Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

=== Ettermæle og arv ===
[[Fil:The Byzantine Empire, c.1180.PNG|thumb|300px|Kart over Det bysantinske rike under keiser Manuel, ca 1180.]]

For [[Retorikk|retorikerne]] ved keiserens hoff var Manuel den «himmelske keiser». En generasjon etter hans død refererte Niketas Khoniates til ham som «den mest velsignede blant keiserne», og et århundre senere beskrev Johannes Stavrakios ham som «storslått i gode handlinger». Johannes Phokas, en soldat som kjempet i Manuels hær, karakteriserte ham noen år senere som «verdensfrelseren» og en storartete keiser.<ref name="DH">Harris, J.: ''Byzantium and the Crusades''<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 3</ref> Manuel kom til å bli husket i Frankrike, Italia og korsfarerstatene som den mektigste herskeren i verden.<ref name="Stone" /> En analytiker fra [[Genova]] noterte at med at da han døde, «herre Manuel av himmelsk minne, den mest velsignede keiser av Konstantinopel... hele kristendommen pådro seg stor ruin og skade».<ref name="DM">Day, G. W.: Manuel and the Genoese, s. 289-290<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 3</ref> [[Vilhelm av Tyr]] kalte Manuel for «en klok og taktfull prins av stor prakt, verd å prise i enhver henseende», «en meget dyptfølt mann med en energi uten like», hvis «minne vil for alltid bli holdt i velsignelse». Manuel ble ytterligere lovprist av [[Robert de Clari]] som en «rettmessig mann, (...) og rikest av alle kristne som har vært, og den mest gavemilde».<ref name="RoC">Robert of Clari: [http://www.deremilitari.org/resources/sources/clari1.htm 18 «Account of the Fourth Crusade»]   {{Wayback|url=http://www.deremilitari.org/resources/sources/clari1.htm |date=20050213114657 }}</ref>

En fortelling som minner om den innflytelse som Manuel hadde i korsfarerstatene i særdeleshet kan fortsatt bli sett i kirken for Den hellige fødsel i [[Betlehem]]. På [[1160-tallet]] ble navet dekorert på nytt med [[mosaikk]] som viste kirkens råd.<ref>Zeitler, Barbara: «Two Iconostasis Beams from Mount Sinai: Object Lessons in Crusader Art», i ''Crusader art in the Holy Land: from the Third Crusade to the fall of Acre''. Ved Jaroslav Folda (red.). Cambridge University Press, 2005</ref> Manuel var en av beskytterne for dette arbeidet. På sørveggen er det en inskripsjon på gresk: «det nærværende arbeidet ble ferdiggjort av Ephraim, munk, maler og mosaikker, i regimet til den store keiser Manuel Porphyrogennetos Komnenos og i tiden av den store konge av Jerusalem, Amalrik.» At Manuels navn ble plassert først var en symbolsk, offentlig anerkjennelse av Manuels overherredømme som lederen av den kristne verden. Manuels rolle som beskytter av ortodokse kristne og kristne hellige steder generelt er også tydelig i hans suksessfulle forsøk på å sikre rettighetene over Det hellige land. Manuel deltok i byggingen og dekoreringen av mange kirker og greske klostre i Det hellige land, inkludert [[Den hellige gravs kirke]] i [[Jerusalem]] hvor takket være hans innsats kunne bysantinsk presteskap utføre gresk liturgi hver eneste dag. Alt dette ble gjennomført og forsterket hans posisjon som overherre over korsfarerstatene med hans hegemoni over [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] og [[Jerusalem]] sikret ved enighet med henholdsvis [[Reynald av Châtillon]], prins av Antiokia, og [[Amalrik I av Jerusalem|Amalrik]], konge av Jerusalem. Manuel var også den siste bysantinske keiser som, takket være hans militære og diplomatiske suksess på Balkan, kunne kalle seg selv for «hersker av Dalmatia, Bosnia, Kroatia, Serbia, Bulgaria og Ungarn».<ref name="S372-373">Sedlar, J. W.: East Central Europe in the Middle Ages, ss. 372-373</ref>

Østromerriket så imponerende ut da Manuel døde i [[1180]] etter å ha akkurat rukket å feire forlovelse av hans sønn [[Alexios II Komnenos]] til datteren av den franske konge.<ref name="M194">Magdalino, P.: ''The Medieval Empire'', s. 194</ref> Takket være diplomatiet og den militære makten til Alexios, Johannes, og Manuel var Det bysantinske riket en stormakt, økonomisk framgangsrikt og med sikre, trygge grenser. Men likevel var det alvorlige problemer. Internt krevde det bysantinske hoffet en sterk leder for å holde det hele sammen, og etter Manuels død ble stabiliteten truet innenfra. En del av de utenlandske fiendene lurte ved grensene og ventet på en sjanse til å angripe, særlig tyrkerne i Anatolia som Manuel til sist ikke hadde greid å beseire, og dessuten [[Normannere|normannerne]] på [[Sicilia]], som allerede hadde forsøkt, om enn uten hell, å invadere Østromerriket flere ganger. Selv den italienske handelsbyen Venezia, Østromerrikets viktigste allierte i den vestlige verden, hadde fått et vanskelig forhold til riket ved Manuels død i 1180. Gitt denne situasjonen ville det ha krevd en sterk leder for å sikre riket mot de utenlandske truslene som nå truet, og gjennomopprette den utvannede keiserlige skattkiste. Men Manuels sønn var en mindreårig og hans upopulære regime ble veltet av et voldelig statskupp. Denne urolige etterfølgelsen svekket den dynastiske fortsettelsen og den solidaritet som utgjorde styrken i den bysantinske staten.<ref name="M194" />