Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

== Tematisk oversikt over slaget ==

=== Styrkenes moral og stridsevne ===

På den sovjetiske siden ble en rekke høyere offiserer skutt etter de hadde forsøkt å trekke seg tilbake fra Stalingrad og over til østbredden av elven Volga. General Vasilij Tsjujkov anså at det var et riktig og nødvendig grep,<ref>Hellbeck 2015, s. 273, 288</ref> skyting av høyere offiserer (kommandant og [[politisk kommissær]] for en  divisjon) ble også nevnt av general [[Aleksandr Rodimtsev]].<ref>Hellbeck 2015, s. 302</ref> Tilsvarende ble soldater som ikke rykket frem ved angrep skutt, general Rodimtsev beskriver blant annet hvordan en gruppe usbekiske soldater ble skutt.<ref>Hellbeck 2015, s. 309</ref> Offiserer og soldater i Den røde armé som ble ansett å ha sviktet ble som regel plassert i såkalte straffebataljoner. Disse ble brukt i spiss under angrep og i ellers svært farlige oppdrag, og et fåtall av de flere hundre tusen i Sovjetunionen som ble tvunget til slik tjeneste overlevde krigen.<ref>Beevor 2002, s. 89</ref> Overfart til den østlige siden av elven Volga ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene [[NKVD]], så ingen skulle kunne flykte fra kampene, de som forsøkte ble henrettet, uansett rang.<ref name="Beevor2002_125"/>

{{Tekstboks
|overskrift=Sovjetiske soldater i tysk tjeneste
|Et ubehagelig faktum for de sovjetiske myndighetene var de mange soldatene fra Den røde armé som tjenestegjorde på tysk side som såkalte Hiwi (tysk, Hilfswillige, hjelpevillige). 

Totalt kan det ha vært så mange som opp mot 50 tusen Hiwi, og i en rekke tyske avdelinger utgjorde de en viktig del av styrken. De sovjetiske myndighetene så på de som forhenværende russere, og Hiwiene hadde ingen illusjoner om sin skjebne om de ble tatt til fange av Den røde armé.<ref name="Beevor2002_173-175"/>|align=right}}

Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13&nbsp;500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_9_157"/> Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.<ref name="Hellbeck2015_17"/> I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.<ref name="Hellbeck2015_59"/> Rundt 50 tusen sovjetiske borgere deltok i tysk uniform under slaget om Stalingrad.<ref>Beevor 2002, s. 10</ref> [[Desertering]] (overgang til tyskerne), eller mistanke om det, ble generelt straffet med henrettelse. Skader som soldater hadde påført seg selv for å slippe kamp ble ansett som desertering. Familiene til desertører kunne også bli straffet.<ref>Beevor 2002, s. 157–162</ref>

En faktor i sovjetisk moral var romanen ''[[Krig og fred]]'', av den berømte russiske forfatteren [[Lev Tolstoj]], om [[Napoleons felttog i Russland 1812]]. Boken var svært populær og ble lest av både generaler, andre offiserer og soldater.<ref>Hellbeck 2015, s. 433</ref> I 1942 tok Stalins regime også i bruk russisk historie og religion for å styrke moral blant militære og sivile. Kirker ble gjenåpnet, medaljer for heroisk innsats ble innstiftet med navnene til kjente generaler under tsaren; [[Suvorovordenen]] etter [[Aleksandr Suvorov]] (1730–1800), [[Kutuzovordenen]] etter [[Mikhail Kutuzov]] (1745–1813) og [[Aleksander Nevskij-ordenen]] etter [[Aleksandr Nevskij]] (1220–1263), den siste kun til offiserer.<ref>Overy 1995, s. 68</ref>

General Vasilij Tsjujkov fremhevet moralen og innsatsen til de mange kvinnelige soldatene som deltok i kampene om Stalingrad, han hevdet at de var modigere enn mennene.<ref>Hellbeck 2015, s. 284</ref> Den sovjetiske majoren, senere historikeren, Pyotr Zayonchkovsky, fremhevet også kvinnelige sykepleieres oppofrelse i kampene. Han påpekte også de tyske soldatenes sterke disiplin,<ref>Hellbeck 2015, s. 394</ref> en vesentlig faktor i tyske soldaters fortsatte kampvilje var frykt for å overgi seg til Den røde armé.<ref>Hellbeck 2015, s. 401, 414</ref> Stalins ordre om å ikke trekke seg tilbake ble fremhevet av general Vasilij Tsjujkov som viktig for å vinne kampen om byen.<ref>Hellbeck 2015, s. 288</ref> 

