder fra [[andre verdenskrig]] eller politiets og sikkerhetstjenestens kamp mot «imperialistiske trusler». Barneprogrammene var alltid av ikke-voldelig natur, mens underholdningsprogrammene la vekt på riktige sosiale verdier.<ref name="LOC-TV">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0260%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Television and Video Cassette Recorders
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDU308u2?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0260%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

Som med fjernsyn og aviser hadde også radiosendingene en ideologisk natur. Myndighetene sendte til sammen 1&nbsp;400 timer radio daglig over hele landet. De viktigste radiostasjonene sendte fra Moskva, der åtte stasjoner sendte 180 timer om dagen. Blant de var [[Russlands stemme|Radio Moscow World Service]] som var sovjetstatens offisielle talerør utad, og som på høyden på 1970-tallet sendte 254 timer daglig på til sammen 77 ulike språk. Myndighetenes kontroll over eteren var imidlertid ikke tilnærmet absolutt slik den var med fjernsynet (i Estland fikk deler av landet inn finsk fjernsyn), og de statskontrollerte stasjonene måtte konkurrere med utenlandske stasjoner på tross av sovjetmyndighetenes forsøk på å blokkere dem. Viktige utenlandske stasjoner som kunne tas inn i Sovjetunionen var [[Radio Free Europe]], [[Voice of America]], [[BBC]] og [[Deutsche Welle]]. Det estimeres at to til tre millioner sovjetborgere lyttet til utenlandsk radio regelmessig.<ref name="LOC-radio">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0259%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Radio
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDUdYpgA?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0259%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

=== Helsevesen ===
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av [[epidemi]]er, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse [[lus]]a, eller så vil lusa knuse sosialismen!»<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= McKee, Martin
| tittel= Book reviews : The Oxford dictionary of medical quotations
| publikasjon= European Journal of Public Health
| utgivelsesår=2005
| bind=16
| nummer=4
| url=http://eurpub.oxfordjournals.org/cgi/reprint/16/4/448.pdf
| doi=0.1093/eurpub/cki183
| kommentar= Oversatt fra den engelskspråklige kildens «Either socialism will defeat the louse or the louse will defeat socialism»
}}
</ref> De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Den [[sosialmedisin|samfunnsmedisinske]] fremgangen fortsatte under Khrusjtsjov, blant annet var [[spedbarnsdødelighet]]en i Sovjetunionen lavere på 60-tallet enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få [[Poliklinikk|poliklinisk]] behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, men kvaliteten var varierende. Tannhelsetjenester var lite prioritert, og lå i kvalitet langt etter hva de gjorde i vesten. Som på andre områder i sovjetsamfunnet var de beste sykehusene reservert for partifunksjonærer og andre samfunnstopper.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA. Dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som [[fysioterapeut]]er. Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet. Leger hadde langt lavere status og lønn enn i vestlige land. På 1980-tallet var en gjennomsnittlig legelønn på 183 rubler i måneden, noe som var langt lavere enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.<ref>Smith, side 258–260</ref>

=== Boligpolitikk ===
[[Fil:Nizhny Novgorod Meshcherskoe Ozero Microraion.JPG|miniatyr|upright|Typiske sovjetiske boligbygg i [[Nizjnij Novgorod]]. Sovjetiske drabantbyer var bygget etter ''[[mikrorajon]]''-prinsippet, der det aldri skulle være mer enn fem hundre meter fra et boligbygg til servicetilbudet i nabolaget]]
Boligbygging ble med unntak av i [[NEP]]-perioden sett på som en offentlig oppgave. Under Stalin var industriutbygging prioritert på bekostning av nye boliger, men fra 1957 ble boligbygging en sak med høy prioritet. Frem til 1970 ble det bygget 34 millioner boligenheter i landet, noe som gav nytt husrom til halvparten av Sovjetunionens innbyggere. En gjennomsnittlig leilighet bygget i Khrusjtsjov- eller Bresjnev-tiden var på 45 kvadratmeter, og huset typisk fire til seks personer. Fokuset lå på kvantitet fremfor kvalitet samtidig som vedlikeholdsbudsjettene var ikke-eksisterende, noe som har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som mange av de tidligere sovjetrepublikkene fortsatt sliter med. De tette boforholdene i kombinasjon med utbredt alkoholisme gav grobunn for familievold, og bidro også til den høye skilsmissestatistikken – over ett av tre ekteskap gikk i oppløsning på 1980-tallet.<ref>Smith, side 253</ref>

