Redigerer Terra Nova-ekspedisjonen (avsnitt)

== Etterspill ==
Siden Campbell nå var ekspedisjonens øverste marineoffiser, overtok han kommandoen frem til «Terra Nova» ankom [[18. januar]] [[1913]]. Før den endelige avreisen ble et stort trekors reist ved ''Observation Hill'', på et sted med utsikt over Hut Point. Korset ble påført navnene til de fem døde, samt et sitat fra [[Alfred Lord Tennyson]]s dikt «Ulysses»: «To strive, to seek, to find, and not to yield».<ref>omtrent «å streve, å søke, å finne, og ikke å gi seg», Preston, s. 229</ref>
[[Fil:Cross on Observation Hill - Scott memorial.jpg|thumb|left|upright| Observation Hill, med utsikt over Hut Point, hvor Terra Nova-minnesmerket ble reist i januar 1913. {{Byline|Alan Light}}]]

Tapet av Scott og hans menn overskygget alt annet i nyhetsbildet, inklusive Amundsens bedrift.<ref>Huntford, s. 526</ref> I mange år var bildet av Scott som en tragisk helt uangripelig, for selv om det var splittelser mellom noen av de som hadde hatt nær befatning med ekspedisjonen, inkludert slektninger av de omkomne, ble denne uenigheten aldri offentlig kjent. Den offentlige oppfatningen forble så godt som uendret helt frem til 1970-årene, da nesten alle med direkte berøring av ekspedisjonen var døde.<ref>Fiennes, s. 410–422.</ref>

Kontroversene blusset opp med utgivelsen av [[Roland Huntford]]s bok ''Scott og Amundsen'' (1979, gjenutgitt og sendt som fjernsynsserie i 1985 under navnet ''The Last Place On Earth''). Huntford var kritisk til Scotts angivelige autoritære lederstil og hans dårlige personvurderinger, og anklaget ham for en rekke organisatoriske feil som i sum førte til sydpolgruppens triste skjebne.<ref>Barczewski, s. 252–260</ref> Scotts personlige anseelse ble svekket av disse angrepene, og [[Ranulph Fiennes]]<ref>direkte tilbakevisning av Huntfords versjon</ref>, [[Susan Solomon]]<ref>vitenskapelig analyse som konkluderte med at det var værforholdene som til slutt knekte Scott</ref> og David Kraner<ref>biografi om Scott, 2005</ref> forsøkte på ulikt vis å redde Scotts rykte. Kraner gjorde ifølge historikeren Stephanie Barczewski «en enorm jobb med å gjenopprette [bildet av] Scott som et helstøpt menneske.»<ref>"a tremendous job of restoring Scott's humanity.": Barczewski, s. 305–308</ref>

De fleste polarhistorikere er enige om at Amundsens ferdigheter med ski og hunder, og hans lange erfaring med snø og is, ga ham betydelige fordeler i kappløpet mot Sydpolen.<ref>Crane, s. 426; Preston, s. 221.</ref> I Scotts vurderinger av ekspedisjonen, som han skrev mens han under ekstreme forhold lå og ventet på døden, peker han på en lang rekke uhell, og ikke på organisasjonsmessige feilvurderinger som årsak til den ulykkelige situasjonen de var kommet i.<ref>Preston, s. 214–215</ref> De som i lihet med Huntford klandrer Scott for ulykken, avviser dette som et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv,<ref>Huntford, s. 509.</ref> mens Cherry-Garrard bemerket: «hele affæren er bare en mengde hvis'er»<ref>"the whole business simply bristles with 'ifs'"</ref>; en opphoping av beslutninger og omstendigheter som kunne slått ut annerledes, men som til slutt førte dem i døden. Men «vi var like kloke som enhver annen var før hendelsen.»<ref>"we were as wise as anyone can be before the event.", Cherry-Garrard, s. 609–610</ref> Diana Prestons dom etter å ha oppsummert alle omstendigheter omkring reisen mot sør er: «Poenget er ikke at de feilet til slutt, men at de var så nær ved å lykkes.»<ref>"The point is not that they ultimately failed but that they so very nearly succeeded.", Preston, s. 228</ref>
 
Med tanke på at den sannsynlige årsaken til polfarernes død var sult og/eller [[skjørbuk]], er spørsmålet om innholdet i matrasjonene interessant. Ekspedisjonen baserte seg på den ernæringsvitenskapelige kunnskap i 1910, det vil si før [[vitamin C]] og årsakene til skjørbuk var kjent.<ref name="Preston_218,[object Object],–,[object Object],19">Preston, s. 218–219</ref> Man la vekt på at et høyt [[protein]]innhold var nødvendig for å erstatte de kaloriene kroppen forbrukte under det tunge arbeidet med å dra sledene. [[Kalori]]verdiene i rasjonene som ble satt opp var kraftig overvurdert, noe som ikke ble klart før lenge etter.<ref name="Preston_218,[object Object],–,[object Object],19" /> Dagsrasjonen per mann var fastsatt til 450&nbsp;g kjeks, 340&nbsp;g [[pemmikan]], 85&nbsp;g sukker, 57&nbsp;g smør, 20&nbsp;g te og 16&nbsp;g kakao.<ref>Preston s. 181.</ref> Ponnikjøtt kunne supplert denne dietten etter at ponniene hadde gjort unna trekkjobben, men slike tilskudd ville ikke ha brakt balanse i kaloriunderskuddet for mer enn i korte perioder.<ref name="Preston_218,[object Object],–,[object Object],19" />