Utbredelsen av skarpskyttere i Den røde armé i Stalingrad ble et populært tiltak, og bidro til å heve moralen blant de sovjetiske styrkene. Den mest kjente av de sovjetiske skarpskytterne var [[Vasilij Zajtsev]].<ref>Hellbeck 2015, s. 337–339, 356–359</ref> I løpet av den tiden han tjenestegjorde i Stalingrad ble han godskrevet å ha skutt 242 tyske soldater og offiserer.<ref name="Hellbeck2015_358"/>

De tyske styrkene hadde generelt god moral.<ref name="Beevor2002_90">Beevor 2002, s. 90, 231–232</ref> Erstatningsstyrkene de mottok etter tap høsten 1942 var imidlertid ikke av høy nok standard, ifølge en del tyske regimentssjefer.<ref name="Beevor2002_170-173">Beevor 2002, s. 170–173</ref>
Moralen hos de tyske styrkenes allierte var generelt dårlig, særlig blant rumenerne,<ref name="Beevor2002_230">Beevor 2002, s. 230</ref><ref name="Beevor2002_90"/><ref name="Beevor2002_170-173"/> men også ungarerne og italienerne.<ref name="Beevor2002_170-173"/><ref>Franson/Zetterling 2006, s. 65, 68</ref> Kun slovakene og rumenske fjelltropper ble av tyske generaler som [[Gerd von Rundstedt]] ansett som likeverdige soldater med tyske.<ref>Beevor 2002, s. 85–87</ref> Utover høsten og vinteren, hvor de tyske styrkene og deres allierte ble stadig mer presset, økte antallet deserteringer av soldater over til sovjetisk side, og det var tegn på redusert moral på tysk side.<ref>Beevor 2002, s. 200, 216</ref>

{{sitat|en enorm opplæring i seier for våre tropper|Den sovjetiske generalen [[Georgij Zjukov]] om effekten av omringningen av 6. armé.<ref name="Beevor2002_261">Beevor 2002, s. 261</ref> }}

Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt. Han ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket. Det er rimelig å anta at han fryktet konsekvensene for moralen, om det ble kjent. De tyske myndighetene klarte imidlertid ikke å holde nyheten skjult, og manglende åpenhet forsterket bekymringen i Tyskland.<ref name="Beevor2002_251-252"/> Blant de fleste soldater, befal og offiserer av lavere rang i 6. armé, var moralen god rett etter omringingen. Man trodde på løftet fra Hitler og ledelsen på at de ville bli reddet.<ref>Beevor 2002, s. 255, 264</ref> Tilsvarende førte omringningen av 6. armé til forhøyet moral i Den røde armé.<ref name="Beevor2002_261"/>

I januar 1943 var 6. armé sterkt redusert, av om lag 150 tusen soldater var færre enn én av fem frontlinjesoldater. Kompanier hadde ofte kun 10–12 stridsdyktige soldater, og enheter ble i økende grad slått sammen i kampgrupper for å ha en viss stridsevne. Overgivelse uten motstand, også desertering, fortsatte å øke i januar.<ref>Beevor 2002, s. 291, 310</ref>

=== Kommando og etterretning ===

For både Sovjetunionens Den røde armé og Tysklands Wehrmacht var [[Josef Stalin]] og [[Adolf Hitler]] både formelt og reelt øverstkommanderende. Mens Stalin over tid gikk fra detaljstyring til å få en viss tillit til sine generaler,<ref>Overy 1995, s. 21–22, 258, 269–271</ref><ref>Glantz 2015, s. 151, 230</ref> utviklet forholdet mellom de tyske generalene og Hitler seg motsatt.<ref>Winchester 2014, s. 278</ref><ref>Overy 1995, s. 274–281</ref><ref>Glantz 2015, s. 145, 151</ref> Under den sovjetiske offensiven for å omringe 6. armé i november 1942 (operasjon Uranus) var dette særlig negativt for Wehrmacht, overkommandoen var handlingslammet siden Hitler ikke var til stede, men ved sitt rekreasjonssted [[Berghof]] i [[Berchtesgaden]].<ref>Beevor 2002, s. 244</ref>

Før den tyske offensiven mot Kaukasus - [[operasjon blå]], i juni 1942 - havarerte et tysk fly med en major i Wehrmacht. I strid med instruks hadde han med seg detaljerte ordre for hele operasjonen. Før tyske soldater nådde vraket, ble det funnet av sovjetiske soldater, og operasjonsplanene ble presentert for Stalin. Det var et kupp for den sovjetiske etterretningen. Stalin nektet å tro på det, anså ordrene for operasjonen som falsknerier, og holdt fast ved sin overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 igjen ville være mot Moskva.<ref name="Beevor2002_77"/>