Boliger ble tildelt av lokaladministrasjonene. Det var vanlig med to eller tre år på venteliste for nygifte par før de ble tildelt sin første bolig. For ugifte var situasjonen enda mer håpløs, og mange måtte bo på sovesaler i tilknytning til arbeidsplassen i påvente av å bli tildelt bolig. Det var imidlertid mulig å gå sammen i boligkooperasjoner for å bygge sine egne boligblokker, selv om dette var relativt uvanlig. All omsetting av boliger måtte også godkjennes av spesielle boligkommisjoner, noe som skulle holde prisene nede og hindre boligspekulasjon. Staten så imidlertid igjennom fingrene med et utstrakt sort marked med boligbytte, så lenge dette skjedde uten økonomisk vinning. Husleier i Sovjetunionen var fastsatt politisk, og boliger ble kraftig subsidiert.

=== Politi og sikkerhetstjeneste ===

Det vanlige politiet i Sovjetunionen var kjent som «milits». Det lå under innenriksdepartementet, men de lokale politienhetene var også til en viss grad ansvarlige overfor sine lokale sovjeter.

I tillegg til vanlige politioppgaver som å håndheve alminnelig orden, trafikk, etterforskning av kriminalsaker og registrering av motorkjøretøyer hadde militsen flere arbeidsoppgaver som skilte dem fra politistyrker i vesten. Blant den viktigste var å kontrollere utlendingers reisevirksomhet innad i Sovjetunionen. Utenlandske statsborgere i Sovjetunionen hadde ikke lov til å bevege seg mer enn 40 kilometer unna stedet de var registrert. Militsen hadde derfor kontrollposter utenfor de større byene der de sjekket biler på vei ut for uautoriserte utlendinger. Reisevirksomhet utenfor 40-kilometersgrensen måtte klareres med militsen på forhånd, og 97&nbsp;% av landet var stengt for utlendinger. Sovjetiske borgeres reisevirksomhet var også underlagt restriksjoner, og militsen hadde ansvaret for å utstede innenrikspass for innbyggere over 16 år. Militsen holdt også vakt utenfor ambassader i Moskva for å hindre «uautoriserte» besøk fra sovjetiske borgere.

Den sovjetiske sikkerhetstjenesten ([[KGB]], «komiteen for statens sikkerhet») var på mange måter en stat i staten, og var myndighetenes viktigste redskap for å holde opposisjonen i sjakk. Partiets kontroll over KGB gikk via sentralkomiteens avdeling for administrative organer, som måtte godkjenne alle utnevnelser til høyere verv i sikkerhetstjenesten.<ref>Smith, side 173</ref> KGB fikk en stadig viktigere rolle i sovjetisk politikk opp igjennom unionens levetid. Under [[Leonid Bresjnev|Bresjnev]] økte organisasjonen kraftig i anseelse og autoritet og fikk mange nye ansvarsområder, noe som banet vei for KGB-lederen [[Jurij Andropov]]s inntog i sovjetisk toppolitikk. Dette førte naturlig nok til en enda sterkere rolle for KGB i sovjetisk politikk.<ref name="LOC-KGB">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0512%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – The Security Apparatus and Kremlin Politics : After Khrushchev
 |besøksdato = 29. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aQ5cj57X?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0512%29
 |arkivdato   = 2008-08-28
}}</ref>

KGB hadde sin opprinnelse i [[tsjeka]]en, innstiftet av Lenin seks uker etter oktoberrevolusjonen i 1917 med det formål å hindre «kontrarevolusjon» og sabotasje. Under Stalin ble sikkerhetstjenesten omdøpt til [[NKVD]] og fikk sitt mandat kraftig utvidet, og var blant annet ansvarlig for driften av [[gulag]]-systemet. På 1930-tallet var NKVD Stalins verktøy i en serie av utrenskninger, etter at han hadde gitt ordre om at «politiske kriminelle» skulle arresteres og stilles for retten så fort som råd var. Det var ingen ankemulighet, og etter forhåndsavgjorte farseaktige rettssaker ble de dømte gjerne skutt i løpet av 24 timer.

