Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

==== Stille før stormen (1763 - 1789) ====
[[Fil:Profile portrait of Catherine II by Fedor Rokotov (1763, Tretyakov gallery).jpg|miniatyr|[[Katarina II av Russland|Katarina den store]] forandret Russland drastisk til å bli en av Europas stormakter langt utenfor de baltiske områdene. {{Byline| Fjodor Rokotov | type=Malt av}}]]
Fotfestet i India startet britisk ekspansjon til andre områder. I 1769-71 seilte [[James Cook]] langsmed New Zealand og Australia, og oppdaget Botany Bay.<ref>[http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/cook_captain_james.shtml Captain James Cook (1728 - 1779)] - BBC History</ref> Australia ble imidlertid ikke kolonisert før i 1788. En av hovedårsakene til det var det som skjedde med koloniene i Nord-Amerika.<ref>[http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history Australia: History] {{Wayback|url=http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history |date=20181205173322 }} - The Commonwealth</ref> Etter sjuårskrigen, som var kostbar, prøvde den britiske regjeringen å få koloniene i Nord-Amerika til å betale en spesiell skatt på ferdigbehandlede varer. Dette ble så upopulært der at samtlige skattlegginger ble trukket tilbake etter svært kort tid - så nær som én, skatten på te. Kolonistene, mange av hvilke var svært beleste innen opplysningstekster, insisterte på at de ikke ville akseptere ny skattlegging uten at de samtidig ble representert i Parlamentet. Etter hvert forandret de også taktikk fra klager og ordbruk til vold og sabotasje. I 1774 ble te fra et birtisk skip i Boston kastet overbord. Britene svarte med å stenge av Boston havn for britiske skip - og med en merkantilistisk politikk var handel med andre makter uaktuelt. Dette førte til en eskalering av handlinger og reaksjoner som førte til at representanter for koloniene den fjerde juli 1776 signerte en [[USAs uavhengighetserklæring|uavhengighetserklæring]]. Britene aksepterte ikke denne, og det ble krig. For britene var det vanskelig, da kvaliteten på generalene var ujevn, og en av de beste generalene de hadde der, [[George Washington]], sto på opprørernes side. I tillegg (se neste avsnitt) var Frankrike med på opprørernes side. Etter seks års krig ble britene kastet ut og USA ble selvstendig.<ref>Side 449-51, Greer, Lewis</ref>

Frankrike var ydmyket, men lyktes i noen grad å komme tilbake som stormakt igjen i det gjenværende styret til Ludvig XV og det korte til [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]]. Nå fikk Frankrike en mer helhetlig og vellykket politikk. Først ble fransk stabilitet bygget opp både på land og til sjøs. Frankrikes innstramminger innen hæren og marinen under Orleans og Fleury ble omgjort. Marinen ble doblet mellom 1763 og 1775. I tillegg valgte Frankrike å droppe sin allianse med Østerrike i 1778, en allianse som i hovedsak kom til som følge av britisk støtte til Preussen. Dermed kunne Frankrike konsentrere seg om Storbritannia. Første mulighet til å svekke britene kom tidlig i så måte. Ved å støtte opprørene under [[USAs uavhengighetskrig]] mot Storbritannia, var de med på å svekke Storbritannia, men på den annen side svekket de også seg selv økonomisk. Ludvig XVIs desperate jakt etter penger skulle også føre til Frankrikes største omveltning, en omveltning som også forandret Europa.<ref name="slutten">Lee, 285-87</ref>

Østerrike ble styrt i begynnelsen av denne perioden av [[Maria Teresia av Østerrike]]. Hun hadde styrt, om enn hennes mann og senere hennes sønn var formell keiser, siden 1740. Da hun signerte den for Østerrike ydmykende [[freden i Dresden]] i 1745, bestemte hun seg for behovet for internreform av landet. Maria Teresia var konservativ, men hadde rådgivere som var inspirert av opplysningstiden.  Dette ga halvveis modernisering. Det var i hovedsak tre oppgaver hun måtte løse for å kunne sette på bena en hær stor nok til å kjempe mot Preussen. Den første var sentralisering av makten, først og fremst i de østerrikske arvelandene og Böhmen, i stedet for å takle belgisk og ungarsk separatisme. Den østerriksk-böhmiske endringen handlet om administrasjon. Ved å få et solid administrativt nettverk på plass, ble det enklere og billigere å styre områdene. Det var imidlertid fortsatt verken enkelt eller billig, og systemet var langt fra så effektivt som Frederik den stores. Imidlertid var Maria Teresias bevegelse mot maktens tredeling - i realiteten en todeling mellom utøvende og dømmende makt - langt mer avansert. Dette var et forsøk på et standardisert lovsystem, men det lot seg ikke gjennomføre da Maria Theresias forslag til endringer inneholdt flere av de arkaiske lovene som rådgiverne ville bli kvitt. Økonomisk ble Böhmen kraftig modernisert og transportsystemet klart forbedret. Under sønnen [[Josef II av Det tysk-romerske rike|Josef II]] styrte de jure fra 1765, men det var først ved morens død i 1780 at han fikk starte sine reformer. Dessverre for Østerrike og områdene rundt, var disse for vidtrekkende og for dårlig implementert til at det ble store forskjellen.<ref>Side 231-47, Lee</ref>

Russland fikk under Katarina den store en markant endring. Fra å være defensiv og fredlig, ble nå Russland aggressiv. Målene var klare; Russland skulle belønne sine allierte, men samtidig skifte allianse når det passet seg. Hun valgte for eksempel i 1778 å støtte Østerrike fremfor Preussen da det kom frem at hennes hærreform hadde gjort at Russland ikke lenger trengte å se på Preussen som en fiende, mens Østerrike passt godt som en alliert. Dette skyldtes blant annet at Østerrike delte hennes skepsis mot de to rikene sm var mål for Katarinas aggressive politikk; Polen og Det osmanske rike.<ref name="katarina">Side 227-229, Lee</ref> Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning at Katarina ønsket å kontrollere.<ref>Side 407, Greer, Lewis</ref>   I 1763, i sitt første hele år som keiserinne, fikk Katarina den store utnevnt [[Stanisław August Poniatowski av Polen|Stanisław August Poniatowski]], en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over, som konge av Polen. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.<ref name="deling">Side 245–47, Palmer, Colton</ref> Preussen og Østerrike øvet innflytelse på Russland, og utnyttet Russlands seier i [[den russisk-tyrkiske krig (1768–1774)]], til å foreslå at anledningen ble brukt til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde nå skaffet seg en havn i Svartehavet, og dermed oppnådd et århundrer år gammelt mål. Fordelingen ble at Østerrike tok [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], Russland områder fra [[Homjel]] i sør via [[Vitsiebsk|Vitebsk]] og til [[Daugavpils]] i nordvest. Preussen tok et område fra [[Gdansk]] i nord til [[Bydgoszcz]] i sør og [[Elbląg]] og [[Lidzbark Warmiński]] i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til [[Kaliningrad|Königsberg]]. Polakkene prøvde en samling, men om adelen var pro-polske, var leilendingene og de som bodde i byen lite interessert i nasjonaliteten til de som utnyttet dem grovt. Polen ble deretter delt i 1792 og 1795, den siste medførte at Polen ikke eksisterte lenger.<ref name="deling" /> Russlands interne forandring var beskjeden. Hun begynte som en ivrig tilhenger av Oppysningstiden (se under), men ble etter hvert reaksjonær, spesielt under [[Den franske revolusjonen]].<ref>Side 213, Lee</ref>