Etterretningsseksjonen i den 6. armé observerte og rapporterte til ledelsen om hvordan sovjetiske styrker ble bygget opp, sør og nordvest for Stalingrad. General Paulus og hans nestkommanderende mente imidlertid at meldingene var overdrevne. En viktig grunn for tysk feilvurdering av den sovjetisk styrkeoppbyggingen foran [[operasjon Uranus]] i november 1942, var Den røde armés utstrakte bruk av villedning, kamuflasje og ulike former for sikkerhetstiltak (på russisk brukes begrepet ''maskirovka''). Store troppestyrker ble flyttet nærmere fronten om natten, og kamuflert før dagslyset kom og de kunne observeres fra tyske fly. Radiotrafikken i området ble sterkt begrenset, og ordrer ble i stedet gitt muntlig. Aktive tiltak, som økt aktivitet ved den sentrale fronten vest for Moskva, ble også benyttet for å få Wehrmacht til å tro at et angrep ville komme et annet sted. At Hitlers oppmerksomhet var mot kampene i Nord-Afrika, hvor tyske styrker tapte [[det andre slaget om El Alamein]] (23. oktober – 3. november), og den allierte [[Operasjon Torch|invasjonen av fransk Nord-Afrika]], spilte også inn.<ref>Beevor 2002, s. 210–212, 231</ref><ref>Overy 1995, s. 80</ref>

=== Ledernes strategi ===

{{Tekstboks
|overskrift=Stadig større operasjonsområde
|Hitler var i juli 1942 svært utålmodig for suksess, og delte styrkene i sør i [[armégruppe A]] og [[armégruppe B]]. Armégruppe A skulle ta kysten av [[Svartehavet]] og oljefeltene i [[Majkop]], [[Groznyj]] og [[Baku]], mens armégruppe B skulle ta Stalingrad og deretter [[Astrakhan]]. 

I så godt som alle etterkrigstidens sammenfatninger av det feilslåtte tyske felttoget i Sovjetunionen blir den stadige utvidelsen av operasjonene sommeren og høsten 1942 trukket frem som den avgjørende feilvurderingen av Hitler.<ref name="Overy1995_66–67"/><ref name="Bell2011_96"/> Samtidig ble total styrke redusert, mens 11. armé under feltmarskalk Manstein ble sendt til Leningrad, ble pansergrenaderdivisjonene Grossdeutschland og SS Leibstandarte sendt til Frankrike.<ref name="Beevor2002_85"/>|align=right}}

Mens Den røde armé forberedte seg på et nytt angrep av Wehrmacht mot Moskva, ble de tyske styrkene klargjort for en offensiv på sørfronten, mot oljen i Kaukasus.<ref name="Bell2011_96">Bell 2011, s. 96</ref> I de innledende tyske planene for felttoget sommeren 1942 skulle selve byen Stalingrad ikke erobres. De tyske styrkene skulle kun trenge frem til elven Volga, ha elvens vestlige bredd som et støttepunkt for venstre [[flanke]] i det store angrepet for å sikre seg de sovjetiske oljekildene i Kaukasus, ødelegge våpenfabrikkene i byen, og stoppe sovjetisk transport på Volga.<ref>Beevor 2002, s. 76</ref>

{{sitat|Den konstante undervurderingen av fiendens potensial, antar mer og mer groteske dimensjoner og blir farlig.|Sjef for generalstaben, general [[Franz Halder]], til sin dagbok, om Hitlers utvidelse av angrepsplan og reduksjon av styrker<ref name="Beevor2002_85">Beevor 2002, s. 85</ref>}}

Hitler beordret i juli en avgjørende endring i felttoget. I stedet for at 6. armé og 4. panserarmé sammen rykket frem mot Stalingrad, ble 4. panserarmé beordret sørover, for å delta i erobringen av Kaukasus. Dette kostet både tid og dyrebart drivstoff, og førte til langsommere tysk fremrykking mot Stalingrad, noe som ga Den røde armé bedre tid til å få frem styrker.<ref name="Beevor2002_82"/> 

Noe senere omgjorde Hitler ordren om å sende 4. panserarmé sørover, noe som kostet enda mer tid og drivstoff.<ref name="Beevor2002_98"/> Den tyske fremrykkingen mot Stalingrad gikk deretter langs to akser, 6. armé fra vest og 4. panserarmé fra sør.<ref name="Beevor2002_112"/> Da den 6. armé nådde Volga, rett nord for Stalingrad den 23. august, var det strategiske målet nådd. De tyske styrkene trengte ikke å gjøre annet enn å beskyte trafikken på elven og rustningsfabrikkene i byen, det var ikke noe militært behov for å innta Stalingrad. Den videre tyske offensiven inn i bykjernen var av symbolsk betydning, og bakgrunnen var stopp i fremrykkingen i Kaukasus, og derved Hitlers behov for å ha en seier å vise frem.<ref>Bell 2011, s. 97</ref>

