Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Moderne vurderinger ===
[[Fil:CC No 02 Ivanhoe 2.jpg|thumb|Walter Scotts populære roman ''Ivanhoe'' bidro til den folkelige oppfatningen om at angelsakserne var Englands egentlige forfedre. Her omslaget på en tegneserieutgave av ''Ivanhoe'']]
Under [[romantikken]] på begynnelsen av 1800-tallet, ble ''Dommedagsboken'' gjort til et symbol på det tyranniske normanniske styret, for eksempel i 1816 i en [[pamflett]] av Thomas Evans, leder for en gruppe radikale kunstnere i London: «Vår kirkelige institusjoner, vår virkelige konstitusjon, etablert av vår saksiske forfedre, ble ødelagt av tyranniet fra den normanniske erobring...»<ref>Evans, T. J.: ''Christian Policy'', 2. utg. (1816), side 16; Prothero, I. J.: ''Artisans and Politics in Early Nineteenth Century London: John Gast and his Times'' (1979), side 88.</ref>

Holdningen var at oldtidens konstitusjon var blitt pervertert av normannisk tyranni, og den ble i stor grad akseptert også utenfor radikale kretser. En del av romantikken i England var en «gotisk» strømning i årene mellom 1820 og 1880. Interessen for middelalderen og særlig til [[gotisk kunst|gotikken]] kom til uttrykk i arkitektur, kunst, litteratur og politiske skrifter.

I 1819 utga forfatteren [[Walter Scott]] romanen ''[[Ivanhoe]]'', hvor hovedpersonen var en ung angelsaksisk adelsmann som satte seg opp mot overgrepene fra den normanniske adelen. Hans far var en etterkommer av kong Harald Godwinson. Romanen er blitt omtalt som utslagsgivende for å vekke den allmenne interessen for middelalderen i England. [[John Henry Newman]] hevdet at Scott var den første som hadde «vendt folks sinnelag i retningen av middelalderen», og [[John Ruskin]] hevdet noe av det samme.<ref>Chandler, Alice: «Sir Walter Scott and the Medieval Revival», i ''Nineteenth-Century Fiction'' 19.4 (Mars 1965): 315–332.</ref>

[[Charles Kingsley]] skrev i 1866 romanen ''Hereward the Wake'' om den angelsaksiske motstanden, og [[Alfred Tennyson]] skrev det poetiske dramaet ''Harold'' i 1876, begge eksempler på tallrike uttrykk for oppfatningen av angelsakserne som grusomt undertrykket av de utenlandske normannerne. Den samme oppfatningen ble også forfektet av flere historikere. Den franske historikeren [[Augustin Thierry]] framhevet i sitt verk fra 1825 den normanniske erobringen som ødeleggende, men at angelsakserne aldri ble helt overvunnet, og at den endelige sammensmeltning av den engelske nasjon skjedde på 1500-tallet.<ref>Thierry, A.: ''History of the Conquest of England by the Normans'', engelsk oversettelse fra fransk (1841), side 120–122.</ref>

Den konservative historikeren [[Henry Hallam]] oppfattet også erobringen som et brudd. Den angelsaksiske adelen var blitt avsatt og folket undertrykket: «Vi skylder ingen ubetydelig del av vår selvrespekt til det normanniske element i vår befolkning og politikk».<ref>Hallam, H.: ''View of the State of Europe during the Middle Ages'', 10 utg., ii (1853), side 307–308.</ref>

Sharon Taylor skrev en innflytelsesrik studie av det angelsaksiske England og et generelt engelsk historieverk mellom 1814 og 1823, hvor han som Hallam mente at erobringen var en katalysator som forstyrret samfunnet og ga plass til en ny adel, men likevel etterlot samfunnets vesentlige [[germanere|germanske]] institusjoner uforandret. Det angelsaksiske samfunnet var blitt for veikt, og en nyttig følge av erobringen var derfor at England ble styrket.<ref>Hallem, Elizabeth M.: ''Domesday Book through Nine Centuries'', side 142; Turner, S.: ''The History of England during the Middel Ages'', 2. utg. ii (1853), sidene 307–308.</ref>

På 1840-tallet utviklet den oppfatning seg at angelsakserne hadde styrt seg selv i løse forbund av uavhengige grupperinger. Dette synet underbygget det populære  politiske kravet om større politisk makt til [[middelklasse]]n, særlig overfor en regjering som hadde tapt [[Krimkrigen]]. [[Joshua Toulmin Smith]], en britisk politisk teoretiker og sakfører fra [[Birmingham]], så angelsaksernes England som et forbilde for lokalt selvstyre og en bedre livsstil. Smith fremmet utrettelig visjonen om angelsakserne som symbolske for frihet og felles ansvar.<ref>Anderson, O.: ''The Political Uses of History in Mid Nineteenth-Century England'', Past and Present, 1967, ss. 87–99</ref> «Saken er enkel,» skrev Smith, «historien viser at tre, fem, åtte, ti eller flere århundrer siden, eksisterte selvstyre i England, og var en makt til å holde i sjakk de mest ambisiøse monarker...»<ref>Smith, J. Toulmin: ''Local Self-Government Unmystified'' (1857), side 32.</ref>