Etter Stalins død ble sikkerhetstjenesten omorganisert, og KGB ble opprettet i 1954. Organisasjonen vokste seg etterhvert svært stor, og på 1980-tallet hadde KGB over hundre tusen ansatte i inn- og utland, i tillegg til et stort antall informanter. KGB var inndelt i forskjellige direktorater, blant de viktigste var det tredje og det femte. Tredje hoveddirektorat var ansvarlig for å overvåke og indoktrinere de væpnede styrker, og hadde offiserer i alle militære avdelinger ned på kompaninivå. Det femte hoveddirektorat hadde som oppgave å overvåke sovjetiske borgere. Dette innebar også ting som å knuse ulovlige organisasjoner, infiltrere kirken, hindre kontakt mellom sovjetere og utenlandske statsborgere og bekjempelse av ulovlig utgitt litteratur. Andre viktige avdelinger i KGB var første hoveddirektorat, med ansvar for hemmelige operasjoner i utlandet slik som industrispionasje, og åttende direktorat, som drev overvåkning i utlandet. Mesteparten av den militære overvåkningen ble imidlertid utført av den militære etterretningstjenesten [[GRU]].

KGB-offiserer hadde høy sosial status i Sovjetunionen, og tilgang til mange goder vanlige borgere ikke hadde. I tillegg til at lønnen typisk lå 2–3 ganger høyere enn i sivile sektorer hadde KGB-folk adgang til egne butikker med langt bedre varer enn ellers i landet, i tillegg til spesielle feriesteder og andre fritidstilbud. KGB hadde også etter hvert stor politisk innflytelse, under Bresjnev ble det vanlig med en KGB-representant i partikomiteer på alle nivåer. Etter at den tidligere KGB-sjefen Andropov ble generalsekretær ble det også en trend at KGB-offiserer gikk inn som partisekretærer og eksekutivkomité-formenn ute i regionene.

=== Lov og rett ===

Sovjetunionens rettssystem var i utgangspunktet basert på kontinentale, europeiske prinsipper, et såkalt ''[[civil law]]''-system. Parallelt med det vanlige rettssystemet eksisterte det også et eget system for å slå ned på kritikere av regimet. Grensene for de to rettssystemene var ofte diffuse, og «vanlige» saker kunne raskt falle utenfor det vanlige rettssystemet dersom de hadde politisk karakter.<ref>Smith, side 137</ref>

Ifølge marxistisk teori var kriminalitet et resultat av klassemotsetninger, og under sosialismen ville derfor kriminaliteten forsvinne. I den kaotiske situasjonen i etterkant av [[oktoberrevolusjonen]] ble imidlertid Lenin nødt til å sette opp domstoler, spesielt for å bekjempe økonomisk kriminalitet. De første domstolene hadde et uformelt preg, og bar ofte preg av rene folkeforsamlinger. Under Stalin ble systemet mer formelt, men samtidig begynte det parallelle systemet for å knekke politisk opposisjon å utvikle seg. Under justisminister [[Andrej Vysjinskij]] ble det satt opp spesialtribunaler med fullmakt til å utdele fengselsstraffer på opptil fem år for alle de mente var «sosialt farlige».<ref>Smith, side 140</ref> Stalin brukte også rettsvesenet til å kvitte seg med resten av det sovjetiske lederskapet under de såkalte «[[Moskvaprosessene]]», der andre medlemmer av politbyrået og ledende offiserer ble beskyldt for «høyreavvik» og «trotskisme» og henrettet.