I slutten av juli bestemte Hitler at det tyske angrepet skulle utvides ytterligere, 6. armé skulle sende styrker mot [[Astrakhan]], mens armégruppe A skulle ta hele den østlige kystlinjen i Svartehavet og mesteparten av Kaukasus. Samtidig var både 11. armé på vei mot Leningrad, og to pansergrenaderdivisjoner ble sendt til vestover til Frankrike. Hitlers utvidelse av oppdraget og utvanning av styrkene bygget på hans overbevisning at Den røde armé var så godt som slått, noe generalstabssjef Franz Halder var svært skeptisk til.<ref name="Beevor2002_85"/>

Det tyske fremstøtet mot Stalingrad mot slutten av juli truet med å dele Sovjetunionen i to. I nord tapte den britiske [[konvoi]]en [[Konvoi PQ-17]] 24 av 35 handelsfartøy til tyske angrep, det ledet til langvarig stans i konvoier. Videre tysk fremgang i sør ville true allierte forsyninger via [[Persia]], noe som ville ført til at Sovjetunionen ble kvalt av mangel på forsyninger. Stalin utstedte ordre 227, senere kjent som «Ikke ett skritt bakover».<ref>Beevor 2002, s. 88</ref>

Ifølge den britiske historikeren P. M. H. Bell kan slaget om Stalingrad sees som to. I det første, som varte frem til 19. november, hadde Wehrmacht rykket langt frem og kontrollerte nesten hele byen, men hadde ikke vunnet en endelig seier. I det andre, som begynte med den sovjetiske omringingen 19. november, ble de tyske styrkene først stengt inne, deretter nedkjempet.<ref>Bell 2011, s. 100–101</ref>

Straks etter omringninngen av 6. armé i november 1942, men også i ettertiden, har et utbrudd blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til. Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt sine hester vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av de hadde overlevd. De var allerede sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter. Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.<ref name="Glantz 2015_178"/><ref name="Beevor2002_245–247"/>

I begynnelsen av januar 1943 var Den røde armé klar til det endelige angrepet mot 6. armé (operasjon ring). Før angrepet ble det fra sovjetisk side forsøkt å levere et [[ultimatum]] til de innestengte tyske styrkene, hvor de ble bedt om å [[kapitulasjon|kapitulere]] overfor de overlegne sovjetiske styrkene, og slik unngå en hensiktsløs kamp. Ledelsen for 6. armé avviste det sovjetiske ultimatumet.<ref>Beevor 2002, s. 294–301</ref>

=== Styrkenes taktikk ===

Ruinene etter tysk bombing av byen hadde skapt gode forsvarsverk for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmacht. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene. Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.<ref name="Beevor2002_142–144"/>

En viktig del av Den røde armés taktikk ved kampene i bykjernen i Stalingrad var å være tett på de tyske styrkene. Fienden kunne hverken benytte artilleri eller bombing fra fly, grunnet risikoen for å ramme egne styrker. Øverstkommanderende for 62. armé, [[Vasilij Tsjujkov]], utnyttet også tyskernes motvilje til å kjempe i mørket, ved å angripe stillingene deres om natten, med små grupper på 8–10 soldater.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref name="Beevor2002_136–137"/><ref name="Overy1995_75">Overy 1995, s. 75–76</ref>

Etter som kampene utviklet seg, og området Den røde armé kontrollerte ble stadig mindre, ble nesten alt sovjetisk artilleri flyttet til østsiden av Volga. Hensikten var dels å spare plass, dels å unngå å bruke begrensede ressurser på å transportere ammunisjon over elven Volga.<ref name="Beevor2002_145–146">Beevor 2002, s. 126, 145–146, 177–178</ref> Beskyting av de tyske styrkene med tungt sovjetisk artilleri fra den østlige bredden av Volga, støttet av observatører som korrigerte skytingen, var det beste forsvarstiltaket for 62. armé.<ref>Beevor 2002, s. 177–178, 197</ref> De tyske styrkene ble også angrepet fra nordvest, av sovjetiske styrker fra Don-fronten, og fra sør, av 64. armé. Slike angrep ble særlig satt inn om forsvarerne i 62. armé var svært presset av de tyske styrkene i selve byen.<ref>Beevor 2002, s. 184</ref>

