Redigerer Optikk (avsnitt)

=== Det menneskelige øyet ===
[[Fil:Eye-diagram no circles border.svg|thumb|Tegning av et menneskelig øye. Funksjonene som er nevnt i denne artikkelen er 3 – [[ciliærmuskelen]], 6 – [[pupill]]en, 8 – [[hornhinne]]en,  10 – linsen, 22 – [[Nervus opticus|synsnerven]], 26 – [[Fovea centralis|fovea]], 30 – [[Netthinne]]]]

Det menneskelige øyet fungerer ved å fokusere lys på et lag med ''fotoreseptorceller'' kalt [[netthinne]]n (''Retina''). Fokusering oppnås ved hjelp av en rekke transparente deler. Lyset inn i øyet passerer først gjennom [[hornhinnen]] (''cornea''), som bevirker mye av øyets optiske effekt. Lyset fortsetter gjennom et [[fluid]] like bak hornhinnen [[fremre øyekammer]] (''Camera anterior bulbi oculi''), deretter passerer det gjennom [[pupill]]en (''Pupilla''). Lyset passerer så gjennom øyelinsen (''lens crystallin'') som fokuserer lyset videre og foretar justering av fokus. Lyset passerer videre gjennom hoveddelen av fluidet i øye, det såkalte [[glasslegeme]]t (''humor vitreus''), og treffer til slutt netthinnen. Cellene i netthinnen utgjør bakre overflate i øyet og er lysfølsom over det hele, bortsett fra der [[Nervus opticus|synsnerven]] (''Nervus opticus'') har sin utgang: Dette resulterer i en [[den blinde flekk|blind flekk]]. Aller mest lysfølsom er [[Macula lutea|den gule flekk]] (''Macula lutea'') der øyets [[Visus (synsskarphet)|synsskarphet]] ivaretas.

Det finnes to typer fotoreseptorceller som kalles ''tapper'' og ''staver''. Disse er følsomme for ulike aspekter av lyset.<ref name="eyeoptics">{{Cite book|author=D. Atchison and G. Smith|title=Optics of the Human Eye|url=https://archive.org/details/opticsofhumaneye0000atch|year=2000|isbn=0-7506-3775-7|publisher=Elsevier}}</ref> Stavene er følsomme for intensiteten av lys over et bredt frekvensområde, og dermed er ansvarlig for svart/hvitt-synet. Stavceller er ikke tilstede på ''[[Fovea centralis|fovea]]'', området av netthinnen som er ansvarlig for det sentrale synet, og er ikke så responsivt som tappcellene for romlige og tidsmessige endringer i synsinntrykket. Det er imidlertid tjue ganger flere stavceller enn tappceller i retina, men stavcellene på den andre siden er tilstede over et større område. På grunn av bredere utstrekning er stavene ansvarlig for sidesynet.<ref name="Kandel">{{Cite book|author=E. R. Kandel, J. H. Schwartz, T. M. Jessell|title=Principles of Neural Science|url=https://archive.org/details/isbn_9780838577011|edition= 4th|year=2000|publisher=McGraw-Hill|place=New York|isbn=0-8385-7701-6| pages=[https://archive.org/details/isbn_9780838577011/page/507 507]–513}}</ref>

I motsetning til stavene er tappcellene mindre følsom for den totale intensiteten av lyset, men finnes  i tre varianter som er følsomme for forskjellige frekvensområder, dermed anvendes disse for oppfatningen av [[farge]] og fotopisk syn (høylys-syn). Tappene er sterkt konsentrert i fovea og har en høy synsskarphet, noe som betyr at de er bedre til romlig oppløsning enn stavcellene. Siden tappene ikke er så følsom for svakt lys som stavcellene, er [[nattsyn]] for en stor del begrenset til stavcellene. Siden tappcellene er i fovea er det disse som tar seg av sentralsynet, altså det som brukes for å gjøre det mest av lesning, studere fine detaljer som ved sying, eller nøye undersøkelse av objekter.<ref name="Kandel" />

''Ciliærmuskelen'' rundt øyelinsen sørger for at øyets fokus justeres fortløpende, noe som kalles ''[[Akkommodasjon (øyet)|akkommodasjon]]''. ''Nærfokus'' og ''fjernfokus'' definerer den nærmeste og fjerneste avstand fra øye som et objekt kan bringes i skarpt fokus. For en person med normalt syn, er fjernfokus uendelig langt unna. Posisjonen for nærfokus avhenger av hvor mye musklene er i stand til å øke krumningen på linsen, og hvor lite fleksibel linsen har blitt med alderen. Øyeleger og optikere vil vanligvis vurdere en hensiktsmessig nærfokus å være nærmere enn normal leseavstand, omtrent 25&nbsp;cm<ref name="eyeoptics" />

Defekter på synet kan forklares ved hjelp av optiske prinsipper. Som menneskets alder øker blir linsen mindre fleksibel og området for nærfokus trekker seg fra øyet, en tilstand som kalles ''[[presbyopi]]''. Mennesker som lider av ''[[hypermetropi]]'' kan ikke redusere brennvidden til øyets linse nok til at nærliggende objekter blir avbildet på deres netthinnen. Omvendt, personer som ikke kan øke brennvidden på øyelinsene nok til at fjerntliggende objekter å avbildes på netthinnen, sies å lide av [[nærsynthet]] (''myopi''). I dette tilfellet har personen fjernfokus som er betydelig nærmere enn uendelig. En tilstand som kalles [[astigmatisme]] resulterer i at hornhinnen ikke er sfærisk, men mer buet i én retning. Dette fører til at objekter med horisontalt utstrekning blir fokusert på ulike deler av netthinnen enn vertikalt utstrakte objekter, noe som resulterer i forvrengt syn.<ref name="eyeoptics" />

Alle disse forholdene kan rettes opp ved hjelp av korrigerende linser. For presbyopi og hyperopia  vil en konvergerende linse gi den ekstra krumning som er nødvendig for å bringe nærfokus nærmere øyet. En [[divergerende linse]] brukes for nærsynthet og gir den kurvaturen som er nødvendig for å sende fjernfokus til uendelig avstand. Astigmatisme korrigeres med en sylindrisk linse som kurver sterkere i en retning enn i den andre for å kompensere for ulik form på hornhinnen.<ref name="lensdesign">{{Cite web|url=http://www.opticampus.com/cecourse.php?url=lens_design/&OPTICAMP=f1e4252df70c63961503c46d0c8d8b60|title=Ophthalmic Lens Design|author=D. Meister|publisher=OptiCampus.com|accessdate=12. november 2008}}</ref>

Den optiske effekten av korrigerende linser måles med enheten [[Dioptri|diopter]], en verdi lik den [[resiprok]]e av brennvidden målt i meter. En positiv brennvidde svarende til en konvergerende linse, og en negativ verdi for brennvidde svarende til en divergerende linse. For linser som korrigerer for astigmatisme i tillegg, må tre tall angis: Et tall for henholdsvis sfærisk og sylindrisk forsterkning, samt et for vinkelorientering av astigmatisme.<ref name="lensdesign" />