Etter Stalins død ble tilstandene normalisert, og Khrusjtsjov innførte en lang rekke juridiske reformer. Sikkerhetspolitiet kunne ikke lenger arrestere folk etter eget forgodtbefinnende, og påtalemyndighetens rolle ble styrket. Samtidig kunne rettssystemets prinsipper bli mer åpent diskutert i samfunnslivet. Khrusjtsjov desentraliserte dessuten rettsvesenet, og oppmuntret arbeidsplasser og nabolag til å danne folkedomstoler som kunne ta seg av hverdagskriminalitet. Disse mistet imidlertid sin rolle etter at Bresjnev tok makten.

Påtalemyndigheten var den viktigste institusjonen i det sovjetiske rettssystemet i den andre halvdel av unionens levetid. Denne var hierarkisk bygget opp med en riksadvokat på toppen. Påtalemyndigheten var involvert i alle stadier av etterforskninger, og hadde makt til å overstyre politietterforskere. Påtalemyndigheten hadde også ansvaret for fengselsvesenet, kunne avvise anker både i straffesaker og privatsaker, og ansvaret for å sjekke at regler ble fulgt både i offentlige og frivillige organisasjoner. Påtalemyndigheten var det mest prestisjetunge stedet å arbeide for jurister.

Advokatstanden (russisk: ''advokatura'') var delt inn i «kollegier» med ca. 150 advokater i hver, og hvert kollegium organiserte advokatkontorer i et gitt geografisk område. Her kunne folk få juridisk assistanse, og advokatprisene var kraftig subsidiert av staten. Grunnloven av 1977 garanterte også fri rettshjelp i straffesaker.

Dommere ble på papiret valgt av folket til perioder på fem år, men som med alle andre valgte embeter i Sovjetunionen ble de i praksis utpekt av kommunistpartiet. Alle innbyggere over 25 år som hadde stemmerett var valgbare, men i praksis hadde de aller fleste dommere juridisk embetseksamen. I første rettsinstans var fagdommeren supplert av to [[lekdommer]]e, som deltok på lik linje med fagdommer både i behandlingen av saker og i straffeutmålinger. Lekdommerne ble valgt på arbeidsplasser, kollektivbruk og i borettslag for perioder på to år. Høyere rettsinstanser hadde ikke lekdommerordning.

Kriminaliteten var på mange områder lav i Sovjetunionen. All kriminalitetsstatistikk ble utarbeidet av staten og er derfor upålitelig, men det var sannsynligvis mindre drap, ran og annen voldskriminalitet enn i vesten.<ref>Smith, side 151</ref> Mesteparten av slik kriminalitet var alkoholrelatert, og unge menn var overrepresentert. Den økonomiske kriminaliteten var imidlertid svært stor i Sovjetunionen. Spesielt var tyveri fra arbeidsplassen et stort problem.

Fengselsvesenet bestod stort sett av arbeidskolonier, og det var bare de antatt farligste forbryterne som ble plassert i rene fengsler. Tilbakefallsprosenten var langt lavere enn for eksempel i [[USA]]. Straffene var også vanligvis lave sammenlignet med i USA, og maksimumsstraffen for førstegangsforbrytere var i utgangspunktet femten år. Innsatte kunne prøveløslates etter halvveis sonet straff. Dødsstraff var begrenset til høyforræderi, spionasje, terrorisme og overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter, selv om det også ble brukt på partifunksjonærer som ble kjent skyldige i tyveri av offentlig eiendom i større skala.

Partimedlemmer og ansatte i statsadministrasjonen var pliktige til å oppføre seg forbilledlig, og ble svært strengt straffet om de ble tatt for å berike seg selv på det offentliges regning.<ref>Smith, side 154</ref> Likevel var korrupsjonen i offentlig sektor stor, og fra og med Khrusjtsjov-tiden var Sovjetunionen plaget av organisert kriminalitet med forbindelser høyt oppe i det politiske systemet.