I den innledende fasen av det tyske angrepet mot Stalingrad hadde Tysklands [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] herredømme i luften. Den sovjetiske ledelsen overførte snart luftregimenter fra frontene i sentrum og nord i et forsøk på å utligne forskjellen.<ref name="Beevor2002_95"/> De tyske styrkene ble utsatt for stadig bombardement om natten, av sovjetiske [[biplan]] (Polikarpov Po-2, også kjent som U-2). De var enkle, med liten bombelast på kun 400 kilo, men med stor psykologisk effekt, da de holdt tyske styrker i beredskap og slet de ut.<ref>Beevor 2002, s. 144–145, 197</ref>

Rundt og etter omringningen av 6. armé sent i november 1942 ble støtten fra de tyske flystyrkene stadig redusert, mens de effekten av de sovjetiske flystyrkene økte. Dette var særlig vanskelig for den tyske luftbroen til Stalingrad. Langsomme tyske transportfly ble i økende grad skutt ned av Den røde armés jagerfly.<ref name="Beevor2002_256"/><ref name="Beevor2002_266-267"/><ref name="Overy1995_75"/>

=== Helse- og sanitetstjenesten ===

Fra juli 1942 fikk soldatene i Wehrmachts 6. armé stadig dårligere almentillstand. Troppene hadde en overdødelighet som den tyske generalstaben ikke så årsakene til, og som var til stor bekymring.<ref name="Beevor2002_196">Beevor 2002, s. 196, 259</ref>

For begge sider var [[sanitet]]stjenesten (behandling av syke og sårede soldater) dårlig, til dels elendig, og delvis ikke-eksisterende. De sovjetiske sanitetssoldatene, som regel unge kvinner, tok stor risiko for å få sårede soldater vekk fra slagmarken i Stalingrad. Ofte for liten nytte, grunnet dårlig oppfølging av transporten videre. Sårede sovjetiske soldater kunne ligge i timevis i påvente av transport til østbredden av Volga. Når de kom dit kunne de igjen ligge i timer, noen ganger dager, før de kom til et feltsykehus.<ref>Beevor 2002, s. 150–152, 155</ref> 

Syke og sårede tyske soldater ble i tillegg svekket av mangel på mat og varme. Det var mange tilfeller av forfrysning, tilsvarende av soldater som døde av underernæring.<ref name="Beevor2002_276–280"/> Ved den sovjetiske offensiven i november 1942 (operasjon Uranus) ble den tyske sanitetstjenesten og feltsykehus hardt rammet, og situasjonen for pasientene var katastrofale.<ref>Beevor 2002, s. 239–240</ref> Etter at 6. armé var innesperret steg dødeligheten ytterligere. Grunnet minimalt med mat, høy arbeidsbelastning, og lus som spredte sykdommer. Under den siste sovjetiske offensiven i januar - operasjon ring - var rundt 20 tusen sårede og 40 tusen syke presset sammen i sentrum av byen, under unevnelige forhold.<ref>Beevor 2002, s. 277–280, 309, 331, 342</ref> Forholdene for de syke og sårede tyske soldatene i Stalingrad ble ikke særlig bedre i den første tiden etter de ble tatt til fange av Den røde armé.<ref>Beevor 2002, s. 371</ref>

Av de rundt 160 tusen tyskerne som døde i Stalingrad mellom november 1942 og februar 1943, døde anslagsvis 110 tusen av sult og sykdom, særlig [[flekktyfus]].<ref>CHSWW, 3. bind, Bessel 2017, s. 266</ref>

=== Soldatenes velferd ===

En vesentlig del av soldatenes velferd var å kunne skrive og motta [[brev]]. Samtidig var det viktig at militære hemmeligheter ikke ble avslørt. Alle krigførende parter hadde sensur av brev til og fra fronten, men mens tyske brev til og fra soldater ble kontrollert ved stikkprøver, ble alle brev til og fra  sovjetiske soldater kontrollert av sensurmyndighetene. Soldatene var kjent med sensuren, og tilpasset som regel innholdet.<ref>Hellbeck 2015, s. 24</ref><ref>Beevor 2002, s. 186–188</ref> Å lese gjennom alle brevene var en enorm oppgave, bare i perioden juni til august 1942 ble {{formatnum:30237000}} brev kontrollert, av disse ble {{formatnum:15469}} brev som inneholdt klager eller defaitisme tilbakeholdt.<ref>Hellbeck 2015, s. 67</ref> De siste brev hjem fra soldater i 6. armé ble ikke levert ut, grunnet frykt fra den tyske ledelsen for virkningen på befolkningens moral.<ref>Beevor 2002, s. 319–320</ref>

