Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Jektefarten går mot slutten === 
{{Sitat|Det er næsten den halve reise til Spania og ubetinget den farligste og besværligste del. Langs en kyst der vinden på selsamme dag kan blåse fra stikk motsatte retninger, og som på grunn av de mange klipper er kjent som en av de farligste på hele jordoverflaten.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 418.]]</ref>|[[Leopold von Buch]]s beskrivelse av jektefarten i 1807|right}}

Da [[Napoleonskrigene]] raste ble jektefarten fra 1807 utsatt for en ny fare, nemlig [[Sjørøveri|engelske kaprere]]. Stadig flere jekter ble tatt av engelskmennene. Til sesongens første bergenstur i 1808 kom bare noe over tjue jekter frem, mens det på høstturen, da fiskerne hadde med seg tørrfisken, var det bare én som nådde Bergen. I årene før Napoleonskrigene kom det frem 70–80 jekter på første tur og til høststemnet 90–100. Kapringen var så effektiv at handelssambandet til Bergen i praksis var brutt. Dette førte til at de lokale kjøpmennene i Nord-Norge gikk inn mellom bergenskjøpmennene og fiskerbøndene. De lokale kjøpmennene hadde egne varer til salgs, dessuten kapital til å drive jektefart. På grunn av dette gikk bygdefarordningen gradvis i oppløsning utover på 1800-tallet.<ref name=Hut419>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 419.]]</ref>

På denne tiden var det også nye fartøy som begynte å gjøre seg gjeldende i jektefarten som [[Jakt (båt)|jakter]], [[slupp]]er og [[galeas]]er. Disse fartøyene var eid av kjøpmenn lokalt i Nord-Norge, men også byborgere i Trondheim, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Innføring av tørrfiskpresse for å komprimere fisken førte til at andre båttyper som ikke var så breie som jektene, med fordel kunne brukes. Det var også krefter i embetsstanden som arbeidet for å gjøre slutt på bergenskjøpmennenes gamle [[monopol]] med nordlandshandelen.<ref name=Hut419/>