Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

=== Reinnæringen i mellomkrigstiden ===
[[Fil:Reindeer, Jukkasjärvi, Lappland, Sweden (9964732885).jpg|mini|En reinsame med flokken, muligens i 1930-årene, i Jukkasjärvi, Lappland.]]

Etter første verdenskrig hadde dyktige reineiere store reinflokker og oppsparte midler. [[Samemøtet i 1917|Samenes landsmøtet i Trondheim i 1917]] hadde lagt frem en resolusjon der det stod at «fjorder og øer» i eldre reinbeitedistrikter, fremdeles måtte være tilgjengelig for reinnæringen. Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige som var gjeldende fra 1923, tok imidlertid ikke hensyn til gamle sedvane, og mange fjordområder og øyer ble stengt for svenske samer. Bestemmelser for når samene kunne passere grensen ble også i noen tilfeller endret. Svenske myndigheter holdt på sin side fast med lappekodisillens bestemmelser om fri ferdsel for reinnæringen, uavhengig av om samene var norske eller svenske. Resultatet for svenske reinsamer ble at de flyttet sørover i Sverige for å finne sommerbeiteland. I Nord-Sverige oppstod en mer ekstensiv reindrift med store flokker og ''kantvokting'', mens det i sør var en praksis med intensiv drift, altså kontinuerlig gjeting. Det oppstod utfordringer for den intensive driften, med problemer som ble forsøkt løst med «lappkomiteer» og «lapputredninger», helt opp til 1930-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=221–224}}

Reindriftsloven av 1933 ga sterkere regulering av reindriften i Finnmark. Blant annet ble også forholdet mellom reindrift og de fastboende regulert, og det ble det innført et kollektivt ansvar for skader som rein hadde gjort innenfor hvert reindistrikt. Meldeplikt ble innført for hvert distrikt, og om beitesituasjonen ikke var gunstig nok, kunne reineiere bli henvist til andre distrikter enn de meldte seg til. Forskjellen mellom lovene for reindrift i sør og nord ble likere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–228}}

Utover i mellomkrigstiden ble det bygget en del veier i Norge som kunne bli hindre for reindriften.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Veien ble også en mulighet som reinsamene raskt tok i bruk, slik at familiene kunne komme raskt frem under reinflyttingen. Det ble også mer vanlig med faste boliger, enten for deler av året eller hele. Variasjonene var uansett store. I Varanger kombinerte samene reindrift med store besetninger og gårdsdrift, gjerne også med laksefiske i fjordene. Telt og gamme var fortsatt i bruk mange steder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–225}}