Den røde armé organiserte badehus så soldatene i Stalingrad kunne ta seg et bad, tre ganger i måneden. Selv om badehusene også var utsatt for beskytning og bombing fra tyske styrker, var det et populært tiltak.<ref>Hellbeck 2015, s. 287</ref> I tillegg til å få vasket seg ble soldatene også [[lus|avluset]].<ref>Beevor 2002, s. 277</ref> Ifølge kaptein Nikolaj Aksyonov var størsteparten av de sovjetiske styrkene i Stalingrad plaget av [[diaré]]. Han tilskrev det drikking av ukokt vann fra elven Volga, som var forurenset.<ref>Hellbeck 2015, s. 335</ref> En viktig del av Den røde armés velferd for soldatene var den daglige rasjon av tobakk, og brennevin, sistnevnte på 100 gram [[vodka]].<ref>Beevor 2002, s. 149–150</ref>

I motsetning til Den røde armé hadde tyske Wehrmacht store problemer med  soldatenes hygiene. En tysk soldat skrev allerede så tidlig som i september 1942 at han ikke hadde fått vasket seg på fire uker.<ref>Hellbeck 2015, s. 384</ref> De tyske soldatene ble stadig mer plaget av lus, mangelen på vann gjorde det tilnærmet umulig å bli kvitt de.<ref name="Beevor2002_196"/> Mange av soldatene i 6. armé hadde heller ikke fått vinterklær, og måtte improvisere på ulike måter for å skjerme seg mot kulden.<ref name="Beevor2002_258"/>

=== Sivilbefolkningen i og ved Stalingrad ===

Før det tyske angrepet mot Stalingrad i august 1942 bodde det om lag 550–560 tusen mennesker i byen, av de rundt 150 tusen flyktninger.<ref>Hellbeck 2015, s. 92</ref> Ved Luftwaffes bombeangrep fra 23. august anslås det at rundt 4 tusen ble drept, flesteparten av dem sivile (tidligere har det blitt hevdet at 40 tusen ble drept,<ref name="Beevor2002_104-106"/> historikeren Richard Overy hevder dette er en myte).<ref name="Overy2013_210-212"/> Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.<ref name="Beevor2022_100-106-154"/> Barn ble også brukt av tyske styrker til det farefulle oppdraget å hente vann fra elven Volga, de ble skutt av sovjetiske styrker da de oppdaget det.<ref>Beevor 2002, s. 166</ref>

Innen 14. september hadde om lag halvparten av befolkningen, om lag 315 tusen mennesker, blitt evakuert.<ref>Hellbeck 2015, s. 89, 121</ref><ref>Beevor 2002, s. 165</ref> Under kampen om Stalingrad var det igjen mellom 150 til 200 tusen sovjetiske sivile, under tysk okkupasjon. De fleste sivile som kunne være til militær nytte ble evakuert vestover, fra 1. oktober ble 8–10 tusen samlet og marsjert vestover hver dag (uten mat eller vann), om lag 100 kilometer til nærmeste jernbane i Kalach. Mange av de sivile døde før de kom frem.<ref>Hellbeck 2015, s. 133</ref> Ved de sovjetiske styrkenes motoffensiv i november var det rundt 15 tusen sivile igjen i tysk-kontrollert Stalingrad. De siviles situasjon ble stadig vanskeligere, de var utsatt for tyveri, overgrep, og hus de bodde i ble ofte revet for å gi de tyske styrkene materialer for å bygge stillinger.<ref>Hellbeck 2015, s. 134</ref> Etter de tyske styrkenes kapitulasjon 2. februar 1943 var det fremdeles om lag {{formatnum:10000}} sivile i byen, som hadde overlevd over 5 måneders tysk okkupasjon og krig, av de rundt {{formatnum:1000}} barn.<ref>Beevor 2002, s. 164, 369</ref>

<gallery mode="packed" caption="Sivile i Stalingrad, og krigsforbrytelser">
Bundesarchiv Bild 169-0350, Stalingrad, Frau beim Kochen.jpg|Utendørs matlaging. {{byline|Bundesarchiv, Bild 169-0350  }}
Сталинград. Его убили немцы.jpg|Sivil i Stalingrad, drept av tyskerne. {{byline|Sergey Strunnikov  (1907–1944)}}
Bundesarchiv Bild 169-0351, Stalingrad, Frau beim Kochen.jpg|Utendørs matlaging. {{byline|Bundesarchiv, Bild 169-0351  }}
Bundesarchiv Bild 183-J19568, Bei Stalingrad, russische Flüchtlinge.jpg|Russiske flyktninger ved Stalingrad {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J19568 / Gehrmann, Friedrich / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 101I-031-2436-01A, Russland, Hinrichtung von Partisanen.jpg|Wehrmacht henging av sovjetiske partisaner, januar 1943 {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-031-2436-01A}}
</gallery>

