Redigerer Øst-Tyskland (avsnitt)

=== Innvendinger mot benevnelsen «totalitær» ===
Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren [[Stefan Wolle]] kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle.<ref>Stefan Wolle, ''Die heile Welt der Diktatur. Alltag und Herrschaft in der DDR 1971–1989'', Bonn 1998, s. 331.</ref> Også den kommunistiske historikeren [[Wolfgang Wippermann]]<ref>Stephan Waitz, [http://ef-magazin.de/2007/10/16/wolfgang-wippermann-stalins-mann-in-berlin Wolfgang Wippermann: Stalins Mann in Berlin], eigentümlich frei, 16. oktober 2007</ref> avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet [[Die Linke]].<ref>Wolfgang Wippermann, ''Dämonisierung durch Vergleich. DDR und Drittes Reich'', Rotbuch, Berlin 2009.</ref>

En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig i 1950-årene ble regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet.

Statsviteren [[Eckhard Jesse]] ser på DDR i 1970- og 1980-årene som en autoritær stat med totalitære trekk.<ref>Eckhard Jesse, ''War die DDR totalitär?'', in: Aus Politik und Zeitgeschichte 40 (1994), s. 12–23.</ref> Statsviteren [[Peter Christian Ludz]] forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme».<ref>Peter Christian Ludz, ''Parteielite im Wandel, Funktionsaufbau, Sozialstruktur und Ideologie der SED-Führung. Eine empirisch-systematische Untersuchung'', Westdeutscher Verlag, Köln/Opladen 1968.</ref> 
Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter [[Günter Grass]] begrepet «bekvemt diktatur» ''(«kommode Diktatur»)'' i sin roman ''Ein Weites Feld'' i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass.<ref>Walter Famler und Günter Kaindlstorfer: ''„Wir sind alle Kinder der Aufklärung“, Interview mit Günter Grass'', in: [[Wespennest (Zeitschrift)|Wespennest]] 100 (1996) ([http://www.kaindlstorfer.at/interviews/grass1.html online] {{Wayback|url=http://www.kaindlstorfer.at/interviews/grass1.html|date=20090818185800}}, Zugriff am 19. Mai 2010).</ref>

Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien.<ref>[[Detlef Pollack]], ''Zonen der Autonomie'', in: [http://lesesaal.faz.net/wehler/exp_forum.php?rid=12 War die DDR eine linkstotalitäre Diktatur und eine „sowjetische Satrapie“?] {{Wayback|url=http://lesesaal.faz.net/wehler/exp_forum.php?rid=12|date=20100705234756}} auf faznet.de vom 29. August 2008, Zugriff am 19. Mai 2010.</ref> Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av [[Günter Gaus]] som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR ([[Vest-Tysklands og Øst-Tysklands permanente representasjoner|''Ständigen Vertretung der Bundesrepublik'']])<ref>Günter Gaus, ''Nischengesellschaft'', in: ders., ''Wo Deutschland liegt. Eine Ortsbestimmung'', Hoffmann und Campe, Hamburg 1983, s. 156–233.</ref>