[[Fil:Bishop William Stubbs.JPG|thumb|Historikeren og biskopen William Stubbs vurderte den normanniske invasjon som alt i alt en nødvendig og positiv hendelse]]
På [[viktoriansk tid]] var forskningen og framstillingen av engelsk middelalderhistorie dominert av et triumvirat bestående av historikerne [[William Stubbs]], [[Edward Augustus Freeman]] og [[John Richard Green]]. Deres tilnærming var forskjellig, men de forble likevel forsonte. 

Greens sviktende helse fra 1870-tallet førte til at hans ''The Making of England'' (1883) kom i kun i ett bind og ble avsluttet ved år 828. Hans ''The Conquest of England'' kom ut etter hans død i 1883. Han mente at erobringen ble avsluttet i 1071.<ref>[http://www.questia.com/library/book/the-conquest-of-england-by-alice-stopford-green-john-richard-green.jsp ''The Conquest of England''] kan leses på nettet nesten i sin helhet.</ref>

Stubbs var en konservativ geistlig og historieprofessor ved universitetet i [[University of Oxford|Oxford]] og en stor samler og utgiver av kildeskrifter. Han mente at studiet av historien hadde en moralsk hensikt og at nåtidens røtter lå i fortiden. Den normanniske erobringen var en vesentlig og således et positivt vendepunkt som førte England inn i Europa og var begynnelsen på et moderne engelsk statsapparat.<ref>Hallem, Elizabeth M.: ''Domesday Book through Nine Centuries'', side 145.</ref>

Freeman var en liberal historiker, og hans omdømme hviler hovedsakelig på hans enorme ''History of the Norman Conquest'' (1867–1876) i fem bind. Den var basert på omfattende forskning, men også på en nitid og til dels pedantiske interesse for detaljer. Det førte til at året 1066 først ble behandlet i bind 3, mens de to foregående bindene behandlet den angelsaksiske «bakgrunnen». Her fremhevet Freeman viktigheten av angelsaksernes frie, lokale samfunn som ble ødelagt av invasjonen. Freeman næremt seg dermed et [[Sosialisme|sosialistisk]] syn på den angelsaksiske historie. Hans entusiasme for emnet fikk ham også til å strekke kilden for å tilpasse dem til hans eget  syn, og et påfallende eksempel er at han ga [[slaget ved Hastings]] navnet «slaget ved Senlac», basert på en lite relevant informasjon hos middelalderskribenten [[Orderic Vitalis]]. Freemans verk førte derfor i samtiden til en opphisset debatt om hans bruk av kildetekster.<ref>Secrets Of The Norman Invasion: [http://www.secretsofthenormaninvasion.com/part26.htm Inconsistencies]</ref>

På 1900-tallet og framover tenderte historikerne til å moderere seg i begge retninger. Det angelsaksiske samfunnet var ikke så idyllisk som 1800-tallet gjerne fremstilte det, og den normanniske erobringen var mindre tyrannisk enn tidligere antatt. Som en av de mest kritiske periodene i engelsk historie var den en kjede av hendelser som formet England i betydelig grad, og som heller ikke moderne historikere kan gjøre seg ferdig med. Da [[Raphael Holinshed]] i 1577 utga ''The Chronicles of England, Scotland, and Ireland'', begynte han sin fortelling om Englands historie med 1066. Årstallet er blitt stående som et vendepunkt i den grad at en engelsk [[komedie]] fikk tittelen «1066 and All That» som en [[parodi]] på tradisjonell engelsk historieundervisning. 

Nøkkelproblemet er i henhold til den moderne historikeren Donald Matthew ikke nødvendigvis hvorfor England lot seg erobre, men hvorfor normannerne viste seg å være mer vellykkede enn deres danske og norske rivaler var i å overta det engelske kongedømmet og holde på det. Moderne historieforskning har også erkjent at normannerne var mer villige til se verdien i Englands fortid. Pavens politikk var å fremme forbindelser over Den engelske kanal for å hindre angrep og plyndring fra hedenske vikinghorder fra nord. Normandie og England var allerede før invasjonen allierte i kampen mot nordboerne. Erobringen var således ingen isolert hendelse. Ved å knytte en politisk bro over kanalen, ble de normanniske herskerne en maktfaktor som avsluttet [[vikingtiden]], og de ble samtidig selv en politisk og militær makt av stor betydning i hele det vestlige Europa.<ref>Matthew, Donald: ''Britain and the Continent 1000–1300'', Hodder Arnold 2005, side 26–28</ref>