=== Krigsforbrytelser på begge sider ===

Det er dokumentert en rekke eksempler på at sovjetiske soldater og offiserer skjøt tyske fanger etter de hadde overgitt seg.<ref>Hellbeck 2015, s. 256–257</ref> Den sovjetiske kommandanten for et regiment, oberstløytnant Alexander Gerasimov, beskriver blant annet hva han hevder var Den røde armés generelle holdning om å ikke ta fanger, og en episode hvor en kaptein beordret skyting av 18 tyske fanger. Oberstløytnant Gerasimov hevdet at den vanlige unnskyldningen for å skyte tyske fanger var at de forsøkte å flykte.<ref>Hellbeck 2015, s. 331</ref> Blant de tyske soldatene som uten skånsel ble skutt når de overga seg var skarpskyttere.<ref>Hellbeck 2015, s. 359</ref> Ved offensiven som sperret den tyske styrken inne ble hundrevis av rumenske soldater som hadde overgitt seg skutt av sovjetiske soldater.<ref name="Beevor2002_230"/>

Allerede fra invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 var mange av soldatene i Wehrmachts armégruppe syd (som 6. armé var del av) kjent for å være spesielt grusomme, og massakren i [[Babij Jar]] (hvor {{formatnum:33771}} ukrainske jøder ble skutt) fant sted innenfor 6. armés ansvarsområde.<ref>Beevor 2002, s. 62–64</ref> Blant krigsforbrytelsene det tyske Wehrmacht begikk i Stalingrad var tortur og skyting av fanger.<ref>Hellbeck 2015, s. 391</ref> Under den sovjetiske offensiven i november for å omringe 6. armé (operasjon Uranus) ble sovjetiske krigsfanger, grunnet tysk mangel på hester, brukt for å trekke kanoner. Så godt som alle fangene døde. Ved offensiven kom sovjetiske styrker over en mengde sivile som hadde blitt tvunget ut av sine hjem, mange hadde også blitt tvunget til å levere det meste de hadde av klær til tyske soldater. Manglende husly og klær gjorde de sivile svært utsatt i den harde vinterkulden.<ref>Beevor 2002, s. 237, 242</ref> Ved Voroponovo og Gumrak hadde Wehrmacht rundt 3500 sovjetiske krigsfanger. De fikk knapt mat eller klær, så de sultet og frøs, og mange av fangene henfalt til [[kannibalisme]] (å spise sine døde medsoldater). Da området ble gjenerobret av Den røde armé meldte de at kun 20 av fangene fremdeles var i live.<ref>Beevor 2002, s. 287, 320</ref>

Etter den 6. armé kapitulerte i Stalingrad ble de tyske fangene behandlet ekstremt dårlig, de fikk lite eller ikke noe mat, legehjelp og ble sendt ut på rene dødsmarsjer. Innen våren kom var nær halvparten døde, altså over 40 tusen mann.<ref>Beevor 2002, s. 370–373</ref>

=== Logistikk; mat, drivstoff og ammunisjon ===

De sovjetiske styrkene i Stalingrad fikk sine forsyninger fra den østlige bredden av elven Volga. Det var ingen broer, før elven frøs måtte forsyninger og forsterkninger sendes over med båt og disse ble kontinuerlig beskutt av tyske styrker.<ref>Hellbeck 2015, s. 275, 334, 336</ref> All overfart av elven Volga ble strengt kontrollert av sikkerhetsstyrkene NKVD.<ref name="Beevor2002_125"/> Etterhvert som området 62. armé kontrollerte skrumpet inn, kom tyske kanoner og maskingeværer nærmere krysningspunktene og trafikken over elven ble mer utsatt. All overfart måtte skje i mørket, og selv da var tapene av personell og materiell store.<ref>Beevor 2002, s. 178–179, 193</ref>

I perioden som Volga holdt på å fryse til, ble trafikken med båter hindret av isflak, og forsyninger for de sovjetiske styrkene ble sterkt begrenset.<ref name="Turner2013_114"/><ref name="Beevor2002-199_202"/><ref>Hellbeck 2015, s. 286, 336</ref> Elven Volga begynte å fryse 9. november, og var helt igjenfrosset 16. desember.<ref name="Beevor2002_276–280"/><ref name="Beevor 2002, s. 199"/><ref>Hellbeck 2015, s. 337</ref> De neste syv ukene krysset titusenvis av sovjetiske lastebiler og andre kjøretøyer den islagte elven, med forsyninger til Den røde armés styrker i byen.<ref name="Beevor2002_276–280"/>

Ved forberedelsene til, og utføringen av Den røde armés omringing av 6. armé, ble det på sovjetisk side utført en gigantisk innsats for å få frem styrker og utstyr. Rundt 1300 jernbanevogner ble brukt for transport til de tre ulike frontene som skulle delta, Sørvestfronten, Donfronten og Stalingradfonten (en front i Den røde armé besto av flere armeer, og tilsvarte en vestlig [[armégruppe]]).<ref name="Beevor2002_209"/>

En viktig faktor for Den røde armés seier ved Stalingrad var tilgang på nok stridsvogner. Mens Tyskland i 1942 produserte om lag 500 stridsvogner i måneden, produserte Sovjetunionen over {{formatnum:2200}} stridsvogner i måneden.<ref>Beevor 2002, s. 207</ref> En annen faktor som begynte å gjøre seg gjeldende i 1942 var alliert hjelp, da særlig fra USA. Britiske og amerikanske stridsvogner fungerte dårlig, men store mengder amerikanske kjøretøy var til stor nytte, både for å forflytte soldater og utstyr. Sovjetunionen fikk også store mengder mat fra USA under [[Låne- og leieloven]], særlig millioner av tonn med hvetemel og hermetisk kjøtt.<ref name="Beevor2002_208"/>

Selv før de tyske styrkene ble omringet var logistikken utfordrende, og den ble drastisk forverret etterpå. I desember 1942 og januar 1943 fikk de tyske soldatene svært små rasjoner med mat, en fange rapporterte 200 gram brød hver dag, 40 gram hermetisk kjøtt og noe kald [[suppe]]. En annen fange informerte om 100 gram brød og hermetisk kjøtt hver dag og noe suppe.<ref>Hellbeck 2015, s. 414, 418, 428</ref><ref>Beevor 2002, s. 309</ref> Den tyske luftbroen til de innesperrede klarte bare å levere rundt 120 tonn om dagen, langt under de mellom 300 til 700 tonn forsyninger styrken trengte.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_631"/><ref>Beevor 2002, s. 247, 305</ref> Mye av det som ble levert var drivstoff. Den første uken kom for eksempel kun 14 tonn mat, til en styrke på 275 tusen mann (rundt 50 gram per mann i uken).<ref name="Beevor2002_266-267"/> I løpet av perioden med luftbro tapte Luftwaffe 488 fly, brukt for transport til Stalingrad. Det var over 1/3-del av Tysklands beholdning av fly for transport.<ref name="Glantz2015_179"/>

=== Propaganda, mot soldater og sivile ===
Begge sider i slaget om Stalingrad brukte [[propaganda]], både overfor egne styrker, befolkningen og fienden. Russiske aviser skildret frontsoldater som kastet seg mot fienden med krigsropet «Sa Stalina!» («For Stalin!») selv om soldatene ikke kjente seg igjen i dette.<ref>Beevor 2002, s. 163</ref> Den røde armé slapp ut [[flyveblad]]er på tysk,<ref>[http://navonanumis.blogspot.com/2013/01/battle-of-stalingrad-soviet-surrender.html Sovjetisk flyveblad rettet til ''Wehrmacht''-soldater]</ref> og sendte tilbake tyske krigsfanger for å fortelle hvor bra de hadde blitt behandlet av Den røde armé.<ref>Hellbeck 2015, s. 391–393, 401, 412, 414–415</ref> Etter at 6. armé ble omringet, fikk den røde hær tyske kommunister til å lære opp «ropere» til å krype frem foran tyske linjer, og rope slagord og nyheter i [[megafon]]. «Stalingrad, en [[massegrav]] for Hitlers hær!» De fleste «roperne» ble drept. En tikkelyd ble spilt («Hvert syvende sekund faller en tysker på østfronten!»), og opptrekksgrammofoner spilte propagandaplater fra høyttalere på sleder, dyttet mot tyske linjer med en ledning festet til.<ref>Beevor 2002, s. 280–281</ref>

Goebbels beordret oppsetting av [[veiskilt]] i tyske byer med avstanden til Stalingrad.<ref>Beevor 2002, s. 185</ref> Først 16. januar 1943 ble det innrømmet at 6. armé var omringet, og «under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse tilintetgjort». Påstanden var at 6. armé falt til siste mann («De døde, slik at Tyskland skal få leve»). Ingenting ble sagt om de {{formatnum:91000}} tyske krigsfangene omtalt av utenlandske radiosendere.<ref name="Beevor2002_362"/> Etter kapitulasjonen i februar 1943 ble tilfangetatte tyske toppoffiserer brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med flyveblad til de tyske styrkene, etter hvert også sluppet over Tyskland fra fly.<ref name="Beevor2002_384–387"/>